På en av disse kveldene som begynner å bli kjølige fant jeg en film på Silver-kanalen, en film som var veldig god og veldig tankevekkende. Shattered Glass het den. Den handlet om journalisten Stephen Glass som på nittitallet var en anerkjent og beundret journalist i det amerikanske tidsskriftet The New Republic. Glass’ artikler var av den avslørende typen og tok opp emner som var aktuelle, men som Fortsett å lese Stephen Glass – En løgnhistorie
Elleve år gammel nå, og jeg hadde skutt med denne rifla i to år og speidet etter hjort så lenge jeg kunne huske, men denne jaktturen var den første hvor jeg skulle få lov til å drepe en selv. Fortsatt ikke gammel nok etter loven, men gammel nok etter vår egen familielov.
Det var noe med David Vann som fenget interessen allerede da jeg leste om ham i avisen. Sammenligningen med Annie Proulx og Cormack McCarthy og Per Petterson, kanskje. Da en fjesbokvenn i tillegg roste David Vann opp i skyene, måtte jeg bare skaffe meg den siste boken hans, Goat Mountain.
All verdens litteraturkritikere har med denne boken fått en sjelden anledning til å ta frem de store superlativene og bruke sitt blomstrende litterære anmelderspråk av typen «leseren tas med på en reise gjennom frodige og vakre landskaper, samtidig som vi skrus ned i en smal trakt av sorgfull galskap og brutalitet». En annen anmelder mente at boken langsomt strammer til rundt leseren som en boa constrictor. Etter å ha lest denne boken skjønner jeg hva han mener.
Goat Mountain er en av disse bøkene som holder en slags tankefull distanse til det som skjer. Det handler om moral, gammelt nag og familieære, til og med religion. Men i bakgrunnen herjer selve handlingen. En handling som er brutal allerede før den starter, helt fra gutten på elleve år, faren og bestefaren samt farens kamerat drar avgårde på hjortejakt i en rusten pick up. Gutten sitrer av forventning, han skal få drepe for første gang. Da elleveåringen virkelig trekker av mot en krypskytter, blir det alvor.
En del av meg ville bare drepe, konstant og uten ende.
Goat Mountain går ubehagelig tett opp i ansiktet på deg og minner deg om det verste i mennesket. Jeg ble så opprørt av David Vanns roman at jeg gikk ut og kjøpte en bok til av mannen. Det finnes flere av ham på norsk, David Vann er et fenomen for de innvidde i mange land. Denne gangen Jord. Samtidig som jeg endelig fikk skaffet meg Fra jorden roper blodet av min kollega og forfatter Birger Emanuelsen, også han sammenlignet med de ovennevnte forfatterne, inkludert Vann selv. Jeg har allerede grunn til å tro at også Birgers roman er veldig god, men jeg kan heller blogge litt om den senere. I dag skal det handle mest om David Vann.
Romanen Jord handler om en skadeskutt familie, altså enda en. De er ofte dysfunksjonelle i David Vanns univers. Vi møter den toogtyveårige Galen som fortsatt bor hjemme hos moren og aldri får begynt på hverken skole eller yrkeskarriere, uvisst av hvilken grunn, men det virker som om moren holder ham igjen. Galen er på sin side mer opptatt av Hermann Hesse og det silkemyke kjønnet til sin syttenårige kusine, et forhold som blir mer og mer ukontrollerbart. Samtidig tenker Galen mye på hvordan han kan få drept sin mor. Eller hvordan han kan få henne til å ta livet av seg selv. Han går mye naken og han tenker veldig ofte på jord.
Også her har kritikerne gått helt av skaftet med nyskapende superlativer. Sjelden har man lest så mange forsøk på å legge «meningen med livet» inn i en bok. Og de har sikkert rett alle sammen. Det jeg personlig synes er bra med David Vanns bøker er at han skriver om ting vi – muligens og med litt velvilje – kan kjenne oss igjen, trangen til å drepe, trangen til å utforske andres hulrom, trangen til å få være i fred for konvensjoner og trangen til å rulle seg naken i frisk jord. Det skal mot til å komme på og skrive sånne provoserende tanker. Mange vil kalle disse bøkene rystende. De er egentlig ikke det hvis du er villig til å rote litt i mørket hos deg selv. Det er bare det at i David Vanns bøker går det galt. Som oftest gjør det jo ikke det.
David Vann er hermed anbefalt. Bøkene er oversatt til norsk av Hilde Stubhaug og de utgis på Gyldendal.
Omar hadde alltid tenkt seg at han skulle lære spansk før han dro til Uruguay, men å reise til Uruguay hadde alltid vært noe som skulle skje i en eller annen fjern fremtid, så lenge til at han helt sikkert ville få rikelig tid til å lære seg et fremmed språk. Men slik hadde det altså ikke gått: her befant han seg i Montevideo og kunne ikke et ord spansk. Nå ja, kanskje ett eller to ord.
Nå har nok ikke Luis Suárez språkproblemer, der han nettopp har landet i Montevideo i dag, utstøtt både fra VM og Brasil og Europa på én gang. Luis Suárez skal hjem til familien i Salto oppe på østbredden av Uruguay-elven. Der blir han kanskje en stund til tingene har roet seg. I hjemlandet er han uansett en helt, slik som Petter Northug er i Norge. Suárez stopper kanskje også i Montevideo, der han angivelig jobbet som gatefeier i yngre år. Nå kan han bo på fint hotell i Pocitos. Mottagelsen på den lille Carrasco-flyplassen i dag var overveldende, Uruguay er et av disse landene hvor internasjonale flyankomster fremdeles feires med begeistrede grupper på utsiktsplattformen. Du husker kanskje gamle Fornebu? Et par, tre ankomster fra Brasil, et par fra Buenos Aires og Asunción og en fra Madrid. Og altså i dag selveste Suárez på Rio-flyet. Stas.
Uruguay er litt som Norge. Både biting og fyllekjøring er ting man kan tilgi. Vi kan kalle det utafor og oppegående på samme tid. República Oriental del Uruguay («landet på østsiden av Uruguay-elven») har nesten alltid vært et av de bedre landene å bo i på dette kontinentet. Med noen unntaksperioder, relativt velordnet og velstående, men kjedelig. Som Norge. Uruguay har vært mest kjent for store biffer og må ikke blandes sammen med Paraguay, som er mest kjent for nazister. Begge deler er lenge siden. Uruguay er nå mest kjent for den nøysomme presidenten som gir bort nitti prosent av lønnen sin til fattige – og for legaliseringen av marihuna. De er progressive her nede. Likekjønnede ekteskap kom først i Uruguay, det var Argentina og Brasil som diltet etter.
Av helt uforståelige grunner får man noen favorittlag i VM. Uruguay er mitt. Ikke på grunn av at de biter så kraftig fra seg, men fordi jeg liker selve landet. Å dra ned til Montevideo på weekendtur – nå snakker vi selvsagt om de periodene jeg har tilholdssted i Rio, Uruguay er et stykke unna Norge – er veldig hyggelig, særlig nå i vinterperioden hvor temperaturen er nede på ti forfriskende grader. Reiselektyren min til Uruguay er alltid den samme, jeg er tross alt ikke så ofte her. Nå burde jeg selvsagt valgt meg landets store forfatter Juan Carlos Onetti. Født i 1909 i Montevideo, byen han elsket. På den vanskelige tiden, under diktaturet på 70-tallet måtte han flykte til Madrid, hvor han døde i 1994. Jeg må bekjenne at jeg aldri har lest noe av Onetti, jeg innbiller meg at han er like krevende som Borges. I stedet pleier jeg å krysse grensen til Uruguay med Peter Camerons stemningsfulle roman Reisens endelige mål. Peter Cameron var en forfatter vi pleide å utgi i Cappelen-tiden, men så tok det slutt. Kanskje ble romanene hans dårligere. Men Reisens endelig mål har en egen nerve i seg og setter Uruguay-stemningen på kartet, elegant oversatt av min tidligere kollega Aase Gjerdrum.
Omar er doktorgradsstudent ved Universitet i Kansas. Han har fått stipend for å skrive en biografi om Jules Gund, en halvt jødisk forfatter som flyktet fra Tyskland til Uruguay og skrev én roman før han tok livet av seg med ett velrettet skudd (i disse hysteriske tider: vi snakker altså om pistolskudd). Alt er klappet og klart for Omar, bare en detalj mangler: autorisasjon fra familien til Gund. Omar fikk aldri noe svar på brevet han sendte dem og han har unnlatt å informere universitet om denne detaljen. Jules Gund etterlot seg en merkverdig samling nære og kjære. På Ochos Rios utenfor Tranqueras nord i Uruguay bor hans enke Caroline sammen med hans elskerinne og moren til hans barn, Arden Langdon. I et hus ikke langt unna befinner Adam, Jules´ bror, seg sammen med sin unge elsker, Pete.
Da Omar ankommer opp fra Montevideo etter en åtte timers biltur, skjer det noe med de tre arvingene, som viser seg å være uenige i hvorvidt en biografi vil være i tråd med Jules´ ønsker eller ei. Og Omars opphold i tilbaketrukne og drømmeaktige Ochos Rios får ham til å stille spørsmål ved det livet han lever i Kansas, og gjør ham usikker på om han i det hele tatt ønsker å skrive en autorisert biografi.
Sånn sett kan kanskje Uruguay, og spesielt de mer landlige områdene utenfor den forvokste hovedstaden, vise seg å være salvende både for kropp og sjel. Selv om tannlegene muligens er bedre i Barcelona. Lørdag kveld kommer Suárez til å hygge seg med en uruguayansk Pilsen (det høres jo nesten norsk ut) mens han skjærer tenner over forspilte målsjanser. Sannsynligvis vil jeg gjøre det samme. Brasil eller ikke, lørdag er det Uruguay som gjelder. Men noe sier meg at vi vil savne Luis Suárez.
Det var dette med å blogge om fotball. Det bør vel gjøres nå, mens Brasil fremdeles er med i turneringen. I kveld er det Brasil mot Kamerun, landet som heter det samme som «reker» på portugisisk. Fotballgale brasilianere vil nok forlange rekene kokt. Men stopp litt,«fotballgale»? Er brasilianere virkelig så fotballgale? Kanskje når Brasil spiller, men ellers? Det er sagt og skrevet mye for å bevise at et helt folk er lidenskapelig i sitt forhold til fotball. Selv Torkjell Leira – forfatter av Brasil – kjempen våkner – støtter meg i at det ikke er sant. Mange brasilianere roper riktignok høyt både mot presidenten og motstandere, de er unektelig engasjerte. Mens andre blir formelig klistret til ballen for å bevise at alle skal med. Et eksempel er landets store forfatter Clarice Lispector. Hvis selveste Clarice er fotballgal, er hele folket det, ingen tvil. I motsetning til andre intellektuelle forfattere – som Dag Solstad og Kjartan Fløgstad – har Clarice Lispector blitt trukket inn i fotball-VM uten selv å bidra nevneverdig.
Uten livskraftig hjelp fra forfatteren selv, hun døde i 1977, har det ikke manglet forsøk på å score mål på vegne av Clarice Lispector. Det har blitt meg fortalt at Clarice Lispector er sitert i boken til Fredrik Ekelund, Sambafotball: «…om jeg har sett fotball på TV mange ganger, har jeg bare vært på en ordentlig fotballkamp en eneste gang i livet. Jeg føler at jeg ikke har rett til å kalle meg en ekte fotballfan, eller en ekte brasilianer for den saks skyld». Greit nok, det siste var hun jo ikke. Clarice Lispector var opprinnelig ukrainer, fra et land som i årets VM delvis representeres av Russland og hvor hun selv aldri satte sin fot («jeg ble båret»). Clarice – med nytt fornavn – kom til Brasil allerede da hun var to måneder gammel.
Én fotballkamp er da i hvert fall noe. Litteraturprofessoren Miguel Leocádio Araújo forsøkte å finne en forbindelseslinje i en artikkel han skrev om emnet i 2009. Hvor fantastisk ville det ikke vært hvis våre store forfattere kunne skrive mer om den store folkelige lidenskapen i Brasil, fotball! Hvem skulle tro at den uutgrunnelige og innadvendte Clarice Lispector, den muligens største brasilianske forfatteren i det 20. århundre, skulle kunne interessere seg for fotball? O futebol tem uma beleza própria de movimentos que não precisa de comparações . Fotballspillets bevegelser har en egen skjønnhet som ikke trenger sammenligning med noe annet. Dette skal den gode Lispector ha skrevet eller sagt, og det er klart at det kan tolkes som om hun var lidenskapelig tilhenger av ballspill. Professoren får mye ut av denne setningen og har ingen vanskeligheter med å forestille seg «Clarice Lispector foran fjernsynet mens hun heier på Brasil under det siste VM i Tyskland eller de kommende VM.» Men dette ble altså skrevet i 2009 og Clarice Lispector døde i 1977.
Det verserer også andre historier om forfatteren og ballen. Heller ikke i Brasil er det å være intellektuell forfatter særlig inntektsbringende. Clarice Lispector måtte derfor i en periode livnære seg som journalist i Manchete, som best kan sammenlignes med billedbladet NÅ, hvis noen husker det. Her ble hun blant annet kjent for sine betraktninger rundt husmorrollen og for sine intervjuer med brasilianske berømtheter. Få av dem var fotballspillere. Da redaksjonen foreslo at hun skulle intervjue Pelé, skal hun ha nektet plent. Hun intervjuet imidlertid Mário Zagallo, den eneste ved siden av Beckenbauer som har vunnet fotball-VM både som spiller og landslagssjef. Intervjuet handlet mye om katolske helgener.
Selv om Clarice påsto hun bare hadde sett én kamp, så vet vi at Brasil fikk fjernsyn allerede i 1950, bare noen traumatiske måneder etter at Uruguay slo Brasil på Maracanã. Professoren over kan altså ha rett i sin ønsketenkning – med tilbakevirkende kraft. Det kan ikke utelukkes at Clarice Lispector og hunden Ulisses hygget seg med noen glass vin og en pakke sigaretter hjemme i sofaen – se bildet – mens hun så Brasil slå Sverige i Sverige i 1958. Eller Tsjekkoslovakia i Chile i 1962. At hun igjen jublet over Brasils seier over Italia i Mexico i 1970. Før hun døde kan hun også ha fått med seg hjemlandets forsmedelige tap for Polen i bronsefinalen i 1974. Men om fjernsynet hadde direkte overføringer på den tiden, er jeg litt usikker på. Og se på bildet igjen. For meg ser det ut som hun sier, tenker – og dette blir best på engelsk – «I couldn’t give a shit».
Odd Karsten Krogh 