På en av disse kveldene som begynner å bli kjølige fant jeg en film på Silver-kanalen, en film som var veldig god og veldig tankevekkende. Shattered Glass het den. Den handlet om journalisten Stephen Glass som på nittitallet var en anerkjent og beundret journalist i det amerikanske tidsskriftet The New Republic. Glass’ artikler var av den avslørende typen og tok opp emner som var aktuelle, men somikke så mange visste noe om fra før.
Stephen Glass hadde sin storhetsperiode som journalist mellom 1995 og 1998. Filmen forteller hvordan Stephen Glass på en meget veltalende og humoristisk måte solgte inn egne prosjekter i redaksjonen. Han var uovervinnelig og ingen kunne finne frem til slående temaer som han. Suksessen fortsatte gjennom flere år og flere velskrevne artikler. Helt til alt ble avslørt.
Stephen Glass hadde nemlig funnet på alt sammen, alle artiklene hans var oppspinn fra begynnelse til slutt. Selv kildene og de navngitte personene var fantasifigurer. Historien som skulle felle Glass het «Hacker-himmelen» og handlet om den femtenårige Ian Restill, som angivelig skulle ha infiltrert datanettverket til firmaet Jukt Micronics. Altså en historie som fra vårt utsiktspunkt i 2014 virker svært så troverdig. Det var bare en hake ved den, den var rent oppspinn. Hverken Ian Restill eller Jukt Micronics eksisterte i virkeligheten. Men det tok overraskende lang tid før noen oppdaget det.
En journalist i det konkurrerende magasinet Forbes fattet mistanke og begynte å forfølge noen tråder. Samtidig ble den nye redaksjonssjefen i The New Republic satt på sporet av noe han syntes var mistenkelig. Dette hadde gått bra en lang stund nettopp fordi Glass hadde så godt omdømme blant kollegene, og også fordi damen som sjekket faktaopplysningene i redaksjonen var kjæreste med Stephen Glass og lot seg intetanende tvinne rundt lillefingeren hans. Men nå ble han sett på med nye øyne. Da nettet begynner å snøre seg sammen, opplever vi hvor fort et fall fra toppen kan skje. Det hjelper ikke hvor mye Stephen Glass forsøker å dekke over med falske telefonsvarere og nettsider (de var jo ikke så avanserte den gangen i dataalderens ungdom), han blir ubønnhørlig avkledd og fratatt all ære.
Etter å ha sett filmen om Stephen Glass husket jeg plutselig også at jeg hadde lest om en forfatter ved samme navn. To tastetrykk på Google, så hadde jeg ham. Det er samme mann. Stephen Glass kom nemlig tilbake i 2003, som forfatter av romanen The Fabulist. Den handler om en journalist som når berømmelsen tinder gjennom sine spektakulære artikler, artikler som er ren fantasi uten rot i virkeligheten. Og om hvordan han forsøker å reise seg igjen etter at han blir avslørt. Jeg har ikke lest denne boken ennå, men bør nok det, for dette med løgn og oppspinn kan angå mange av oss.
Det siste vi har hørt fra Stephen Glass er nærmest ingenting. Ryktene sier at han jobbet i et advokatfirma i California, men at han ble nektet å ta juseksamen på grunn av den manglende moralske standarden han viste under journalistkarrieren. Dette blogginnlegget mitt er ikke ordentlig fakta-sjekket. Jeg har hentet noen av opplysningene fra internett, og der kan jo hvem som helst skrive hva som helst. Men jeg vet hva jeg så på filmen. Den kan anbefales.
Odd Karsten Krogh 