Drømmen om Asjgabat. På reise i Sovjetistan med Erika Fatland.

Hva vet du om Turkmenistan, Kasakhstan, Tadsjikistan, Kirgisistan og Usbekistan? Ikke mye, ville jeg tro. Du har vel fått med deg at Kasakhstan har olje og kanskje får lov til å arrangere vinter-OL nå som Oslo trakk seg. Alma-Ata er det visst det heter. Og så var det vel  en skiløper derfra som het Smirnov.  Borat? Nei, han teller ikke. Usbekistan er noe med Silkeveien.  Og så husker vi kanskje vagt at presidenten fra Kirgisistan var på besøk her for et tiår siden og etterlot seg to hunder i gave, hunder som ingen ville ha, i hvert fall ikke kong Harald. Men der slutter det også.

KirgisiskeHunder01 tajgan
De kirgisiske hundene som opprinnelig var tiltenkt Bondevik og kong Harald stortrives fremdeles i Norge. Bildet er tatt av Richard Sagen i Adresseavisa. Henvisning til artikkelen finner du lenger nede på siden.

Selv har jeg vært på reise de siste dagene – i Erika Fatlands nye bok Sovjetistan (Kagge Forlag). En bok som tar oss inn i disse landene som bevisstheten vår gjerne hopper over.

Men først litt om denne drømmen jeg har levd med lenge. Jeg har nemlig en drøm om Asjgabat, hovedstaden i Turkmenistan. Ikke fordi jeg tror det er så trivelig der, det har jeg ingen illusjoner om. Men for å se galskap på nært hold, slik den utfolder seg når enevoldsherskere får fritt leide.  For å føle litt på redselen. Turkmenistan er et av verdens verste diktaturer. Hovedstaden Asjgabat opptrer hyppig i Guinness rekordbok. Størst, høyest, hvitest.  Jeg har en forestilling om hvordan det er der. Jeg har tilbrakt mange ensomme kvelder i hotelltårn i Brasília og ukrainske industribyer, dette skal bli noe av det samme, men multiplisert med Pyongyang, hvor jeg heller ikke har vært ennå.

I drømmen legger jeg ut fra Baku. Tårnene i eurovisjonens siste utpost forsvinner i det fjerne når fergen Mercuri legger ut over Det kaspiske hav på vei til Turkmenbasji, havnebyen i Turkmenistan. Før jeg kommer så langt, har jeg antagelig brukt mange dager på å finne ut når båten går. Den er uten tidtabell. Og så er den ofte et par dager forsinket på reisen over havet, en reise som er stipulert til 17 timer i utgangspunktet. Jeg klarer på dårlig (svært dårlig) russisk å få leid en lugar under overfarten. Maten om bord blir et mareritt.. Om bord er det en kjøkkenluke som av og til åpner seg, og hvor glinsende kyllingben og kålsuppe skifter eier mot et par amerikanske dollar.  Mineralvannet smaker av salt og svovel. Etter noen timer er dårlig mage mitt fornavn, kjedsomheten mitt etternavn.

Svært forsinket, med en diger amerikansk seddelbunke i hånden, kan jeg endelig sette fot på turkmensk asfalt.  I Turkmenbasji, oppkalt etter den forrige diktatoren «Turkmenistans far», skal jeg bo to netter på Turkmenbashi Hotel. Dette vil vise seg å være et fryktelig feilgrep. I byen er det ingenting å finne på, stranden er øde og forurenset, dessuten regner det. Men jeg får lov til å føle på frykten ved å være overlatt til meg selv.  Jeg har ennå ikke bestemt om det blir toget til Asjgabat. Det tar elleve timer med lokale bondekoner, vodka, pølser og sylteagurk.  Eller innenlandsflyet til Turkmenistan Airlines, som sikkert vil ta det samme antall timer inkludert alle mulige kontroller og forsinkelser. Valget vil egentlig da stå mellom bondekoner og sylteagurk eller svarte dresser og bart, mengden vodka vil nok være den samme.

nasjonalbiblioteket
Nasjonalbiblioteket i Asjgabat

I Asjgabat venter et overveldende luksushotell, dit jeg ankommer etter en måpende tur fra jernbanestasjonen eller flyplassen. Alt innredet i en postsovjetisk las vegas-stil, altså tilsynelatende luksuriøst og ytterst smakløst. Jeg kommer til å elske det den første timen. Så vil jeg sove mye, lese på sengen og se på uforståelig turkmensk fjernsyn mens jeg tømmer minibaren. Internett er det bare å glemme, det meste er forbudt her. I den halvtomme hotellrestauranten skal jeg meske meg med tyrkiske viner og sovjetisk kokekunst. I baren på taket skal jeg suge inn inntrykkene fra det flombelyste (i alle farger) Asjgabat mens jeg drikker altfor mange whisky. Vodka. Jeg er nemlig alene her også.

Jeg skal leie bil  – en åpen Mercedes-Benz -neste dag, kanskje må det bli med guide, det skal visstnok være umulig uten. Under kjøreturen kommer jeg til å føle at jeg figurerer i et dataspill. Det kommer til å bli omtrent som i videoen nedenfor. Bli med på en kjøretur i Asjgabat, kjærlighetens by, hvor lykke blomstrer i ditt bryst og bringebær modnes under solen:

http://www.youtube.com/watch?v=ATySBVD3qso

Herlig by, ikke sant? Så langt drømmen.

Ikke rart jeg stilte meg først i køen da Sovjetistan kom i salg. Ikke rart at jeg satt oppe to kvelder på rad og bare tok til meg av alt det fantastiske Erika Fatland serverer leseren over de fire hundre sidene.  Megalomane storbyer, betagende fortidsminner, Silkeveien, sovjettiden og gjæret kamelmelk i store mengder. Hvis vi kaller Erika Fatlands bok for virkeligheten, hun har jo vært der jeg ikke har vært, hvor nær ligger egentlig virkeligheten opp til drømmen min? Akkurat for Asjgabat treffer nok forventningene mine godt, skal det vise seg. Forfatter og sosialantropolog, unnskyld, student – Fatland lander riktignok direkte i den turkmenske hovedstaden med flyet fra Tyrkia. Allerede på flyplassen i Istanbul, der hennes eiendeler blir veid på badevekt, aner hun at noe eksepsjonelt er i gjære.  Anelsen slår til. Hun tar hundrevis av bilder allerede første kvelden i Asjgabat. Dette har hun aldri sett maken til før. Følelsen av skrekkblandet fryd gjennomsyrer sidene.

ashgabat a
«Ashgabat by night»

«Etter mørkets frembrudd forvandlet byen seg til en fest av lys. Hver eneste marmorstein var omhyggelig opplyst, og de mange fontenene og vannkanalene skiftet farge kontinuerlig. Ingen krok var mørk.»

Hotellet Erika Fatland installerer seg på minner om det jeg har i drømmen. Det gjør også de tomme restaurantene og gatene hvor Erika så vidt får lov å bevege seg rundt alene, bare akkompagnert av den allestedsnærværende guiden. Alltid denne guiden. Disse guidene. Kameraene og mikrofonene. Jeg føler med henne der hun forsøker å lure seg til noen små private stunder for å finne ut hvordan det egentlig er i Turkmenistan. Ikke lett å ha det helt klart for seg når du blir ført rundt på museer med potteskår i endeløse montre. Nå er nok Erika Fatland mye mer interessert i potteskår og turkmensk historie enn jeg, men mye tyder på at hun kunne tenkt seg mer alene-tid til å utforske byen. Likevel, hun klarer på en imponerende måte å få maksimalt ut av de menneskene hun møter.

«Stramme politimenn fulgte meg med blikket. Av og til skyndet en flokk studenter seg forbi, jenter i røde kjoler, unge gutter i skjorte og dress, så var jeg alene igjen. Fra husveggene betraktet Den nye presidenten meg med sitt myke ugjennomtrengelige blikk.»

turkmenistan president
Her er Den nye presidenten til hest. Bildene som ble tatt da han falt av hesten ble angivelig slettet, alle sammen.

Den gamle presidenten Turkmenbasji er ikke det han var. For det første er han død. Gullstatuen av ham, den som dreide med solen, er flyttet for ikke å konkurrere med statuene av Den nye presidenten. De nye statuene lages ikke lenger i gull, men i hvit marmor. Turkmenbasjis store litterære historieverk, som lenge erstattet all annen litteratur, er ikke lenger obligatorisk pensum i skolene. Men den nye presidenten Gurbanguly Berdimuhamedov, opprinnelig Turkmenbasjis tannlege, er heller ikke ueffen som diktator. Nytt fag i skolen er nå Berdimuhamedov –kunnskap. Skrekkblandet fryd viker for skrekkblandet kjedsomhet etter dager i Asjgabat. Forfatteren – og den evinnelige guiden – fører oss ut av byen, til det gamle Turkmenistan. Ut i Karakumørkenen, der gamle koner serverer kamelmelk som har gjæret i opptil et år. Som sosialantropolog har Erika Fatland lært å spise det som blir satt fram. Det straffer seg. Vi blir med på kåringen av den vakreste turkmenske hesten og ser Den nye presidenten falle. E Fatland blir intervjuet på turkmensk fjernsyn. Vi drar til den gamle ruinbyen Merv.  Og til et forlatt feriested ved Det kaspiske hav, et feilgrep jeg kan kjenne igjen fra drømmen min.

Alt dette og mye mer opplever vi allerede i det første kapitlet av boken. Etter Turkmenistan følger nabolandene i tur og orden. Kasakhstan, som plutselig kan by på både sushi og minibanker, og som også er det største landet i utstrekning. Det betyr seksogtredve timer på tog for å komme seg til den delvis forsvunne Aral-sjøen, en av verdens største naturkatastrofer. «Hvorfor reiser man? Hvorfor utsetter man seg for alt dette ubehaget som forflytning over  store avstander og og opphold i fjerne, fremmede land, medfører?» Erika Fatland har gode svar på akkurat disse spørsmålene også. Og reiser videre til Tadsjikistan, hvor hun finner en regjeringsflåte av stjålne Mercedes-Benz-biler fra Tyskland. I tillegg har Tadsjikistan verdens høyeste frittstående flaggstang. Nabolandet Kirgisistan, det med hundene, utmerker seg ved å være mer avslappet, kanskje til og med demokratisk. Her dominerer ikke bilder av presidenten gatebildet, derimot vestlige reklameplakater. Og folk tør å si hva de mener uten å senke stemmen. Så gjenstår Usbekistan, også det et brutalt diktatur med store bilder av presidenten overalt, men med en stor fortid og kulturbyer som Khiva og Samarkand. Visste du forresten hvordan silke fremstilles? Du lærer det her.

sovjetistanxSiden dette er en bok som ikke utgis her på Cappelen Damm, tillater jeg meg å komme med litt tekstreklame til slutt. Fordi Erika Fatland og Sovjetistan (og Kagge forlag) fortjener det. Erika Fatland er en erfaren veiviser og boken hennes en fantastisk følgesvenn.  Du kommer til å hygge deg i Sovjetistan. Reiseskildring, historiebok og reflektert reportasje i ett. Den passer like godt til lesere som i utgangspunktet ikke er så interessert i denne delen av verden, eller til sånne fantaster som meg, som aldri får nok av bøker om sære land. Her er mye til ettertanke. Som for eksempel at kvinnene i disse muslimske landene antagelig har nytt godt av sytti år med sovjetisk diktatur. Noen ganger kan brutale omveltninger være nødvendige for å få endret en utvikling. Les Sovjetistan og bli litt klokere.

Selv blir jeg nok nødt til å utvide drømmen om Asjgabat til noe mer. Her er det flere steder jeg vil besøke. På den annen side er det ikke sikkert jeg behøver å reise. Det føles som jeg har vært der allerede.

Vil du vite mer om de kirgisiske hundevalpene som var tenkt som en gave til Kongen og statsminister Bondevik, anbefales denne artikkelen fra 2007: http://www.adressa.no/nyheter/trondheim/article836503.ece

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s