Jeg tror de må være fra ditt land, sa Vinícius og nikket over gaten hvor tre ektepar i førtiårsalderen nærmet seg uterestauranten der vi satt. Nei, sa jeg, de er tyske. Mennene hadde hvite bukser med press og pastellfarvede V-gensere de hadde stappet ned i buksen, med Gucci-belte. Kvinnene var også kledd i hvitt, med lekre beltespenner. Motevesker, de også sikkert fra Gucci. I mine øyne er dette så Kurfürstendamm 1985. Tyske, helt sikkert. Da «Skal vi sitte her, eller hva synes dere?» runget på norsk gjennom terrassen, var løpet kjørt og jeg gjemte ansiktet beskjemmet i albuen.
De skulle ha rødvin. Mannen med mest hår, en hjelm slik Roy Black hadde på åttitallet, hadde tydeligvis vært her før. Det var best åunngå dårlige søramerikanske viner, og dessuten var det ingen brasilianere som kunne servere vin, den er alltid for varm i dette landet. (Og hvorfor det, tror du?) De gikk for en burgunder og samtalen stilnet først litt da vinen ble servert i lekre burgunderglass og riktig temperert, så tok den seg opp igjen. De var veldig fornøyd med seg selv, skjønte jeg, slik man blir når man omgås kun likesinnede og får de svarene man vil ha. Men ute av stand til å spille på lag med omgivelsene og landet de besøkte. Jeg, som i mellomtiden har gått veldig over til fienden, så det litt annerledes. Det hvite selskapet skilte seg ut, de snakket høyt og overlegent og heldigvis var det ingen andre som forstod hva de sa. Jeg følte at de var min skyld. Norsk. Deres brasilianske motstykker, enkelt kledd i merkejeans og dunkle t-skjorter, klarte på en eller annen måte å se rikere ut. Mer elegante.
«Saúde,» sa jeg og tok en solid slurk av cocktailen. Det var så vidt jeg ikke fikk tårer i øynene da den sterke, bitre væsken rant ned gjennom halsen.
Floriano måtte le da han så reaksjonen min. «Beklager, jeg burde ha advart deg om at den er sterk,» sa han og drakk av sin egen caipirinha som om det skulle være vann.
Det er Maia i Lucinda Rileys nye roman som uttaler disse famøse ordene. Jeg skjønner absolutt ikke noe av dem. Caipirinha bitter, liksom? Det er bare å bruke sukkerposene som står på bordet og røre rundt. Jeg er mer som Floriano. Vinícius og jeg bestiller to til.
Jeg tenker at kanskje var også Lucinda Riley kledd i hvit lin da hun var her. Kanskje var hun en av DEM. Det var ikke meningen at jeg skulle tenke sånn. Det er jo på grunn av Lucinda Riley at vi er her på denne restauranten. Min kollega og redaktør Jorid Mathiassen hadde nemlig sendt meg den nye kommende boken hennes på mail – den første i en serie – De syv søstre. Handlingen i boken er lagt til Rio de Janeiro. Jeg leste ivrig i den, på iherdig leting etter feil, slik bare vi filologer kan holde på. Og ble litt skuffet. Ikke et portugisisk ord feilstavet, ingen opplysninger som ikke stemte. Imponerende. Takket være kollega Jorids blogg tidligere i år (LES DEN HER), visste jeg jo at Lucinda Riley har besøkt Brasil. Noe sier meg at hun har gått til det geniale grepet å bruke seg selv og sine egne observasjoner i romanen. Sånt blir det reisebeskrivelse av.
Handlingen i De syv søstre kretser rundt familiepatriarken Pa. Etter hans død samles de syv døtrene i herskapshuset ved Genfersjøen. Første bok i denne serien handler mest om Maia, som finner ut at hun er adoptert fra Brasil. Av en eller annen grunn har hun følt en sjelden affinitet til det portugisiske språket og utdannet seg til oversetter. Maia reiser til Brasil for å oppspore sitt biologiske opphav oppe i Rio de Janeiros appelsinlunder. Hun kontakter forfatteren Floriano, som hun tidligere har oversatt til fransk. Floriano viser seg å være den kjekkeste mannen Maia har sett noen gang. Og de treffes ofte på restauranten utenfor hotellet der hun bor. Derfor er jeg her nå. For å føle på atmosfæren Maia følte. Noe sier meg at det var Lucinda Riley selv og at hun har brukte sine dager her som grunnlag for egne erfaringer. Kanskje Floriano i virkeligheten er forleggeren til Lucinda Riley? Floriano som drikker caipirinha, Lucinda med avkjølt hvitvin? Det fungerer uansett godt i boken. Nå har jeg ikke lest den ferdig ennå, men gleder meg til fortsettelsen.
Ryktene sier at neste bok i serien De syv søstre skal hente sin handling fra Norge. Jeg tenker at forleggere med fordel kan brukes som modell også her. Kollega Jorid har neppe noen sjanse, her trengs en mann. Og hvem står da nærmest til å rykke inn i roman enn min hyggelige og dyktige kollega Knut Gørvell? Uten hans innsats hadde neppe Lucinda Riley slått så ettertrykkelig an i Norge. Knut fortjener en plass i boken. Jeg gjetter på at han vil hete Knut Gulbrandsen. Kollega Knut trenger ingen modifikasjoner for å bli romanhelt. Men kanskje gjør Lucinda Riledy ham et par år yngre, litt blondere, litt som en tredve år gammel Sven Nordin, fåmælt og trygg. Jeg drømmer videre om et arvet hus i Holmenkollen, kanskje på Voss. Knut Gulbrandsen som den fåmælte naboen, kanskje heltinnens bror og likevel ikke hennes bror for da kan bror og søster få hverandre til slutt. Er det ikke sånn det pleier å være? Som dere skjønner, jeg har ikke lest mye Lucinda Riley, men har mest fulgt med på henne fra sidelinjen. Litt sånn som jeg følger med på nabobordet. Også de hvitkledde holder seg til vin. Nye burgundere blir båret til bordet. Samtalen går høyt.
Mye å drikke på begge bordene nå. Caipirinha på oss. I motsetning til naboene, som har spist dyrt og dårlig på hotellet, bestiller vi mat. Boller av and. En typisk rett fra nordøst, paçoca, for å feire min avreise til Fortaleza om tre dager. Desserten er voldsom crème brûlée basert på egg, banan og mye ost, også den fra nordøst. Ikke ordentlig god, mer stor, slik man får på hotellene der oppe langs nordkysten. De hvitkledde vakler over gaten til hotellet der de bor. Det klirrer i Gucci-lenker. Jeg selv går ustøtt hjem langs Visconde de Pirajá, det er fyrverkeri oppe i favelaen, noen har installert seg på papp-plater langs fortauet og det rigges opp til søndagsmarked på General Osório-plassen. Jeg prøver å unngå å stange i stålrørene når jeg går mellom de halvferdige bodene. I heisen opp slår mitt eget speilbilde tilbake på meg selv. Det har blitt for mye mat i kveld og jeg burde droppet den siste caipirinhaen. Før søvnen tar meg, føler jeg meg litt slem. Men bare litt.
Odd Karsten Krogh 