RIO DE JANEIRO, EM JULHO 2016: Uma das grandes experiencias literárias deste ano para mim foi «A Hora da Estrela» de Clarice Lispector. Talvez tenha sido uma boa coinciedencia que eu estivesse no Rio de Janeiro quando li. Mas esse pequeno romance é um «aperitivo» que muitos noruegueses podem apreciar. Aquilo que os jornalistas nao conseguem passar do Brasil, este pequeno livro de 77 páginas consegue.
A mídia norueguesa mostra muito e com sensacionalismo assuntos do Brasil ultimamente. Não são todos que conseguem entender que o Brasil só continua a ser o Brasil. Um acontecimento esportivo não mudou o país. Enquanto as tropas australianas mudam-se de volta à cidade olímpica, eu aproveitei o dia para um tour no centro histórico do Rio. O que eu percebi foi que que – de fato – agora as coisas estão ficando prontas em tempo record, proteçoes e cercas já estão sendo retiradas e na semana passada não eram ainda os Jogos Olímpico, certo? Aquilo que não ficar pronto pode ser coberto com murais e pinturas criativas. Isso é o Brasil. Sim, eu sei que é dificil se acostumar com isso. Talvez tenhamos canos de esgoto melhores na Noruega, mas quando o assunto é entender outras culturas, ficamos um pouco para trás.
Clarice e Ulísses no Leme. É o cão de Clarice, que era obcecado em comer pontas de cigarro deixadas pela dona, que vai guiando as perguntas através do livro.
Na Livraria da Cultura – um antigo cinema – deparei com a nova série Antiprincesas, na seção infantil. Uma série de livros factuais latino-americanos que seria o oposto dos livrinhos infantis cheios de rosas e glitters, dando às criancas uma introdução de pessoas que foram bem-sucedidas exatamente por não terem trilhado o caminho de principes ou princesas dos contos de fadas. Frida, Violeta e Clarice são os primeiros da série. Eu pego logo o livro da última. Clarice viveu como esposa de diplomata na Europa por muitos anos, mas odiava ser «princesa» e decidiu voltar ao Brasil para se tornar uma difícil e engajada escritora. Aqui no livro, tambem podemos ver e conhecer muito sobre seus outros projetos literários. E é um livro que atrai as crianças brasileiras, nao só os adultos. Eu fico me perguntando, meio malvado, se as crianças norueguesas teriam lido e se interessado se houvesse um livro sobre Knut Hamsun, por exemplo. Eu duvido.
Há muita besteira comercial aqui no Brasil. Os programas infantis na TV são quase grotescos. Mas realmente dito, voce pode esquecer o mito das mulatas sambando nas ruas e dos garotos roubando carteiras – a não ser que voce vá procurar por ambos, o que muitos turistas no Rio de Janeiro fazem. Acho as crianças aqui muito melhor criadas do que na Noruega. Aqui podemos passar por um grupo de jovens nas ruas sem medo, um pouco diferente do que seria nos bairros nobres de Oslo. Um povo que acorda cedo e gasta horas para ir e voltar ao colégio não tem tempo a perder. Um povo que não pediu pelas Olimpíadas, mas sim por melhor saúde, melhor transporte e mais segurança. E apesar de todas as profecias de fim dos tempos, a vida aqui continua como ela é. Com o melhor e o pior de si, tudo ao mesmo tempo.
Muito aconteceu aqui nos últimos 20 anos. Algumas decadas atrás a maioria iria pensar como Macabéa, a heroína do romance, querendo ser uma estrela de cinema ou modelo. Jogador de futebol. Mas hoje em dia pergunto aos filhos dos meus amigos brasileiros e – independentemente de classe social – querem ser advogados, médicos e economistas. Ou outra coisa que dependa de educação específica. Como a minha amiga Ângela faz. Nos últimos dez anos ela tem ajudado na limpeza e manutenção da minha casa aqui no Rio. Sempre temos boas conversas. Ângela é uma das pessoas que me ensinou muito sobre o que é a vida do país por debaixo das superfícies que brilham. Ângela trabalha em duas residências e estuda de noite, está no terceiro ano. Ela está se especializando como chefe de cozinha e já conseguiu um estágio num hotel de luxo em Copacabana, que ela vai conseguir mantendo ainda os dois empregos. Ela quer ascender, ela quer crescer. Como a maioria dos brasileiros, Ângela sente vergonha dos políticos lá do Planalto. Mas tendo tantas coisas a fazer em um dia em que 24 horas passam tão rápido, é melhor não gastar a cabeça pensando em coisas que não oferecem muita esperança. Ela já gasta algumas horas apenas no ir e vir entre casa e emprego. No tempo livre ela assiste aos mesmos programas de TV que eu assisto, ou apenas passeia pelas páginas do Facebook. Ângela veio da mesma parte do pais que veio a heroína Macabéa do romance de Clarice Lispector. E agora estamos de volta ao assunto: minha experiência literária com «A hora de Estrela».
Talvez eu tenha ficado mais impressionado pelo fato de eu ter lido enquanto estava no Rio de Janeiro – e pude fazer caminhadas nos lugares em que se passavam no livro. Mas esse pequeno romance se sustenta por si próprio. O livro mostra o que jornalistas do meu país nunca conseguiram mostrar com clareza.
«Clarice Lispector para meninas e meninos», escrito por Nadia Fink e ilustrado por Pitu Saá. Traduzido do espanhol por Sieni Maria Campos. «Stjernens time» foi lançado na Noruega pela editora Bokvennen em 2015, traduzido por Ida Munck.
A jovem Macabéa veio de uma área pobre, do estado do Alagoas, para tentar a sorte no Rio de Janeiro, ainda nos anos 70, quando o Brasil era uma ditadura. Macabea tem sorte e consegue um emprego de datilógrafa num escritório no centro do Rio. Mesmo tendo sobrevivido uma criação difícil junto a sua solitaria tia. Ela nunca se vê nua no espelho por se envergonhar. E mesmo que ela não tenha a beleza que achava necessária, ela consegue um namorado. Ele se chama (coincidentemente) Olímpico. Olímpico mente sobre seu passado para se tornar uma pessoa mais atrativa, o que não é muito anormal na sociedade daqui. Assim como sonha Macabea em se transformar numa estrela de cinema, como Marilyn. Algumas vezes ela chega mais perto do seu sonho, quando ela consegue beber uma coca-cola.
Macabéa e Olímpico andam de mãos dadas, se beijam e trocam frases sem muito conteúdo, uma vez que nenhum dos dois tem muito assunto a falar. E como Macabéa foi criada para acreditar que a relãção homem-mulher era uma coisa desprezível, Olímpico procura se satisfazer das lacunas abertas com a mais voluptuosa Gloria. Como disse Clarice Lispector: não se reclama quando não tem ninguém para ouvir a reclamação. Isso ainda aconteceu nos anos 70, e por isso, bem pior do que hoje em dia. Abandonada e sozinha, a jovem heroína vai a uma cartomante – o que ainda hoje algumas pessoas fazem no Brasil quando em dificuldades. A cartomante, após um pequeno pagamento, conta a Macabéa que ela vê no seu futuro uma grande mudança, que ela se transformará numa estrela. Mostra-se que a hora da estrela virá de maneira inusitada e que Macabea finalmente terá a esperada sorte, – mas não vamos dizer logo aqui o final…
O narrador é um escritor masculino. O escritor ficticio conta como a personagem principal chega a ele num momento em que ele vê um toque de tristeza nos olhos de uma jovem mulher. A história se combina com a voz da própria escritora Clarice Lispector. Bonito, intelectual e majestoso ao mesmo tempo. Pode ser que a voz que ouvimos , ditas pela voz do escritor ficticio Rodrígo SM, seja a voz de Clarice Lispector dizendo: O que escrevo é mais do que invenção, é minha obrigação contar sobre essa moça entre milhares delas. E dever meu, nem que seja de pouca arte, o de revelar-lhe a vida. Porque existe o direito ao grito. Então grito.
Ainda garota, Clarice escrevia histórias que nunca terminavam, mesmo quando a personagem principal morria. Ou como mostra no livro Antiprincesa: sabia que Clarice Lispector frequentemente acaba um texto de uma maneira que o leitor pode dar sua própria continuidade?
Sommerens store, lille leseropplevelse har for meg vært Stjernens timeav Clarice Lispector. Kanskje godt hjulpet av at jeg befinner meg i Rio de Janeiro. Men denne lille romanen er en godbit flere nordmenn kan unne seg. Det journalister ikke klarer å formidle om Brasil, det klarer denne lille boken fra 1977.
Norske medier rapporterer jo ganske så sensasjonspreget fra Brasil for tiden. Det er ikke alle som har skjønt at Brasil bare fortsetter å være seg selv. Et sportsstevne har ikke endret på dette. Mens den australske troppen flyttet tilbake til OL-landsbyen, benyttet jeg torsdagen til en tur til det historiske sentrum. Det jeg legger merke til er at ting faktisk ser ut til å bli ferdig på rekordtid nå, stillaser og gjerder rives allerede ned – det er da ikke OL før om en uke, vel? Og det som ikke blir ferdig, kan dekkes til med kreative veggmalerier. Dette er Brasil. Og ja, jeg skjønner at det er vanskelig å forholde seg til det. Det er mulig vi er bedre på avløpsrør i Norge, men når det gjelder kulturforståelse kommer vi nok til kort noen ganger.
I en bokhandel, forøvrig Livraria da Cultura som holder til i en ombygd kino, kom jeg over den nye Antiprinsesse-serien i barneavdelingen. En latinamerikansk faktabok-serie som vil være en motvekt til rosa tyll og stjerneglitter, ved å gi barna innsikt i mennesker som har lyktes i livet nettopp ved å ikke gå inn i prinse- og prinsesseroller. Frida Kahlo, Violeta Parra og Clarice Lispector er først ute. Jeg rasker selvsagt med meg sistnevnte. Clarice Lispector levde som diplomatfrue i Europa i mange år, men hatet å være prinsesse og dro tilbake til Brasil for å bli en vanskelig og sosialt engasjert forfatter. Her får vi vite mye om hennes litterære prosjekt også. Dette er altså en bok som brasilianske barn tar til seg. Jeg lurer i et slemt øyeblikk på om norske barn hadde hatt forutsetning for å skjønne noe sånt- hvis den hadde handlet om Hamsun, for eksempel. Fantastisk illustrert av argentinske Pitu Saá. Og Clarice Lispectors hund Ulisses – som jo var besatt av å spise sigarettstumper – stiller betimelige spørsmål underveis.
De har nok av kommersielle tulleting her også, selvsagt. Barneprogrammene på TV er groteske. Men stort sett kan du glemme myten om forførende sambadamer og gategutter som stjeler lommeboken din – hvis du da ikke går inn for å oppsøke det, noe mange turister jo gjør. Barna her er mye mer veloppdragne enn i Norge. Her passerer man en gruppe ungdommer uten frykt, helt annerledes enn på vestkanten i Oslo. Et folk som står opp om morgenen og bruker timesvis for å komme til og fra skoler og jobb har ikke så mye tid til tull. Et folk som aldri har bedt om å få OL, men i stedet bedre helsevesen, bedre skole, bedre transport og mer sikkerhet. Likevel, til tross for alle dommedagsprofetier, fortsetter livet slik det alltid har vært her. Godt og slitsomt på samme tid.
Det er skjedd mye her på tyve år. For noen tiår siden ville de fleste tenkt som romanheltinnen Macabéa, at de hadde lyst til å bli modell eller filmstjerne. Fotballspiller. Men spør du mine venners barn i dag, uansett klasse, vil de fleste svare advokat, psykolog eller økonom. Eller noe annet som krever utdannelse. Slik min venninne Ângela gjør. I de ti årene hun har hjulpet meg i huset her har vi hatt mange gode samtaler. Ângela er en av dem som har lært meg mye om dette landets indre liv. Ângela har to jobber og går på kveldsskole på tredje året. Hun utdanner seg til kokk og har nettopp fått praksisplass på et av de fine hotellene på Copacabana. Det skal hun klare ved siden av de to andre jobbene. Ângela vil frem og opp. Som de fleste andre brasilianere skammer også Ângela seg over politikerne der oppe på høysletten. Men hun har nok med det daglige strevet i eget liv om hun ikke skal engasjere seg i håpløse ting. Bare å komme seg rundt i byen tar henne et par timer hver dag, minst. I den lille fritiden hun har ser hun på de samme TV-programmene som jeg eller hun surfer på Facebook. Vi møtes altså som likeverdige på noen arenaer og på andre ikke. Akkurat dette er nok spesielt for dette landet. Ângela er forøvrig fra samme del av landet som Macabéa i Clarice Lispectors bok,. Og med dette er vi tilbake til det som jeg sa var sommerens store leseropplevelse for meg; Stjernens time av Clarice Lispector.
Kanskje ble jeg ekstra begeistret fordi jeg leste den her i Rio de Janeiro og har kunnet supplere med spaserturer i området hvor handlingen foregår. Men denne lille romanen står godt på egne ben. Det journalister ikke klarer å formidle om Brasil, det klarer denne lille boken fra 1977. Utgitt på Bokvennen Forlag i 2015 og forbilledlig oversatt av Ida Munck. Clarice Lispector (navnet hennes uttales forresten ikke på engelsk måte, men slik som det skrives: kla’risse lis’pektor) er forøvrig en forfatter du som litteraturinteressert bør ha lest minst én bok av. Det er lurt å begynne med Stjernens time fordi den er så tilgjengelig både i handling og språk.
Clarice Lispector og hennes elskede Ulisses har fått evig hedersplass i bydelen Leme, der de bodde
Den unge kvinnen Macabéa fra den fattige delstaten Alagoas kommer til Rio de Janeiro for å søke lykken, antagelig en gang på 1970-tallet da Brasil fremdeles var et diktatur. Macabéa er heldig og får jobb som maskinskriverske på et kontor i sentrum. Selv om hun har fått en merkelig oppdragelse av sin enslige tante – hun ser seg aldri naken i speilet fordi hun skammer seg – og selv om hun heller ikke har utseendet med seg, så klarer hun å få seg en kjæreste. Han har forøvrig det aktuelle navnet Olímpico. Olímpico har løyet på seg en mer spennende bakgrunn for å virke mer attraktiv – et ikke ukjent fenomen i et samfunn som det brasilianske. Selv drømmer Macabéa som så mange andre om å bli en stjerne, en filmstjerne som Marilyn. Noen ganger kommer hun nærmere drømmen ved å drikke en Coca Cola.
Macabéa og Olímpico holder hender, kysser litt og utveksler intetsigende fraser, da ingen av dem har noe å snakke om. Siden Macabéa er oppdratt til å mene at forholdet mellom mann og kvinne er noe ekkelt, så tyr Olímpico etter hvert til den på alle måter frodigere Glória. Som Clarice Lispector er inne på et sted, man klager ikke når det ikke er noen å klage til. Dette var til og med på 1970-tallet og derfor nok verre enn i dag. Forlatt og alene går derfor den unge romanheltinnnen til en spåkone. Fortvilte mennesker gjør fremdeles sånt i Brasil. Spåkonen – mot litt betaling – forteller henne at hun ser store endringer i Macabéas liv og at hun skal bli en stjerne. Det viser seg da også at stjernens time kommer fra uventet hold og at Macabéa vil få oppleve ekte lykke. Mer skal vi ikke røpe her.
Det som gjør denne romanen så fremragende er fortellerstemmen, som er en mannlig forfatter. Forfatteren forteller hvordan hovedpersonen kommer til ham i et øyeblikk han ser et snev av vemod i en ung kvinnes øyne. Og deretter får vi vite hvordan skikkelsen gestaltes, inspirert av virkelige hendelser i den fiktive forfatterens liv. Og over det hele henger det enda en forfatterstemme, nemlig Clarice Lispectors. Nydelig, intellektuelt og storslagent på én gang. Det kan være hennes stemme vi hører, lagt ut som utsagn fra den fiktive forfatteren Rodrigo S. M. ; Det jeg skriver er mer enn et påfunn, det er min plikt å fortelle om denne jenta blant tusener. Det er mitt ansvar, sjøl om det ikke blir kunstferdig, det å gjøre livet hennes kjent. For det er retten til skriket. Da skriker jeg.
Allerede som barn skrev Clarice historier som aldri sluttet, selv ikke når hovedpersonen døde. Eller som det står i Antiprinsesse-boken: Visste du at Clarice Lispector ofte avslutter en tekst på en slik måte at du som leser kan tenke og dikte videre på egen hånd?
To bøker som gjør inntrykk: Nadia Finks faktabok for barn og Stjernens time – nylig utgitt på norsk
Vil Neymar da Silva Santos Júnior forsyne seg godt av rekefatet i kveld?
Det var dette med å blogge om fotball. Det bør vel gjøres nå, mens Brasil fremdeles er med i turneringen. I kveld er det Brasil mot Kamerun, landet som heter det samme som «reker» på portugisisk. Fotballgale brasilianere vil nok forlange rekene kokt. Men stopp litt,«fotballgale»? Er brasilianere virkelig så fotballgale? Kanskje når Brasil spiller, men ellers? Det er sagt og skrevet mye for å bevise at et helt folk er lidenskapelig i sitt forhold til fotball. Selv Torkjell Leira – forfatter av Brasil – kjempen våkner– støtter meg i at det ikke er sant. Mange brasilianere roper riktignok høyt både mot presidenten og motstandere, de er unektelig engasjerte. Mens andre blir formelig klistret til ballen for å bevise at alle skal med. Et eksempel er landets store forfatter Clarice Lispector. Hvis selveste Clarice er fotballgal, er hele folket det, ingen tvil. I motsetning til andre intellektuelle forfattere – som Dag Solstad og Kjartan Fløgstad – har Clarice Lispector blitt trukket inn i fotball-VM uten selv å bidra nevneverdig.
Uten livskraftig hjelp fra forfatteren selv, hun døde i 1977, har det ikke manglet forsøk på å score mål på vegne av Clarice Lispector. Det har blitt meg fortalt at Clarice Lispector er sitert i boken til Fredrik Ekelund, Sambafotball: «…om jeg har sett fotball på TV mange ganger, har jeg bare vært på en ordentlig fotballkamp en eneste gang i livet. Jeg føler at jeg ikke har rett til å kalle meg en ekte fotballfan, eller en ekte brasilianer for den saks skyld». Greit nok, det siste var hun jo ikke. Clarice Lispector var opprinnelig ukrainer, fra et land som i årets VM delvis representeres av Russland og hvor hun selv aldri satte sin fot («jeg ble båret»). Clarice – med nytt fornavn – kom til Brasil allerede da hun var to måneder gammel.
Én fotballkamp er da i hvert fall noe. Litteraturprofessoren Miguel Leocádio Araújo forsøkte å finne en forbindelseslinje i en artikkel han skrev om emnet i 2009. Hvor fantastisk ville det ikke vært hvis våre store forfattere kunne skrive mer om den store folkelige lidenskapen i Brasil, fotball! Hvem skulle tro at den uutgrunnelige og innadvendte Clarice Lispector, den muligens største brasilianske forfatteren i det 20. århundre, skulle kunne interessere seg for fotball? O futebol tem uma beleza própria de movimentos que não precisa de comparações . Fotballspillets bevegelser har en egen skjønnhet som ikke trenger sammenligning med noe annet. Dette skal den gode Lispector ha skrevet eller sagt, og det er klart at det kan tolkes som om hun var lidenskapelig tilhenger av ballspill. Professoren får mye ut av denne setningen og har ingen vanskeligheter med å forestille seg «Clarice Lispector foran fjernsynet mens hun heier på Brasil under det siste VM i Tyskland eller de kommende VM.» Men dette ble altså skrevet i 2009 og Clarice Lispector døde i 1977.
Clarice Lispector foran fjernsynet mens hun heier på Brasil (?)
Det verserer også andre historier om forfatteren og ballen. Heller ikke i Brasil er det å være intellektuell forfatter særlig inntektsbringende. Clarice Lispector måtte derfor i en periode livnære seg som journalist i Manchete, som best kan sammenlignes med billedbladet NÅ, hvis noen husker det. Her ble hun blant annet kjent for sine betraktninger rundt husmorrollen og for sine intervjuer med brasilianske berømtheter. Få av dem var fotballspillere. Da redaksjonen foreslo at hun skulle intervjue Pelé, skal hun ha nektet plent. Hun intervjuet imidlertid Mário Zagallo, den eneste ved siden av Beckenbauer som har vunnet fotball-VM både som spiller og landslagssjef. Intervjuet handlet mye om katolske helgener.
Pelé og Zagallo under VM i 1958.
Selv om Clarice påsto hun bare hadde sett én kamp, så vet vi at Brasil fikk fjernsyn allerede i 1950, bare noen traumatiske måneder etter at Uruguay slo Brasil på Maracanã. Professoren over kan altså ha rett i sin ønsketenkning – med tilbakevirkende kraft. Det kan ikke utelukkes at Clarice Lispector og hunden Ulisses hygget seg med noen glass vin og en pakke sigaretter hjemme i sofaen – se bildet – mens hun så Brasil slå Sverige i Sverige i 1958. Eller Tsjekkoslovakia i Chile i 1962. At hun igjen jublet over Brasils seier over Italia i Mexico i 1970. Før hun døde kan hun også ha fått med seg hjemlandets forsmedelige tap for Polen i bronsefinalen i 1974. Men om fjernsynet hadde direkte overføringer på den tiden, er jeg litt usikker på. Og se på bildet igjen. For meg ser det ut som hun sier, tenker – og dette blir best på engelsk – «I couldn’t give a shit».
Clarice e Ulísses no Leme. É o cão de Clarice, que era obcecado em comer pontas de cigarro deixadas pela dona, que vai guiando as perguntas através do livro.
Odd Karsten Krogh 