Elleve år gammel nå, og jeg hadde skutt med denne rifla i to år og speidet etter hjort så lenge jeg kunne huske, men denne jaktturen var den første hvor jeg skulle få lov til å drepe en selv. Fortsatt ikke gammel nok etter loven, men gammel nok etter vår egen familielov.
Det var noe med David Vann som fenget interessen allerede da jeg leste om ham i avisen. Sammenligningen med Annie Proulx og Cormack McCarthy og Per Petterson, kanskje. Da en fjesbokvenn i tillegg roste David Vann opp i skyene, måtte jeg bare skaffe meg den siste boken hans, Goat Mountain.
All verdens litteraturkritikere har med denne boken fått en sjelden anledning til å ta frem de store superlativene og bruke sitt blomstrende litterære anmelderspråk av typen «leseren tas med på en reise gjennom frodige og vakre landskaper, samtidig som vi skrus ned i en smal trakt av sorgfull galskap og brutalitet». En annen anmelder mente at boken langsomt strammer til rundt leseren som en boa constrictor. Etter å ha lest denne boken skjønner jeg hva han mener.
Goat Mountain er en av disse bøkene som holder en slags tankefull distanse til det som skjer. Det handler om moral, gammelt nag og familieære, til og med religion. Men i bakgrunnen herjer selve handlingen. En handling som er brutal allerede før den starter, helt fra gutten på elleve år, faren og bestefaren samt farens kamerat drar avgårde på hjortejakt i en rusten pick up. Gutten sitrer av forventning, han skal få drepe for første gang. Da elleveåringen virkelig trekker av mot en krypskytter, blir det alvor.
En del av meg ville bare drepe, konstant og uten ende.
Goat Mountain går ubehagelig tett opp i ansiktet på deg og minner deg om det verste i mennesket. Jeg ble så opprørt av David Vanns roman at jeg gikk ut og kjøpte en bok til av mannen. Det finnes flere av ham på norsk, David Vann er et fenomen for de innvidde i mange land. Denne gangen Jord. Samtidig som jeg endelig fikk skaffet meg Fra jorden roper blodet av min kollega og forfatter Birger Emanuelsen, også han sammenlignet med de ovennevnte forfatterne, inkludert Vann selv. Jeg har allerede grunn til å tro at også Birgers roman er veldig god, men jeg kan heller blogge litt om den senere. I dag skal det handle mest om David Vann.
Romanen Jord handler om en skadeskutt familie, altså enda en. De er ofte dysfunksjonelle i David Vanns univers. Vi møter den toogtyveårige Galen som fortsatt bor hjemme hos moren og aldri får begynt på hverken skole eller yrkeskarriere, uvisst av hvilken grunn, men det virker som om moren holder ham igjen. Galen er på sin side mer opptatt av Hermann Hesse og det silkemyke kjønnet til sin syttenårige kusine, et forhold som blir mer og mer ukontrollerbart. Samtidig tenker Galen mye på hvordan han kan få drept sin mor. Eller hvordan han kan få henne til å ta livet av seg selv. Han går mye naken og han tenker veldig ofte på jord.
Også her har kritikerne gått helt av skaftet med nyskapende superlativer. Sjelden har man lest så mange forsøk på å legge «meningen med livet» inn i en bok. Og de har sikkert rett alle sammen. Det jeg personlig synes er bra med David Vanns bøker er at han skriver om ting vi – muligens og med litt velvilje – kan kjenne oss igjen, trangen til å drepe, trangen til å utforske andres hulrom, trangen til å få være i fred for konvensjoner og trangen til å rulle seg naken i frisk jord. Det skal mot til å komme på og skrive sånne provoserende tanker. Mange vil kalle disse bøkene rystende. De er egentlig ikke det hvis du er villig til å rote litt i mørket hos deg selv. Det er bare det at i David Vanns bøker går det galt. Som oftest gjør det jo ikke det.
David Vann er hermed anbefalt. Bøkene er oversatt til norsk av Hilde Stubhaug og de utgis på Gyldendal.
Odd Karsten Krogh 