På fredag kom Michel Houellebecqs nye roman Soumission – Underkastelse – fra Amazon. Jeg fikk lest tyve sider før jeg rotet meg inn i hovedpersonen François’ forhold til den fransk-nederlandske forfatteren Joris-Karl Huysmans og hva som kanskje var virkelighet og hva som var fiksjon. Hos Houellebecq er alt fiksjon ifølge ham selv, selv var jeg i tvil. Det ble altså ikke så mye ordentlig lesning, mer avsporing i form av surfing på nett og i bokhyller. Det endte med at jeg begynte jeg å bla i noen gamle franske tegneserier jeg har stående, deriblant et album av Wolinski. Georges David Wolinski ble som kjent skutt under terrorangrepet på Charlie Hebdo. Han fylte åtti år i fjor og har vært en av Frankrikes mest kjente tegnere i flere tiår. Jeg har flere av albumene hans fordi jeg var veldig opptatt av franske tegneserier på 1990-tallet. Og er det for så vidt ennå.
Det er noe med disse grove tegningene som får meg til å tenke at formen gjør dem mye mer akseptable enn det trykte ord. Jeg vet, men la oss nå holde en viss religion utenfor ellers blir dette altfor vanskelig. I Europa i 1992 kunne Wolinski tegne det vi ikke ville si og skrive, og folk lo. Wolinski var spesielt fæl mot kultureliten. Du ville kanskje blitt verbalt angrepet hvis du sa at en forfatter skrev dritt. Men det er –var – lov å tegne det. Tenk deg en tegneserie som lar forfatteren utgyde seg fra alle kroppsåpninger på blanke ark og deretter kaller han det en bok med tittelen Ekskrement, Himmel. På forlaget blir han mottatt med respekt og rost opp i skyene. Det mangler bare litt…redaksjonssjefen ber sekretæren om å få hennes tampax og smører litt av innholdet på manuset…det manglet jo bare litt blod. Veldig morsomt så lenge det blir Fortsett å lese Michel Houellebecq. Fransk intervju.Wolinski 1992
«Zulu er en thriller så beksvart og intens at den ikke bare river fernisset av et land hvor grådighet og hensynsløs utbytting utgjør den nye forretningsmodellen – et land hvor den kriminelle økonomien er tuftet på like deler mafiametoder og overtro, men som samtidig praktiseres etter svært moderne og effektive organisasjonsprinsipper – den røsker også skylappene fra leserens øyne en gang for alle.»
Denne forrykende omtalen av Caryl Féreys roman skrev Terje Thorsen i Dagbladet for tre år siden, da Zulu nettopp var utgitt på norsk, for øvrig på Aschehoug. Året etter kom filmen Zulu, regissert av Jérôme Salle og med den salgbare norske tittelen Cape TownCops. En film og en bok jeg først overså, men som jeg nå har lest fordi jeg fikk den i førjulsgave av en kollega. Det viste seg å være lurt. For Zulu er en overveldende krim på mange måter.
Caryl Férey– på de franske bokomslagene er aksenten plassert slik som her, på Aschehougs omslag er den feilplassert og for sikkerhets skyld skriver forfatteren selv ofte navnet sitt uten aksent – var et ubeskrevet blad for meg så jeg måtte gå til hjemmesiden hans. På http://carylferey.com/index.html får vi vite at han er født i Caen i 1967 og at det deretter gikk i rykk og napp. Med reiser, filmer, musikk og bokutgivelser. Caryl Férey fremstår som litt av en eventyrer på CV’en sin. Flere av bøkene hans er prisbelønte og har gått i enorme opplag i Frankrike. Zulu er altså det internasjonale gjennombruddet utenfor den frankofone verden. Det er lett å forstå hvorfor.
Boken tar oss med til Cape Town, hvor politimester Ali Neuman, selv et offer for traumatiske voldshandlinger i barndommen, prøver å finne overfallsmannnen som har slått ned og ranet hans mor. Samtidig blir en ung hvit kvinne funnet voldtatt og partert i en park. Obduksjonen viser spor av et nytt dop, og dermed trekkes også tråder til legemiddelindustrien og et gjennomkorrupt styre. Drapet på den unge kvinnen skal vise seg på ingen måte å bli det siste. Heller ikke det mest bestialske. Caryl Férey nekter ikke sine lesere noe.
Cape Town ble nr 4. på listen over verdens farligste byer i en uoffisiell kåring i fjor.
Det har vært mye fokus på Sør-Afrika både under Nelson Mandela-epoken og etter at den var over. Landet har fått mye – og berettiget – sympati, men kanskje har vi hatt for mørke solbriller på når vi har betraktet landet utenfra. Kanskje har vi forventet oss for mye etter at apartheid forsvant. Jeg har kun vært i Sør-Afrika et par ganger. Første gangen fløy jeg direkte fra Brasil, et land som ble nektet fotball-VM på grunn av sikkerheten – mesterskapet gikk i stedet til sympatiske Sør-Afrika. Og riktignok, Cape Town virket ikke så farlig i begynnelsen. Det gikk fint an å kjøre rundt i egen leiebil mellom de hvite enklavene. De svarte satt i veikanten midt mellom dem, for å bli plukket opp til dagjobber. Det var denne segregeringen av rasene jeg ikke var forberedt på, og at det ikke var samme bevegelsesfrihet her som i Rio. Jeg hadde jo liksom hørt at det var omvendt, for Sør-Afrika var mer politisk korrekt på den tiden. Regnbuenasjonen mot korrupt sambakapitalisme. Sannheten var jo at de to landene ikke kunne sammenlignes. Men det var først andre gangen, i Johannesburg, at jeg følte at det virkelig var livsfarlig her. De høye murene, piggtråden og ingen mennesker på fortauene. Slik tok det seg ut for en hvit turist i 2003, uten en Tomm Kristiansen til å vise seg rundt. Dette er jo nokså lenge siden. Men noe har tydeligvis gått i enda galere retning på disse årene, hvis jeg skal tro Caryl Féreys krimbok. Det skal jeg muligens ikke? Forberedt på all denne volden var jeg i hvert fall ikke.
Zulu er en bok som viser hva som kan skje når svært ulike og fiendtlige grupper er nødt til å dele samme territorium. Den bunnløse fattigdommen gjør det ikke bedre. Det kan gå riktig ille. Det finnes ikke ett kapitel i denne voldsomme romanen uten vanvittig og barbarisk vold, en nedverdigelse og lemlestelse av mennesker uten like. Det virker som om forfatteren bevisst invaderer oss med utspekulert sadisme for å få oss til å gi opp alt håp og tenke at det ikke har noen hensikt å kjempe imot. Politiet er selvsagt på sporet, men ser ut til å virre seg bort i farlige blindgater, litt på samme måte som leseren går seg bort i alle de blodige hendelsene og alle de skakkjørte personene. Zulu får deg til å lure på om du har lest en god bok, eller bare en halvgod bok. Du vil antagelig helle mest til det første og tenke at du har fått innblikk i et samfunn i full fart mot stupet . Stemmer det virkelig, dette som Caryl Férey skriver? Kan det være så ille? Det sør-afrikanske turistbyrå burde hate denne boken. Etter Zulu vil du sky landet som pesten. Men du får det ikke ut av hodet.
«ThomasLundbosoversettelse er framifrå også omFéreyspersonskildringer og formuleringer ved et par tilfeller ikke er det.»
Det var et ufattelig trist budskap som Samlaget sendte ut for et par uker siden: «Det var med stor sorg vi i Samlaget fekk melding om at Jan Roar Leikvoll har gått bort. Det skjedde brått og uventa. Dødsårsaka er ikkje kjend enno, men Leikvoll var open om at han levde store delar av livet med ein hjernesvulst som aldri vart borte. Den store, stillferdige mannen, som skreiv så omsynslaust, men samstundes hjarteskjerande vakkert om livet sjølv, har gått bort. Jan Roar Leikvoll vil bli djupt sakna.»
Jeg merket at dette dødsbudskapet berørte meg sterkt. Jeg kjente ikke Jan Roar Leikvoll personlig. Men jeg kjente bøkene hans. Det var et sterkt bekjentskap. Jan Roar Leikvoll fikk Stig Sæterbakkens Minnepris for 2013, utdelt her på Cappelen Damm. Det var slik jeg ble kjent med Leikvolls bøker. Jeg husker også et fjernsynsprogram med ham i fjor, mest fordi det delvis handlet om Hviterussland, et land Leikvoll har giftet seg inn i. Jeg husker at jeg ble fascinert av reportasjen og intervjuet med denne spennende forfatteren, svarene han ga og måten han svarte på. Men det var bøkene som gjorde at jeg ble helt slått Fortsett å lese Jan Roar Leikvoll 1974 -2014
Jeg tror de må være fra ditt land, sa Vinícius og nikket over gaten hvor tre ektepar i førtiårsalderen nærmet seg uterestauranten der vi satt. Nei, sa jeg, de er tyske. Mennene hadde hvite bukser med press og pastellfarvede V-gensere de hadde stappet ned i buksen, med Gucci-belte. Kvinnene var også kledd i hvitt, med lekre beltespenner. Motevesker, de også sikkert fra Gucci. I mine øyne er dette så Kurfürstendamm 1985. Tyske, helt sikkert. Da «Skal vi sitte her, eller hva synes dere?» runget på norsk gjennom terrassen, var løpet kjørt og jeg gjemte ansiktet beskjemmet i albuen.
Odd Karsten Krogh 