Samanta Schweblin: Smertefullt om en økologisk katastrofe

Har du tenkt på at de vakreste tomatene i supermarkedet kanskje er de farligste? spurte den argentinske forfatteren Samanta Schweblin under intervjuet jeg laget med henne i forrige uke. Intervjuet kan du nå lese på Cappelen Damms nettmagasin Forlagsliv.

På bildet ser du Samanta Schweblin sammen med Signe Prøis, som har oversatt romanen Feberdrøm til norsk.

Økologisk katastrofe
I intervjuet forteller Schweblin om den den økologiske katastrofen som danner bakteppet for hennes roman Distancia de rescate (Feberdrøm på norsk) og hvordan hun gjennom sin skrivemåte forsøker å påvirke leseren i en bestemt retning.

Leseren må gjøre mesteparten av arbeidet
Samanta Schweblin overlater gjerne mest mulig av bøkene sine til leseren. Hun mener at hun selv kun står for halvparten av arbeidet, resten er opp til oss å formulere inne i hodene våre. Derfor er det da heller ingen enkel bok vi får i fanget med Feberdrøm. Det er en strengt komponert roman som innbyr til litterær analyse. Faren er at det kan stanse der og at boken ikke når videre ut. For, som Samanta Schweblin selv sier, Feberdrøm er ikke en fiksjon – dette skjer i virkeligheten.

De vakre soyaåkrene
Forestill deg følgende (også dette har skjedd i virkeligheten): Du er turist og sitter på bussen i Cordoba-regionen i Argentina. Du beundrer de irrgrønne soyaåkrene mot knallblå himmel og sol. Du tar frem kameraet for å ta bilde. Damen i setet ved siden av deg iakttar dette med et trist smil og sier: «Ja, det er kanskje vakkert. Men vær klar over at bak skjønnheten ligger det en stor fare. Og myndighetene våre har latt det skje». Du merker plutselig at det er i ferd med å bli sent og at solen kaster lange skygger.

Lar oss føle smerten
Det er svært annerledes å lese en vitenskapelig artikkel om genmanipulert soya og hvordan den infiltrerer maten vår enn å lese om dette i Schweblins roman. Feberdrøm formidler reaksjoner og prosesser hos menneskene som blir rammet. Ved å antyde og ved å bruke bestemte teknikker oppnår Samanta Schweblin at også leseren føler smerten og redselen.

soyabønner
Genmanipulert soya kan være vakkert å se på og har betydd enorme inntekter for Argentina. Men bak skjønnheten lurer en økologisk katastrofe av dimensjoner.

Det er for sent
Det er ingenting på utsiden av Feberdrøm som kan advare leseren, som forteller hva du har i vente, annet enn å love deg en litterær opplevelse av rang. Derfor er det for sent når du merker at de grønne åkrene er blitt din fiende og i ferd med å omringe din idylliske tilværelse. Nå er det veldig lite tid igjen. Det er for sent å redde både dine kjære og deg selv.

En bok å legge i fryseren
Den danske anmelderen i Weekendavisen mente at dette er en bok man må legge i fryseren etter at den er lest, slik at den ikke kommer etter deg om natten. Akkurat sånn er det å lese Samanta Schweblin. En forfatter som lar seg inspirere av alt som gjør vondt ifølge henne selv. I litteraturen kan hun utforske alt det hun ikke forstår, redsler for død og tap, og hva uforutsette situasjoner kan gjøre med mennesker.

Bergingsavstand
Selve tittelen på boken har gjort livet vanskelig for oversettere og forleggere i mange land. Originaltittelen Distancia de rescate, som er beholdt i de latinske land, henspiller på den variable avstanden en mor opplever hun har til barnet sitt, den tiden hun opplever hun det vil ta for å komme barnet til unnsetning hvis noe uforutsett skulle skje. Oversetter Signe Prøis kaller det i boken for bergingsavstand. På norsk har imidlertid boken fått tittelen Feberdrøm, slik den har i engelskspråklige land – Fever Dream. I Tyskland heter boken Gift (gift), også det en tittel som gir uhyggelige assosiasjoner.

En bok som bør leses av mange
Alle de ulike titlene viser på hver sin måte hvor urovekkende og mangefasettert Samanta Schweblins lille roman er. Dette er en viktig bok som fortjener å bli lest av mange.

Copacabana. Alle strenders mor

Det er en av disse fine vinterdagene hvor temperaturen kryper opp mot 30-tallet. Jeg pleier å starte dagen med en lang tur på stranden. Jeg dytter noen pengesedler i shortsen og stikker føttene inn i et par havaianas, plastsandalene ingen brasilianer kan leve uten. Deretter tar jeg serviceheisen (brasilianske leiegårder har alltid to heiser) ned slik at naboene skal slippe å se meg i strandmundur. Ofte har naboene selv tenkt det samme. I dag møter jeg styreformannen. Hun er femti år og goth og har schäferhund. Men jeg har lært meg at begge to er snille som lam til tross for det noe aggressive ytre. César må luftes syv ganger om dagen, han trenger mye mosjon. Omtrent som jeg, altså.

Valget mellom samba eller bossa nova
Ute på gaten har jeg valget: enten Ipanema som ligger rett her nede til venstre, eller Copacabana som ligger en åtte minutters spasertur til høyre. Mine gjester her pleier å gå til venstre allerede før jeg har satt over morgenkaffen. Det er Ipanema som egentlig gjelder, det er her de vakre menneskene er. Det er Ipanema som lever ut myten om Brasil i dag. Men der Ipanema er bossa nova, er Copacabana samba.

Morgentur på Copacabana
Når jeg skal ut på morgentur, velger jeg helst samba. Copacabana er større, mer støyende og mer imponerende, Copacabana har bedre plass og stranden er rettere slik at det er enklere å gå og småjogge i vannkanten. Så etter åtte minutter langs en trafikkert bussgate ligger den der. Alle strenders mor. Jeg trer plastsandalene inn på håndleddene og tar gateshortsen i den ene hånden.

Les min blogg om brasiliansk bademote HER

Deretter legger jeg i vei retning Sukkertoppen. Selve postkortet ligger foran meg. Kan det bli mer Rio de Janeiro enn dette?

En by vendt fra havet
Strand og strandpromenade er faktisk en nyere oppfinnelse i Rio de Janeiro. Rio de Janeiro var opprinnelig en by vendt fra havet. Bortsett fra selve havnen, som forbandt byen med resten av verden, var det innover i landet byen vokste. I 1889 ble det slutt på monarkiet og den nye republikanske regjeringen tok mål av seg til å trekke hovedstaden Rio de Janeiro ut av middelalderen. De ønsket å vise verden at Brasil var et land å regne med. På slutten av det nittende og begynnelsen av det tjuende århundre skjedde store reformer, man omformet byen etter mønster av Paris. En tropisk by, men likevel Paris. Alle de store praktbygningene og de rike bedriftene imiterte den europeiske byggestilen. Til og med stenen til fortauene kom fra Europa.

6. Rio de Janeiro, ca. 1900s
Slik var Rio de Janeiro rundt 1920. Legg merke til hvor påkledd folk er. Det er faktisk en tradisjon de har holdt i hevd inne i sentrum, særlig etter at kontorene fikk luftkondisjonering.

Det mest påfallende var at byen utvidet seg innover i landet, selv om det den gangen også var plass på strendene. Rio de Janeiro sluttet den gang ved Botafogo. Palacio de Catete, det gamle presidentpalasset, har for eksempel de store vinduene og fasaden vendt mot gaten , mens baksiden vender mot den store haven hvor trærne skjuler både havet og Sukkertoppen.

Tunnel til Copacabana
Strendene bortenfor, det som i dag regnes som carioca, essensen av det å være fra Rio de Janeiro, skjøt først fart da det ble bygget en tunnel fra Botafogo til Copacabana. Det skjedde i 1892. Da ble den aristokratiske bydelen Botafogo direkte forbundet med det som fremdeles var et ingenmannsland. Rio Janeiro har en topografi som er vanskeligere enn Sveits’, men med ett var åpningen der.

Sol og bad var uhørt
Likevel skulle det ta mange år før Rio ble ensbetydende med strand og jetset-liv. Brasil var fremdeles infisert med den pietistiske tankegangen fra det portugisiske hoffet. Hvis man ser bort fra de lavere klasser, og det gjorde man jo den gang, var det på slutten av 1800-tallet uhørt å bade i havet og solen var noe man skydde som pesten.

Sarah Bernhardt åpnet badesesongen
Den som har fått æren av å åpne Rio de Janeiros evige badesesong er Sarah Bernhardt, som i 1886 var i Rio for å spille «Kameliadamen». Hun sjokkerte brasilianerne ved å stille i et totalt uakseptabelt badekostyme på Copacabana, hvor hun kunne sitte i timevis og se ut over havet. Etter denne skandalen skulle det ta minst tretti år til før de innfødte selv våget seg uti.

Copacabana – det nye utstillingsvinduet
På 1920- tallet var badesesongen i gang, også brasilianerne gikk nå på stranden, riktignok litt mer påkledd enn sine europeiske forbilder. Men da de først gjorde det, skjedd tingene fort. På få år hadde tjue tusen mennesker flyttet hit ut. I første rekke folk med penger, noe som også førte med seg forretningsvirksomhet og underholdning. Dette ble det nye utstillingsvinduet for den nye tid. Copacabana ble etter hvert en myte.

Stranden ble et møtested
Det ble også bygget en stor strandpromenade, som riktignok ble tatt av havet flere ganger før man fant på å fylle ut med sand og dermed utvide selve stranden til det den er i dag. Strandpromenaden ble et møtested for alle, og det var viktig – for første gang kunne alle delta, uten hensyn til rase, kulturell eller sosial tilhørighet – i hvert fall på overflaten.

Satte Brasil på verdenskartet
Den brasilianske regjeringen var på den tiden ute etter noe som kunne sette Brasil på verdenskartet i Europa. Etter en mislykket «verdensutstilling» for å markere hundre års selvstendighet bestemte man seg for å bygge et hotell uten sidestykke på det sydamerikanske kontinentet.

copacabana palace
Det er nesten alltid et norsk flagg foran Copacabana Palace, også i går. Båndene mellom Brasil og Norge er mange og sterke.

Copacabana Palace
Copacana Palace er – i motsetning til stranden – ikke akkurat noen smeltedigel for folk fra ulike sosiale lag. Det åpnet dørene i 1923, som det tredje av av Guinle-familiens storslagne Palace-hoteller. Og som det første ved havet. Copacabana Palace ligger her fremdeles som en juvel blant alle høyhusene. Det var her Erling Lorentzen og Prinsesse Ragnhild holdt hus i begynnelsen. Copacana Palace har alltid norsk flagg på balkongen og minner oss om de nære relasjonene mellom våre to land. Kongefamilien, bacalaoen og oljen gjør at brasilianere vet hvor Norge er. Sverige blir ofte blandet sammen med Sveits.

En levende og støyende bydel
Når man går langs Copacabana og ser på den tett bebygde bydelen i dag, er det lite som vitner om tidligere tider. Her drønner biltrafikken i seks filer, her er det enorme leiegårder og hoteller, hvorav noen begynner å få tidens patina over seg. Arkitekturen her er fascinerende. Mange turister tilbringer hele ferien på Copacabana og er fornøyd med det – selv om det er svært urettferdig overfor metropolen Rio de Janeiro. Dette er ikke Playa del Inglés, du finner hverken turistsjapper eller masse restauranter på strandpromenaden. Nettopp derfor virker det som du har god plass her, selv om det bor et par hundre tusen mennesker bare i gatene innenfor. Dette er en av Rios tettest befolkede bydeler.

Rekreasjon for byens innbyggere
Og rett utenfor stuevinduet har de altså stranden. Copacabana er mer som Nordmarka, den er en del av en by som innbyggerne bruker til rekreasjon og trening. Riktignok ligger de fleste hotellene her, men turistene får aldri overtaket – til det er cariocaene altfor mange og altfor glade i stranden sin. I tillegg kan ikke all verdens fly fra Europa konkurrere med den nye metroen som bringer inn tusener av mennesker fra de nordlige bydelene uten egen strand. Rio de Janeiro vokser nemlig fremdeles fortest innover i landet og teller i dag rundt 6.5 millioner. Mange av dem tilbringer søndagen på Copacabana og Ipanema. Akkurat på søndag lar jeg være å gå tur. På søndag spiser jeg lunsj.

Løser verdensproblemer
Jeg liker å gå her, fra det gamle fortet til den lokale cafeen helt lengst borte der i ly av Sukkertoppen. Det er her jeg bruker noen av pengesedlene jeg stakk ned i shortsen. Man blir tørst etter noen timer i sanden. Eller jeg leier meg en strandstol for et par timer mens jeg lar tankene fly enda mer. Jeg tenker faktisk på veldig mye her på Copacabana, det hender til og med at jeg får ideer til jobben der hjemme.

meg på leme
 Siden jeg begynte med disse morgenturene for over ti år siden, har jeg løst mange verdensproblemer inne i hodet mitt. På strandcafeen i Leme, i ly av Sukkertoppen, hender det til og med at jeg får ideer til jobben. 

Det rare er at når ting blir en vane, så ser man det ikke ordentlig lenger. Sånn som Pão de Açúcar (Sukkertoppen) bak meg og fjellformasjonen Dois Irmãos (To Brødre) der borte på Ipanema. Man blir mer opptratt av solen som varmer, bølgene som skyller innover bena dine og menneskene som kommer mot deg.

Turistene drar på så mye
Turistene kjenner du igjen med én gang. Etter hver som årene går og jeg innbiller meg at jeg blir stadig mer brasiliansk, slutter jeg aldri å undre meg over hvor mye de drar rundt på. Vesker, tursekker, joggesko, sokker(!), klær, smykker (!) og solbriller og den slags. Til og med håndklær! Håndklær er for pyser. Trenger de virkelig så mye? Og så blir man vel mer utsatt, tenker jeg.

Er det trygt på stranden?
Sikkerheten er jo noe man er opptatt av i Brasil. Faktum er at det er få land hvor du kan få gå så mye i fred som her. Strandselgerne er ikke mange og de er meget sjelden påtrengende. De pruter heller ikke, men blir fornærmet og går sin vei hvis du prøver. Likevel skjer det nok ting for dem som sitter på håndklær og lar veske og iPhone ligge og slenge.

Arrastão – en ny måte å samle inn mobiltelefoner på
En nyere ransmetode er den såkalte arrastão. Du sitter i strandstolen din (uten håndkle, til nød med kanga) og så kommer det en skrikende jente løpende I vill fart opp fra strandkanten. Etter henne kommer en gjeng på tyve gutter. Som uskyldig turist tror du jo at de er etter jenta. Et voldtekstforsøk, kanskje? Du reiser deg opp for å se og glemmer alt annet. I virkeligheten er disse ungdommene en planlagt tsunami som rasker med seg alt av verdi på sin vei, særlig mobiltelefoner. Men etter hvert tar man også dette med ro. Jeg pleier å ha mobilen i en plastpose som jeg binder fast til stolen. Hvor ofte dette skjer? Tja, kanskje en gang i måneden hvis du er mye på stranden. Selvsagt er det fristende å ha med mobilen når det er gratis wi-fi på stranden. Men bind den i hvert fall fast. 

Brasiliansk hjelpsomhet
Hvis du oppfører deg litt klokt, skal det nemlig mye til at du blir utsatt for noe særlig. Samtidig er det lett å oppsøke det farlige hvis du er nysgjerrig på denslags. Overraskende mange er nettopp det. Rio de Janeiro er likevel bedre enn sitt rykte – og på stranden passer vi også på hverandres ting, for eksempel hvis du skulle ønske å ta en dukkert. Du visste det kanskje ikke, men de fleste brasilianere er ærlige og hjelpsomme. Det er regjeringen som er korrupt, ikke folket.

rio stranden.JPG
Omtrent sånn tar det seg ut når jeg starter på turen min. Sukkertoppen ligger på en måte i enden av stranden, men siden Copacabana er sterkt buet, forsvinner den ut av syne jo nærmer du kommer.  Selv lar jeg tankene sveve fritt fra det øyeblikket jeg tråkker barbent ned i sanden.

Jeg har tenkt nok i dag. Det er på tide å reise seg fra strandstolen. Samme strekning tilbake til Ipanema, det blir til sammen syv kilometer. Føler jeg meg riktig sprek, og det hender oftere her enn i Norge, fortsetter jeg fra Copacabana langs den korte handlegaten og gjennom parken som går over i Ipanema-stranden. Der ligger det enda noen kilometer med sand og vakre mennesker foran meg. Men det får vi ta en annen gang.

Blant gull og krøplinger i Ouro Preto

Året var 1690. Ekspedisjonen til Antônio Dias Paes, en bandeirante fra São Paulo, befant seg i det indre Brasil for å jakte på indianere til slaveplantasjene. De stanset for å hvile ved Tripuí-åsen. Historien vil ha det til at en av mulattguttene som fulgte med på ekspedisjonen tok seg et avkjølende bad i en av elvene. Da han dukket opp til overflaten etter dukkerten, hadde han en glitrende mørk sten i hånden. Det første gullet var funnet.

Mangelen på edle metaller i portugisernes koloni hadde ligget som en forbannelse over Brasil i nesten to hundre år. I motsetning til spanjolenes nabokolonier virket portugisernes land fattig på gull og sølv. På slutten av det syttende århundret var dessuten Portugal og Brasil inne i en finansiell krise. Derfor startet myndighetene i São Paulo en storstilt jakt på edle metaller. Og ble altså beleilig belønnet med mange store gullfunn her oppe i Minas Gerais sent på 1600-tallet.

Den store utfordringen var at gullet befant seg på utilgjengelige steder. Hovedveiene til São Paulo og Salvador var omstendelige og svært lange. Det tok to og en halv måned å komme seg til São Paulo. Først i 1699 opprettet man en ny rute, direkte ned til Rio de Janeiro, som lå mye nærmere. Reisen hit kunne nå gjøres unna på fjorten dager. Få år senere ble Rio gjort til hovedstad, så viktig ble gullhandelen for kolonien.

Kolonibyene i Minas Gerais er i dag noe av det flotteste Brasil har å vise frem. Naturopplevelser går hånd i hånd med en usedvanlig spesiell barokkarkitektur. Det faktum at det nokså isolerte Minas Gerais ikke hadde tilgang på de samme materialer som ved kysten og dermed heller ikke fikk inn mange kunstnere utenfra, har bidratt til en egenartet og mer overdådig stil – ikke minst med utstrakt bruk av gull. Materialet ellers var ofte tre og såpesten. De lokale kunstnerne skal jeg komme tilbake til.

Den største og viktigste gullbyen var Ouro Preto. Takket være iherdig skattlegging innført av markisen av Pombal ble mye av verdien herfra brukt til å bygge opp igjen Lisboa etter jordskjelvet i 1755. Det var etter hvert ikke den minste lille utfartsvei fra Minas Gerais som ikke hadde et skatteinnkrevingskontor. Kontrollpunkter langs veiene til havnebyene, særlig Rio de Janeiro, stod under streng kontroll av den portugisiske kronen. I dag er det kun bompengestasjoner langs motorveiene som kan minne om dette.

Bussen fra Rio de Janeiro til Ouro Preto tar i dag kun seks og en halv time. Den er i dag litt forsinket. Jeg speider ivrig etter kirketårnene for hver åsrygg vi passerer. Men det er alltid flere daler og topper å forsere før vi når byen. Mobildekningen kan jeg bare glemme her, topografien kan minne om norske dalstrøk.

Men endelig. Gjennom den fuktige disen stiger de berømte kirketårnene frem mot en bakgrunn av grønne åser. Det er 64 av dem, hvis vi tar i betraktning at hver kirke har to tårn. Ouro Preto er den gamle hovedstaden i Minas Gerais og Brasils mest kjente koloniby. I Ouro Preto finner vi den største samlingen av Brasils barokkunst på ett sted. I gullalderen hadde Ouro Preto hundreogtyve tusen innbyggere og var en av de større byene på den vestlige halvkule. Jeg har vært her før og sett mange av de fantastiske kirkene innendørs før. Denne gangen skal jeg bare besøke venner og gå litt rundt.

Jeg skal bo hos min mangeårige venninne Carina og hennes familie, som har ventet tålmodig på bussterminalen. Mine idealistiske venner driver et hyggelig pensjonat her som de har døpt Freedom Hostel. Forretningsideen er å tilby rimelig overnatting de fleste kan ha råd til. Freedom ligger rett ved siden av Matriz de Nossa Senhora da Conceição og Krøplingens souvenirbutikk (jeg kommer tilbake til Krøplingen). Jeg får Martin Luther King-suiten helt alene, selv om den er beregnet til seks personer.  I tretten kalde grader utenfor trives blomkarse og kamomilleblomster. Solen varmer like godt som den gjør på fjellet i Norge om sommeren. Heldigvis fant jeg en fleece-jakke i skapet i Rio. Vi spiser en god vegetarisk lunsj mens vi oppsummerer hva som har skjedd siden sist vi så hverandre. Deretter tar jeg en tur i byen.

ouro preto night
Ouro Preto er en historisk by, men befolkningen lever i vår moderne tid med byen som kulisse – og ofte som levebrød. Ta med vinterjakke – her er det kaldt om natten i juli!

Man skal ha gode ben for å få med seg alt i Ouro Preto. Byen er bygget på åser, ofte med en kirke på toppen, de kan virke nær hverandre, men for å komme dit, må man ned og opp bratte bakker. Alle gatene er belagt med gammeldags brosten, så solid skotøy er en nødvendighet. Om sommeren er det ulidelig varmt og fuktig her, så da kan det ta på å være turist i denne byen. Nå på vinteren varierer temperaturen heldigvis mellom tyve og åtte grader i løpet av døgnet. Det er vanvittig mye å se. Bak hvert hjørne åpner det seg en ny synsvinkel, et nytt fotomotiv. Ved siden av den fantastiske og godt bevarte arkitekturen finner man også i Ouro Preto stor barokk- og rokokkokunst innendørs.

For den som vil se hvor mye av gullet tok veien, så skal man unne seg et besøk i Nossa Senhora do Pilar-kirken. Her finnes også «De svartes kirke», Nossa Senhora do Rosário dos Pretos, som slavene bygget fordi de ikke var velkomne i de hvites kirker. Men det er først og fremst i São Francisco-kirken man finner de mest berømte eksemplene på Minas Gerais-kunsten.. Her kan vi beundre de religiøse såpe- og sandstenskulpturene og utsmykningene av Aleijadinho og de luftige lyseblå tak- og veggmaleriene av Athaíde, begge to svært berømte brasilianske kunstnere med base i Minas Gerais. Spesielt Ajeidadinho er blitt stående som Minas Gerais-kunstneren over alle. Ikke bare fordi han var et kunstnerisk geni, men også fordi han hadde en spesiell historie.

Antônio Francisco Lisboa var bastardsønnen til den portugisiske dommeren Manuel Francisco Lisboa og den svarte slavepiken Isabel, en forbindelse som ikke var uvanlig i dette distriktet rundt 1730. Portugiserne var blant de få koloniherrer som offisielt inngikk forbindelser med og fikk barn med slavene, det være seg indianere eller svarte. En av grunnene kan være at Portugal var et lite land og ikke klarte å forsyne Brasil med kvinner. For å opprettholde befolkningsgrunnlaget ble det akseptert at koloniherrene formerte seg gjennom andre raser, svært ofte på ufrivillig vis sett fra undersåttenes side. Dette er med på å forklare at det i dagens Brasil heller ikke i særlig grad finnes «rene raser». Og på denne tiden utgjorde mulatt- og mestisbefolkningen allerede halvparten av innbyggerne i Minas Gerais. 

Lille Antônio så dagens lys antagelig i 1730, det finnes nemlig ingen offentlige registre fra den tiden. For en mulatt på den tiden stod ikke alle veier åpne med hensyn til karrierevalg, det mest vanlige var at de viet seg til litt mer mindreverdige sysler som maleri, musikk og annen kunst eller håndverk. Det sies også at gutten ble influert av sin far og onkel som begge var dyktige tegnere og malere på hobbybasis. Det er ikke så godt å vite hva som var sant for kildene er sprikende og sannsynligvis preget av de mytene som er spunnet rundt Aleijadinho, den lille krøplingen, som han ble hetende. Da han var rundt førti år fikk han en sykdom som gjorde at lemmene hans ble deformert. Dette var antagelig lepra, men den dag i dag strides historikerne om dette. Det sies at han mistet alle tærne og kun klarte å bevege seg fremover på knærne, etter hvert måtte også fingrene fjernes for at han skulle kunne bruke restene av hendene. Hvis vi skal tro biografen Rodrigo Bretas som utgav en bok om Aleijadinho i 1858, så «falt også tennene ut og munnen omformet seg til et stort hull, haken og underleppen begynte å henge ned på en måte som gav den ulykkelige et mørkt og vilt blikk».

Til tross for sykdommen ble Aleijadinho en gammel mann og han brukte livet sitt godt som kunstner. På grunn av sitt deformerte utseende passet han på å unngå kontakt med andre. Han red ut på arbeid i grålysningen, innhyllet i en stor kappe og med en stor hatt trukket ned over hodet. Først langt på natt dro han hjem igjen.

Han åndet og levde for kunsten. Talentet han var etterspurt. Selv om kundene var rike, ofte høytstående menn som ønsket å smykke sitt ettermæle med en kirke, tjente aldri Aleijadinho mye. Han fikk 1,2 gram gull i betaling om dagen. Siden han var krøpling og ikke kunne utføre detaljene selv, måtte han dele utbyttte med sine hjelpere og slaver.

profetas
Aleijadinhos Profetene må vi til nabobyen Congonhas for å se. Såpesten er et vanskelig materiale som er utsatt for vær og vind. Det er lurt å se dem før det er for sent.

Aleijadinhos mest berømte verk finnes imidlertid ikke i Ouro Preto, men i nabobyen Congonhas. Her, ved inngangen til kirken Basílica de Bom Jesus de Matosinhos, står skulpturene De Tolv Profetene. Forvitret og med tydelige spor etter hærverk er de riktignok i en dårlig forfatning i dag, men man har ennå ikke funnet noen god løsning for å bevare denne kunsten i såpesten. Likevel, når man vet at meisel og hoggjern måtte bindes til Aleijadinhos armstumper for å få utført arbeidet, er det imponerende. Det er ellers helt forbudt å ta bilder inne i kirkene, så man må egentlig hit selv for å se kunsten.

quibe veggie
Min venninne Carina på Freedom Hostel er en kløpper på vegetarretter. Hvis du vil ha oppskriften på hennes Quibe vegetariano, kontakt meg

Ouro Preto i seg selv er et yndet reisemål for brasilianere, franskmenn og tyskere. Nordmenn er det foreløpig få av. Men skulle du få lyst til å besøke denne fine delen av landet, så går det altså buss fra Rio eller du kan fly til den nærliggende millionbyen Belo Horizonte. Jeg anbefaler selvsagt også Freedom Hostel og mine venner som vertskap. De snakker til og med godt engelsk, noe som ikke er så vanlig på disse kantene av verden. Og Carina er en kløpper på vegetarretter. Du finner henne på Facebook.

Lufthansa Business Class til Rio de Janeiro

En sjelden gang vinner man i lotteriet. Da jeg skulle sjekke inn på Lufthansas flight 500 til Rio de Janeiro i forrige uke, dukket det opp et magisk ord på billetten min: Business Class. Oppgradert! Jeg følte meg som et lite barn på julaften og skyndte meg å få sendt boarding-kortet til mobilen før flyselskapet rakk å ombestemme seg.

Lite å glede seg til?
Kvelden før avreise sveipet jeg innom noen omtaler av Lufthansas nye Business Class, bare for å se hva jeg kunne forvente meg, liksom. Jada, jeg var litt opprømt. Den første omtalen startet med «Vanligvis flyr jeg kun First Class» og kritikken var deretter. Liten benplass, liten flatskjerm og ganske miserabel mat. Altså lite å glede seg til, ifølge anmelderen.

En annen tilnærming
Men nå nærmet jo jeg meg saken fra en litt annen kant. Jeg er en av dem som til nød kan betale 800 kroner ekstra for å sitte ved nødutgangen. Men aldri 30 000 for å fly Business. Hva fikk jeg så for pengene jeg slapp å betale og var det verdt det?

Ingen tid til loungen
Etter å ha krøket meg sammen i sete 16D og fortært et gratis ostesmørbrød på Lufthansas økonomiklasse fra Oslo, var det klart for løping i korridorene på Flughafen Frankfurt am Main. All kontroll (nesten) er elektronisk nå, så det gikk fort unna. Med kun én time til transfer var det dessverre ikke tid til å prøve ut Senator Lounge, et stort savn for et barn på julaften.

Lufthansa-Business-Class-7478-05

Heldig 
Tyve minutter før avgang ble jeg ønsket velkommen av en blid flyvertinne, som mente jeg var veldig heldig som skulle til Rio. Blasert som jeg er med hensyn til akkurat den byen, så jeg heller ned på setet mitt og nikket ivrig. «Heldig» var akkurat det riktige ordet. 4H var en av disse lenestolene du bare kan drømme om på et fly, fylt med myke puter og dyne. Benplassen i sitteposisjon anslo jeg til halvannen meter.

Tid for champagne
Nå var det tid for champagne, det var jo et helt kvarter til avgang. Min sidekamerat, hvis man kan kalle det det med den store midtkonsollen mellom oss, kom også. Jeg er alltid skeptisk til sidekamerater på fly. De er i verste fall store og tykke eller prater for mye. Denne nye likte jeg med det samme, en dame som ikke tok stor plass og virket sympatisk. Hun så på glasset mitt og sa at en sånn ville hun også ha. Vi rakk påfyll før det var klart for avgang på tiden. Da hadde jeg allerede blitt perlevenner med Gisela fra en tidligere tysk hovedstad.

Tysk joie de vivre
Jeg har alltid ment at tyskere er et praktfullt folkeferd (med noen historiske unntak) med mye sans for humor. Nok en gang ble det bekreftet. Min nye venninne og jeg drakk mer under oppturen. Det gjelder tydeligvis andre regler på Business. Flyvertinnen, det virket som hun bare hadde ansvar for oss to, bidro også med stadig morsomme bemerkninger, påfyll og varme kluter. Den gode stemningen fortsatte med utveksling av familieforhold, jobber, meninger om Brasil (en gåte hvorfor rike mennesker der fremdeles fråtser i ris og bønner) og Tyskland (mange sier at dere tyskere er kjedelige, det stemmer jo ikke) og Norge (nei, jeg jobber ikke i oljeindustrien). Jeg glemmer å se meg om, enda mindre prøve den store flatskjermen og de andre leketøyene jeg har fått til min rådighet.

Middag på hvit duk
Så var det mat. Ukjent som jeg var med innredningen ombord, måtte jeg først kaste et blikk på Gisela for å se hvordan hun fant bordet. Hvite duker ble brettet ut. Deretter valg av vin, det sto mellom en fransk og en sørafrikansk. Jeg gikk for Medoc’en. Her kunne det også velges akkurat det jeg ville fra spisekartet. Jeg startet med å pirke litt i røkelaks tartar med gresskar og varme rundstykker (akkurat rundstykker kan de bedre på SAS). Til hovedrett valgte jeg saftig kylling med urtepolenta og varme tomater – akkurat passe krydret for å gi smak her oppe i høyden. Det ble båret rundt skåler med salat og kurver med brød. Jeg tok alt, som et barn på julaften.

LH middag

Toppen nådd under osten
Gisela snakket passe mye om jobben som forsker i legemiddelfirmaet, til jeg fikk lirket henne inn på hennes forhold til katter. Jeg tror vi var innom det meste etter det tredje glasset med rødvin. Etter hvert fikk jeg for meg at hun lignet mye på en av mine yndlingskollegaer, og jeg snakket mer enn normalt om meg og mitt. Gisela mente lattermildt at jeg burde vise henne noen av mine restauranter i Rio allerede til uken. Bondingen var på topp under osten. Men så begynte søvnigheten å overta og vi sank hen i hvert vårt hjørne.

Setet kan legges helt ned
Stolen min kunne justeres i akkurat den posisjonen jeg ville – med noen lett forståelige knapper på konsollen. På Lufthansa Business Class kan nå setet også legges helt ned, slik at man får noe som nærmer seg en god seng uten at det innvirker på de andre passasjerene – ingen seterygg i ansiktet her. Den trange plassen min førsteklassekritiker hadde beskrevet merket jeg altså lite til. En god stor pute og en myk dyne gjorde at jeg slappet riktig godt av. Litt støy fra flyduren var det, så jeg brukte hodetelefonene fra Bose som lyddemper. Snart sov jeg veldig godt.

LH frokost

Fantastisk god kaffe
Syv timer senere ble jeg vekket av flyvertinnen min. Med blid stemme spurte hun om jeg hadde sovet godt og ga meg en glovarm klut, etterfulgt av et glass juice. Ville jeg ha frokost? Klart jeg ville! Her var det også en del å velge mellom, blant annet belgisk vaffel med kompott og vaniljesaus eller kanskje heller eggerøre med parmaskinke. Jeg gikk for det siste. På konsollen valgte jeg frokost-posisjon. Et brett med ulike frokost-ting ble satt ned foran meg, etter at bordet igjen var kledd med hvit duk. Fantastisk god kaffe på Lufhansa Business Class, har aldri fått bedre på fly. I øyekroken så jeg at Gisela akte seg opp i setet.

Ned for landing
Vi snakket fremdeles, Gisela og jeg. Men nå dreide samtalen seg mer om hvor godt det skulle bli å komme seg til henholdsvis Botafogo og Ipanema, hva vi gledet oss mest til å spise i Brasil og hvor godt det skulle bli å se igjen våre nærmeste. Den slags. Jeg så nå også at hun ikke lignet på min kollega i det hele tatt. Kun 40 minutter til landing. Lysene fra de mindre privilegerte forstedene glitret allerede under oss. Jeg merker jeg er utålmodig, vil at det skal ta slutt.

Reisens slutt
Business Class eller ikke, det er uansett godt å komme frem. Jeg rasker sammen det lille jeg har av håndbagasje, inkludert boken jeg aldri rakk å åpne. Jeg takker Gisela for hyggelig reisefølge. Kommen Sie gut nach Hause. Flyvertinnen gir meg en klem på vei ut, hun gleder seg til to dager med egen champagne på Copacabana, På vei ut titter jeg inn på Lufthansas imponerende First Class, som er nesten mennesketom. Kanskje neste gang? Men nå vil jeg bare finne en gul taxi og komme meg hjem.

Rio de Janeiro. Brasils antiprinsesser

Sommerens store, lille leseropplevelse har for meg vært Stjernens time av Clarice Lispector. Kanskje godt hjulpet av at jeg befinner meg i Rio de Janeiro. Men denne lille romanen er en godbit flere nordmenn kan unne seg. Det journalister ikke klarer å formidle om Brasil, det klarer denne lille boken fra 1977.

Norske medier rapporterer jo ganske så sensasjonspreget fra Brasil for tiden. Det er ikke alle som har skjønt at Brasil bare fortsetter å være seg selv. Et sportsstevne har ikke endret på dette. Mens den australske troppen flyttet tilbake til OL-landsbyen, benyttet jeg torsdagen til en tur til det historiske sentrum. Det jeg legger merke til er at ting faktisk ser ut til å bli ferdig på rekordtid nå, stillaser og gjerder rives allerede ned – det er da ikke OL før om en uke, vel? Og det som ikke blir ferdig, kan dekkes til med kreative veggmalerier. Dette er Brasil. Og ja, jeg skjønner at det er vanskelig å forholde seg til det. Det er mulig vi er bedre på avløpsrør i Norge, men når det gjelder kulturforståelse kommer vi nok til kort noen ganger.

I en bokhandel, forøvrig Livraria da Cultura som holder til i en ombygd kino, kom jeg over den nye Antiprinsesse-serien i barneavdelingen. En latinamerikansk faktabok-serie som vil være en motvekt til rosa tyll og stjerneglitter, ved å gi barna innsikt i mennesker som har lyktes i livet nettopp ved å ikke gå inn i prinse- og prinsesseroller. Frida Kahlo, Violeta Parra og Clarice Lispector er først ute. Jeg rasker selvsagt med meg sistnevnte. Clarice Lispector levde som diplomatfrue i Europa i mange år, men hatet å være prinsesse og dro tilbake til Brasil for å bli en vanskelig og sosialt engasjert forfatter. Her får vi vite mye om hennes litterære prosjekt også. Dette er altså en bok som brasilianske barn tar til seg. Jeg lurer i et slemt øyeblikk på om norske barn hadde hatt forutsetning for å skjønne noe sånt- hvis den hadde handlet om Hamsun, for eksempel. Fantastisk illustrert av argentinske Pitu Saá. Og Clarice Lispectors hund Ulisses – som jo var besatt av å spise sigarettstumper – stiller betimelige spørsmål underveis.

De har nok av kommersielle tulleting her også, selvsagt. Barneprogrammene på TV er groteske. Men stort sett kan du glemme myten om forførende sambadamer og gategutter som stjeler lommeboken din – hvis du da ikke går inn for å oppsøke det, noe mange turister jo gjør. Barna her er mye mer veloppdragne enn i Norge. Her passerer man en gruppe ungdommer uten frykt, helt annerledes enn på vestkanten i Oslo. Et folk som står opp om morgenen og bruker timesvis for å komme til og fra skoler og jobb har ikke så mye tid til tull. Et folk som aldri har bedt om å få OL, men i stedet bedre helsevesen, bedre skole, bedre transport og mer sikkerhet. Likevel, til tross for alle dommedagsprofetier, fortsetter livet slik det alltid har vært her. Godt og slitsomt på samme tid.

Det er skjedd mye her på tyve år. For noen tiår siden ville de fleste tenkt som romanheltinnen Macabéa, at de hadde lyst til å bli modell eller filmstjerne. Fotballspiller. Men spør du mine venners barn i dag, uansett klasse, vil de fleste svare advokat, psykolog eller økonom. Eller noe annet som krever utdannelse. Slik min venninne Ângela gjør. I de ti årene hun har hjulpet meg i huset her har vi hatt mange gode samtaler. Ângela er en av dem som har lært meg mye om dette landets indre liv. Ângela har to jobber og går på kveldsskole på tredje året. Hun utdanner seg til kokk og har nettopp fått praksisplass på et av de fine hotellene på Copacabana. Det skal hun klare ved siden av de to andre jobbene. Ângela vil frem og opp. Som de fleste andre brasilianere skammer også Ângela seg over politikerne der oppe på høysletten. Men hun har nok med det daglige strevet i eget liv om hun ikke skal engasjere seg i håpløse ting. Bare å komme seg rundt i byen tar henne et par timer hver dag, minst. I den lille fritiden hun har ser hun på de samme TV-programmene som jeg eller hun surfer på Facebook. Vi møtes altså som likeverdige på noen arenaer og på andre ikke. Akkurat dette er nok spesielt for dette landet. Ângela er forøvrig fra samme del av landet som Macabéa i Clarice Lispectors bok,. Og med dette er vi tilbake til det som jeg sa var sommerens store leseropplevelse for meg; Stjernens time av Clarice Lispector.

Kanskje ble jeg ekstra begeistret fordi jeg leste den her i Rio de Janeiro og har kunnet supplere med spaserturer i området hvor handlingen foregår. Men denne lille romanen står godt på egne ben. Det journalister ikke klarer å formidle om Brasil, det klarer denne lille boken fra 1977. Utgitt på Bokvennen Forlag i 2015 og forbilledlig oversatt av Ida Munck. Clarice Lispector (navnet hennes uttales forresten ikke på engelsk måte, men slik som det skrives: kla’risse lis’pektor) er forøvrig en forfatter du som litteraturinteressert bør ha lest minst én bok av. Det er lurt å begynne med Stjernens time fordi den er så tilgjengelig både i handling og språk.

Clarice Lispector og hennes elskede Ulisses har fått evig hedersplass i bydelen Leme, der de bodde
Clarice Lispector og hennes elskede Ulisses har fått evig hedersplass i bydelen Leme, der de bodde

Den unge kvinnen Macabéa fra den fattige delstaten Alagoas kommer til Rio de Janeiro for å søke lykken, antagelig en gang på 1970-tallet da Brasil fremdeles var et diktatur. Macabéa er heldig og får jobb som maskinskriverske på et kontor i sentrum. Selv om hun har fått en merkelig oppdragelse av sin enslige tante – hun ser seg aldri naken i speilet fordi hun skammer seg – og selv om hun heller ikke har utseendet med seg, så klarer hun å få seg en kjæreste. Han har forøvrig det aktuelle navnet Olímpico. Olímpico har løyet på seg en mer spennende bakgrunn for å virke mer attraktiv – et ikke ukjent fenomen i et samfunn som det brasilianske. Selv drømmer Macabéa som så mange andre om å bli en stjerne, en filmstjerne som Marilyn. Noen ganger kommer hun nærmere drømmen ved å drikke en Coca Cola.

Macabéa og Olímpico holder hender, kysser litt og utveksler intetsigende fraser, da ingen av dem har noe å snakke om. Siden Macabéa er oppdratt til å mene at forholdet mellom mann og kvinne er noe ekkelt, så tyr Olímpico etter hvert til den på alle måter frodigere Glória. Som Clarice Lispector er inne på et sted, man klager ikke når det ikke er noen å klage til. Dette var til og med på 1970-tallet og derfor nok verre enn i dag. Forlatt og alene går derfor den unge romanheltinnnen til en spåkone. Fortvilte mennesker gjør fremdeles sånt i Brasil. Spåkonen – mot litt betaling – forteller henne at hun ser store endringer i Macabéas liv og at hun skal bli en stjerne. Det viser seg da også at stjernens time kommer fra uventet hold og at Macabéa vil få oppleve ekte lykke. Mer skal vi ikke røpe her.

Det som gjør denne romanen så fremragende er fortellerstemmen, som er en mannlig forfatter. Forfatteren forteller hvordan hovedpersonen kommer til ham i et øyeblikk han ser et snev av vemod i en ung kvinnes øyne. Og deretter får vi vite hvordan skikkelsen gestaltes, inspirert av virkelige hendelser i den fiktive forfatterens liv. Og over det hele henger det enda en forfatterstemme, nemlig Clarice Lispectors. Nydelig, intellektuelt og storslagent på én gang. Det kan være hennes stemme vi hører, lagt ut som utsagn fra den fiktive forfatteren Rodrigo S. M. ; Det jeg skriver er mer enn et påfunn, det er min plikt å fortelle om denne jenta blant tusener. Det er mitt ansvar, sjøl om det ikke blir kunstferdig, det å gjøre livet hennes kjent. For det er retten til skriket. Da skriker jeg.

Allerede som barn skrev Clarice historier som aldri sluttet, selv ikke når hovedpersonen døde. Eller som det står i Antiprinsesse-boken: Visste du at Clarice Lispector ofte avslutter en tekst på en slik måte at du som leser kan tenke og dikte videre på egen hånd?

 

To bøker som gjør inntrykk: Nadia Finks faktabok for barn og Stjernens time - nylig utgitt på norsk
To bøker som gjør inntrykk: Nadia Finks faktabok for barn og Stjernens time – nylig utgitt på norsk

Ouricuri, Pernambuco. I hengekøye med Baldacci

Juazeiro do Norte er en av de største religiøse pilegrimsdestinasjonene på det sør-amerikanske kontinentet. Hovedattraksjonen er Padre (Pater) Cicero, nesten-helgenen som på slutten av det nittende århundret utførte et mirakel, i hvert fall så det sånn ut for de som var til stede. Da den fromme kvinnen Maria de Araujo mottok nattverden fra hans hånd, strømmet det blod fra hennes munn. Til tross for en undersøkelseskommisjon som konstaterte at hendelsen var uforklarlig, ble aldri Padre Cicero opphøyet til helgen av Vatikanet. Derimot tok folket saken i egne hender og reiste en kjempestatue av ham på en ås mellom byene Crato og Juazeiro do Norte. Jeg har selv gått trappen helt opp føttene hans, en sterk opplevelse med fin utsikt til fjellene som skiller det grønne Ceará fra det tørre indre Pernambuco. 

Monumentet over Padre Cicero
Monumentet over Padre Cicero

Det er nettopp til Pernambuco jeg nå er på vei fra flyplassen i Juazeiro do Norte. Busselskapet har det passende navnet Pernambucana og det byr på både air conditioning og wi-fi. Det siste er mer livsnødvendig enn det første på disse kanter. Uten mobil kunne en brasilianer like gjerne vært død. Og siden mange har dårlig råd, bruker de wi-fi og Whatsapp i stedet for dyre mobiltjenester. Mens bussen snegler seg opp gjennom hårnålssvingene, chatter jeg med en gammel studievenn fra Åland. Anders forteller at da de var unge på Åland brukte de betegnelsen Pernambuco for å skildre noe som var veldig veldig langt unna, nærmest uoppnåelig. Sånn er det jo ikke lenger, nå må vi vel snakke om Mars. Pernambuco er nemlig her og nå.

Tre timer senere er jeg kommet til Ouricuri, en av de mer behagelig byene her oppe i det karrige, krattkledde landskapet. Gjensynsgleden med mitt vertskap er stor, det var bare varmen jeg ikke var forberedt på. Noe i overkant av førti grader, skal det vise seg. Ikke lurt å gå ut i det hele tatt. Etter en gedigen varm velkomstlunsj ligger en lang, lang ettermiddag foran meg som det store intet. De andre sover allerede. Hva gjør man da? Jo, jeg finner frem den boken som jeg rasket med meg fra forlaget like før jeg smelte igjen koffertlokket. Frels oss fra det onde. Et tilfeldig valg. Ikke har jeg lest noe av David Baldacci før heller. Nå har jeg både bok, hengekøye og en mugge med kald acerola-juice (ja, det er en frukt). Det kan bli en fin ettermiddag likevel.

Snart er jeg inne i en forrykende thriller som går ekteparet Kepler en høy gang både når det gjelder kreativ vold og raskt fremskridende handling. Det er nesten litt James Bond over denne boken. Helten heter Shaw, bare Shaw. Som leser blir jeg på rekordtid involvert i en organisasjon som har spesialisert seg på å hevne bestialitet mot menneskeheten, metodene deres er mildt sagt brutale. Nå er det en ukrainer som skal til pers. «Slakteren fra Kiev» er antagelig en fiktiv skikkelse, men i boken var han ansvarlig for massemord og tortur under det sovjetiske skrekkregimet. Nå heter han Evan Waller og har slått seg opp som kanadisk forretningmann med svært brutale metoder. Fordommene hagler i slakterens verden, muslimer er onde, europeere naive og dumme, brasilianere er ondsinnede ludder. Folk får øynene stukket ut og avkappede hoder dras etter håret. Mens Waller satte seg hurtig inn i bilen, kunne de angripende hundenes snerr og Abdul-Majeeds skrik høres over motorduren. Waller satte i øreproppene og valgte en munter sang på iPoden mens tankene gled til den vakre, unge damen han hadde spist middag med i kveld. Han gledet seg til å treffe henne igjen.

Det ble en fin ettermiddag i hengekøya. Baldacci ga mersmak.
Det ble en fin ettermiddag i hengekøya. Baldacci ga mersmak.

Baldacci er ikke for de svakhjertede. Her strømmer det mer blod enn det noensinne har gjort på noen nattverd på disse kanter. Dette er en forfatter helt etter min smak. Og siden slakteren fra Kiev skal tas under en ferie i Provence, får vi også med oss lavendelblomstrende landskaper og lange lunsjer med fransk vin. Romanhelten Shaw er god på det meste og kan måle seg med både Harry Hole og MacGyver når det gjelder å komme seg ut av umulige situasjoner. Snart er det mørkt, saftmuggen er tom og solen går ned over papayatreet. Jeg legger motvillig vekk boken for å være sosial, men gleder meg egentlig til morgendagen etter lunsj, for da kan jeg få vite hvordan det går.

Bysommer i São Paulo

En av disse fine julidagene, dro jeg på en liten midtukeferie. Til São Paulo, en av verdens største byer. Størst på den vestlige – og også på den sydlige – halvkule. Brasília kan være den egentlige hovedstaden i Brasil så mye den bare vil, Rio de Janeiro kan være byen alle drømmer om å se en gang i livet, men det er i São Paulo at det brasilianske miraklet virkelig har utfoldet seg. Og økonomi kan som kjent være viktig for byutvikling. São Paulo er ikke lenger bare størst, den er blitt noe mer.

Når man lander i São Paulo – denne gangen på den «lille» flyplassen Congonhas midt i byen – er noe av det morsomste selve innflyvningen. Man flyr jo gjerne over São Paulo en halvtimes tid uten at skyskraperutsikten endrer seg nevneverdig , byen har hverken begynnelse eller slutt. Her nede må det være et helvete å bo, tenker man der man titter ut over alle skyskraperne på høyre side. Så feil kan man ta. Flyet bestemmer seg for å stupe ned over skyskraperne og lande på en av rullebanene, som virker nøye avstemt til den minimumsdistansen en Airbus 319 trenger for å lande. Siden kineserne ikke har fått fart på lyntogene i Brasil ennå, betyr det at det lander et fullastet fly fra Rio her sånn cirka hvert femte minutt. Sånt blir det kaos av hvis det oppstår den minste lille forsinkelse. Og det gjør det ofte, siden Congonhas ofte er stengt i morgentimene på grunn av tåke. Jeg blir denne gangen flyttet frem til et tidligere fly i den berømte «Luftbroen», men ender opp med å ta av to timer etter det opprinnelige flyet mitt – etter at tre avganger ble slått sammen.

Innflyvning over São Paulo, sterkt forsinket.
Innflyvning over São Paulo, sterkt forsinket.

Men taxien suser avgårde på nybygd bymotorvei og vi er fremme ved Avenida Paulista på bare tyve minutter.  Uansett hvor mye man snur og vender på det og hvor mye São Paulo vokser i alle retninger, så er det Avenida Paulista som er São Paulos virkelige sentrum. Den store avenyen ligger på en slags åsrygg, altså øverst i sitt område. For over hundre år siden var dette alleen hvor alle de store herregårdene lå, med enorme hager og parker nedover på begge sidene av åsen. I dag har herregårdene lagt på seg opptil femti etasjer og hagene er forvandlet. På den ene siden av Paulista har vi i dag bydelen Jardins – hagene – som er det dyreste strøket i verden etter Manhattan. I lille Rua Oscar Freire, en gate som minner om Hollywood, ligger butikker du knapt har råd til å gå inn i, her handler de rikeste av de rike. Utenfor de dyre cafeene står det parkert Maserati og Bentley, sistnevnte med sjåfør. På den andre siden av Paulista ligger bydelen Bela Vista – fin utsikt. Dette var definitivt mindre fint inntil for ti år siden, nå har også dette området beveget seg oppover i hierarkiet. Men fremdeles er «Hagene» finere enn «Fin utsikt», selv om plassmangelen i São Paulos indrefilet nå gjør sitt beste for å viske ut skillet.

sp livraria cultura
Livraria Cultura er bare en av flere enorme bokhandler i São Paulo. Her kan du glemme storbyens stress i timesvis.

Til tross for den travle Fifth Avenue-følelsen man får oppe på avenyen, opplevelses dette som et godt sted å være. Her ligger det berømte MASP-museet, Trianon-parken med tropiske planter og klinende byborgere på benkene. Et par kultursentre. Kinoer, teatre, shopping i verdensklasse og store luksushoteller. Det er fire metrostasjoner på den 2. 5 km lange strekningen som utgjør Avenida Paulista. Og dessuten minst fire enorme bokhandler. På Livraria Cultura tilbringer jeg et par timer. Siden Cappelen Damm ennå ikke har utgitt noen guidebok om São Paulo, kjøper jeg boken Piecing Together São Paulo. De unge brasiliansk-amerikanerne Gabriel og Aron Lesser vokste delvis opp i São Paulo, delvis i USA. De utga tidligere i år en alternativ guidebok til denne en av verdens største megabyer, og det med vekt på det alternative og det bærekraftige som det så fint heter. Siden det er gått tredve år siden mitt første skrekkslagne møte med denne megabyen, tenker jeg at det kan være lurt med noen unge mennesker til å guide meg inn det nye São Paulo.

Min favoritt forblir likevel det eviggrønne Casa das Rosas, Rosehuset, et litteraturhus med uteservering midt ute i en stor rosehage. Selv for den som er mindre interessert i poesi er det godt å være her. I motsetning til Rio de Janeiro er det heller ikke for varmt til å sitte ute her i São Paulo. Luften er sannsynligvis forurenset, men det merker du ikke. Fra rosehagen på Avenida Paulista tar det rundt tre og en halv time (!) å kjøre ut til periferien av byen, hvor de voksende fattigstrøkene ligger som et pulserende belte. En bekjent av meg har bodd der i rundt tredve år, men kan fremdeles ikke veien hvis hun må kjøre selv. Hun er nødt til å ta bussen for å finne frem. Denne periferien, som jeg selv bare har fløyet over, skal visstnok alltid være i forvandling.

I denne byen kommer du deg raskt fra det ene til det andre. Metroen har hatt fungerende sperreporter og elektronisk billettsystem i flere tiår.
I denne byen kommer du deg raskt fra det ene til det andre. Metroen har hatt fungerende sperreporter og elektronisk billettsystem i flere tiår.

Jeg bestemmer meg for å starte neste dag et helt annet sted, nemlig i den japanske bydelen Liberdade. Den effektive metroen med elektronisk billettsystem og fungerende sperreporter tar meg hit på null komma niks. Det er kanskje litt trangt, men definitivt effektivt. Liberdade byr på en stemning som kan minne om Tøyensenteret en tidlig morgen. Gatelysene er formet som pagoder og det henger papirlykter der resten av São Paulo må nøye seg med halogen. Gamle menn sitter på dørstokkene og leser japanske aviser. Det lukter sånn asiatisk frukt som lukter råttent. Jeg roter meg inn i en bokhandel hvor alt er på japansk. Innehaversken spør – på portugisisk – om hun kan hjelpe meg med noe. Det kan hun jo ikke, her er alt helt gresk.

Japanerne kom til Brasil rundt 1908, da sistnevnte land hadde opphevd slaveriet og trengte ny arbeidskraft på kaffeplantasjene. Japanerne fikk bedre muligheter her enn i hjemlandet, de var arbeidsomme og flinke jordbruksarbeidere. Dessuten var de billigere – siden de var så små av vekst, fikk de dårligere betalt enn sine europeiske kolleger. Med minst halvannen million japanere i Brasil er dette den største japanske kolonien utenfor Japan. De utgjør kanskje det nærmeste Brasil kommer en distinkt innvandrergruppe på grunn av utseendet og språket. La oss hurtig tilføye at også japanerne snakker perfekt portugisisk og på nesten alle måter er blitt veldig brasilianske på de hundre årene de har bodd her. Matmessig har sushi forlengst satt sitt preg på Brasil. I São Paulo får du antagelig den beste sushien i verden etter Tokyo. Og den beste pizzaen i verden etter Napoli. For São Paulo er også den største italienske byen i verden utenfor Italia.

Det tar da også bare noen minutter å gå bort til den store katolske katedralen Sé, hvor Brasil ser latinsk ut igjen. Plassen foran den staslige kjempekirken syder av liv. Det er mange uteliggere her i det gamle sentrum, en sjeldenhet i Brasil, som har forsøkt å renske opp i storbyenes prestisjestrøk. I alle land, og særlig i land med skjev fordeling, synes man at fattigdom er best når den ikke synes. Men her i landets økonomiske muskel synes den – og kontrasten blir veldig stor.

Luz-stasjonen i São Paulo ble bygget etter IKEA-prinsippet. Laget i Glasgow og skrudd sammen her litt lenger syd.
Luz-stasjonen i São Paulo ble bygget etter IKEA-prinsippet. Laget i Glasgow og skrudd sammen her litt lenger syd.

Å gå rundt i São Paulos gamle sentrum er interessant, her lå verdensdelens høyeste hus en gang på 1930-tallet, her er det sydende liv rundt lunsjtider, men ikke på kvelden. Litt lenger opp i byen, to metrostasjoner unna, finner vi den gamle jernbanestasjonen Luz. Den ser ut som den er britisk, noe den visstnok også er. Bygget opp i Glasgow og fraktet hittil den andre siden av verden. En gang var klokketårnet høyt og symbol på velstand. I dag går det fremdeles noen lokaltog til Luz-stasjonen og bygningen er fremdeles staselig der den skinner mot den tropiske parken med europeiske skulpturer på en andre siden av veien. Det er dette som er Brasil – umiskjennelig tropisk og umiskjennelig europeisk på samme tid.

I den nederste enden av Luz-stasjonen befinner det seg et nyskapende museum. Museet for det portugisiske språk har sin selvsagte plass her i verdens største portugisisk-talende by (du ville bli forbauset over hvor langt nede på den listen Lisboa ligger). Museet er blitt kjent for sin nyskapende bruk av teknologi i litteraturformidlingen. Utstillingene skifter ofte og vi er så heldige å få med oss en poesifestival. Poesien, dette litteraturens stebarn som ingen interesserer seg noe særlig for, har fått et kraftig løft her i São Paulo. Og det først og fremst på grunn av måten den formidles på og ved å inkludere folket selv.

Museet for det portugisiske språk. Bak His Master's Voice-røret skjuler det seg en video med diktopplesning
Museet for det portugisisike språk. Bak His Master’s Voice-røret skjuler det seg en video med diktopplesning

Etter et besøk på dette museet føles det naturlig å fortsette med graffiti. På tyve minutter tar metrôen oss til en helt annen kul kant av byen, til Vila Madalena. Her kan man nyte gatekunst og en pizza, som jo også er en av São Paulos spesialiteter. Det er egentlig utrolig godt å være i São Paulo. I hvert fall i de rikere bydelene. Da jeg skal ut med noen gamle São Paulo-bekjente på kvelden, det er tyve år siden sist, blir jeg minnet på at skillet mellom bydelene «Fin utsikt» og «Hagene» har noen fordeler fremdeles. Vi spiser middag på Violeta på fiffegaten Rua Augusta, men på gal side av Avenida Paulista. Ikke uten grunn. Her bor det nemlig færre innflytelsesrike borgere og protestene mot nattåpne utesteder har ikke fått like stort gjennomslag ennå. Det er her, på en stappfull nattcafé i Rua Augusta at jeg innser hvor morsomt det kan være i Vestens virkelig store byer. Hele døgnet.

sp nattservering
Nattservering og fullt hus kl. 0200 i São Paulo.