Lufthansa Business Class til Rio de Janeiro

En sjelden gang vinner man i lotteriet. Da jeg skulle sjekke inn på Lufthansas flight 500 til Rio de Janeiro i forrige uke, dukket det opp et magisk ord på billetten min: Business Class. Oppgradert! Jeg følte meg som et lite barn på julaften og skyndte meg å få sendt boarding-kortet til mobilen før flyselskapet rakk å ombestemme seg.

Lite å glede seg til?
Kvelden før avreise sveipet jeg innom noen omtaler av Lufthansas nye Business Class, bare for å se hva jeg kunne forvente meg, liksom. Jada, jeg var litt opprømt. Den første omtalen startet med «Vanligvis flyr jeg kun First Class» og kritikken var deretter. Liten benplass, liten flatskjerm og ganske miserabel mat. Altså lite å glede seg til, ifølge anmelderen.

En annen tilnærming
Men nå nærmet jo jeg meg saken fra en litt annen kant. Jeg er en av dem som til nød kan betale 800 kroner ekstra for å sitte ved nødutgangen. Men aldri 30 000 for å fly Business. Hva fikk jeg så for pengene jeg slapp å betale og var det verdt det?

Ingen tid til loungen
Etter å ha krøket meg sammen i sete 16D og fortært et gratis ostesmørbrød på Lufthansas økonomiklasse fra Oslo, var det klart for løping i korridorene på Flughafen Frankfurt am Main. All kontroll (nesten) er elektronisk nå, så det gikk fort unna. Med kun én time til transfer var det dessverre ikke tid til å prøve ut Senator Lounge, et stort savn for et barn på julaften.

Lufthansa-Business-Class-7478-05

Heldig 
Tyve minutter før avgang ble jeg ønsket velkommen av en blid flyvertinne, som mente jeg var veldig heldig som skulle til Rio. Blasert som jeg er med hensyn til akkurat den byen, så jeg heller ned på setet mitt og nikket ivrig. «Heldig» var akkurat det riktige ordet. 4H var en av disse lenestolene du bare kan drømme om på et fly, fylt med myke puter og dyne. Benplassen i sitteposisjon anslo jeg til halvannen meter.

Tid for champagne
Nå var det tid for champagne, det var jo et helt kvarter til avgang. Min sidekamerat, hvis man kan kalle det det med den store midtkonsollen mellom oss, kom også. Jeg er alltid skeptisk til sidekamerater på fly. De er i verste fall store og tykke eller prater for mye. Denne nye likte jeg med det samme, en dame som ikke tok stor plass og virket sympatisk. Hun så på glasset mitt og sa at en sånn ville hun også ha. Vi rakk påfyll før det var klart for avgang på tiden. Da hadde jeg allerede blitt perlevenner med Gisela fra en tidligere tysk hovedstad.

Tysk joie de vivre
Jeg har alltid ment at tyskere er et praktfullt folkeferd (med noen historiske unntak) med mye sans for humor. Nok en gang ble det bekreftet. Min nye venninne og jeg drakk mer under oppturen. Det gjelder tydeligvis andre regler på Business. Flyvertinnen, det virket som hun bare hadde ansvar for oss to, bidro også med stadig morsomme bemerkninger, påfyll og varme kluter. Den gode stemningen fortsatte med utveksling av familieforhold, jobber, meninger om Brasil (en gåte hvorfor rike mennesker der fremdeles fråtser i ris og bønner) og Tyskland (mange sier at dere tyskere er kjedelige, det stemmer jo ikke) og Norge (nei, jeg jobber ikke i oljeindustrien). Jeg glemmer å se meg om, enda mindre prøve den store flatskjermen og de andre leketøyene jeg har fått til min rådighet.

Middag på hvit duk
Så var det mat. Ukjent som jeg var med innredningen ombord, måtte jeg først kaste et blikk på Gisela for å se hvordan hun fant bordet. Hvite duker ble brettet ut. Deretter valg av vin, det sto mellom en fransk og en sørafrikansk. Jeg gikk for Medoc’en. Her kunne det også velges akkurat det jeg ville fra spisekartet. Jeg startet med å pirke litt i røkelaks tartar med gresskar og varme rundstykker (akkurat rundstykker kan de bedre på SAS). Til hovedrett valgte jeg saftig kylling med urtepolenta og varme tomater – akkurat passe krydret for å gi smak her oppe i høyden. Det ble båret rundt skåler med salat og kurver med brød. Jeg tok alt, som et barn på julaften.

LH middag

Toppen nådd under osten
Gisela snakket passe mye om jobben som forsker i legemiddelfirmaet, til jeg fikk lirket henne inn på hennes forhold til katter. Jeg tror vi var innom det meste etter det tredje glasset med rødvin. Etter hvert fikk jeg for meg at hun lignet mye på en av mine yndlingskollegaer, og jeg snakket mer enn normalt om meg og mitt. Gisela mente lattermildt at jeg burde vise henne noen av mine restauranter i Rio allerede til uken. Bondingen var på topp under osten. Men så begynte søvnigheten å overta og vi sank hen i hvert vårt hjørne.

Setet kan legges helt ned
Stolen min kunne justeres i akkurat den posisjonen jeg ville – med noen lett forståelige knapper på konsollen. På Lufthansa Business Class kan nå setet også legges helt ned, slik at man får noe som nærmer seg en god seng uten at det innvirker på de andre passasjerene – ingen seterygg i ansiktet her. Den trange plassen min førsteklassekritiker hadde beskrevet merket jeg altså lite til. En god stor pute og en myk dyne gjorde at jeg slappet riktig godt av. Litt støy fra flyduren var det, så jeg brukte hodetelefonene fra Bose som lyddemper. Snart sov jeg veldig godt.

LH frokost

Fantastisk god kaffe
Syv timer senere ble jeg vekket av flyvertinnen min. Med blid stemme spurte hun om jeg hadde sovet godt og ga meg en glovarm klut, etterfulgt av et glass juice. Ville jeg ha frokost? Klart jeg ville! Her var det også en del å velge mellom, blant annet belgisk vaffel med kompott og vaniljesaus eller kanskje heller eggerøre med parmaskinke. Jeg gikk for det siste. På konsollen valgte jeg frokost-posisjon. Et brett med ulike frokost-ting ble satt ned foran meg, etter at bordet igjen var kledd med hvit duk. Fantastisk god kaffe på Lufhansa Business Class, har aldri fått bedre på fly. I øyekroken så jeg at Gisela akte seg opp i setet.

Ned for landing
Vi snakket fremdeles, Gisela og jeg. Men nå dreide samtalen seg mer om hvor godt det skulle bli å komme seg til henholdsvis Botafogo og Ipanema, hva vi gledet oss mest til å spise i Brasil og hvor godt det skulle bli å se igjen våre nærmeste. Den slags. Jeg så nå også at hun ikke lignet på min kollega i det hele tatt. Kun 40 minutter til landing. Lysene fra de mindre privilegerte forstedene glitret allerede under oss. Jeg merker jeg er utålmodig, vil at det skal ta slutt.

Reisens slutt
Business Class eller ikke, det er uansett godt å komme frem. Jeg rasker sammen det lille jeg har av håndbagasje, inkludert boken jeg aldri rakk å åpne. Jeg takker Gisela for hyggelig reisefølge. Kommen Sie gut nach Hause. Flyvertinnen gir meg en klem på vei ut, hun gleder seg til to dager med egen champagne på Copacabana, På vei ut titter jeg inn på Lufthansas imponerende First Class, som er nesten mennesketom. Kanskje neste gang? Men nå vil jeg bare finne en gul taxi og komme meg hjem.

Rio de Janeiro. Brasils antiprinsesser

Sommerens store, lille leseropplevelse har for meg vært Stjernens time av Clarice Lispector. Kanskje godt hjulpet av at jeg befinner meg i Rio de Janeiro. Men denne lille romanen er en godbit flere nordmenn kan unne seg. Det journalister ikke klarer å formidle om Brasil, det klarer denne lille boken fra 1977.

Norske medier rapporterer jo ganske så sensasjonspreget fra Brasil for tiden. Det er ikke alle som har skjønt at Brasil bare fortsetter å være seg selv. Et sportsstevne har ikke endret på dette. Mens den australske troppen flyttet tilbake til OL-landsbyen, benyttet jeg torsdagen til en tur til det historiske sentrum. Det jeg legger merke til er at ting faktisk ser ut til å bli ferdig på rekordtid nå, stillaser og gjerder rives allerede ned – det er da ikke OL før om en uke, vel? Og det som ikke blir ferdig, kan dekkes til med kreative veggmalerier. Dette er Brasil. Og ja, jeg skjønner at det er vanskelig å forholde seg til det. Det er mulig vi er bedre på avløpsrør i Norge, men når det gjelder kulturforståelse kommer vi nok til kort noen ganger.

I en bokhandel, forøvrig Livraria da Cultura som holder til i en ombygd kino, kom jeg over den nye Antiprinsesse-serien i barneavdelingen. En latinamerikansk faktabok-serie som vil være en motvekt til rosa tyll og stjerneglitter, ved å gi barna innsikt i mennesker som har lyktes i livet nettopp ved å ikke gå inn i prinse- og prinsesseroller. Frida Kahlo, Violeta Parra og Clarice Lispector er først ute. Jeg rasker selvsagt med meg sistnevnte. Clarice Lispector levde som diplomatfrue i Europa i mange år, men hatet å være prinsesse og dro tilbake til Brasil for å bli en vanskelig og sosialt engasjert forfatter. Her får vi vite mye om hennes litterære prosjekt også. Dette er altså en bok som brasilianske barn tar til seg. Jeg lurer i et slemt øyeblikk på om norske barn hadde hatt forutsetning for å skjønne noe sånt- hvis den hadde handlet om Hamsun, for eksempel. Fantastisk illustrert av argentinske Pitu Saá. Og Clarice Lispectors hund Ulisses – som jo var besatt av å spise sigarettstumper – stiller betimelige spørsmål underveis.

De har nok av kommersielle tulleting her også, selvsagt. Barneprogrammene på TV er groteske. Men stort sett kan du glemme myten om forførende sambadamer og gategutter som stjeler lommeboken din – hvis du da ikke går inn for å oppsøke det, noe mange turister jo gjør. Barna her er mye mer veloppdragne enn i Norge. Her passerer man en gruppe ungdommer uten frykt, helt annerledes enn på vestkanten i Oslo. Et folk som står opp om morgenen og bruker timesvis for å komme til og fra skoler og jobb har ikke så mye tid til tull. Et folk som aldri har bedt om å få OL, men i stedet bedre helsevesen, bedre skole, bedre transport og mer sikkerhet. Likevel, til tross for alle dommedagsprofetier, fortsetter livet slik det alltid har vært her. Godt og slitsomt på samme tid.

Det er skjedd mye her på tyve år. For noen tiår siden ville de fleste tenkt som romanheltinnen Macabéa, at de hadde lyst til å bli modell eller filmstjerne. Fotballspiller. Men spør du mine venners barn i dag, uansett klasse, vil de fleste svare advokat, psykolog eller økonom. Eller noe annet som krever utdannelse. Slik min venninne Ângela gjør. I de ti årene hun har hjulpet meg i huset her har vi hatt mange gode samtaler. Ângela er en av dem som har lært meg mye om dette landets indre liv. Ângela har to jobber og går på kveldsskole på tredje året. Hun utdanner seg til kokk og har nettopp fått praksisplass på et av de fine hotellene på Copacabana. Det skal hun klare ved siden av de to andre jobbene. Ângela vil frem og opp. Som de fleste andre brasilianere skammer også Ângela seg over politikerne der oppe på høysletten. Men hun har nok med det daglige strevet i eget liv om hun ikke skal engasjere seg i håpløse ting. Bare å komme seg rundt i byen tar henne et par timer hver dag, minst. I den lille fritiden hun har ser hun på de samme TV-programmene som jeg eller hun surfer på Facebook. Vi møtes altså som likeverdige på noen arenaer og på andre ikke. Akkurat dette er nok spesielt for dette landet. Ângela er forøvrig fra samme del av landet som Macabéa i Clarice Lispectors bok,. Og med dette er vi tilbake til det som jeg sa var sommerens store leseropplevelse for meg; Stjernens time av Clarice Lispector.

Kanskje ble jeg ekstra begeistret fordi jeg leste den her i Rio de Janeiro og har kunnet supplere med spaserturer i området hvor handlingen foregår. Men denne lille romanen står godt på egne ben. Det journalister ikke klarer å formidle om Brasil, det klarer denne lille boken fra 1977. Utgitt på Bokvennen Forlag i 2015 og forbilledlig oversatt av Ida Munck. Clarice Lispector (navnet hennes uttales forresten ikke på engelsk måte, men slik som det skrives: kla’risse lis’pektor) er forøvrig en forfatter du som litteraturinteressert bør ha lest minst én bok av. Det er lurt å begynne med Stjernens time fordi den er så tilgjengelig både i handling og språk.

Clarice Lispector og hennes elskede Ulisses har fått evig hedersplass i bydelen Leme, der de bodde
Clarice Lispector og hennes elskede Ulisses har fått evig hedersplass i bydelen Leme, der de bodde

Den unge kvinnen Macabéa fra den fattige delstaten Alagoas kommer til Rio de Janeiro for å søke lykken, antagelig en gang på 1970-tallet da Brasil fremdeles var et diktatur. Macabéa er heldig og får jobb som maskinskriverske på et kontor i sentrum. Selv om hun har fått en merkelig oppdragelse av sin enslige tante – hun ser seg aldri naken i speilet fordi hun skammer seg – og selv om hun heller ikke har utseendet med seg, så klarer hun å få seg en kjæreste. Han har forøvrig det aktuelle navnet Olímpico. Olímpico har løyet på seg en mer spennende bakgrunn for å virke mer attraktiv – et ikke ukjent fenomen i et samfunn som det brasilianske. Selv drømmer Macabéa som så mange andre om å bli en stjerne, en filmstjerne som Marilyn. Noen ganger kommer hun nærmere drømmen ved å drikke en Coca Cola.

Macabéa og Olímpico holder hender, kysser litt og utveksler intetsigende fraser, da ingen av dem har noe å snakke om. Siden Macabéa er oppdratt til å mene at forholdet mellom mann og kvinne er noe ekkelt, så tyr Olímpico etter hvert til den på alle måter frodigere Glória. Som Clarice Lispector er inne på et sted, man klager ikke når det ikke er noen å klage til. Dette var til og med på 1970-tallet og derfor nok verre enn i dag. Forlatt og alene går derfor den unge romanheltinnnen til en spåkone. Fortvilte mennesker gjør fremdeles sånt i Brasil. Spåkonen – mot litt betaling – forteller henne at hun ser store endringer i Macabéas liv og at hun skal bli en stjerne. Det viser seg da også at stjernens time kommer fra uventet hold og at Macabéa vil få oppleve ekte lykke. Mer skal vi ikke røpe her.

Det som gjør denne romanen så fremragende er fortellerstemmen, som er en mannlig forfatter. Forfatteren forteller hvordan hovedpersonen kommer til ham i et øyeblikk han ser et snev av vemod i en ung kvinnes øyne. Og deretter får vi vite hvordan skikkelsen gestaltes, inspirert av virkelige hendelser i den fiktive forfatterens liv. Og over det hele henger det enda en forfatterstemme, nemlig Clarice Lispectors. Nydelig, intellektuelt og storslagent på én gang. Det kan være hennes stemme vi hører, lagt ut som utsagn fra den fiktive forfatteren Rodrigo S. M. ; Det jeg skriver er mer enn et påfunn, det er min plikt å fortelle om denne jenta blant tusener. Det er mitt ansvar, sjøl om det ikke blir kunstferdig, det å gjøre livet hennes kjent. For det er retten til skriket. Da skriker jeg.

Allerede som barn skrev Clarice historier som aldri sluttet, selv ikke når hovedpersonen døde. Eller som det står i Antiprinsesse-boken: Visste du at Clarice Lispector ofte avslutter en tekst på en slik måte at du som leser kan tenke og dikte videre på egen hånd?

 

To bøker som gjør inntrykk: Nadia Finks faktabok for barn og Stjernens time - nylig utgitt på norsk
To bøker som gjør inntrykk: Nadia Finks faktabok for barn og Stjernens time – nylig utgitt på norsk

Ouricuri, Pernambuco. I hengekøye med Baldacci

Juazeiro do Norte er en av de største religiøse pilegrimsdestinasjonene på det sør-amerikanske kontinentet. Hovedattraksjonen er Padre (Pater) Cicero, nesten-helgenen som på slutten av det nittende århundret utførte et mirakel, i hvert fall så det sånn ut for de som var til stede. Da den fromme kvinnen Maria de Araujo mottok nattverden fra hans hånd, strømmet det blod fra hennes munn. Til tross for en undersøkelseskommisjon som konstaterte at hendelsen var uforklarlig, ble aldri Padre Cicero opphøyet til helgen av Vatikanet. Derimot tok folket saken i egne hender og reiste en kjempestatue av ham på en ås mellom byene Crato og Juazeiro do Norte. Jeg har selv gått trappen helt opp føttene hans, en sterk opplevelse med fin utsikt til fjellene som skiller det grønne Ceará fra det tørre indre Pernambuco. 

Monumentet over Padre Cicero
Monumentet over Padre Cicero

Det er nettopp til Pernambuco jeg nå er på vei fra flyplassen i Juazeiro do Norte. Busselskapet har det passende navnet Pernambucana og det byr på både air conditioning og wi-fi. Det siste er mer livsnødvendig enn det første på disse kanter. Uten mobil kunne en brasilianer like gjerne vært død. Og siden mange har dårlig råd, bruker de wi-fi og Whatsapp i stedet for dyre mobiltjenester. Mens bussen snegler seg opp gjennom hårnålssvingene, chatter jeg med en gammel studievenn fra Åland. Anders forteller at da de var unge på Åland brukte de betegnelsen Pernambuco for å skildre noe som var veldig veldig langt unna, nærmest uoppnåelig. Sånn er det jo ikke lenger, nå må vi vel snakke om Mars. Pernambuco er nemlig her og nå.

Tre timer senere er jeg kommet til Ouricuri, en av de mer behagelig byene her oppe i det karrige, krattkledde landskapet. Gjensynsgleden med mitt vertskap er stor, det var bare varmen jeg ikke var forberedt på. Noe i overkant av førti grader, skal det vise seg. Ikke lurt å gå ut i det hele tatt. Etter en gedigen varm velkomstlunsj ligger en lang, lang ettermiddag foran meg som det store intet. De andre sover allerede. Hva gjør man da? Jo, jeg finner frem den boken som jeg rasket med meg fra forlaget like før jeg smelte igjen koffertlokket. Frels oss fra det onde. Et tilfeldig valg. Ikke har jeg lest noe av David Baldacci før heller. Nå har jeg både bok, hengekøye og en mugge med kald acerola-juice (ja, det er en frukt). Det kan bli en fin ettermiddag likevel.

Snart er jeg inne i en forrykende thriller som går ekteparet Kepler en høy gang både når det gjelder kreativ vold og raskt fremskridende handling. Det er nesten litt James Bond over denne boken. Helten heter Shaw, bare Shaw. Som leser blir jeg på rekordtid involvert i en organisasjon som har spesialisert seg på å hevne bestialitet mot menneskeheten, metodene deres er mildt sagt brutale. Nå er det en ukrainer som skal til pers. «Slakteren fra Kiev» er antagelig en fiktiv skikkelse, men i boken var han ansvarlig for massemord og tortur under det sovjetiske skrekkregimet. Nå heter han Evan Waller og har slått seg opp som kanadisk forretningmann med svært brutale metoder. Fordommene hagler i slakterens verden, muslimer er onde, europeere naive og dumme, brasilianere er ondsinnede ludder. Folk får øynene stukket ut og avkappede hoder dras etter håret. Mens Waller satte seg hurtig inn i bilen, kunne de angripende hundenes snerr og Abdul-Majeeds skrik høres over motorduren. Waller satte i øreproppene og valgte en munter sang på iPoden mens tankene gled til den vakre, unge damen han hadde spist middag med i kveld. Han gledet seg til å treffe henne igjen.

Det ble en fin ettermiddag i hengekøya. Baldacci ga mersmak.
Det ble en fin ettermiddag i hengekøya. Baldacci ga mersmak.

Baldacci er ikke for de svakhjertede. Her strømmer det mer blod enn det noensinne har gjort på noen nattverd på disse kanter. Dette er en forfatter helt etter min smak. Og siden slakteren fra Kiev skal tas under en ferie i Provence, får vi også med oss lavendelblomstrende landskaper og lange lunsjer med fransk vin. Romanhelten Shaw er god på det meste og kan måle seg med både Harry Hole og MacGyver når det gjelder å komme seg ut av umulige situasjoner. Snart er det mørkt, saftmuggen er tom og solen går ned over papayatreet. Jeg legger motvillig vekk boken for å være sosial, men gleder meg egentlig til morgendagen etter lunsj, for da kan jeg få vite hvordan det går.

Bysommer i São Paulo

En av disse fine julidagene, dro jeg på en liten midtukeferie. Til São Paulo, en av verdens største byer. Størst på den vestlige – og også på den sydlige – halvkule. Brasília kan være den egentlige hovedstaden i Brasil så mye den bare vil, Rio de Janeiro kan være byen alle drømmer om å se en gang i livet, men det er i São Paulo at det brasilianske miraklet virkelig har utfoldet seg. Og økonomi kan som kjent være viktig for byutvikling. São Paulo er ikke lenger bare størst, den er blitt noe mer.

Når man lander i São Paulo – denne gangen på den «lille» flyplassen Congonhas midt i byen – er noe av det morsomste selve innflyvningen. Man flyr jo gjerne over São Paulo en halvtimes tid uten at skyskraperutsikten endrer seg nevneverdig , byen har hverken begynnelse eller slutt. Her nede må det være et helvete å bo, tenker man der man titter ut over alle skyskraperne på høyre side. Så feil kan man ta. Flyet bestemmer seg for å stupe ned over skyskraperne og lande på en av rullebanene, som virker nøye avstemt til den minimumsdistansen en Airbus 319 trenger for å lande. Siden kineserne ikke har fått fart på lyntogene i Brasil ennå, betyr det at det lander et fullastet fly fra Rio her sånn cirka hvert femte minutt. Sånt blir det kaos av hvis det oppstår den minste lille forsinkelse. Og det gjør det ofte, siden Congonhas ofte er stengt i morgentimene på grunn av tåke. Jeg blir denne gangen flyttet frem til et tidligere fly i den berømte «Luftbroen», men ender opp med å ta av to timer etter det opprinnelige flyet mitt – etter at tre avganger ble slått sammen.

Innflyvning over São Paulo, sterkt forsinket.
Innflyvning over São Paulo, sterkt forsinket.

Men taxien suser avgårde på nybygd bymotorvei og vi er fremme ved Avenida Paulista på bare tyve minutter.  Uansett hvor mye man snur og vender på det og hvor mye São Paulo vokser i alle retninger, så er det Avenida Paulista som er São Paulos virkelige sentrum. Den store avenyen ligger på en slags åsrygg, altså øverst i sitt område. For over hundre år siden var dette alleen hvor alle de store herregårdene lå, med enorme hager og parker nedover på begge sidene av åsen. I dag har herregårdene lagt på seg opptil femti etasjer og hagene er forvandlet. På den ene siden av Paulista har vi i dag bydelen Jardins – hagene – som er det dyreste strøket i verden etter Manhattan. I lille Rua Oscar Freire, en gate som minner om Hollywood, ligger butikker du knapt har råd til å gå inn i, her handler de rikeste av de rike. Utenfor de dyre cafeene står det parkert Maserati og Bentley, sistnevnte med sjåfør. På den andre siden av Paulista ligger bydelen Bela Vista – fin utsikt. Dette var definitivt mindre fint inntil for ti år siden, nå har også dette området beveget seg oppover i hierarkiet. Men fremdeles er «Hagene» finere enn «Fin utsikt», selv om plassmangelen i São Paulos indrefilet nå gjør sitt beste for å viske ut skillet.

sp livraria cultura
Livraria Cultura er bare en av flere enorme bokhandler i São Paulo. Her kan du glemme storbyens stress i timesvis.

Til tross for den travle Fifth Avenue-følelsen man får oppe på avenyen, opplevelses dette som et godt sted å være. Her ligger det berømte MASP-museet, Trianon-parken med tropiske planter og klinende byborgere på benkene. Et par kultursentre. Kinoer, teatre, shopping i verdensklasse og store luksushoteller. Det er fire metrostasjoner på den 2. 5 km lange strekningen som utgjør Avenida Paulista. Og dessuten minst fire enorme bokhandler. På Livraria Cultura tilbringer jeg et par timer. Siden Cappelen Damm ennå ikke har utgitt noen guidebok om São Paulo, kjøper jeg boken Piecing Together São Paulo. De unge brasiliansk-amerikanerne Gabriel og Aron Lesser vokste delvis opp i São Paulo, delvis i USA. De utga tidligere i år en alternativ guidebok til denne en av verdens største megabyer, og det med vekt på det alternative og det bærekraftige som det så fint heter. Siden det er gått tredve år siden mitt første skrekkslagne møte med denne megabyen, tenker jeg at det kan være lurt med noen unge mennesker til å guide meg inn det nye São Paulo.

Min favoritt forblir likevel det eviggrønne Casa das Rosas, Rosehuset, et litteraturhus med uteservering midt ute i en stor rosehage. Selv for den som er mindre interessert i poesi er det godt å være her. I motsetning til Rio de Janeiro er det heller ikke for varmt til å sitte ute her i São Paulo. Luften er sannsynligvis forurenset, men det merker du ikke. Fra rosehagen på Avenida Paulista tar det rundt tre og en halv time (!) å kjøre ut til periferien av byen, hvor de voksende fattigstrøkene ligger som et pulserende belte. En bekjent av meg har bodd der i rundt tredve år, men kan fremdeles ikke veien hvis hun må kjøre selv. Hun er nødt til å ta bussen for å finne frem. Denne periferien, som jeg selv bare har fløyet over, skal visstnok alltid være i forvandling.

I denne byen kommer du deg raskt fra det ene til det andre. Metroen har hatt fungerende sperreporter og elektronisk billettsystem i flere tiår.
I denne byen kommer du deg raskt fra det ene til det andre. Metroen har hatt fungerende sperreporter og elektronisk billettsystem i flere tiår.

Jeg bestemmer meg for å starte neste dag et helt annet sted, nemlig i den japanske bydelen Liberdade. Den effektive metroen med elektronisk billettsystem og fungerende sperreporter tar meg hit på null komma niks. Det er kanskje litt trangt, men definitivt effektivt. Liberdade byr på en stemning som kan minne om Tøyensenteret en tidlig morgen. Gatelysene er formet som pagoder og det henger papirlykter der resten av São Paulo må nøye seg med halogen. Gamle menn sitter på dørstokkene og leser japanske aviser. Det lukter sånn asiatisk frukt som lukter råttent. Jeg roter meg inn i en bokhandel hvor alt er på japansk. Innehaversken spør – på portugisisk – om hun kan hjelpe meg med noe. Det kan hun jo ikke, her er alt helt gresk.

Japanerne kom til Brasil rundt 1908, da sistnevnte land hadde opphevd slaveriet og trengte ny arbeidskraft på kaffeplantasjene. Japanerne fikk bedre muligheter her enn i hjemlandet, de var arbeidsomme og flinke jordbruksarbeidere. Dessuten var de billigere – siden de var så små av vekst, fikk de dårligere betalt enn sine europeiske kolleger. Med minst halvannen million japanere i Brasil er dette den største japanske kolonien utenfor Japan. De utgjør kanskje det nærmeste Brasil kommer en distinkt innvandrergruppe på grunn av utseendet og språket. La oss hurtig tilføye at også japanerne snakker perfekt portugisisk og på nesten alle måter er blitt veldig brasilianske på de hundre årene de har bodd her. Matmessig har sushi forlengst satt sitt preg på Brasil. I São Paulo får du antagelig den beste sushien i verden etter Tokyo. Og den beste pizzaen i verden etter Napoli. For São Paulo er også den største italienske byen i verden utenfor Italia.

Det tar da også bare noen minutter å gå bort til den store katolske katedralen Sé, hvor Brasil ser latinsk ut igjen. Plassen foran den staslige kjempekirken syder av liv. Det er mange uteliggere her i det gamle sentrum, en sjeldenhet i Brasil, som har forsøkt å renske opp i storbyenes prestisjestrøk. I alle land, og særlig i land med skjev fordeling, synes man at fattigdom er best når den ikke synes. Men her i landets økonomiske muskel synes den – og kontrasten blir veldig stor.

Luz-stasjonen i São Paulo ble bygget etter IKEA-prinsippet. Laget i Glasgow og skrudd sammen her litt lenger syd.
Luz-stasjonen i São Paulo ble bygget etter IKEA-prinsippet. Laget i Glasgow og skrudd sammen her litt lenger syd.

Å gå rundt i São Paulos gamle sentrum er interessant, her lå verdensdelens høyeste hus en gang på 1930-tallet, her er det sydende liv rundt lunsjtider, men ikke på kvelden. Litt lenger opp i byen, to metrostasjoner unna, finner vi den gamle jernbanestasjonen Luz. Den ser ut som den er britisk, noe den visstnok også er. Bygget opp i Glasgow og fraktet hittil den andre siden av verden. En gang var klokketårnet høyt og symbol på velstand. I dag går det fremdeles noen lokaltog til Luz-stasjonen og bygningen er fremdeles staselig der den skinner mot den tropiske parken med europeiske skulpturer på en andre siden av veien. Det er dette som er Brasil – umiskjennelig tropisk og umiskjennelig europeisk på samme tid.

I den nederste enden av Luz-stasjonen befinner det seg et nyskapende museum. Museet for det portugisiske språk har sin selvsagte plass her i verdens største portugisisk-talende by (du ville bli forbauset over hvor langt nede på den listen Lisboa ligger). Museet er blitt kjent for sin nyskapende bruk av teknologi i litteraturformidlingen. Utstillingene skifter ofte og vi er så heldige å få med oss en poesifestival. Poesien, dette litteraturens stebarn som ingen interesserer seg noe særlig for, har fått et kraftig løft her i São Paulo. Og det først og fremst på grunn av måten den formidles på og ved å inkludere folket selv.

Museet for det portugisiske språk. Bak His Master's Voice-røret skjuler det seg en video med diktopplesning
Museet for det portugisisike språk. Bak His Master’s Voice-røret skjuler det seg en video med diktopplesning

Etter et besøk på dette museet føles det naturlig å fortsette med graffiti. På tyve minutter tar metrôen oss til en helt annen kul kant av byen, til Vila Madalena. Her kan man nyte gatekunst og en pizza, som jo også er en av São Paulos spesialiteter. Det er egentlig utrolig godt å være i São Paulo. I hvert fall i de rikere bydelene. Da jeg skal ut med noen gamle São Paulo-bekjente på kvelden, det er tyve år siden sist, blir jeg minnet på at skillet mellom bydelene «Fin utsikt» og «Hagene» har noen fordeler fremdeles. Vi spiser middag på Violeta på fiffegaten Rua Augusta, men på gal side av Avenida Paulista. Ikke uten grunn. Her bor det nemlig færre innflytelsesrike borgere og protestene mot nattåpne utesteder har ikke fått like stort gjennomslag ennå. Det er her, på en stappfull nattcafé i Rua Augusta at jeg innser hvor morsomt det kan være i Vestens virkelig store byer. Hele døgnet.

sp nattservering
Nattservering og fullt hus kl. 0200 i São Paulo.

Malta – Mot alle odds

malta vindu

Den gamle damen pirker i alle de stekte eggene med gaffelen slik at plommene renner ut over. Hun vil gjerne ha ett som er bedre stekt. Frokost på Hotel Fortina på Malta har sine sider.  Her er ingen under åtti år, bortsett fra meg selv og mitt reisefølge. Den unge mannen nesten uten rynker som smiler til meg i speilet over frokostbuffeten er meg. De fleste av de andre gjestene, fra Belfast og utstyrt med slagvåpen i form av kjepper og krykker, varsler om at fremtiden ikke blir så grei når 68-bølgen kommer. De nye eldre vet veldig godt hvordan de vil ha det og nøyer seg ikke med mindre. Jeg får levende bilder i hodet.

Jeg har vært på Malta i helgen. Malta var ikke helt slik jeg trodde det skulle være. For det første er øya liten, mye mindre enn det man forestiller seg et eget land skal være. En halvtime med buss til alle steder uansett hvor du er. Fine historiske byer, pent vær med klippestrender og oppussede strandpromenader.  Senteret for oppdrett av malteserfalker rakk jeg aldri, heller ikke å lese boken kollega Åsfrid hadde utstyrt meg med – denne må du lese. Jeg rakk ikke å lese noe i det hele tatt. Det nærmeste jeg kom litterær tilnærming til øya var å tenke tilbake på den boken jeg fremfor alt forbinder med Malta, Sam Moses’ Mot alle odds (utgitt på Spartacus i 2008).  Den gangen jobbet jeg i bokklubbene våre og skulle finne hovedbok til Historieklubben. Jeg husker jeg satt opp en hel natt fordi Mot alle odds var så spennende. Umulig å legge fra seg, som jeg skrev i medlemsbladet den gangen. 

I 1942 var Malta verdens mest utbombede sted. Øya var det britiske støttepunkt på veien fra det vestlige til det østlige Middelhavet, hvor de viktige oljefeltene lå. Nazistene blokkerte all tilførsel til øya, og de allierte holdt på å gå tom for både drivstoff, ammunisjon og mat.  Malta hadde ingen naturlige ressurser og befolkningen sultet. Mangelen på drivstoff, ammunisjon og reservedeler gjorde at øya ikke kunne forsvare seg særlig lenger. I London regnet man med at Malta – og dermed kampen om oljefeltene – var tapt hvis man ikke fikk fram forsyninger i løpet av få uker.

mot alle odds
Sam Moses’ spennende dokumentar, umulig å legge fra seg

Med amerikansk støtte kunne Churchill sende den såkalte dødskonvoien av gårde for å redde Malta: mer enn femti krigsskip dannet eskorten til tretten lasteskip med flybensin og andre forsyninger om bord, samt amerikanernes enorme tankskip SS Ohio som var fullastet med 107 000 fat olje fra Texas. Nådeløse angrep fra tyske og italienske fly og u-båter senket ni av lasteskipene. SS Ohio ble torpedert, bombet og forlatt. Med sterk slagside, flammer på dekk og motorene døde, virket det som om oljetankeren, og dermed de viktigste forsyningene til Malta, var fortapt. 

Men to unge matroser, en av dem norske Fred Larsen, var fast bestemte på å redde skipet og vinne krigen. De kom seg ombord i det ødelagte tankskipet etter at deres eget skip gikk ned i flammer. Med en liten gruppe av frivillige ledet de det nærmest utrolige arbeidet som gjorde at krigen tok en ny vending. De reparerte kanonene og bekjempet tyske og italienske bombefly på egen hånd, mens et synkende og brennende Ohio ble tauet i 4 knops fart mot Malta, under grusomme flyangrep.  De frivillige på SS Ohio ble tatt imot som helter av den utsultede befolkningen på Malta.

malta vittor
Det har til tidler vært strevsomt å bo på Malta. Her en scene fra Inkvisitørens palass i Vittoriosa

Jeg trodde kanskje det var på den tiden malteserne lærte seg å spise kanin, en rett som regnes som typisk for Malta. Jeg tok feil, viser det seg.  Maltesernes forkjærlighet for fenkata, kaninstuing, oppsto da johanitterordenens jaktforbud ble opphevet på 1700-tallet og kaninbestanden var kjempehøy. Kaninoppdrett er i dag en viktig levevei for bøndene.

Under annen verdenskrig var matmangelen prekær på Malta og selv kaninkjøtt var sjeldent. Den britiske regjeringen måtte innføre rasjonering på det meste. Spekk, sardiner på boks, corned beef og boksemelk ble en del av det nye kostholdet, altså matvarer som ble innført når konvoiene kom gjennom. Hadde ikke SS Ohio klart det i 1942, hadde antagelig enda flere maltesere dødd av mangelsykdommer og ren sult. Ingen stakk hull på eggeplommene den gangen.

vittoriosa
Nettopp ankommet Valletta i gondol. Vittoriosa og skipsverftene i bakgrunnen.

Femti tusen maltesere mistet sine hjem under verdenskrigen. Verst gikk de ut over de tre historiske byene syd for hovedstaden Valletta, som alle ble bombet sønder og sammen. Vittoriosa (Birgu) er en av dem. På den lekre nyoppbygde strandpromenaden i gamlebyen ser du over til de store skipsverftene som var så viktige for Mussolini og Hitler. På den nye vegetariske restauranten ved strandkanten får vi servert et velsmakende måltid akkompagnert av en utsøkt maltesisk hvitvin. Over fortet blafrer det maltesiske flagget i hvitt og rødt. Siden 1943 har Georgkorset prydet øverste venstre hjørne på flagget, i sin nåværende form siden selvstendigheten i 1964.  Den britiske utmerkelsen ble etter hendelsene i 1942 tildelt hele Maltas befolkning for utvist mot og tapperhet. Ikke hverdagskost, dette.