SÃO PAULO – the biggest city on the southern hemisphere

SÃO PAULO: This is the city no one knows about, as it lies sandwiched between the smaller cities of Buenos Aires and Rio de Janeiro. Not even journalists know how to spell the name of the city. But São Paulo is the undisputed economic center of South America, the largest city in the southern hemisphere and has a lot to offer. Here are some photos that show why I love the city.

SÃO PAULO: Dette er byen ingen kjenner til, der den ligger inneklemt mellom miniputtene Buenos Aires og Rio de Janeiro. Ikke en gang journalister husker hva byen heter. Men São Paulo er det ubestridte økonomiske sentrum i Sør-Amerika, den største byen på den sydlige halvkule og har mye å fare med. Her er noen bilder som viser hvorfor jeg er glad i byen.

Let us start the report from my four-day mini-vacation like this: Since São Paulo is synonymous with money, we can start in Higienópolis, one of the better-off places here. I could imagine living in one of these houses, preferably at the top.

Vi starter rapporten fra min fire dagers miniferie slik: Siden São Paulo er synonymt med penger kan vi starte i Higienópolis, et av de bedrestilte stedene her. Jeg kunne tenkt meg å bo i en av disse husene, helst øverst.

Here it is a normal Monday morning in Higienópolis. There is therefore much evidence that it is not the owner himself, but a professional dog walker that we see in action here.

Her er det en vanlig mandag formiddag i Higienópolis. Mye tyder derfor på at det ikke er eieren selv, men en profesjonell hundepasser vi ser i aksjon her.

Avenida Paulista, the main, 3 km long, avenue is reserved for pedestrians on Sundays. Here’s a little joie de vivre with me and my niece Letícia. She has recently moved from Recife to the megacity where she now runs her own company U Better Company, which offers life coaching and English lessons online.

Her er litt livsglede med meg og min niese Letícia. Hun har nylig flyttet fra Recife til megabyen hvor hun nå driver firmaet U Better Company, som tilbyr life coaching og engelskundervisning.

In this picture, we have moved to the modern and elegant district of Itaim Bibi. In SP, transport must preferably be by metro or Uber, as the distances are enormous. The avenues in Itaim Bibi are also overwhelmingly wide and long. Here is a landmark, Baleia (The Whale).

På dette bildet har vi beveget oss til den moderne og elegante bydelen Itaim Bibi. I SP må transporten helst skje med metro eller Uber, da avstandene er enorme. Avenyene i Itaim Bibi er også overveldende brede og lange. Her er et landemerke, Baleia (Hvalen).

Of course, lunch had to be sushi. It is one of Brazil’s national dishes, thanks to the country’s large Japanese community. More on that later. The restaurant can be recommended. It is called Osaka and is located in Itaim Bibi.

Lunsjen måtte jo bli sushi. Det er en av Brasils nasjonalretter, mer om det senere. Restauranten kan anbefales. Den heter Osaka og ligger i Itaim Bibi.

São Paulo is well organized, tidy and green. There are plants and trees everywhere. Not to mention the big parks! The biggest parks are so huge that you can easily spend a day there.

São Paulo er velorganisert, ryddig og grønn. Det er planter og trær overalt. For ikke å snakke om de store parkene! De største parkene er så enorme at du lett kan tilbringe en dag der.

Here we are outside Shopping Iguatemi, which is probably the most exclusive in South America. Only designer brands and sky-high prices, like sneakers for twenty thousand kroner. We decided on a café au lait. It was made with almond milk, lactose is yucky.

Her er vi utenfor Shopping Iguatemi, som nok er det mest eksklusive i Sør-Amerika. Kun designermerker og skyhøye priser, type joggesko til tyve tusen kroner. Vi tok oss råd til en café au lait. Den var laget med mandelmelk, laktose er fy fy.

Here we are over on the more popular Avenida Paulista again. This is São Paulo’s real main street and the country’s financial heart, three kilometers long and always full of life. This is also probably where you should stay when you visit Brazil’s biggest city for the first time.

Her er vi over på den mer folkelige Avenida Paulista. Dette er São Paulos reelle hovedgate og landets finansielle hjerte, tre kilometer lang og alltid full av liv.

On Avenida Paulista you can still find some old buildings. The avenue actually dates from 1891. But you are perhaps more focused on the dog and the accompanying couple?

På Avenida Paulista finner man fremdeles noen gamle bygninger. Avenyen er faktisk fra 1891. Men du er kanskje mer fokusert på hunden og det tilhørende paret?

On Avenida Paulista we find the MASP Museu de Arte de Sâo Paulo, which is considered one of the world’s best art museums. On Tuesdays, entry is free. This is just a small sample of the cultural offer in the city.

På Avenida Paulista finner vi MASP Museu de Arte de Sâo Paulo, som regnes som et av verdens beste kunstmuseer. På tirsdager er det gratis å komme inn. Dette er bare en liten smakebit av kulturtilbudet i byen.

A small section of the traffic on Avenida Paulista. The articulated buses are the longest I have seen and the routes often have six-digit numbers…

Et lite utsnitt av trafikken på Avenida Paulista. Leddbussene er de lengste jeg har sett og rutene hadde ofte sekssifrede nummer…

Here we are suddenly in another culture. The district of Liberdade is Japan in miniature. Over one million Japanese people live in this city. Japanese came to Brazil en masse in the early 20th century, then underpaid (because they were so small) agricultural workers.
Therefore, Japanese food is very common in Brazil.

Her er vi plutselig over i en annen kultur. Bydelen Liberdade er Japan i miniatyr. Det bor over én million japanere i denne byen. Japanere kom nemlig i massevis til Brasil tidlig på 1900-tallet, da som underbetalte (fordi de var så små) jordbruksarbeidere. 
Derfor er japansk mat veldig vanlig i Brasil.

In Liberdade there are Japanese street lamps, Japanese signs and street lights and geisha culture. In the shops you will find everything you can think of imported from the «old country». The large Japanese population in Brazil is largely bilingual, speaking both Portuguese and Japanese.

I Liberdade er det japanske gatelykter, japanske skilt og gatelys og geishakultur. I butikkene finner du alt du kan tenke deg importert fra «gamlelandet». Den store japanske befolkningen i Brasil er stort sett tospråklig og snakker både portugisisk og japansk.

This is the cathedral. It stands 111 meters high and was actually started in 1913, but was only completed in the 1960s.

Dette er katedralen. Den rager 111 meter høyt og ble egentlig påbegynt i 1913, men ble først ferdigstilt på 1960-tallet.

I am now standing on the gorgeous palm square in front of the cathedral. One of the most beautiful places in the city. Unfortunately, it has been heavily neglected in recent years, with outcasts and drug addicts. Intoxicated people out of control who want to take your phone unfortunately give a The Walking Dead feeling that you would like to be without. Lots of police on the scene, but they don’t have control yet. Is Brazil dangerous for tourists? No, not really, I’m never scared when I walk around the country’s cities, but this was an exception.

Dette er den flotte palmeplassen foran katedralen. Et av de vakreste stedene i byen. Dessverre er den sterkt forslummet de senere årene, med uteliggere og narkomane. Rusede personer uten kontroll som vil ta mobilen din gir dessverre en The Walking Dead-følelse du gjerne ville vært foruten. Mye politi på stedet, men de har ikke kontroll ennå. Er Brasil farlig for turister? Nei, egentlig ikke, jeg er aldri redd når jeg går rundt i landets byer, men dette var et unntak.

I still insisted on taking pictures of some of the old grand skyscrapers from the 1930s. Many companies are moving their offices to Avenida Paulista now, so the future does not seem entirely bright for the old historic center.

Jeg insisterte likevel på å ta bilder av noen av de gamle flotte skyskraperne fra 1930-tallet. Mange firmaer flytter kontorene sine til Avenida Paulista nå, så fremtiden virker ikke helt lys for det gamle historiske sentrum.

Here is the São Bento Monastery. It is also located within the «dangerous» historic centre. The only place I’ve ever felt unsafe was here, it wasn’t like that just five years ago. I wasn’t here long, but ducked into the metro station to go on to Luz.

Her er São Bento-klosteret. Også det ligger innenfor det «farlige» historiske sentrum. Det eneste stedet jeg har følt meg utrygg var her, slik var det ikke for bare fem år siden. Jeg var ikke lenge her, men dukket ned i metrostasjonen for å dra videre til Luz.

This is the old Luz railway station, long abandoned but now restored to its former glory and the center of metro and train lines. The clock tower was made in Glasgow in 1822, then transported here in parts to be assembled on site. The exciting Museu da Língua Portuguesa is also located here.

Dette er den gamle jernbanestasjonen Luz, lenge forlatt, men nå tilbakeført til gammel prakt og sentrum for metro- og toglinjer. Klokketårnet ble laget i Glasgow i 1822, deretter fraktet hit i deler for så å bli montert på stedet. Her ligger også det spennende Museu da Língua Portuguesa.

In order for us to get around quickly over long distances, São Paulo can offer a very efficient metro. There is approximately two minutes between each train and a single ticket costs less than a US dollar. The metro in SP transports a billion (!) people a year.

For at vi skal komme oss raskt rundt over lange avstander kan São Paulo by på en svært effektiv metro. Det et cirka to minutter mellom hvert tog og en enkeltbillett koster ni kroner. Metroen i SP frakter en milliard (!) mennesker i året.

Here I have taken the metro to Vila Madalena. A pleasant district with nice residential areas, cool cafes and shops. I visited the graffiti street Beco do Batman, an alternative area the likes of which you can only find in Berlin.

Her har jeg tatt metroen til Vila Madalena. En hyggelig bydel med fine boligstrøk, kule cafeer og butikker. Jeg besøkte grafittigaten Beco do Batman, et alternativt strøk som du bare finner maken til i Berlin.

This is one of the coolest cafes in Vila Madalena. The district offers good and very contemporary food. Here, people are concerned about the environment. Vertical gardening and tattooing are included.

Dette er en av de kuleste cafeene i Vila Madalena. Bydelen byr på god og meget tidsriktig mat. Her er man opptatt av miljøet. Vertikal hagebruk og heltatovering hører med.

JARDINS! Who would have thought that this slightly tired mass of buildings would contain the very best of São Paulo? Jardins (The Gardens) is the classic rich man’s area, where people can live, shop and eat expensively without ever having to move outside. You need at least one day here, even as a tourist. The most famous streets are Rua Augusta, Oscar Freire and Haddock Lobo. If you want to swipe the credit card, it should happen here.

JARDINS! Hvem skulle trodd at denne litt slitne bygningsmassen skulle inneholde det aller beste ved Säo Paulo? Jardins (The Gardens) er det klassiske rikmannsstrøket, hvor folk kan bo, handle og spise dyrt uten noensinne å måtte bevege seg utenfor. Man trenger minst en dag her, selv som turist. De mest kjente gatene er Rua Augusta, Oscar Freire og Haddock Lobo. Hvis du ønsker å dra kredittkortet, bør det skje her.

Our contribution to Jardins today was to go to a café. The cakes are called Red Velvet and were delicious. I don’t remember the name of the drinks.

Vårt bidrag til Jardins i dag var å gå på café. Kakene heter Red Velvet og var rågode. Drinkene husker jeg ikke navnet på.

Otherwise, there is no shortage of good restaurants in Jardins. Expect to have to pay half of what you have to pay for something equivalent in Oslo, Paris or New York.

Ellers mangler det ikke gode restauranter i Jardins. Regn med å måtte betale halvparten av hva du må ut med for noe tilsvarende i Oslo, Paris eller New York.

Letícia and I ended my São Paulo stay (four days is way too short) with a cosmopolitan and Italian dinner at the famous Famiglia Mancini in a completely different part of the city whose name I don’t remember – we took Uber there and I’m still struggling with my orientation here .

Letícia og jeg avsluttet mitt São Paulo-opphold (fire dager er altfor lite) med en cosmopolitan og italiensk middag hos den berømte Famiglia Mancini i en helt annen bydel jeg ikke husker navnet på – vi tok nemlig Uber dit og jeg sliter fremdeles med orienteringsevnen her.

This is the view from Letícia’s office. City in all directions as far as you can see. Eighth largest in the world is not bad. The best way to get out of central São Paulo is actually to fly! One of the airports (Congonhas) here is therefore conveniently located in the middle of the city. From there, there are flights to Rio every ten minutes.

Dette er utsikten fra Letícias kontor. By i alle retninger så langt du kan se. Åttende størst i verden er ikke verst. Den beste måten å komme seg ut av det sentrale São Paulo på er faktisk å fly! Én av flyplassene her ligger derfor beleilig til midt i byen. Derfra går det fly til Rio hvert tiende minutt.

I was almost forgetting the highways! Brazilians love to drive. It may seem a bit violent with 12-lane motorways inside the city itself, but it is probably absolutely necessary to tie the countless districts together.

Jeg holdt nesten på å glemme motorveiene! Brasilianere elsker å kjøre bil. Det kan virke litt voldsomt med 12-fils motorveier inne i selve byen, men det er nok helt nødvendig for å binde de utallige bydelene sammen.

All photos: Odd Karsten Krogh

Nattbuss til Ouro Preto – Night Bus to Ouro Preto, Brazil

NATTBUSS TIL OURO PRETO: Innlandet i Brasil er mindre besøkt av turister enn strendene – noe som er synd for her kan man finne de skjulte skattene. En av de minst skjulte er Ouro Preto, som står på Unescos liste og som kanskje er landets mest spektakulære sted etter Rio de Janeiro. Det var på tide med et lite besøk igjen.

NIGHT BUS TO OURO PRETO: The interior of Brazil is less visited by tourists than the beaches – which is a shame because here you can find the hidden treasures. One of the least hidden is Ouro Preto, which is on the Unesco list and which is perhaps the country’s most spectacular place after Rio de Janeiro. It was time for a little visit again.

Dette monsteret av en buss brakte Washington og meg fra Rio til Ouro Preto på åtte timer. Vi hadde liggeplass på bussen, en klasse vi i Norge bare kan drømme om. Det er faktisk mye vi nordmenn ikke unner oss, har jeg lært i dette landet.

This monster of a bus brought Washington and me from Rio to Ouro Preto in eight hours. We had a berth on the bus, a class we can only dream of in Norway. There is actually a lot that we Norwegians do not indulge in, I have learned in this country.

Her er et bilde som viser hvor gammelt og flott det er her. Det meste bygget på 1700-tallet da Ouro Preto (sort gull) var Sør-Amerikas største by på grunn av alt gullet de fant her. Det sies at gullet finansierte gjennoppbyggingen av Lisboa etter jordskjelvet. Og mye gikk også til kirkene her…

Here is a picture that shows how old and beautiful it is here. Most of it was built in the 18th century when Ouro Preto (black gold) was South America’s biggest city because of all the gold they found here. It is said that the gold financed the rebuilding of Lisbon after the earthquake. And a lot also went to the churches here…

En gang skrev jeg artikler herfra for Rough Guide og kunne ting på rams. Slik er det ikke lenger, så vi tar det litt på feelingen denne gangen. Dette er i hvert fall Praça Tiradentes, byens midpunkt. Hele byen er et levende museum uten forstyrrende nybygg. Det er heller ingen forstyrrende gågater!

I once used to write articles from here for Rough Guide and knew things like rams. That’s not the case anymore, so we’re taking it a little bit on the feeling this time. At least this is Praça Tiradentes, the center of the city. The whole city is a living museum without disturbing new buildings. There are also no disturbing pedestrian streets!

…som for eksempel denne bratte gaten hvor biltrafikken går i begge retninger på gammeldags brolegging fra 1700-tallet. For fotgjengere finnes det (noen steder) utrolig smale fortau. Husk gode sko!

…such as this steep street where car traffic goes in both directions on old-fashioned paving from the 18th century. For pedestrians, there are (in some places) incredibly narrow sidewalks. Remember good shoes!

Dette er Frans av Assisi-kirken, en av de mest interessante. Ouro Preto har 39 barokk-kirker. Dette stammer fra gullgravertiden, da hver rike familie måtte ha hver sin kirke. Noen av dem ligger på bakketopper så rådet om gode sko gjelder også her.

This is the Francis of Assisi church, one of the most interesting. Ouro Preto has 39 baroque churches. This dates back to the gold mining era, when every rich family had to have its own church. Some of them are on hilltops, so the advice about good shoes also applies here.

De fleste kirkene har dekorasjoner av byens mest berømte kunstner, Aleijadinho – den lille krøplingen. Han satte sitt preg på hele byen. Antônio Francisco Lisboa, som han egentlig het, led av en sjelden sykdom som deformerte kroppen og leddene, det sies at han til og med mistet fingrene etter hvert. Likevel, dette alteret er hans verk.

Most of the churches have decorations by the city’s most famous artist, Aleijadinho – the little cripple. He left his mark on the whole city. Antônio Francisco Lisboa, as his real name was, suffered from a rare disease that deformed his body and joints, it is said that he even lost his fingers eventually. Nevertheless, this altar is his work.

Vår mangeårige venninne Carina driver pensjonatet Viva Chico Rei e Freedom. Du finner det på booking com. Og hvis du kommer fra Norge, MÅ du ta med en geitost – Carina har helt dilla på det!

Our longtime friend Carina runs the boarding house Viva Chico Rei e Freedom. You can find it on booking com. And if you come from Norway, you MUST bring a goat’s cheese – Carina absolutely loves it! From elsewhere, a chocolate would probably do.

Sånn ser det ut her. Absolutt alt er i kolonial barokkstil. Dette er intet lite sentrum du gjør unna på noen timer. Beregn en uke.

This is how it looks like here. Absolutely everything is in the colonial baroque style. This is no small city center that you can see in a few hours. Ouro Preto deserves a week.

Ostekake med pasjonsfrukt og basilikum. Juice med mango og ingefær. Siden Ouro Preto er en turistby (men aldri overbefolket) finner du her cafeer og supre restauranter du ikke finner i andre byer med kun 75 000 innbyggere. Tilbudet av gallerier og forestillinger er også stort. Som sagt: beregn en uke og dykk inn i det!

Cheesecake with passion fruit and basil. Juice with mango and ginger. Since Ouro Preto is a tourist town (but never overpopulated), here you will find cafes and superb restaurants that you won’t find in other towns with only 75,000 inhabitants. The offer of galleries and performances is also large. As I said: calculate a week and dive into it!

Dette er litt av bybildet. Alltid minst én kirke i synsfeltet. Kule cafeer og iskrembarer i gaten oppover til høyre. Det er dit vi er på vei. Syttenårige Kauan (i midten) holder styr på hva som gjelder i Ouro Preto til enhver tid.

This is a bit of the cityscape. Always at least one church in the field of vision. Cool cafes and ice cream parlors in the street up to the right. That’s where we’re headed. Seventeen-year-old Kauan (in the middle) keeps track of what is going on in Ouro Preto at all times.

Dette er visstnok det beste hotellet i Ouro Preto. Presidenten pleier å bo her. Jeg nøyde meg med å ta bilde i restauranten.

This is supposedly the best hotel in Ouro Preto. The president usually lives here. I contented myself with taking pictures in the restaurant.

Glimt fra gatebildet. Liker du ikke gamle bygninger, er ikke Ouro Preto stedet for deg.

Glimpse from the street scene. If you don’t like old buildings, Ouro Preto is not the place for you.

Men så er ikke Ouro Preto bare en fantastisk vakker by. De har også nasjonalparken Andorinhas oppe på fjellet, ca åtte km opp via hårnålssvinger (ta taxi hvis du ikke har bil). Her er det flotte badeplasser og mulighet for lange vandreturer med flott utsikt. Som oftest oversett av utenlandske turister som teller kirker.

But then Ouro Preto is not just a fantastically beautiful city. They also have the Andorinhas National Park up on the mountain, about eight km up via hairpin bends (take a taxi if you don’t have a car). Here there are great bathing spots and the possibility of long walks with great views. Most often overlooked by foreign tourists who count churches.

Vi har kjent hverandre i snart førti år, Washington, Carina og jeg. Men svært sjelden treffes vi alle tre samtidig.

We have known each other for almost forty years, Washington, Carina and I. But very rarely do we meet all three at the same time.

Tilbake i byen tidsnok til å nyte kveldsstemningen i de historiske gatene.

Back in the city in time to enjoy the evening atmosphere in the historic streets.

Igreja da Nossa Senhora de Conceicão ligger like ved siden av pousadaen til Carina, Dermed sovner du inn til naboens musikk (han elsker ABBA) og våkner til kirkeklokkene og morgenmessen. Aleijadinho gir vel blaffen der han ligger begravet i kirken.

The Igreja da Nossa Senhora de Conceicão is right next to Carina’s pousada, so you fall asleep to the neighbor’s music (he loves ABBA) and wake up to the church bells and morning mass. Aleijadinho probably could not care less in his coffin – he is buried in the church.

Utsikt til pousadaen (pensjonatet) vårt. Huset ved siden er Aleijadinhos Hus, som nå er museum. Det sies at det mest er en salgsgimmick, så jeg har aldri vært der.

View to Carina’s pousada (guest house). The house next door is Aleijadinho’s House, which is now a museum. It’s said to be mostly a sales gimmick, so I’ve never been there myself.

I dag hadde vi dette til lunsj. Veldig godt. Det knall gule kalles baroa-potet. Har aldri funnet det i Norge, så tar alltid med noen pakker vakuumpakkede fra supermarkedet i kofferten.

Today we had this for lunch. Absolutely delicious. The bright yellow vegetable is called the baroa potato. Never found it in Norway, so always bring a few vacuum-packed packages from the supermarket in my suitcase.

La oss avslutte denne reportasjen fra Ouro Preto med morgendagens brasilianere. Familiens eldste sønn Christian (V-tegn) flytter hjemmefra i dag og tok med venner (les:flyttefolkene) hjem for å spise lunsj.

Let’s end this reportage from Ouro Preto with the Brazilians of tomorrow. The family’s eldest son Christian (V-sign) is moving away from home today and brought friends (read: the movers) home for lunch.

Argentinians in Rio de Janeiro

ARGENTINIANS IN RIO: Yesterday was the South American Cup final at the Maracanã. Rio team Fluminense against Boca Juniors from Buenos Aires. Argentinians may have managed to present themselves as the continent’s sophisticated Europeans, but they both drink a lot more and possibly scream than Rio is used to. And there were over a hundred thousand Boca supporters in the city, most of them without a hotel… One of the pavilions at Copacabana was renamed Buenos Aires at the weekend and it seems that at least half were there today. On the packed beach, people drank heavily and fired bomb-like rockets. Even Rio residents seemed terrified and quickly ran past with their children and dogs. Behind me stood a bunch of policemen with batons and shields in case the «hermanos» were to take off completely. And for those of you who are interested: We won 2 – 1.

ARGENTINERE I RIO: I går var det søramerikansk cupfinale på Maracanã. Rio-laget Fluminense mot Boca Juniors fra Buenos Aires. Argentinere har kanskje klart å fremstille seg som kontinentets sofistikerte europeere, men de både drikker mye mer og skriker muligens også høyere enn Rio er vant til. Og det var over hundre tusen Boca-supportere i byen, de fleste uten hotell…En av paviljongene på Copacabana er i helgen omdøpt til Buenos Aires og det virker som minst halvparten var der i dag. På den fullpakkede stranden ble det drukket tett og avfyrt bombelignende raketter. Selv blaserte Rio-boere virket skrekkslagne og løp fort forbi med barn og hunder. Bak meg stod et kobbel politifolk med batonger og skjold i tilfelle broderfolket skulle ta helt av. Og for dere som er interessert: Vi vant 2 – 1.

Kan være et bilde av 9 personer, forsamling og gate

CAPITANI. Sterk krimserie fra Luxembourg.

Har du ennå ikke sett Capitani på Netflix? Det var helt tilfeldig at jeg kom over denne krimserien, den dukket opp som trailer etter en annen Netflix-serie. Den virket lovende. Da jeg i tillegg oppdaget at dette er den første dramaserien noensinne på nasjonalspråket luxembourgsk, var det bare å klikke seg inn. Nå har jeg sett hele første sesong uten å angre.

UNG JENTE FUNNET DØD
Handlingen i Capitani starter med at en ung jente blir funnet død i skogen på et lite sted i Luxembourg. Den sjarmerende, men svært usympatiske etterforskeren Luc Capitani kommer fra hovedstaden for å bistå politiet, et samarbeid som ikke forløper uten konflikter. Luc har en utrolig overlegen måte å behandle sine medarbeidere på. Det viser seg at nesten alle på det lille stedet bærer på hemmeligheter. Det er ikke enkelt å få ut riktig informasjon når alle lyver. Den eneste som virker normal og pålitelig i denne serien er politikvinnen Elsa Ley. Men også hun sliter med et komplisert privatliv.

Hvem var det som tok livet av Jenny? Hva gjorde hun i skogen midt på natten? Hvorfor er reaksjonene på dødsfallet litt merkelige? Her er det mange mistenkte og det skjer flere dramatiske hendelser undervis. Vi skifter mellom sympati og antipati for personene i serien. Er det i det hele tatt noen her som ikke kan mistenkes for noe?

Alle lyver og ingen er den de utgir seg for i serien CAPITANI

MYE ONDSKAP I LITEN LANDSBY
Hver av de tolv episodene avdekker nye hemmeligheter og forviklinger. Her er det så mye å ta av at man kan bli litt sliten, samtidig som det holder deg i ånde til siste slutt. Handlingen utspiller seg på det fiktive stedet Manscheid, en idyllisk landsby omgitt av grønne skoger. Serien har et forløp og en rollebesetning som gjør dette til en serie du trygt kan begi deg inn i. Tenk at så mye vondt kan finne sted i et så idyllisk lite land!

SJARMERENDE LAND
Jeg har vært i Luxembourg flere ganger. Det er et vakkert lite land med en sjarmerende hovedstad på størrelse med Stavanger. Landet er fort gjort å kjøre gjennom, kun ti mil fra nord til syd, fem mil fra vest til øst. Men med en befolkning på hele 800.000, sånn cirka, i tillegg til alle dagpendlerne fra Belgia, Frankrike og Tyskland. La oss også ta med at Luxembourg er det eneste landet i Europa som er rikere enn Norge.

NOE UFORSTÅELIG I MIDTEN
Mange tror at de snakker fransk i Luxembourg. Det er bare nesten sant. Jeg har alltid beundret luxembourgernes språkmektighet. De er i stand til å starte en samtale på tysk, for så å gli over i noe uforståelig i midten som kan minne om nederlandsk, for så igjen å avslutte med noen franske høflighetsfraser.

Vill Leit mengen datt se Franséisch zu Lëtzebuerg schwätzen. Et ass just bal richteg. Ech hunn ëmmer déi sproochlech Kraaft vu Lëtzebuerger bewonnert. Si si fäeg e Gespréich op Däitsch unzefänken, da rutscht Dir an eppes onverständleches an der Mëtt un, wat un Hollännesch erënnert, an dann erëm mat e puer franséischen Héiflechkeetszäite schluss.

NASJONALSPRÅKET LUXEMBOURGSK
Det viser seg altså at dette uforståelige i midten ikke er nederlandsk, men en tysk dialekt som snakkes over et større område i Belgia, Frankrike og Tyskland og Luxembourg. I Luxembourg har denne dialekten siden 1984 hatt status som nasjonalspråk og skriftspråk. Luxembourgsk er morsmålet til de fleste luxembourgere. Men siden Luxembourg alltid har vært inneklemt mellom større naboer og er sterkt internasjonalt orientert, så kan alle også både fransk og tysk. Dette i tillegg til engelsk, selvsagt. De siste tiårene har dessuten befolkningen vokst på grunn av innvandring, derfor er også portugisisk (!) blitt det nest største morsmålet i landet. En nordmann ville antagelig bli forvirret av mindre.

Capitani er imidlertid rendyrket enspråklig. Serien foregår i sin helhet på lëtzebuergesch, altså luxembourgsk. Det er en begivenhet i seg selv, og særlig for luxembourgerne selv, som er vant til at all kultur er på tysk eller fransk. Serien hadde svært høye seertall da den gikk på RTL og takket være Netflix kan vi se den her i Norge også.

Og selv om du ikke er like interessert i fremmedspråk som jeg, så har serien nok å fare med til å hevde seg i konkurransen internasjonalt. Kritikkene er gode og det kommer til og med en andre sesong! Muligens får også du lyst til å legge ferien til Luxembourg etter å ha blitt kjent med Luc og Elsa og de vakre landskapene rundt elven Alzette. Wëllkomm zu LËTZEBUERG!