Fotball-VM. Rekeaften med Clarice Lispector

Vil Neymar da Silva Santos Júnior forsyne seg godt av rekefatet i kveld?
Vil Neymar da Silva Santos Júnior forsyne seg godt av rekefatet i kveld?

Det var dette med å blogge om fotball. Det bør vel gjøres nå, mens Brasil fremdeles er med i turneringen. I kveld er det Brasil mot Kamerun, landet som heter det samme som «reker» på portugisisk. Fotballgale brasilianere vil nok forlange rekene kokt. Men stopp litt,«fotballgale»? Er brasilianere virkelig så fotballgale? Kanskje når Brasil spiller, men ellers? Det er sagt og skrevet mye for å bevise at et helt folk er lidenskapelig i sitt forhold til fotball. Selv Torkjell Leira – forfatter av Brasil – kjempen våkner – støtter meg i at det ikke er sant. Mange brasilianere roper riktignok høyt både mot presidenten og motstandere, de er unektelig engasjerte. Mens andre blir formelig klistret til ballen for å bevise at alle skal med. Et eksempel er landets store forfatter Clarice Lispector. Hvis selveste Clarice er fotballgal, er hele folket det, ingen tvil. I motsetning til andre intellektuelle forfattere – som Dag Solstad og Kjartan Fløgstad – har Clarice Lispector blitt trukket inn i fotball-VM uten selv å bidra nevneverdig.

Uten livskraftig hjelp fra forfatteren selv, hun døde i 1977, har det ikke manglet forsøk på å score mål på vegne av Clarice Lispector. Det har blitt meg fortalt at Clarice Lispector er sitert i boken til Fredrik Ekelund, Sambafotball: «…om jeg har sett fotball på TV mange ganger, har jeg bare vært på en ordentlig fotballkamp en eneste gang i livet. Jeg føler at jeg ikke har rett til å kalle meg en ekte fotballfan, eller en ekte brasilianer for den saks skyld». Greit nok, det siste var hun jo ikke. Clarice Lispector var opprinnelig ukrainer, fra et land som i årets VM delvis representeres av Russland og hvor hun selv aldri satte sin fot («jeg ble båret»). Clarice – med nytt fornavn – kom til Brasil allerede da hun var to måneder gammel.

Én fotballkamp er da i hvert fall noe. Litteraturprofessoren Miguel Leocádio Araújo forsøkte å finne en forbindelseslinje i en artikkel han skrev om emnet i 2009. Hvor fantastisk ville det ikke vært hvis våre store forfattere kunne skrive mer om den store folkelige lidenskapen i Brasil, fotball! Hvem skulle tro at den uutgrunnelige og innadvendte Clarice Lispector, den muligens største brasilianske forfatteren i det 20. århundre, skulle kunne interessere seg for fotball? O futebol tem uma beleza própria de movimentos que não precisa de comparações . Fotballspillets bevegelser har en egen skjønnhet som ikke trenger sammenligning med noe annet. Dette skal den gode Lispector ha skrevet eller sagt, og det er klart at det kan tolkes som om hun var lidenskapelig tilhenger av ballspill. Professoren får mye ut av denne setningen og har ingen vanskeligheter med å forestille seg «Clarice Lispector foran fjernsynet mens hun heier på Brasil under det siste VM i Tyskland eller de kommende VM.» Men dette ble altså skrevet i 2009 og Clarice Lispector døde i 1977.

clarisseulisses
Clarice Lispector foran fjernsynet mens hun heier på Brasil (?)

Det verserer også andre historier om forfatteren og ballen. Heller ikke i Brasil er det å være intellektuell forfatter særlig inntektsbringende. Clarice Lispector måtte derfor i en periode livnære seg som journalist i Manchete, som best kan sammenlignes med billedbladet NÅ, hvis noen husker det. Her ble hun blant annet kjent for sine betraktninger rundt husmorrollen og for sine intervjuer med brasilianske berømtheter. Få av dem var fotballspillere. Da redaksjonen foreslo at hun skulle intervjue Pelé, skal hun ha nektet plent. Hun intervjuet imidlertid Mário Zagallo, den eneste ved siden av Beckenbauer som har vunnet fotball-VM både som spiller og landslagssjef. Intervjuet handlet mye om katolske helgener.

Pelé og Zagallo under VM i 1958.
Pelé og Zagallo under VM i 1958.

Selv om Clarice påsto hun bare hadde sett én kamp, så vet vi at Brasil fikk fjernsyn allerede i 1950, bare noen traumatiske måneder etter at Uruguay slo Brasil på Maracanã. Professoren over kan altså ha rett i sin ønsketenkning – med tilbakevirkende kraft. Det kan ikke utelukkes at Clarice Lispector og hunden Ulisses hygget seg med noen glass vin og en pakke sigaretter hjemme i sofaen – se bildet – mens hun så Brasil slå Sverige i Sverige i 1958. Eller Tsjekkoslovakia i Chile i 1962. At hun igjen jublet over Brasils seier over Italia i Mexico i 1970. Før hun døde kan hun også ha fått med seg hjemlandets forsmedelige tap for Polen i bronsefinalen i 1974. Men om fjernsynet hadde direkte overføringer på den tiden, er jeg litt usikker på. Og se på bildet igjen. For meg ser det ut som hun sier, tenker – og dette blir best på engelsk – «I couldn’t give a shit».

Fotball-VM. Nullpunktet.

zerao-2736313720
Store Null i det nordlige Brasil er verdens eneste fotballstadion hvor midtlinjen utgjøres av ekvator.

Jeg er blitt utfordret til å skrive noe om fotball. Jeg er dårlig på fotball, men til gjengjeld ganske god på Brasil. Ikke kan jeg være med på at brasilianere er så opptatt av fotball heller, jeg mistenker at over halvparten er mest opptatt av selve festen og at noen også ønsker å flykte fra den. Sambadamer i gatene? Det er fem dager i februar, det. Og så er det dette med at alle nordmenn elsker Lula. Mytene om Brasil kommer til å hagle over oss i ukene som kommer. Og så kommer jo fotballbøkene etter det. Den eneste fotballboken jeg noensinne har likt er klassikeren Futebol. The Brazilian Way of Life av Alex Bellos fra 2003. Den er til gjengjeld god.

OK. Jeg vet godt at det ikke nytter å kjempe mot myter. Det er jo mytene som gir oss fotball-VM i Brasil og vinter-OL i Oslo. Det ligger glede og også mye penger i myter. Derfor, eller kanskje til tross for, har jeg tenkt å gi dere nettopp mytene denne gangen. Det er bare det at jeg har tenkt å slå sammen to av dem, den tredje får vente til karnevalet. Med sambadamene offside sitter vi altså igjen med Lula og selve ballen. La oss dessuten begynne helt nord i landet, på grensen til Frankrike og EU – i Macapá, hovedstaden i den nordøstlige delstaten Amapá. En by som ikke har fått tildelt noen VM-kamper. Jeg var her i 2006.

Det lille propellflyet som forbinder Fransk Guyana med de brasilianske storbyene i nordøst er fullt av brasilianske hushjelper på vei hjem fra sine jobber i Cayenne og noen lystige franskmenn som skal på heisatur til Belém og Fortaleza.  Jeg er én av tre som går av på flyplassen i Macapá. Det er sjelden de får en stor europeisk koffert i fanget her, så ting tar tid. Regnet høljer ned.

Hotellrommet på Hotel Macapá er stygt og sengen hard, men jeg sover godt, som det senere skulle vise seg, for siste gang i denne byen.  Neste dag kan jeg betrakte Macapá i dagslys, under en dyvåt spasertur i sentrum.  En av disse glemte byene med fæle små tuskebutikker. Definitivt stygt. Og vått. Jeg løper inn i nærmeste butikk og kjøper en billig paraply mot det evige troperegnet. Esplanada-varehuset er antagelig et av Macapás beste, men det fosser vann gjennom taket og det er satt bøtter over alt. Strandpromenaden og piren gjør tapre forsøk på å mildne det hele. Jeg kan forestille meg at det er pent i solskinn. Festningen som startet hele bosetningen her, stammer fra 1738 og dannet et støttepunkt på nordsiden av innseilingen til Amazonas-elven. Festningen er stengt på grunn av byggearbeider, de midlertidige gjerdene er ikke av nyere dato.

ekvator
På denne murkanten blir visstnok mange brasilianere unnfanget.

Etterpå blir det såpass oppholdsvær at jeg kan dra for å se ekvator. Ekvator er nemlig Macapás andre severdighet ved siden av festningen. Den går rett gjennom kommunen litt nord for sentrum. Marco Zero (Nullmerket) heter stedet og markeres ved en murkant på en slags betongstripe. Noen palmer og det midlertidige oppholdsværet løfter stemningen litt. Her er det også et solur og en observasjonsplattform. Det er i hvert fall litt spesielt å stå med et ben på hver halvkule. Murkanten sørger for at det ikke hersker noen tvil om hvor ekvator går. Akkurat denne murkanten er det visst mange par i Macapá som har hatt sex på, ble jeg fortalt. Det å ligge med et ben på hver halvkule skal visstnok gi et ekstra kick. Et ord som jo passer ekstra godt i disse VM-tider.

Hadde dette vært i et annet land, hadde det blitt bygget et museum her. Men siden dette er i Brasil, har man selvsagt gjort det eneste naturlige. Akkurat på delelinjen mellom den nordlige og sørlige halvkule ligger Macapás fotballstadium Zerão (Store Null). Så genialt konstruert at hvert av lagene får sin egen halvkule. Den er bygget i nasjonalmaterialet betong og ble innviet i 1990 med daværende President Fernando Collor til stede. Dette var det største økonomiske løftet i Amapá siden festningen ble bygget to hundre år tidligere. Da militærdiktaturet bygget groteske fotballstadioner i betong over hele landet, glemte de med vilje denne landsdelen. Men nå fikk Macapá en av de mest fantastiske, med en banehalvdel på hver halvkule. Men de som bygget den hadde glemt å ta hensyn til det grusomme været på disse kanter, regn, varme og vind. Først blåste taket av. Så gjorde naturen sitt beste for å tære på betongen. I Amapá er natur sterkere enn betong.

lula og ballen
Lula og ballen

Det ble først litt fart i sakene igjen etter at arbeiderpartiet kom til makten.  I 2005 kom president Lula på besøk til Macapá. Han fikk omvisning på barnehjem, på festningen og andre severdigheter. Men alle reportasjene dreide seg om besøket på fotballstadion. Lula kunne bringe med seg en gavepakke på atten millioner kroner til oppussing av Zerão-arenaen.  Jeg har senere kommet over en bildeserie fra det besøket. En gruppe menn står inne på stadion i Macapá. De fleste er kledd i dress, men to, sportsministeren og Lula, har begge tatt av seg jakkene. Alle ser alvorlige ut, kun president Lula ser noenlunde avslappet ut. Plutselig har noen kastet en ball til Lula, han trikser med ballen, stemningen blir lysere og alle ler. Lula blir mer og mer interessert i ballen, han viser gamle fotballkunster. På de siste bildene ser vi hvordan Lulas ansikt lyser opp i et eneste stort smil, han er helt forgapt i fotballen og glemmer alt rundt seg. Lykken virket fullkommen.

Men det skulle ta ytterligere ni år med gjentatt avbrutte arbeider – her går som kjent mye av pengene til korrupsjon og da tar de fort slutt –  før lykken virkelig var fullkommen. Først i februar i år (2014) gjenåpnet Store Null med brask og bram. Åpningskampen mellom de regionale lagene Santos de Macapá og Princesa do Solimões endte visstnok uavgjort.  Delstatsguvernøren snakket i sin åpningstale om at dette øyeblikket representerte noe mer enn bare fotball. Dette øyeblikket var selve symbolet på at delstaten Amapá «befinner seg på en bedre vei og har fått nye muligheter til fremgang og utvikling.» Det gjenstår å se om folket tror på sånne ting i 2014. Fotball er kanskje ikke religion lenger, og dessuten blir landet stadig mindre religiøst. Man kan i hvert fall håpe.

Mens jeg vrir meg i sengen og egen svette for å få sove litt før tidlig flyavgang neste morgen, blir det rikelig tid til å tenke. Utenfor vinduet herjer moskitoer og fredagsfylla med Chers «I Believe in Love after Love» på repeat, bare avbrutt av noen regnskyll og et og annet tordenbrak. Jeg tenker absurd nok på hva Brasils store forfatter Clarice Lispector ville ha ment om alt dette. Var hun glad i fotball?

Malta – Mot alle odds

malta vindu

Den gamle damen pirker i alle de stekte eggene med gaffelen slik at plommene renner ut over. Hun vil gjerne ha ett som er bedre stekt. Frokost på Hotel Fortina på Malta har sine sider.  Her er ingen under åtti år, bortsett fra meg selv og mitt reisefølge. Den unge mannen nesten uten rynker som smiler til meg i speilet over frokostbuffeten er meg. De fleste av de andre gjestene, fra Belfast og utstyrt med slagvåpen i form av kjepper og krykker, varsler om at fremtiden ikke blir så grei når 68-bølgen kommer. De nye eldre vet veldig godt hvordan de vil ha det og nøyer seg ikke med mindre. Jeg får levende bilder i hodet.

Jeg har vært på Malta i helgen. Malta var ikke helt slik jeg trodde det skulle være. For det første er øya liten, mye mindre enn det man forestiller seg et eget land skal være. En halvtime med buss til alle steder uansett hvor du er. Fine historiske byer, pent vær med klippestrender og oppussede strandpromenader.  Senteret for oppdrett av malteserfalker rakk jeg aldri, heller ikke å lese boken kollega Åsfrid hadde utstyrt meg med – denne må du lese. Jeg rakk ikke å lese noe i det hele tatt. Det nærmeste jeg kom litterær tilnærming til øya var å tenke tilbake på den boken jeg fremfor alt forbinder med Malta, Sam Moses’ Mot alle odds (utgitt på Spartacus i 2008).  Den gangen jobbet jeg i bokklubbene våre og skulle finne hovedbok til Historieklubben. Jeg husker jeg satt opp en hel natt fordi Mot alle odds var så spennende. Umulig å legge fra seg, som jeg skrev i medlemsbladet den gangen. 

I 1942 var Malta verdens mest utbombede sted. Øya var det britiske støttepunkt på veien fra det vestlige til det østlige Middelhavet, hvor de viktige oljefeltene lå. Nazistene blokkerte all tilførsel til øya, og de allierte holdt på å gå tom for både drivstoff, ammunisjon og mat.  Malta hadde ingen naturlige ressurser og befolkningen sultet. Mangelen på drivstoff, ammunisjon og reservedeler gjorde at øya ikke kunne forsvare seg særlig lenger. I London regnet man med at Malta – og dermed kampen om oljefeltene – var tapt hvis man ikke fikk fram forsyninger i løpet av få uker.

mot alle odds
Sam Moses’ spennende dokumentar, umulig å legge fra seg

Med amerikansk støtte kunne Churchill sende den såkalte dødskonvoien av gårde for å redde Malta: mer enn femti krigsskip dannet eskorten til tretten lasteskip med flybensin og andre forsyninger om bord, samt amerikanernes enorme tankskip SS Ohio som var fullastet med 107 000 fat olje fra Texas. Nådeløse angrep fra tyske og italienske fly og u-båter senket ni av lasteskipene. SS Ohio ble torpedert, bombet og forlatt. Med sterk slagside, flammer på dekk og motorene døde, virket det som om oljetankeren, og dermed de viktigste forsyningene til Malta, var fortapt. 

Men to unge matroser, en av dem norske Fred Larsen, var fast bestemte på å redde skipet og vinne krigen. De kom seg ombord i det ødelagte tankskipet etter at deres eget skip gikk ned i flammer. Med en liten gruppe av frivillige ledet de det nærmest utrolige arbeidet som gjorde at krigen tok en ny vending. De reparerte kanonene og bekjempet tyske og italienske bombefly på egen hånd, mens et synkende og brennende Ohio ble tauet i 4 knops fart mot Malta, under grusomme flyangrep.  De frivillige på SS Ohio ble tatt imot som helter av den utsultede befolkningen på Malta.

malta vittor
Det har til tidler vært strevsomt å bo på Malta. Her en scene fra Inkvisitørens palass i Vittoriosa

Jeg trodde kanskje det var på den tiden malteserne lærte seg å spise kanin, en rett som regnes som typisk for Malta. Jeg tok feil, viser det seg.  Maltesernes forkjærlighet for fenkata, kaninstuing, oppsto da johanitterordenens jaktforbud ble opphevet på 1700-tallet og kaninbestanden var kjempehøy. Kaninoppdrett er i dag en viktig levevei for bøndene.

Under annen verdenskrig var matmangelen prekær på Malta og selv kaninkjøtt var sjeldent. Den britiske regjeringen måtte innføre rasjonering på det meste. Spekk, sardiner på boks, corned beef og boksemelk ble en del av det nye kostholdet, altså matvarer som ble innført når konvoiene kom gjennom. Hadde ikke SS Ohio klart det i 1942, hadde antagelig enda flere maltesere dødd av mangelsykdommer og ren sult. Ingen stakk hull på eggeplommene den gangen.

vittoriosa
Nettopp ankommet Valletta i gondol. Vittoriosa og skipsverftene i bakgrunnen.

Femti tusen maltesere mistet sine hjem under verdenskrigen. Verst gikk de ut over de tre historiske byene syd for hovedstaden Valletta, som alle ble bombet sønder og sammen. Vittoriosa (Birgu) er en av dem. På den lekre nyoppbygde strandpromenaden i gamlebyen ser du over til de store skipsverftene som var så viktige for Mussolini og Hitler. På den nye vegetariske restauranten ved strandkanten får vi servert et velsmakende måltid akkompagnert av en utsøkt maltesisk hvitvin. Over fortet blafrer det maltesiske flagget i hvitt og rødt. Siden 1943 har Georgkorset prydet øverste venstre hjørne på flagget, i sin nåværende form siden selvstendigheten i 1964.  Den britiske utmerkelsen ble etter hendelsene i 1942 tildelt hele Maltas befolkning for utvist mot og tapperhet. Ikke hverdagskost, dette.

Du kødder ikke med Kiev

«Vi er ett folk og Kiev er alle russiske byers mor. Det tradisjonelt russiske er vår felles kilde og vi kan ikke leve uten hverandre.» Vladimir Putin

Kiev er en av de virkelig store hovedstedene i Europa. Befolkningsmessig plasserer den seg antagelig et sted mellom Berlin og Roma. Historisk er den også en av de store. Byen ble grunnlagt allerede i 482. Vikingene hersket og herjet her nede tidlig, Kiev lå strategisk til ved elven Dnepr, omtrent midtveis mellom Skandinavia og Konstantinopel. Den første slaviske, og dermed også russiske, statsdannelsen var her – Kiev-Rus er et begrep også i Moskva. Men så kom mongolene, litauerne og polakkene. Og russerne, alltid russerne. Som en del av det russiske keiserdømmet og senere Sovjetunionen ble Kiev til en av de store industribyene, i tillegg til den historiske og kulturelle rollen. Og for rundt femogtyve år siden våknet Kiev opp som hovedstad i Europas nest største land.

Kiev har gjennom århundrene vekslet mellom å være mektig og å være ubetydelig. Nå er Kiev betydelig igjen. Putin har rett i det han sier. Både Ukraina og Kiev er så altfor innvevd med sine nabofolk til at det er enkelt å si hvor grensen går, hvis det går noen. Hovedstaden Kiev ligger dessuten ubeskyttet på en steppe. Det er heller ikke så enkelt å bestemme seg for hvilket trekk som er mest fremtredende ved denne kjempebyen i dag. Ukrainsk, russisk, historisk, vakker, elegant, vulgær og aggressiv. Kiev er alt på en gang.

Norwegian flyr direkte til Kiev og det koster latterlig lite å komme seg hit. Alt fungerer for turister i Ukraina, men noe er annerledes. Når du kommer ut av flyplassterminalen og skal finne leiebilen din, kan det hende at skiltene er skrudd av og du blir møtt av en politimann som hevder at den er feilparkert. For 20 hryvni skrur han imidlertid skiltene på igjen. Dette er antagelig det du som turist slipper unna med, men ukrainere må leve med sånt til daglig. De fleste turister tar forøvrig taxi inn til byen, etter at de har vekslet til seg noen hryvni i en minibank. Før var en hryvnia verdt en krone, nå nærmer den seg snart femti øre. Hryvnia var også myntenheten i Kiev-Rus for over tusen år siden.

kiev
Uavhengighetsplassen er et fint sted å være nå når sommeren nærmer seg

Flyplassen var mindre enn du hadde forestilt deg, men på veien inn til sentrum overtar følelsen av storby fort. Kiev oppleves som større enn den er. På den enorme rette motorveien kjører bilene i vanvittig fart og med minimal avstand til bilen foran. Inne i selve Kiev er husene høyere og gatene bredere enn noe vi er vant til på vår kant av verden. Du hadde neppe regnet med at Kiev skulle være så storslagen og vakker. Hovedavenyen Kresjatik byr på dominerende og høye bygninger i klassisk (sovjet)stil, en stil som både er vakker og skremmende på samme tid. Plassene er enorme og monumentene store. Sånn som den gigantiske Uavhengighetsplassen, berømt fra nyhetene de siste månedene og faktisk et veldig hyggelig sted å oppholde seg – når både demonstrasjonene og Moskva nå etter hvert ser ut til å ha roet seg litt.

800px-FEMEN_Annual_protest_against_regular_summer_hot_water_switch_off-2
Femen i sommerlig protest – denne gangen gjaldt det visst vannforsyningen

Ikke alle demonstrasjoner er voldelige i dette landet. Kanskje er du så heldig å få se toppløse kvinnelige aktivister fra protestgruppen Femen bade i byens fontener. Femen er et seriøst tiltak og protesterer mot det ene og det andre, som henrettelser i Iran, legalisering av prostitusjon i Ukraina, for få medaljer i OL og andre ting som irriterer. Ideen med å protestere toppløs oppstod fordi «det var den eneste måten å bli hørt på i dette landet». Samtidig er Femen et tegn på det løsslupne og anarkistiske ved Ukraina. Dette har antagelig skapt et annerledes og hyggeligere Kiev enn det det var i Sovjetunionen eller enn det ville vært i Russland. Kiev er både fattigere og mindre enn Moskva, men det er definitivt lov å mene mer i Kiev.

Man føler seg fort liten i Kiev, mest på grunn av det monumentale ved byen. De store overdådige kirkene tar pusten fra deg. Grotteklosteret  ligger litt over halvveis bort til Mor Ukraina-statuen. Det er verdt hvert minutt av den timen det tar å gå ut dit. I virkeligheten et kompleks av kirker, klokketårn og klostre – et av verdens underverker. På den andre siden av elven Dnepr ligger de enorme boligområdene med gråhvite blokker på rekke og rad. Det er ikke alle steder du har lyst til å se på nært hold.

andr1
Kievs «Grünerløkka»

Skulle du få hjemlengsel, har også Kiev et slags Grünerløkka midt i byen. «Andrijivskij-gaten» går fra høyden med samme navn og ned til den nedre bydelen. Her finner du hyggelige utecafeer og puber, morsomme butikker og markeder. Oppe på høyden finner du den storslagne St. Andreas-katedralen. Her oppdager du hva storslagent virkelig kan bety, før du kommer til Kiev er «storslagent» bare et ord. Fortsetter du nedover åsen på den andre siden, kommer du til Kiev-operaen. Også den enorm. Kiev har for øvrig et tredvetalls museer som er verdt et besøk. Byen slutter aldri å imponere turister.

Kiev er ikke bare historisk skjønnhet, den er også en nattens dronning. Her røykes, drikkes og festes det mer enn vi er vant til fra Norge. Bak den glitrende fasaden sporer man en form for aggressivitet man bare finner i kjempebyer på andre kontinenter. Her går bilene tett og fort, mange er digre SUV med sotede vinduer, hvite amerikanske limousiner vrenger inn foran luksushotellet Premier Palace eller motehusene på Kresjatik. Noen har mye penger i dette landet og du aner at det er noe galt med akkurat det. Ukraina sies å være Europas mest korrupte land. Og det er helst på de nyrike stedene, på superrestaurantene og de glitrende nattklubbene du opplever aggressiviteten. Smokingkledde bolegutter med et litt for hardt grep rundt armen til unge kvinner. Nervøs latter. Unødig dyr champagne. Et par velkledde menn som slåss. Blod som flyter. Nattelivet i Kiev har mange fasetter og noen steder føler du deg ikke vel. Du får lyst til å holde avstand.

Men byen har også mange hyggelige steder og ukrainerne flest liker utlendinger hvis de kommer vestfra. Det er mye å finne på her, og den som er interessert i kunst og kultur kan holde på i månedsvis. Europeisk arv på UNESCOs liste. Det er samtidig litt New York over Kiev. Høye hus. Markedsøkonomi med lysreklamer, McDonalds og nattåpne supermarkeder. Som i New York går tunnelbanen fortere i Kiev enn i andre storbyer. På vakre, dype stasjonene kommer det et effektivt blått tog hvert annet minutt og plattformene fylles lynraskt opp. Her er det lurt å ha et lite grep om det kyriliske alfabetet. Du er selvsagt ikke nødt til å ta metroen i Kiev, men den er en opplevelse i seg selv og veldig fin hvis du har tenkt deg på stranden.

kiev beach 2
Kiev har flere kilometer med sandstrender.

Strandliv i Kiev? Joda. Det er jo mye varmere om sommeren her enn det er i Oslo, så det kan godt hende du får lyst til å prøve en av de mange flotte strendene langs elven. Vannet er ikke noe særlig å skryte av, men sanden og folkelivet holder så absolutt mål. Det går metro til stranden, for eksempel til Hidropark. Metrostasjonen ligger på en øy midt i Dnepr-elven. Her kan du ta sikte på en av de luksuriøse strandklubbene hvor det koster en formue å komme inn, eller bare menge deg med vanlige solhungrige kievitter. Det er en egen opplevelse å kose seg på finkornet sandstrand i førti graders varme mens gråbrune, stygge skyskrapere blinker i det fjerne.

kiev muscle
Kievs «muscle beach»

På Hidropark finner du også Kievs berømte «muscle beach», en attraksjon de deler med Los Angeles. Dette er et digert utendørs helsestudio, opprinnelig fra sovjettiden da kroppen var et politisk instrument. Apparatene er laget av skrapjern og lenket fast med kjetting slik at ingen skal kunne stjele dem. Fysisk fostring er fremdeles viktig i Ukraina. Mange her har lagt sin elsk på de mest kraftfulle og aggressive sportsgrenene – som bryting, bodybuilding og boksing. Du kødder ikke med Kiev.

I Kiev bor det også mange intellektuelle, kunstnere og forfattere. Andrej Kurkov er en av dem. Opprinnelig fra St. Petersburg og med russisk som morsmål. Med den største selvfølgelighet er han i dag borger av Ukraina og landets mest kjente nålevende forfatter. Han er utgitt på Cappelen Damm og du kan møte ham på Litteraturfestivalen på Lillehammer i mai. I februar i år skrev han dette – og la oss håpe han har rett:kurkov

Ukraina følger årstidene. Våre revolusjoner pleier å starte om høsten, etter at avlingen er i hus, og slutter om våren før det er på tide å sette potetene. I år vil også vi sette poteter på landstedet vårt 80 kilometer utenfor Kiev. På den tiden får vi håpe at Ukraina har funnet fred med seg selv og fått en lovlig valgt regjering.

Andrej Kurkov finner du også på Tanum.no.

P.S. Mange vil sikkert være uenig i stavemåten på navn etc. Det er nemlig ikke så enkelt å gjøre om alt til latinske bokstaver. Uttalen legges ofte til grunn (noen er uenig i dette prinsippet) og hvert vesteuropeisk land har sin egen stavemåte. I Norge har vi en tendens til å blande den norske måten med den engelske. Så er det forskjellen mellom det ukrainske og det russiske, noe som ikke er så enkelt å skille i dette landet hvor begge språkene er utbredt. Det språket som har størst utbredelse i de enkelte byene har ofte fått bestemme. Kiev  Киев (russisk) er kinkig og heter også Kyiv Київ  (ukrainsk), uttalen er ikke så forskjellig. I Norge har vi prøvd å introdusere Kyiv, men det ser ut til at Kiev holder posisjonen som den mest brukte formen fremdeles. Danskene skriver Kijev, som gjenspeiler den gjengse uttalen på stedet, altså i Kiev. Med en del artige detaljer i tillegg, slik som liten forskjell på y og i eller g og h og en o som ofte blir til a i trykksvak posisjon, sier det seg selv at man lett faller på glattisen. Beklager det. Det blir forresten enda mer Ukraina fremover.

Du kan i mellomtiden lese mer om Kiev, Kyivstar og ukrainsk vodka HER

Odessa – mens vi venter på Putin

Akkurat nå hater jeg Russland. Jeg blir kvalm av Putin og skulle ønske han råtnet i helvete som straff for den skaden han nå påfører Ukraina. Ren ønsketenkning fra min side i en svært følelsesladet periode, selvsagt. Her står vi overfor en motstander som den demokratiske verden ikke klarer å forholde seg til. Der vi planlegger og inviterer til dialog, handler Putin og han får det som han vil. Flere svenske, danske og tyske forskere mener at Putin vil ha hele Ukraina, ikke bare Krim. Jeg tror de har rett. Det er sånne motstandere som Putin vi alltid vil tape mot. Og ja, jeg vet at hele 58% av Krims befolkning er russisk. Men dette blir jeg både kvalm og lite rasjonell av.

Jeg har bestemt for at jeg må gjøre noe og vil derfor i disse dager slå et slag for Ukraina som reiseland. Nei, jeg spøker ikke, jeg er opprørt. «Vi lever i en verden av begrensninger som har blitt påtvunget oss», hevdet Vladimir Putin i sin trontale denne uken. En tsar verdig. Jeg har reist mye i Ukraina og lært å bli glad i landet som har så mye å by på. Udugelige og korrupte politikere har aldri klart å ødelegge inntrykket av at Ukraina er et hyggelig Iand å oppholde seg i som turist. Idylliske sommerlandskaper, varme strender og storslagne historiske byer i tillegg til en ydmyk og hyggelig befolkning. Jeg har tidligere skrevet mye om Ukraina her på bloggen. Nå er tiden inne til å gjenta det, fordi ukrainerne fortjener noe mer.

odessa
Odessas mest berømte hushjørne

Jeg  har lyst til å skrive om staselige Odessa, den klassiske perlen ved Svartehavet. I disse dager, da også den moldovske utbryterrepublikken Transnistria har søkt om opptak i den russiske føderasjon, ville Odessa og kyststripen ved Svartehavet være en fin mulighet for Putin til å knytte det nye fremfusende Russland sammen rent geografisk. Og helt nødvendig for å sikre forbindelseslinjene hvis Putin skulle begynne å pirke i Moldova også. Her skjer ting mye fortere enn demokratiene i vest klarer å samle seg. Så la oss snakke om Odessa mens det fremdeles er ukrainsk, før Putin sier at det er russisk.

Ganske riktig, Odessa ble grunnlagt av Russland. Området ble erobret av Katarina den store – som jo også var ukrainernes hersker – for rundt 250 år siden. Men området var befolket av andre før det. Rumenere, jøder og tyrkiske folkeslag, for eksempel. Og ingen vet jo helt nøyaktig hvor grensen går mellom ukrainer og russer etter at de førstnevnte søkte tilflukt hos Russland mot det overmektige Polen. For noen hundre år siden. I ettertid kan man kanskje si at det var dumt av dem, for blandingen ble uoversiktlig. Også mange i Norge trodde vel at alle var russere i det gamle Sovjetunionen, slik folk på Kontinentet trodde at nordmenn var svenske før vi fikk 1905. Odessas befolkning i dag består av 62% ukrainere og knappe 30% russere, men de fleste snakker russisk eller blandingsspråket av ukrainsk og russisk, som kalles surzjyk. Resten er en kosmopolitisk blanding som gjenspeiler byens begynnelse på 1700-tallet.

Under mine mange reiser i Ukraina på 2000-tallet opplevde jeg at nasjonalitetene levde side om side i fred og at språkene gled uanstrengt om hverandre. Bortsett fra en episode i Lviv, da en taxi-sjåfør fikk raserianfall fordi jeg brukte den ukrainske betegnelsen Lviv på hjembyen hans. For noe sprøyt! Det heter Lvov. Lvoff! Nærmest bjeffet han. Da skjønte jeg at sårene var ganske dype hos enkelte. Og i Lviv hadde de nok større grunner til å hevne seg fordi deres ukrainske språk hadde vært undertrykt i en mangehundreårsnatt. I Odessa følte jeg at de var mer sammensmeltet til en enhet. Her gikk jeg også på russisk-kurs en måneds tid. Min lærerinne Olga hadde russisk som hovedspråk, men regnet seg som ukrainer. Jeg husker at det var her at jeg for alltid mistet sjansen til å se Krim. Skolen arrangerte en utflukt til Jalta i helgen, natt-tog begge veier. Jeg husker jeg syntes det smakte for mye av anstrengende gruppetur og valgte heller å tilbringe helgen på bystranden i Odessa. Fint det også, men jeg forspilte muligens for alltid sjansen til å komme dit. Jeg har hatt Simferopol i kikkerten lenge, men i forrige uke ble flyforbindelsene dit kuttet ned til kun Moskva. Og til Russland skal jeg aldri mer, slik jeg føler det nå.

1192px-Primorskiy-bulvar-7-8-5
Richelieu gjorde Odessa til en kosmopolitisk storby.

Odessa er en fantastisk fin by og flere nordmenn burde velge den i stedet for Nice som weekend-reisemål på sommeren. Så lenge det heter Ukraina, er det visumfritt også, men vent helst til UD gir klarsignal igjen.  Flyforbindelsene er gode og du kan for eksempel bo bra på legendariske Hotel Londonskaya. Men champagnen til frokost der vil antagelig fra nå av komme fra andre steder enn Krim. Du spiser godt og forholdsvis billig på flotte uterestauranter. For russerne er dette på mange måter de nyrikes sommerby «innenlands», de har pleid å komme i hopetall i dyre biler ned fra Moskva.  Om de kommer i tanks, vil de være adskillig mindre velkomne. Jeg tør ikke tenke tanken.

Katarina den store fikk bygget en storslagen by ved hjelp av italienske og franske arkitekter. Odessa har derfor et arkitektonisk utseende som er mer sydlandsk enn de andre «russiske» byene. Keiserinnen (heter det kanskje tsarinnen?) fikk også tak i Richeliu etter at han måtte flykte fra den franske revolusjonen og gjorde ham til guvernør i Odessa. Derfor står det en stor statue av Richelieu midt på en av hovedplassene i byen. Byens hovedutvikler. Odessa er så mye mer kosmopolitisk enn noe du forventer på disse lengdegrader og derfor så lett å bli glad i.

battleship-potemkin
Den berømte barnevogn-scenen fra filmen «Potemkin»

Nedenfor statuen av Richelieu går den monumentale «Potemkin-trappen» et av de store landmerkene ikke bare i Odessa, men også i filmhistorien. Hvem husker ikke barnevogn-scenen i Eisensteins stumfilm «Krigsskipet Potemkin» fra 1925, en filmscene som er vist – og kopiert – så mange ganger at man nærmest tror det er en parodi. Dette er en av de største propagandafilmene noensinne, til og med bejublet av Goebbels. Publikum gispet da Odessa befolkning nærmest ble slaktet av tsarens soldater mens den forsøkte å flykte nedover trappen – og altså med en trillende barnevogn midt oppe i det hele. Å se denne scenen i dag vil antagelig få oss til å frykte russisk fremmarsj – la oss bare håpe at Odessas befolkning slipper å forholde seg noe slikt igjen – eller om du vil: i virkeligheten, for filmen er jo propaganda. Argumentet om at «Odessa er vårt» vil antagelig sitte altfor løst hos Putin.

I disse følelseladede dagene hvor egne ord ikke er nok vil jeg få sitere fra velkomstbrevet til Krims beboere, som den russiske forfatteren og journalisten Arkadij Babtsjenko skrev i Dagens Nyheter (og som derfor her er oversatt til svensk): Roligt att se er. Och tillåt oss att redan nu gratulera till den sista folkomröstningen i era liv. Fler ”viljeyttringar” blir det nämligen inte. Ni kommer helt enkelt inte att få välja igen – aldrig och ingenting. Aldrig och ingenting. Inte ens färgen på gränserna till er egen bakgård. Lägg genast det på minnet.

Flere byer i Ukraina kommer.

Damages

Damages (Ødeleggelser) er en av disse intelligente krimseriene som ikke har nådd de store høyder i Norge, men som har en hengiven fanskare likevel. Det kan være noen grunner til dette. Serien er vanskelig å holde styr på siden den ikke følger vanlig oppbygging. Her handler det ikke om det som skjer i rettsalen eller om oppklaring av selve saken, men mest om det som skjer mellom rettsmøtene og i advokatenes og forbryternes liv. Hele sesongen er én avsluttet kriminalsak og man bør helst se alle episodene for å skjønne noe som helst. Dessuten er fortellerteknikken uhyre intrikat. Serien hopper frem og tilbake i tid, slik at hvis du overser den korte opplysningen om «3 måneder tidligere» eller «2 uker senere», er du fortapt.  Dette i tillegg til helt uetterrettelige og uforutsigbare hovedpersoner.

damages maxresdefault

Kampen står mellom de to rivalene Patty Hewes (Glenn Close) og hennes yngre advokatkollega Ellen Parsons (Rose Byrne). I begynnelsen av serien er den nyutdannede Ellen ung og naiv, men hun lærer fort av den eldre Patty, som i første sesong også er hennes sjef. Det blir fort klart for Ellen at hun må bli maken til Patty for å vinne. Det fascinerende med denne serien er hvor langt de to er villig til å gå og hvor hensynsløst de agerer for å ta knekken på hverandre. Her er intet hellig, heller ikke barna.

Skuespillerprestasjonene løfter serien til noe mer enn det som til vanlig vises på norsk fjernsyn. Spesielt er Glenn Close som skapt for denne sønderrivende ondskapen. Ingen kan som Patty Hewes – det måtte i så fall være Ellen Parsons –  snu helt rundt og plutselig dolke motstanderen i ryggen på den mest uventede måte. Ofte skjer det bare gjennom en liten bemerkning. Et avslørende bilde eller et uventet vitne er ofte nok til å forrykke hele maktbalansen. Samtidig er serien forsiktig med å avtegne personene som bare onde. Her er vi innom alle avskygninger av grått – både i menneskesinnet og innenfor jusen.

I og med at hver sesong ofte begynner med slutten og gir inntrykk av at noe som ikke er skjedd er skjedd, blir opprullingen i bruddstykker, ofte i et tilsynelatende kronologisk kaos, en fengslende TV-opplevelse som gjør at vi ikke klarer å la være å se mer. Gode krimromaner liker du heller ikke å lese ett kapitel av hver uke, gjør du vel?  Derfor egner også Damages seg best når du kjøper hele sesongen (du får den via Platekompaniets spesialimport) og kan se fire, fem episoder i slengen. Nå, når episode 59 er sett, vet jeg ikke riktig hva jeg skal finne på. Noen tips?

Euro-zapping

» Hadde vi også fått tak i den gryta Obelix falt i som barn, hadde ikke han Petter bare fått gullmedalje, han hadde også fanget fire villsvin på veien»

Jeg må tilstå det, jeg er blitt en euro-zapper. Denne måneden føler jeg meg enda mer enn ellers som en alien i skisportens vugge. Mediene er fulle av uforståelige overskrifter som «Kowalzcyk tok sterke medisiner» «Svendsen kan vinne» «Jaaahaug» «Favorittøvelsen kan ryke for Tarjei Bø» og «Får håpe det var skiene». Jada, jeg har fått med meg at mange har falt ned i en smøregrav i Sotsji. Men jeg finnes ikke interessert. Jeg er for at folk driver med sport, men da skal man drive med det selv og ikke sitte og se på at andre gjør det. Det er klart, det er veldig alene å mene noe sånt. Heldigvis har vi ikke storskjerm med tilhørende OL-skrik i kantinen her i Cappelen Damm.  «Gull på stafetten!» er utsagn som sier meg ytterst lite. Jeg vet hvem Petter Northug er, men han er visst ikke med i år?

I disse tider kan man ikke se så mye på NRK eller TV2. Ikke de andre norske kanalene heller, for de har redusert tilbudet til repriser, i visshet om at alle skal se på TV2 likevel. Det er begrenset hvor mange gamle episoder av The Mentalist jeg orker å forholde meg til. Eller hvor mange C-kjendiser som stikker hånden ned i en kasse med kunstige edderkopper. Noen av programmene får en oppdatering på Facebook – «Hellen viser frem sin nye hundevalp» – til å fremstå som en liten begivenhet. Jeg har lest masse bøker, Yahya Hassan og sånn. Jeg har sett kjøpefilmer, to intellektuelle iranske og en belgisk om en mor som drepte sine fire barn. Men noen ganger lengter man etter å bli underholdt, og da holder ikke dette når siste kjøpeepisode av Damages er oppbrukt.

Denne vinteren har jeg derfor utvidet antall fjernsynskanaler jeg ser på. Etter at Get ga meg muligheten til å velge, så har jeg kastet ut anbefalte kanaler som engelske og norske sportskanaler, barnekanaler og de amerikanske sølekanalene. Altså alt det som pleier å vinne alle avstemninger i kabelselskapene. Inn i stedet med tyske RTL, Das Erste og 3 sat, fransk TV5, RAI Uno og den spanske RTE. For ikke å glemme dansk fjernsyn i to kanaler.

yndlingskage
Fra «Den store bagedyst» på DR1

Så skulle man vel tro at alt ble så mye bedre? Jeg skryter jo av å skjønne opptil flere europeiske språk også. Og det er riktig, på få dager merker jeg stor forbedring av språkforståelsen. Særlig når det gjelder å forstå dansk. Dansk er til og med mye greiere enn norsk, for der nede snakker de fortsatt ett sprog – og ikke hundre ulike dialekter og sosiolekter for å vise hvem de er. Det beste med dansk fjernsyn er i grunnen at det er lite OL-stoff, kun litt curling på ettermiddagen, og at det er litt høyere temperaturer på værmeldingen (Vores vintervejr). Men også Danmark har bakekonkurranser (Den store bagedyst) og X-Factor. De er slett ikke noe bedre enn de norske variantene. Likevel er det noe sympatisk med dansker, de ser normale ut og oppfører seg ujålet, i motsetning til svensk TV hvor flere og flere ligner på dragartister.

Enda lenger syd, i landet nordmenn glemte, er de veldig glad i reality. I Tyskland baker de også, på samme måte som i Danmark, Norge, Storbritannia og Sverige.  Det er utrolig hvor like vi er. Tyskerne elsker sjekkeprogram.  Bauer sucht Frau (bonde søker kone) er det samme som det vi her kaller Jakten på Kjærligheten, uten at det er noe bedre på tysk. Tyskerne har også sin egen variant av den utdaterte Der Bachelor (Ungkaren). I den helt andre enden viser 3 Sat et informativt program om tykktarmen. Jeg merker at jeg ikke orker sånt når jeg vil bli underholdt. Nyhetene på tysk fjernsyn har også vært litt navlebeskuende i det siste, med Angela Merkel som sliter med barneporno i regjeringen.

Vi kommer ikke utenom talentkonkurransene. Hvis man knekker språkkoden, så er det liten forskjell på å se The Voice, Idol eller X-Faktor fra Norge, USA, Sverige, Danmark eller Tyskland. Tyske Idol (Deutschland sucht den Superstar) er et underholdende program, med Dieter Bohlen – skarpe eldre hoder vil nå umiddelbart huske hiten «You’re my Heart, You’re my Soul» med duoen Modern Talking – som slem hoveddommer. Sangprestasjonene skiller seg dessverre lite fra de norske, den største forskjellen ligger i at deltagerne kommer fra Duisburg og Graz i stedet for Mosjøen og Stavanger. Jeg leste for noen måneder siden om en undersøkelse om navn som er gjort i Tyskland, om at lavstatusnavn som Kevin og Desirée hindrer folk i å gjøre karriere, omtrent på samme måte som hudfarge. I tyske Idol får man sine fordommer bekreftet: Jil-Beatrice og Jessica-Sarah stiller med piercinger og lårkort og gråter seg ut allerede før Beyonce-sangen er ferdigsunget. Ikke greit når Dieter Bohlen mener at utseendet deres passer bedre i en pornofilm. Katia og Alexander, derimot, synger guddommelig og spiller sobert på piano og får gullbillett til Kuba. Noe her nede i Köln gir definitivt assosiasjoner til Stockholm. Det ser ut til at tyskere og svensker har en felles hang til ståhår og sølvglitrende paljetter De er likevel litt mindre outrert her nede på Kontinentet. Det er liksom noe som holder dem tilbake. Kan det være kultur?

Spansk fjernsyn har jeg sett lite på, men de har av og til noe severdig krim. Det iberiske har dette mitraljøse-spanske over seg, som man fort blir nervøs av. La oss fort zappe over Pyreneene. Søndagskveldene mine er blitt franske. Da er det sær film på TV5. Noen ganger er de gode. Ja, her får du dem også med engelsk undertekst, franskmennene har gitt opp å reformere verden. Det slår meg at det ville være et kort sprang for meg å se mer på polsk og russisk fjernsyn også, bare litt teksting til et kjent språk som engelsk eller norsk hadde gjort det tilgjengelig. Ingenting binder oss sammen like fort som TV. Dette er jeg for. Et par omganger med tyske og franske programmer har fått disse landene til å gli nærmere meg igjen, etter et par tiår i ørkenen. Reklamepausene er også hyggeligere når man ikke har sett budskapene til kjedsommelighet. Det virker plutselig som norske reklamepauser er lengre enn andre lands, men kanskje er det innbilning.

RAI UNO l'eredità
«L’eredità» redder ukedagene

Den store overraskelsen i denne siste uken med eurofjernsyn har likevel vært Italia. Landet du trodde skulle ha søppel-TV og struttende bimboer. Tenk om igjen. Allerede nyhetsoppleserne stiller i sober Versace mens de annonserer at Matteo Renzi skal danne ny regjering. Kanskje fungerer landet dårlig, men stil har de. Det strømmer en naturlig eleganse og årtusenlang kultur opp fra støvelen. Det går til og med et intelligent spørreprogram på RAI Uno. Hver kveld kl. 1900 er det L’eredità (Arven). Et spørreprogram som i stor grad sirkler rundt deltagernes evne til å abstrahere og kombinere språklige begreper, koblet med kunnskaper i geografi, historie, kultur og vitenskap. Og fire elegante vertinner, som gjør selvironisk narr av bildet vi har av bimbo-Italia. Jeg har på en ukes tid klart å bli avhengig, mye takket være tekstingen. Jeg har fulgt metallarbeideren Luca, som har greid å klore seg fast en hel uke og vunnet 40 tusen euro mens kona heier fra sidelinjen. Nå i går røk han dessverre ut, slått ut av den mer usympatiske nykommeren Sara.  Det slår meg at nasjonale grenser spiller liten rolle, man heier på folk uansett. Luca kunne vært norsk for meg, så lenge han ikke går på ski.

Da er det vel bare språket som står i veien. Men det skal bare en liten undertekst til, så er vi der. Sammensveiset. Hele Europa. Vi kan vel begynne med Danmark uten undertekster? Kast ut et par amerikanske sølekanaler og skaff deg noen danske. Ikke så mye bedre enn NRK, men morsomt med en ny vri – og etter fjorten dager merker du ikke lenger at de snakker dansk. Plutselig er Europa litt nærmere. Så spørs det om Kontinentet driver lenger unna igjen, når OL er slutt. For det er vel slutt snart?

Bildet øverst viser juryen i årets DSDS – altså Tysklands Idol.