På kollisjonskurs. Med Lucinda Riley i Rio de Janeiro

Jeg tror de må være fra ditt land, sa Vinícius og nikket over gaten hvor tre ektepar i førtiårsalderen nærmet seg uterestauranten der vi satt. Nei, sa jeg, de er tyske. Mennene hadde hvite bukser med press og pastellfarvede V-gensere de hadde stappet ned i buksen, med Gucci-belte. Kvinnene var også kledd i hvitt, med lekre beltespenner. Motevesker, de også sikkert fra Gucci. I mine øyne er dette så Kurfürstendamm 1985. Tyske, helt sikkert. Da «Skal vi sitte her, eller hva synes dere?» runget på norsk gjennom terrassen, var løpet kjørt og jeg gjemte ansiktet beskjemmet i albuen.

De skulle ha rødvin. Mannen med mest hår, en hjelm slik Roy Black hadde på åttitallet, hadde tydeligvis vært her før. Det var best å Fortsett å lese På kollisjonskurs. Med Lucinda Riley i Rio de Janeiro

Drømmen om Asjgabat. På reise i Sovjetistan med Erika Fatland.

Hva vet du om Turkmenistan, Kasakhstan, Tadsjikistan, Kirgisistan og Usbekistan? Ikke mye, ville jeg tro. Du har vel fått med deg at Kasakhstan har olje og kanskje får lov til å arrangere vinter-OL nå som Oslo trakk seg. Alma-Ata er det visst det heter. Og så var det vel  en skiløper derfra som het Smirnov.  Borat? Nei, han teller ikke. Usbekistan er noe med Silkeveien.  Og så husker vi kanskje vagt at presidenten fra Kirgisistan var på besøk her for et tiår siden og etterlot seg to hunder i gave, hunder som ingen ville ha, i hvert fall ikke kong Harald. Men der slutter det også.

KirgisiskeHunder01 tajgan
De kirgisiske hundene som opprinnelig var tiltenkt Bondevik og kong Harald stortrives fremdeles i Norge. Bildet er tatt av Richard Sagen i Adresseavisa. Henvisning til artikkelen finner du lenger nede på siden.

Selv har jeg vært på reise de siste dagene – i Erika Fatlands nye bok Sovjetistan (Kagge Forlag). En bok som tar oss inn i disse landene som bevisstheten vår gjerne hopper over.

Men først litt om denne drømmen jeg har levd med lenge. Jeg har nemlig en drøm om Asjgabat, hovedstaden i Turkmenistan. Ikke fordi jeg tror det er så trivelig der, det har jeg ingen illusjoner om. Men for å se galskap på nært hold, slik den utfolder seg når enevoldsherskere får fritt leide.  For å føle litt på redselen. Turkmenistan er et av verdens verste diktaturer. Hovedstaden Asjgabat opptrer hyppig i Guinness rekordbok. Størst, høyest, hvitest.  Jeg har en forestilling om hvordan det er der. Jeg har tilbrakt mange ensomme kvelder i hotelltårn i Brasília og ukrainske industribyer, dette skal bli noe av det samme, men multiplisert med Pyongyang, hvor jeg heller ikke har vært ennå.

I drømmen legger jeg ut fra Baku. Tårnene i eurovisjonens siste utpost forsvinner i det fjerne når fergen Mercuri legger ut over Det kaspiske hav på vei til Turkmenbasji, havnebyen i Turkmenistan. Før jeg kommer så langt, har jeg antagelig brukt mange dager på å finne ut når båten går. Den er uten tidtabell. Og så er den ofte et par dager forsinket på reisen over havet, en reise som er stipulert til 17 timer i utgangspunktet. Jeg klarer på dårlig (svært dårlig) russisk å få leid en lugar under overfarten. Maten om bord blir et mareritt.. Om bord er det en kjøkkenluke som av og til åpner seg, og hvor glinsende kyllingben og kålsuppe skifter eier mot et par amerikanske dollar.  Mineralvannet smaker av salt og svovel. Etter noen timer er dårlig mage mitt fornavn, kjedsomheten mitt etternavn.

Svært forsinket, med en diger amerikansk seddelbunke i hånden, kan jeg endelig sette fot på turkmensk asfalt.  I Turkmenbasji, oppkalt etter den forrige diktatoren «Turkmenistans far», skal jeg bo to netter på Turkmenbashi Hotel. Dette vil vise seg å være et fryktelig feilgrep. I byen er det ingenting å finne på, stranden er øde og forurenset, dessuten regner det. Men jeg får lov til å føle på frykten ved å være overlatt til meg selv.  Jeg har ennå ikke bestemt om det blir toget til Asjgabat. Det tar elleve timer med lokale bondekoner, vodka, pølser og sylteagurk.  Eller innenlandsflyet til Turkmenistan Airlines, som sikkert vil ta det samme antall timer inkludert alle mulige kontroller og forsinkelser. Valget vil egentlig da stå mellom bondekoner og sylteagurk eller svarte dresser og bart, mengden vodka vil nok være den samme.

nasjonalbiblioteket
Nasjonalbiblioteket i Asjgabat

I Asjgabat venter et overveldende luksushotell, dit jeg ankommer etter en måpende tur fra jernbanestasjonen eller flyplassen. Alt innredet i en postsovjetisk las vegas-stil, altså tilsynelatende luksuriøst og ytterst smakløst. Jeg kommer til å elske det den første timen. Så vil jeg sove mye, lese på sengen og se på uforståelig turkmensk fjernsyn mens jeg tømmer minibaren. Internett er det bare å glemme, det meste er forbudt her. I den halvtomme hotellrestauranten skal jeg meske meg med tyrkiske viner og sovjetisk kokekunst. I baren på taket skal jeg suge inn inntrykkene fra det flombelyste (i alle farger) Asjgabat mens jeg drikker altfor mange whisky. Vodka. Jeg er nemlig alene her også.

Jeg skal leie bil  – en åpen Mercedes-Benz -neste dag, kanskje må det bli med guide, det skal visstnok være umulig uten. Under kjøreturen kommer jeg til å føle at jeg figurerer i et dataspill. Det kommer til å bli omtrent som i videoen nedenfor. Bli med på en kjøretur i Asjgabat, kjærlighetens by, hvor lykke blomstrer i ditt bryst og bringebær modnes under solen:

http://www.youtube.com/watch?v=ATySBVD3qso

Herlig by, ikke sant? Så langt drømmen.

Ikke rart jeg stilte meg først i køen da Sovjetistan kom i salg. Ikke rart at jeg satt oppe to kvelder på rad og bare tok til meg av alt det fantastiske Erika Fatland serverer leseren over de fire hundre sidene.  Megalomane storbyer, betagende fortidsminner, Silkeveien, sovjettiden og gjæret kamelmelk i store mengder. Hvis vi kaller Erika Fatlands bok for virkeligheten, hun har jo vært der jeg ikke har vært, hvor nær ligger egentlig virkeligheten opp til drømmen min? Akkurat for Asjgabat treffer nok forventningene mine godt, skal det vise seg. Forfatter og sosialantropolog, unnskyld, student – Fatland lander riktignok direkte i den turkmenske hovedstaden med flyet fra Tyrkia. Allerede på flyplassen i Istanbul, der hennes eiendeler blir veid på badevekt, aner hun at noe eksepsjonelt er i gjære.  Anelsen slår til. Hun tar hundrevis av bilder allerede første kvelden i Asjgabat. Dette har hun aldri sett maken til før. Følelsen av skrekkblandet fryd gjennomsyrer sidene.

ashgabat a
«Ashgabat by night»

«Etter mørkets frembrudd forvandlet byen seg til en fest av lys. Hver eneste marmorstein var omhyggelig opplyst, og de mange fontenene og vannkanalene skiftet farge kontinuerlig. Ingen krok var mørk.»

Hotellet Erika Fatland installerer seg på minner om det jeg har i drømmen. Det gjør også de tomme restaurantene og gatene hvor Erika så vidt får lov å bevege seg rundt alene, bare akkompagnert av den allestedsnærværende guiden. Alltid denne guiden. Disse guidene. Kameraene og mikrofonene. Jeg føler med henne der hun forsøker å lure seg til noen små private stunder for å finne ut hvordan det egentlig er i Turkmenistan. Ikke lett å ha det helt klart for seg når du blir ført rundt på museer med potteskår i endeløse montre. Nå er nok Erika Fatland mye mer interessert i potteskår og turkmensk historie enn jeg, men mye tyder på at hun kunne tenkt seg mer alene-tid til å utforske byen. Likevel, hun klarer på en imponerende måte å få maksimalt ut av de menneskene hun møter.

«Stramme politimenn fulgte meg med blikket. Av og til skyndet en flokk studenter seg forbi, jenter i røde kjoler, unge gutter i skjorte og dress, så var jeg alene igjen. Fra husveggene betraktet Den nye presidenten meg med sitt myke ugjennomtrengelige blikk.»

turkmenistan president
Her er Den nye presidenten til hest. Bildene som ble tatt da han falt av hesten ble angivelig slettet, alle sammen.

Den gamle presidenten Turkmenbasji er ikke det han var. For det første er han død. Gullstatuen av ham, den som dreide med solen, er flyttet for ikke å konkurrere med statuene av Den nye presidenten. De nye statuene lages ikke lenger i gull, men i hvit marmor. Turkmenbasjis store litterære historieverk, som lenge erstattet all annen litteratur, er ikke lenger obligatorisk pensum i skolene. Men den nye presidenten Gurbanguly Berdimuhamedov, opprinnelig Turkmenbasjis tannlege, er heller ikke ueffen som diktator. Nytt fag i skolen er nå Berdimuhamedov –kunnskap. Skrekkblandet fryd viker for skrekkblandet kjedsomhet etter dager i Asjgabat. Forfatteren – og den evinnelige guiden – fører oss ut av byen, til det gamle Turkmenistan. Ut i Karakumørkenen, der gamle koner serverer kamelmelk som har gjæret i opptil et år. Som sosialantropolog har Erika Fatland lært å spise det som blir satt fram. Det straffer seg. Vi blir med på kåringen av den vakreste turkmenske hesten og ser Den nye presidenten falle. E Fatland blir intervjuet på turkmensk fjernsyn. Vi drar til den gamle ruinbyen Merv.  Og til et forlatt feriested ved Det kaspiske hav, et feilgrep jeg kan kjenne igjen fra drømmen min.

Alt dette og mye mer opplever vi allerede i det første kapitlet av boken. Etter Turkmenistan følger nabolandene i tur og orden. Kasakhstan, som plutselig kan by på både sushi og minibanker, og som også er det største landet i utstrekning. Det betyr seksogtredve timer på tog for å komme seg til den delvis forsvunne Aral-sjøen, en av verdens største naturkatastrofer. «Hvorfor reiser man? Hvorfor utsetter man seg for alt dette ubehaget som forflytning over  store avstander og og opphold i fjerne, fremmede land, medfører?» Erika Fatland har gode svar på akkurat disse spørsmålene også. Og reiser videre til Tadsjikistan, hvor hun finner en regjeringsflåte av stjålne Mercedes-Benz-biler fra Tyskland. I tillegg har Tadsjikistan verdens høyeste frittstående flaggstang. Nabolandet Kirgisistan, det med hundene, utmerker seg ved å være mer avslappet, kanskje til og med demokratisk. Her dominerer ikke bilder av presidenten gatebildet, derimot vestlige reklameplakater. Og folk tør å si hva de mener uten å senke stemmen. Så gjenstår Usbekistan, også det et brutalt diktatur med store bilder av presidenten overalt, men med en stor fortid og kulturbyer som Khiva og Samarkand. Visste du forresten hvordan silke fremstilles? Du lærer det her.

sovjetistanxSiden dette er en bok som ikke utgis her på Cappelen Damm, tillater jeg meg å komme med litt tekstreklame til slutt. Fordi Erika Fatland og Sovjetistan (og Kagge forlag) fortjener det. Erika Fatland er en erfaren veiviser og boken hennes en fantastisk følgesvenn.  Du kommer til å hygge deg i Sovjetistan. Reiseskildring, historiebok og reflektert reportasje i ett. Den passer like godt til lesere som i utgangspunktet ikke er så interessert i denne delen av verden, eller til sånne fantaster som meg, som aldri får nok av bøker om sære land. Her er mye til ettertanke. Som for eksempel at kvinnene i disse muslimske landene antagelig har nytt godt av sytti år med sovjetisk diktatur. Noen ganger kan brutale omveltninger være nødvendige for å få endret en utvikling. Les Sovjetistan og bli litt klokere.

Selv blir jeg nok nødt til å utvide drømmen om Asjgabat til noe mer. Her er det flere steder jeg vil besøke. På den annen side er det ikke sikkert jeg behøver å reise. Det føles som jeg har vært der allerede.

Vil du vite mer om de kirgisiske hundevalpene som var tenkt som en gave til Kongen og statsminister Bondevik, anbefales denne artikkelen fra 2007: http://www.adressa.no/nyheter/trondheim/article836503.ece

Stephen Glass – En løgnhistorie

shattered-glass-3
Fra filmen Shattered Glass. Hayden Christensen i hovedrollen som Stephen Glass.

På en av disse kveldene som begynner å bli kjølige fant jeg en film på Silver-kanalen, en film som var veldig god og veldig tankevekkende. Shattered Glass het den. Den handlet om journalisten Stephen Glass som på nittitallet var en anerkjent og beundret journalist i det amerikanske tidsskriftet The New Republic. Glass’ artikler var av den avslørende typen og tok opp emner som var aktuelle, men som Fortsett å lese Stephen Glass – En løgnhistorie

David Vann. En del av meg vil bare drepe

David-Vann 6 år
Her er David Vann seks år og på tur med familien. Bøkene hans handler om noe av det samme.

Elleve år gammel nå, og jeg hadde skutt med denne rifla i to år og speidet etter hjort så lenge jeg kunne huske, men denne jaktturen var den første hvor jeg skulle få lov til å drepe en selv. Fortsatt ikke gammel nok etter loven, men gammel nok etter vår egen familielov.

Det var noe med David Vann som fenget interessen allerede da jeg leste om ham i avisen.  Sammenligningen med Annie Proulx og Cormack McCarthy og Per Petterson, kanskje. Da en fjesbokvenn i tillegg roste David Vann opp i skyene, måtte jeg bare skaffe meg den siste boken hans, Goat Mountain.

Goat-Mountain_productimageAll verdens litteraturkritikere har med denne boken fått en sjelden anledning til å ta frem de store superlativene og bruke sitt blomstrende litterære anmelderspråk av typen «leseren tas med på en reise gjennom frodige og vakre landskaper, samtidig som vi skrus ned i en smal trakt av sorgfull galskap og brutalitet». En annen anmelder mente at boken langsomt strammer til rundt leseren som en boa constrictor. Etter å ha lest denne boken skjønner jeg hva han mener.

Goat Mountain er en av disse bøkene som holder en slags tankefull distanse til det som skjer. Det handler om moral, gammelt nag og familieære, til og med religion. Men i bakgrunnen herjer selve handlingen. En handling som er brutal allerede før den starter, helt fra gutten på elleve år, faren og bestefaren samt farens kamerat drar avgårde på hjortejakt i en rusten pick up. Gutten sitrer av forventning, han skal få drepe for første gang. Da elleveåringen virkelig trekker av mot en krypskytter, blir det alvor.

En del av meg ville bare drepe, konstant og uten ende.

Goat Mountain går ubehagelig tett opp i ansiktet på deg og minner deg om det verste i mennesket. Jeg ble så opprørt av David Vanns roman at jeg gikk ut og kjøpte en bok til av mannen. Det finnes flere av ham på norsk, David Vann er et fenomen for de innvidde i mange land. Denne gangen Jord. Samtidig som jeg endelig fikk skaffet meg Fra jorden roper blodet av min kollega og forfatter Birger Emanuelsen, også han sammenlignet med de ovennevnte forfatterne, inkludert Vann selv. Jeg har allerede grunn til å tro at også Birgers roman er veldig god, men jeg kan heller blogge litt om den senere. I dag skal det handle mest om David Vann.

JordRomanen Jord handler om en skadeskutt familie, altså enda en. De er ofte dysfunksjonelle i David Vanns univers. Vi møter den toogtyveårige Galen som fortsatt bor hjemme hos moren og aldri får begynt på hverken skole eller yrkeskarriere, uvisst av hvilken grunn, men det virker som om moren holder ham igjen. Galen er på sin side mer opptatt av Hermann Hesse og det silkemyke kjønnet til sin syttenårige kusine, et forhold som blir mer og mer ukontrollerbart. Samtidig tenker Galen mye på hvordan han kan få drept sin mor. Eller hvordan han kan få henne til å ta livet av seg selv. Han går mye naken og han tenker veldig ofte på jord.

Også her har kritikerne gått helt av skaftet med nyskapende superlativer. Sjelden har man lest så mange forsøk på å legge «meningen med livet» inn i en bok. Og de har sikkert rett alle sammen. Det jeg personlig synes er bra med David Vanns bøker er at han skriver om ting vi – muligens og med litt velvilje –  kan kjenne oss igjen, trangen til å drepe, trangen til å utforske andres hulrom, trangen til å få være i fred for konvensjoner og trangen til å rulle seg naken i frisk jord. Det skal mot til å komme på og skrive sånne provoserende tanker. Mange vil kalle disse bøkene rystende. De er egentlig ikke det hvis du er villig til å rote litt i mørket hos deg selv. Det er bare det at i David Vanns bøker går det galt. Som oftest gjør det jo ikke det.

David Vann er hermed anbefalt. Bøkene er oversatt til norsk av Hilde Stubhaug og de utgis på Gyldendal.

Fotball-VM 2014. Reisens endelige mål. Uruguay.

Aeropuerto1-482x301
Luis Suárez ankommer Carrasco-flyplassen i Montevideo.

Omar hadde alltid tenkt seg at han skulle lære spansk før han dro til Uruguay, men å reise til Uruguay hadde alltid vært noe som skulle skje i en eller annen fjern fremtid, så lenge til at han helt sikkert ville få rikelig tid til å lære seg et fremmed språk. Men slik hadde det altså ikke gått: her befant han seg i Montevideo og kunne ikke et ord spansk. Nå ja, kanskje ett eller to ord.

luis suarez
La Celeste må klare seg uten helten fra nå av

Nå har nok ikke Luis Suárez språkproblemer, der han nettopp har landet i Montevideo i dag, utstøtt både fra VM og Brasil og Europa på én gang. Luis Suárez skal hjem til familien i Salto oppe på østbredden av Uruguay-elven. Der blir han kanskje en stund til tingene har roet seg. I hjemlandet er han uansett en helt, slik som Petter Northug er i Norge. Suárez stopper kanskje også i Montevideo, der han angivelig jobbet som gatefeier i yngre år. Nå kan han bo på fint hotell i Pocitos. Mottagelsen på den lille Carrasco-flyplassen i dag var overveldende, Uruguay er et av disse landene hvor internasjonale flyankomster fremdeles feires med begeistrede grupper på utsiktsplattformen. Du husker kanskje gamle Fornebu? Et par, tre ankomster fra Brasil, et par fra Buenos Aires og Asunción og en fra Madrid.  Og altså i dag selveste Suárez på Rio-flyet. Stas.

Uruguay er litt som Norge. Både biting og fyllekjøring er ting man kan tilgi. Vi kan kalle det utafor og oppegående på samme tid. República Oriental del Uruguay («landet på østsiden av Uruguay-elven») har nesten alltid vært et av de bedre landene å bo i på dette kontinentet. Med noen unntaksperioder, relativt velordnet og velstående, men kjedelig. Som Norge. Uruguay har vært mest kjent for store biffer og må ikke blandes sammen med Paraguay, som er mest kjent for nazister. Begge deler er lenge siden. Uruguay er nå mest kjent for den nøysomme presidenten som gir bort nitti prosent av lønnen sin til fattige – og for legaliseringen av marihuna.  De er progressive her nede. Likekjønnede ekteskap kom først i Uruguay, det var Argentina og Brasil som diltet etter.

legalizacin_de_la_marihuana_en_uruguay_2
Særlig de unge fikk det som de ville: Uruguay legaliserte i 2013 marihuana, som første land i verden

Av helt uforståelige grunner får man noen favorittlag i VM. Uruguay er mitt. Ikke på grunn av at de biter så kraftig fra seg, men fordi jeg liker selve landet.  Å dra ned til Montevideo på weekendtur – nå snakker vi selvsagt om de periodene jeg har tilholdssted i Rio, Uruguay er et stykke unna Norge – er veldig hyggelig, særlig nå i vinterperioden hvor temperaturen er nede på ti forfriskende grader. Reiselektyren min til Uruguay er alltid den samme, jeg er tross alt ikke så ofte her. Nå burde jeg selvsagt valgt meg landets store forfatter Juan Carlos Onetti. Født i 1909 i Montevideo, byen han elsket. På den vanskelige tiden, under diktaturet på 70-tallet måtte han flykte til Madrid, hvor han døde i 1994. Jeg må bekjenne at jeg aldri har lest noe av Onetti, jeg innbiller meg at han er like krevende som Borges. I stedet pleier jeg å krysse grensen til Uruguay med Peter Camerons stemningsfulle roman Reisens endelige mål. Peter Cameron var en forfatter vi pleide å utgi i Cappelen-tiden, men så tok det slutt. Kanskje ble romanene hans dårligere. Men Reisens endelig mål har en egen nerve i seg og setter Uruguay-stemningen på kartet, elegant oversatt av min tidligere kollega Aase Gjerdrum.

Cameron-ReisensEndel
God reiselektyre til Uruguay

Omar er doktorgradsstudent ved Universitet i Kansas. Han har fått stipend for å skrive en biografi om Jules Gund, en halvt jødisk forfatter som flyktet fra Tyskland til Uruguay og skrev én roman før han tok livet av seg med ett velrettet skudd (i disse hysteriske tider: vi snakker altså om pistolskudd). Alt er klappet og klart for Omar, bare en detalj mangler: autorisasjon fra familien til Gund. Omar fikk aldri noe svar på brevet han sendte dem og han har unnlatt å informere universitet om denne detaljen. Jules Gund etterlot seg en merkverdig samling nære og kjære. På Ochos Rios utenfor Tranqueras nord i Uruguay bor hans enke Caroline sammen med hans elskerinne og moren til hans barn, Arden Langdon. I et hus ikke langt unna befinner Adam, Jules´ bror, seg sammen med sin unge elsker, Pete.

Da Omar ankommer opp fra Montevideo etter en åtte timers biltur, skjer det noe med de tre arvingene, som viser seg å være uenige i hvorvidt en biografi vil være i tråd med Jules´ ønsker eller ei. Og Omars opphold i tilbaketrukne og drømmeaktige Ochos Rios får ham til å stille spørsmål ved det livet han lever i Kansas, og gjør ham usikker på om han i det hele tatt ønsker å skrive en autorisert biografi.

Uruguays landskaper kan være balsam for sjelen og etter fire måneder er man som ny igjen. Her Tranqueras, hvor Omar fant seg selv.
Uruguays landskaper kan være balsam for sjelen og etter fire måneder er man som ny igjen. Her Tranqueras, hvor Omar fant seg selv.

Sånn sett kan kanskje Uruguay, og spesielt de mer landlige områdene utenfor den forvokste hovedstaden, vise seg å være salvende både for kropp og sjel. Selv om tannlegene muligens er bedre i Barcelona. Lørdag kveld kommer Suárez til å hygge seg med en uruguayansk Pilsen (det høres jo nesten norsk ut) mens han skjærer tenner over forspilte målsjanser. Sannsynligvis vil jeg gjøre det samme. Brasil eller ikke, lørdag er det Uruguay som gjelder. Men noe sier meg at vi vil savne Luis Suárez.

Fotball-VM. Rekeaften med Clarice Lispector

Vil Neymar da Silva Santos Júnior forsyne seg godt av rekefatet i kveld?
Vil Neymar da Silva Santos Júnior forsyne seg godt av rekefatet i kveld?

Det var dette med å blogge om fotball. Det bør vel gjøres nå, mens Brasil fremdeles er med i turneringen. I kveld er det Brasil mot Kamerun, landet som heter det samme som «reker» på portugisisk. Fotballgale brasilianere vil nok forlange rekene kokt. Men stopp litt,«fotballgale»? Er brasilianere virkelig så fotballgale? Kanskje når Brasil spiller, men ellers? Det er sagt og skrevet mye for å bevise at et helt folk er lidenskapelig i sitt forhold til fotball. Selv Torkjell Leira – forfatter av Brasil – kjempen våkner – støtter meg i at det ikke er sant. Mange brasilianere roper riktignok høyt både mot presidenten og motstandere, de er unektelig engasjerte. Mens andre blir formelig klistret til ballen for å bevise at alle skal med. Et eksempel er landets store forfatter Clarice Lispector. Hvis selveste Clarice er fotballgal, er hele folket det, ingen tvil. I motsetning til andre intellektuelle forfattere – som Dag Solstad og Kjartan Fløgstad – har Clarice Lispector blitt trukket inn i fotball-VM uten selv å bidra nevneverdig.

Uten livskraftig hjelp fra forfatteren selv, hun døde i 1977, har det ikke manglet forsøk på å score mål på vegne av Clarice Lispector. Det har blitt meg fortalt at Clarice Lispector er sitert i boken til Fredrik Ekelund, Sambafotball: «…om jeg har sett fotball på TV mange ganger, har jeg bare vært på en ordentlig fotballkamp en eneste gang i livet. Jeg føler at jeg ikke har rett til å kalle meg en ekte fotballfan, eller en ekte brasilianer for den saks skyld». Greit nok, det siste var hun jo ikke. Clarice Lispector var opprinnelig ukrainer, fra et land som i årets VM delvis representeres av Russland og hvor hun selv aldri satte sin fot («jeg ble båret»). Clarice – med nytt fornavn – kom til Brasil allerede da hun var to måneder gammel.

Én fotballkamp er da i hvert fall noe. Litteraturprofessoren Miguel Leocádio Araújo forsøkte å finne en forbindelseslinje i en artikkel han skrev om emnet i 2009. Hvor fantastisk ville det ikke vært hvis våre store forfattere kunne skrive mer om den store folkelige lidenskapen i Brasil, fotball! Hvem skulle tro at den uutgrunnelige og innadvendte Clarice Lispector, den muligens største brasilianske forfatteren i det 20. århundre, skulle kunne interessere seg for fotball? O futebol tem uma beleza própria de movimentos que não precisa de comparações . Fotballspillets bevegelser har en egen skjønnhet som ikke trenger sammenligning med noe annet. Dette skal den gode Lispector ha skrevet eller sagt, og det er klart at det kan tolkes som om hun var lidenskapelig tilhenger av ballspill. Professoren får mye ut av denne setningen og har ingen vanskeligheter med å forestille seg «Clarice Lispector foran fjernsynet mens hun heier på Brasil under det siste VM i Tyskland eller de kommende VM.» Men dette ble altså skrevet i 2009 og Clarice Lispector døde i 1977.

clarisseulisses
Clarice Lispector foran fjernsynet mens hun heier på Brasil (?)

Det verserer også andre historier om forfatteren og ballen. Heller ikke i Brasil er det å være intellektuell forfatter særlig inntektsbringende. Clarice Lispector måtte derfor i en periode livnære seg som journalist i Manchete, som best kan sammenlignes med billedbladet NÅ, hvis noen husker det. Her ble hun blant annet kjent for sine betraktninger rundt husmorrollen og for sine intervjuer med brasilianske berømtheter. Få av dem var fotballspillere. Da redaksjonen foreslo at hun skulle intervjue Pelé, skal hun ha nektet plent. Hun intervjuet imidlertid Mário Zagallo, den eneste ved siden av Beckenbauer som har vunnet fotball-VM både som spiller og landslagssjef. Intervjuet handlet mye om katolske helgener.

Pelé og Zagallo under VM i 1958.
Pelé og Zagallo under VM i 1958.

Selv om Clarice påsto hun bare hadde sett én kamp, så vet vi at Brasil fikk fjernsyn allerede i 1950, bare noen traumatiske måneder etter at Uruguay slo Brasil på Maracanã. Professoren over kan altså ha rett i sin ønsketenkning – med tilbakevirkende kraft. Det kan ikke utelukkes at Clarice Lispector og hunden Ulisses hygget seg med noen glass vin og en pakke sigaretter hjemme i sofaen – se bildet – mens hun så Brasil slå Sverige i Sverige i 1958. Eller Tsjekkoslovakia i Chile i 1962. At hun igjen jublet over Brasils seier over Italia i Mexico i 1970. Før hun døde kan hun også ha fått med seg hjemlandets forsmedelige tap for Polen i bronsefinalen i 1974. Men om fjernsynet hadde direkte overføringer på den tiden, er jeg litt usikker på. Og se på bildet igjen. For meg ser det ut som hun sier, tenker – og dette blir best på engelsk – «I couldn’t give a shit».

Fotball-VM. Nullpunktet.

zerao-2736313720
Store Null i det nordlige Brasil er verdens eneste fotballstadion hvor midtlinjen utgjøres av ekvator.

Jeg er blitt utfordret til å skrive noe om fotball. Jeg er dårlig på fotball, men til gjengjeld ganske god på Brasil. Ikke kan jeg være med på at brasilianere er så opptatt av fotball heller, jeg mistenker at over halvparten er mest opptatt av selve festen og at noen også ønsker å flykte fra den. Sambadamer i gatene? Det er fem dager i februar, det. Og så er det dette med at alle nordmenn elsker Lula. Mytene om Brasil kommer til å hagle over oss i ukene som kommer. Og så kommer jo fotballbøkene etter det. Den eneste fotballboken jeg noensinne har likt er klassikeren Futebol. The Brazilian Way of Life av Alex Bellos fra 2003. Den er til gjengjeld god.

OK. Jeg vet godt at det ikke nytter å kjempe mot myter. Det er jo mytene som gir oss fotball-VM i Brasil og vinter-OL i Oslo. Det ligger glede og også mye penger i myter. Derfor, eller kanskje til tross for, har jeg tenkt å gi dere nettopp mytene denne gangen. Det er bare det at jeg har tenkt å slå sammen to av dem, den tredje får vente til karnevalet. Med sambadamene offside sitter vi altså igjen med Lula og selve ballen. La oss dessuten begynne helt nord i landet, på grensen til Frankrike og EU – i Macapá, hovedstaden i den nordøstlige delstaten Amapá. En by som ikke har fått tildelt noen VM-kamper. Jeg var her i 2006.

Det lille propellflyet som forbinder Fransk Guyana med de brasilianske storbyene i nordøst er fullt av brasilianske hushjelper på vei hjem fra sine jobber i Cayenne og noen lystige franskmenn som skal på heisatur til Belém og Fortaleza.  Jeg er én av tre som går av på flyplassen i Macapá. Det er sjelden de får en stor europeisk koffert i fanget her, så ting tar tid. Regnet høljer ned.

Hotellrommet på Hotel Macapá er stygt og sengen hard, men jeg sover godt, som det senere skulle vise seg, for siste gang i denne byen.  Neste dag kan jeg betrakte Macapá i dagslys, under en dyvåt spasertur i sentrum.  En av disse glemte byene med fæle små tuskebutikker. Definitivt stygt. Og vått. Jeg løper inn i nærmeste butikk og kjøper en billig paraply mot det evige troperegnet. Esplanada-varehuset er antagelig et av Macapás beste, men det fosser vann gjennom taket og det er satt bøtter over alt. Strandpromenaden og piren gjør tapre forsøk på å mildne det hele. Jeg kan forestille meg at det er pent i solskinn. Festningen som startet hele bosetningen her, stammer fra 1738 og dannet et støttepunkt på nordsiden av innseilingen til Amazonas-elven. Festningen er stengt på grunn av byggearbeider, de midlertidige gjerdene er ikke av nyere dato.

ekvator
På denne murkanten blir visstnok mange brasilianere unnfanget.

Etterpå blir det såpass oppholdsvær at jeg kan dra for å se ekvator. Ekvator er nemlig Macapás andre severdighet ved siden av festningen. Den går rett gjennom kommunen litt nord for sentrum. Marco Zero (Nullmerket) heter stedet og markeres ved en murkant på en slags betongstripe. Noen palmer og det midlertidige oppholdsværet løfter stemningen litt. Her er det også et solur og en observasjonsplattform. Det er i hvert fall litt spesielt å stå med et ben på hver halvkule. Murkanten sørger for at det ikke hersker noen tvil om hvor ekvator går. Akkurat denne murkanten er det visst mange par i Macapá som har hatt sex på, ble jeg fortalt. Det å ligge med et ben på hver halvkule skal visstnok gi et ekstra kick. Et ord som jo passer ekstra godt i disse VM-tider.

Hadde dette vært i et annet land, hadde det blitt bygget et museum her. Men siden dette er i Brasil, har man selvsagt gjort det eneste naturlige. Akkurat på delelinjen mellom den nordlige og sørlige halvkule ligger Macapás fotballstadium Zerão (Store Null). Så genialt konstruert at hvert av lagene får sin egen halvkule. Den er bygget i nasjonalmaterialet betong og ble innviet i 1990 med daværende President Fernando Collor til stede. Dette var det største økonomiske løftet i Amapá siden festningen ble bygget to hundre år tidligere. Da militærdiktaturet bygget groteske fotballstadioner i betong over hele landet, glemte de med vilje denne landsdelen. Men nå fikk Macapá en av de mest fantastiske, med en banehalvdel på hver halvkule. Men de som bygget den hadde glemt å ta hensyn til det grusomme været på disse kanter, regn, varme og vind. Først blåste taket av. Så gjorde naturen sitt beste for å tære på betongen. I Amapá er natur sterkere enn betong.

lula og ballen
Lula og ballen

Det ble først litt fart i sakene igjen etter at arbeiderpartiet kom til makten.  I 2005 kom president Lula på besøk til Macapá. Han fikk omvisning på barnehjem, på festningen og andre severdigheter. Men alle reportasjene dreide seg om besøket på fotballstadion. Lula kunne bringe med seg en gavepakke på atten millioner kroner til oppussing av Zerão-arenaen.  Jeg har senere kommet over en bildeserie fra det besøket. En gruppe menn står inne på stadion i Macapá. De fleste er kledd i dress, men to, sportsministeren og Lula, har begge tatt av seg jakkene. Alle ser alvorlige ut, kun president Lula ser noenlunde avslappet ut. Plutselig har noen kastet en ball til Lula, han trikser med ballen, stemningen blir lysere og alle ler. Lula blir mer og mer interessert i ballen, han viser gamle fotballkunster. På de siste bildene ser vi hvordan Lulas ansikt lyser opp i et eneste stort smil, han er helt forgapt i fotballen og glemmer alt rundt seg. Lykken virket fullkommen.

Men det skulle ta ytterligere ni år med gjentatt avbrutte arbeider – her går som kjent mye av pengene til korrupsjon og da tar de fort slutt –  før lykken virkelig var fullkommen. Først i februar i år (2014) gjenåpnet Store Null med brask og bram. Åpningskampen mellom de regionale lagene Santos de Macapá og Princesa do Solimões endte visstnok uavgjort.  Delstatsguvernøren snakket i sin åpningstale om at dette øyeblikket representerte noe mer enn bare fotball. Dette øyeblikket var selve symbolet på at delstaten Amapá «befinner seg på en bedre vei og har fått nye muligheter til fremgang og utvikling.» Det gjenstår å se om folket tror på sånne ting i 2014. Fotball er kanskje ikke religion lenger, og dessuten blir landet stadig mindre religiøst. Man kan i hvert fall håpe.

Mens jeg vrir meg i sengen og egen svette for å få sove litt før tidlig flyavgang neste morgen, blir det rikelig tid til å tenke. Utenfor vinduet herjer moskitoer og fredagsfylla med Chers «I Believe in Love after Love» på repeat, bare avbrutt av noen regnskyll og et og annet tordenbrak. Jeg tenker absurd nok på hva Brasils store forfatter Clarice Lispector ville ha ment om alt dette. Var hun glad i fotball?