Jeg har oppdaget Fauda på Netflix. Fauda er den israelske spenningsserien som stadig flere nå begynner å få øynene opp for. Fauda betyr visstnok kaos på arabisk, men det er også kodeordet de israelske agentene bruker når de må avblåse en hemmelig aksjon.
Fauda har fått gode kritikker i alle land der den er blitt vist. Serien er populær til og med på Gaza-stripen. Dette er en serie som lar oss bli kjent med den israelsk-arabiske konflikten av i dag og som skildrer menneskene uten de vanlig politiske filtrene. Det er nærliggende å tenke at en så balansert serie antagelig bare kunne ha blitt laget i Israel, ikke i et annet land i Midt-Østen. Men går det an å si noe sånt? For vi skal vel egentlig hate Israel, skal vi ikke?
Jeg tilhører en generasjon som har sett norsk politisk korrekt opinion svinge fra å være pro-Israel til å bli ekstremt Palestina-vennlig. I min studietid, da Israels Venner ikke var et skjellsord, dro vi til Israel for å plukke appelsiner. I dag går man i tog for å boikotte dem. En vesentlig årsak til dette stemningsskiftet er nok at Israel som okkupasjonsmakt har fart voldsomt frem mot de palestinske områdene. Israel er uten tvil landet som gjengjelder hardt med enda hardere.
Men militærmakten Israel er jo samtidig staten som minner mest om våre vestlige demokratier, med høy levestandard og ytringsfrihet. Hvis du hadde valget mellom landene i Midtøsten, hvor ville du helst bo? Hørte jeg et litt tvilende og motvillig «Israel!»? Og hva hvis du hadde vært kvinne? Eller tilhørt en religiøs, rasemessig eller seksuell minoritet? Vært opptatt av likeverd og individets frihet? Kanskje litt mindre i tvil?
Nyhetene fra dette området handler jo ofte om rakettangrep med påfølgende fordømmelse. Men noen små drypp i media røper flere gråtoner i alt det sort-hvite. I forrige uke leste jeg for eksempel i en anerkjent avis at Israels arabere er mer fornøyd med tilværelsen enn innbyggerne i de arabisk-styrte nabolandene. På lørdag hadde Dagsavisen imidlertid en overskrift om at Israel setter palestinske barn i fengsel. Mens palestinere brutalt fratas sitt levebrød på Vestbredden viser årets Eurovision-video fra Israel oss et glansbilde av strandlivet i Tel Aviv. I serien «Fauda» får vi eksempler på alt dette. Her legges det ikke skjul på det sort-hvite, men det er gråtonene som skildres – i farger.
Hovedpersonen i Fauda er den avgåtte israelske agenten Doron, som nettopp har gått av med pensjon og startet en ny karriere som vinbonde. Da får han vite at den palestinske terroristen Abu Ahmad som han tok livet av, antagelig ikke er død likevel. Det gjør at han går tilbake til politiet for å fullføre oppdraget han hadde begynt på.
I første episode følger vi den tospråklige hemmelige etterretningsgruppen når de går undercover som cateringfirma i et palestinsk bryllup på Vestbredden. Det er her de skal prøve å fange Abu Ahmad, for det er broren hans som skal gifte seg. Hele aksjonen går i vasken, på alle tenkelige vis. Og det er her serien gjør sin første uventede vri: vi går fra å heie på de israelske agentene i deres rettferdige kamp mot terrorisme til å føle sympati med den palestinske enken og hennes familie. Plutselig ønsker vi hevn over jødene.
I dette schizofrene området er det ofte få kilometer som skiller streng religiøsitet fra avantgardistisk hedonisme. Israel har denne våren promotert en Eurovision Song Contest-video som viser halvnakne og frigjorte ungdommer på stranden i Tel Aviv. Folk som har vært i byen på ferie rapporterer at videoen ikke lyver. Også i Fauda blir vi kjent med dette miljøet.
I TV-serien setter hovedpersonene seg i bilen i en tradisjonell arabisk landsby, skifter klær underveis og parkerer utenfor en av et av de mest trendy utestedene i Tel Aviv, der de har tenkt å sprenge en bombe.
Fauda tvinger oss til å endre empatien vår i180 graders vinkel opptil flere ganger. Vi føler med den unge arabiske terroristen, som er på trendy klubb for første gang og ikke vet hvordan hun skal oppføre seg – mens nervøsiteten er til å ta og føle på. Fem minutter senere sitter vi og gråter sammen med den unge Boaz som mister kjæresten sin i attentatet.
Dialogene foregår vekselvis på arabisk og hebraisk. Ofte behersker menneskene i det israelsk-palestinske området begge språk. Dette medfører at vi aldri kan være helt sikre på hvem som er hvem og hvilken side de står på. Nettopp dette er også en av seriens mange styrker. I tillegg synes jeg at jeg ble litt bedre kjent med Israel og den palestinske Vestbredden, og det på en ordentlig måte.
Fauda er noe så sjeldent som en serie hvor du får utfordret dine egne fordommer. Den israelsk-arabiske konflikten er nemlig ikke så sort-hvit som man kan få inntrykk av når politiske aktivister uttaler seg i media.
Det er først når jeg leser de hatefulle utsagnene i kommentarfeltene under omtalene av serien, at jeg skjønner hvorfor dette er blitt helt umulig å diskutere i det virkelige liv. For i det virkelig liv er alt sort-hvitt.
Odd Karsten Krogh 