Damages

Damages (Ødeleggelser) er en av disse intelligente krimseriene som ikke har nådd de store høyder i Norge, men som har en hengiven fanskare likevel. Det kan være noen grunner til dette. Serien er vanskelig å holde styr på siden den ikke følger vanlig oppbygging. Her handler det ikke om det som skjer i rettsalen eller om oppklaring av selve saken, men mest om det som skjer mellom rettsmøtene og i advokatenes og forbryternes liv. Hele sesongen er én avsluttet kriminalsak og man bør helst se alle episodene for å skjønne noe som helst. Dessuten er fortellerteknikken uhyre intrikat. Serien hopper frem og tilbake i tid, slik at hvis du overser den korte opplysningen om «3 måneder tidligere» eller «2 uker senere», er du fortapt.  Dette i tillegg til helt uetterrettelige og uforutsigbare hovedpersoner.

damages maxresdefault

Kampen står mellom de to rivalene Patty Hewes (Glenn Close) og hennes yngre advokatkollega Ellen Parsons (Rose Byrne). I begynnelsen av serien er den nyutdannede Ellen ung og naiv, men hun lærer fort av den eldre Patty, som i første sesong også er hennes sjef. Det blir fort klart for Ellen at hun må bli maken til Patty for å vinne. Det fascinerende med denne serien er hvor langt de to er villig til å gå og hvor hensynsløst de agerer for å ta knekken på hverandre. Her er intet hellig, heller ikke barna.

Skuespillerprestasjonene løfter serien til noe mer enn det som til vanlig vises på norsk fjernsyn. Spesielt er Glenn Close som skapt for denne sønderrivende ondskapen. Ingen kan som Patty Hewes – det måtte i så fall være Ellen Parsons –  snu helt rundt og plutselig dolke motstanderen i ryggen på den mest uventede måte. Ofte skjer det bare gjennom en liten bemerkning. Et avslørende bilde eller et uventet vitne er ofte nok til å forrykke hele maktbalansen. Samtidig er serien forsiktig med å avtegne personene som bare onde. Her er vi innom alle avskygninger av grått – både i menneskesinnet og innenfor jusen.

I og med at hver sesong ofte begynner med slutten og gir inntrykk av at noe som ikke er skjedd er skjedd, blir opprullingen i bruddstykker, ofte i et tilsynelatende kronologisk kaos, en fengslende TV-opplevelse som gjør at vi ikke klarer å la være å se mer. Gode krimromaner liker du heller ikke å lese ett kapitel av hver uke, gjør du vel?  Derfor egner også Damages seg best når du kjøper hele sesongen (du får den via Platekompaniets spesialimport) og kan se fire, fem episoder i slengen. Nå, når episode 59 er sett, vet jeg ikke riktig hva jeg skal finne på. Noen tips?

Euro-zapping

» Hadde vi også fått tak i den gryta Obelix falt i som barn, hadde ikke han Petter bare fått gullmedalje, han hadde også fanget fire villsvin på veien»

Jeg må tilstå det, jeg er blitt en euro-zapper. Denne måneden føler jeg meg enda mer enn ellers som en alien i skisportens vugge. Mediene er fulle av uforståelige overskrifter som «Kowalzcyk tok sterke medisiner» «Svendsen kan vinne» «Jaaahaug» «Favorittøvelsen kan ryke for Tarjei Bø» og «Får håpe det var skiene». Jada, jeg har fått med meg at mange har falt ned i en smøregrav i Sotsji. Men jeg finnes ikke interessert. Jeg er for at folk driver med sport, men da skal man drive med det selv og ikke sitte og se på at andre gjør det. Det er klart, det er veldig alene å mene noe sånt. Heldigvis har vi ikke storskjerm med tilhørende OL-skrik i kantinen her i Cappelen Damm.  «Gull på stafetten!» er utsagn som sier meg ytterst lite. Jeg vet hvem Petter Northug er, men han er visst ikke med i år?

I disse tider kan man ikke se så mye på NRK eller TV2. Ikke de andre norske kanalene heller, for de har redusert tilbudet til repriser, i visshet om at alle skal se på TV2 likevel. Det er begrenset hvor mange gamle episoder av The Mentalist jeg orker å forholde meg til. Eller hvor mange C-kjendiser som stikker hånden ned i en kasse med kunstige edderkopper. Noen av programmene får en oppdatering på Facebook – «Hellen viser frem sin nye hundevalp» – til å fremstå som en liten begivenhet. Jeg har lest masse bøker, Yahya Hassan og sånn. Jeg har sett kjøpefilmer, to intellektuelle iranske og en belgisk om en mor som drepte sine fire barn. Men noen ganger lengter man etter å bli underholdt, og da holder ikke dette når siste kjøpeepisode av Damages er oppbrukt.

Denne vinteren har jeg derfor utvidet antall fjernsynskanaler jeg ser på. Etter at Get ga meg muligheten til å velge, så har jeg kastet ut anbefalte kanaler som engelske og norske sportskanaler, barnekanaler og de amerikanske sølekanalene. Altså alt det som pleier å vinne alle avstemninger i kabelselskapene. Inn i stedet med tyske RTL, Das Erste og 3 sat, fransk TV5, RAI Uno og den spanske RTE. For ikke å glemme dansk fjernsyn i to kanaler.

yndlingskage
Fra «Den store bagedyst» på DR1

Så skulle man vel tro at alt ble så mye bedre? Jeg skryter jo av å skjønne opptil flere europeiske språk også. Og det er riktig, på få dager merker jeg stor forbedring av språkforståelsen. Særlig når det gjelder å forstå dansk. Dansk er til og med mye greiere enn norsk, for der nede snakker de fortsatt ett sprog – og ikke hundre ulike dialekter og sosiolekter for å vise hvem de er. Det beste med dansk fjernsyn er i grunnen at det er lite OL-stoff, kun litt curling på ettermiddagen, og at det er litt høyere temperaturer på værmeldingen (Vores vintervejr). Men også Danmark har bakekonkurranser (Den store bagedyst) og X-Factor. De er slett ikke noe bedre enn de norske variantene. Likevel er det noe sympatisk med dansker, de ser normale ut og oppfører seg ujålet, i motsetning til svensk TV hvor flere og flere ligner på dragartister.

Enda lenger syd, i landet nordmenn glemte, er de veldig glad i reality. I Tyskland baker de også, på samme måte som i Danmark, Norge, Storbritannia og Sverige.  Det er utrolig hvor like vi er. Tyskerne elsker sjekkeprogram.  Bauer sucht Frau (bonde søker kone) er det samme som det vi her kaller Jakten på Kjærligheten, uten at det er noe bedre på tysk. Tyskerne har også sin egen variant av den utdaterte Der Bachelor (Ungkaren). I den helt andre enden viser 3 Sat et informativt program om tykktarmen. Jeg merker at jeg ikke orker sånt når jeg vil bli underholdt. Nyhetene på tysk fjernsyn har også vært litt navlebeskuende i det siste, med Angela Merkel som sliter med barneporno i regjeringen.

Vi kommer ikke utenom talentkonkurransene. Hvis man knekker språkkoden, så er det liten forskjell på å se The Voice, Idol eller X-Faktor fra Norge, USA, Sverige, Danmark eller Tyskland. Tyske Idol (Deutschland sucht den Superstar) er et underholdende program, med Dieter Bohlen – skarpe eldre hoder vil nå umiddelbart huske hiten «You’re my Heart, You’re my Soul» med duoen Modern Talking – som slem hoveddommer. Sangprestasjonene skiller seg dessverre lite fra de norske, den største forskjellen ligger i at deltagerne kommer fra Duisburg og Graz i stedet for Mosjøen og Stavanger. Jeg leste for noen måneder siden om en undersøkelse om navn som er gjort i Tyskland, om at lavstatusnavn som Kevin og Desirée hindrer folk i å gjøre karriere, omtrent på samme måte som hudfarge. I tyske Idol får man sine fordommer bekreftet: Jil-Beatrice og Jessica-Sarah stiller med piercinger og lårkort og gråter seg ut allerede før Beyonce-sangen er ferdigsunget. Ikke greit når Dieter Bohlen mener at utseendet deres passer bedre i en pornofilm. Katia og Alexander, derimot, synger guddommelig og spiller sobert på piano og får gullbillett til Kuba. Noe her nede i Köln gir definitivt assosiasjoner til Stockholm. Det ser ut til at tyskere og svensker har en felles hang til ståhår og sølvglitrende paljetter De er likevel litt mindre outrert her nede på Kontinentet. Det er liksom noe som holder dem tilbake. Kan det være kultur?

Spansk fjernsyn har jeg sett lite på, men de har av og til noe severdig krim. Det iberiske har dette mitraljøse-spanske over seg, som man fort blir nervøs av. La oss fort zappe over Pyreneene. Søndagskveldene mine er blitt franske. Da er det sær film på TV5. Noen ganger er de gode. Ja, her får du dem også med engelsk undertekst, franskmennene har gitt opp å reformere verden. Det slår meg at det ville være et kort sprang for meg å se mer på polsk og russisk fjernsyn også, bare litt teksting til et kjent språk som engelsk eller norsk hadde gjort det tilgjengelig. Ingenting binder oss sammen like fort som TV. Dette er jeg for. Et par omganger med tyske og franske programmer har fått disse landene til å gli nærmere meg igjen, etter et par tiår i ørkenen. Reklamepausene er også hyggeligere når man ikke har sett budskapene til kjedsommelighet. Det virker plutselig som norske reklamepauser er lengre enn andre lands, men kanskje er det innbilning.

RAI UNO l'eredità
«L’eredità» redder ukedagene

Den store overraskelsen i denne siste uken med eurofjernsyn har likevel vært Italia. Landet du trodde skulle ha søppel-TV og struttende bimboer. Tenk om igjen. Allerede nyhetsoppleserne stiller i sober Versace mens de annonserer at Matteo Renzi skal danne ny regjering. Kanskje fungerer landet dårlig, men stil har de. Det strømmer en naturlig eleganse og årtusenlang kultur opp fra støvelen. Det går til og med et intelligent spørreprogram på RAI Uno. Hver kveld kl. 1900 er det L’eredità (Arven). Et spørreprogram som i stor grad sirkler rundt deltagernes evne til å abstrahere og kombinere språklige begreper, koblet med kunnskaper i geografi, historie, kultur og vitenskap. Og fire elegante vertinner, som gjør selvironisk narr av bildet vi har av bimbo-Italia. Jeg har på en ukes tid klart å bli avhengig, mye takket være tekstingen. Jeg har fulgt metallarbeideren Luca, som har greid å klore seg fast en hel uke og vunnet 40 tusen euro mens kona heier fra sidelinjen. Nå i går røk han dessverre ut, slått ut av den mer usympatiske nykommeren Sara.  Det slår meg at nasjonale grenser spiller liten rolle, man heier på folk uansett. Luca kunne vært norsk for meg, så lenge han ikke går på ski.

Da er det vel bare språket som står i veien. Men det skal bare en liten undertekst til, så er vi der. Sammensveiset. Hele Europa. Vi kan vel begynne med Danmark uten undertekster? Kast ut et par amerikanske sølekanaler og skaff deg noen danske. Ikke så mye bedre enn NRK, men morsomt med en ny vri – og etter fjorten dager merker du ikke lenger at de snakker dansk. Plutselig er Europa litt nærmere. Så spørs det om Kontinentet driver lenger unna igjen, når OL er slutt. For det er vel slutt snart?

Bildet øverst viser juryen i årets DSDS – altså Tysklands Idol.

Brasília – Et rom med utsikt

Ved siden av meg på Avianca-flyet fra Rio sitter det en dame og leser bok. Den samme boken jeg har i ryggsekken. Jeg føler liksom at det vil være dumt å ta opp min egen, siden den  er akkurat maken, litt som å demonstrere noe på en måte, så jeg lar det være og føler meg ekstra dum ved det. George Orwells 1984. I min bok har Winston Smith nettopp møtt en kvinne i kantinen på jobben i Sannhetsministeriet der han jobber med å omskrive historien. De to må møtes ulovlig for seksualitet og følelser er avskaffet i Oceania. De møtes i hemmelighet i en skog hvor det antagelig ikke er hengt opp mikrofoner for avlytting. ,Jeg tror ikke det er tilfeldig at damen ved siden av meg leser 1984. Det er noe med Brasília som minner om George Orwells Oceania.

Dette er boken jeg ikke torde å ta ut av ryggsekken
Dette er boken jeg ikke torde å ta ut av ryggsekken

Mange, særlig unge, tror kanskje at Big Brother bare er et TV-program. Men begrepet ble introdusert første gang av George Orwell i romanen 1984, en av de store bøkene i verdenslitteraturen. 1984 er en fremtidsroman som ble utgitt i 1949. Boken er en dyster spådom om hvordan fremtiden kan bli, med et totalitært system der praktisk talt ingen individuelle rettigheter finnes.  Handlingen er lagt til et mørkt og dystert bysamfunn, en framtidsvisjon av London, hvor Store Bror alltid ser deg og Tankepolitiet leser innbyggernes tanker. Hovedpersonen Winston Smith befinner seg i stor fare for hukommelsen hans fungerer fortsatt, stikk i strid med myndighetenes retningslinjer. Deres mål er å oppnå total kontroll over innbyggernes bevissthet og følelser, over fortid og fremtid. Og i dette prosjektet er det viktig for Sannhetsministeriet å utarbeide «nytale», et sterkt forenklet språk som skal gjøre det umulig å tenke avvikende tanker.

romservice brasilia
Litt mat med M. Chandon, langt fra Winston Smiths meny.

Jeg har nettopp bestilt romservice. Restauranten var for gloomy. Mandiokasuppe, aprikosglasert kylling med roquefortrisotto, karamellpudding og en halv flaske brasiliansk champagne av merket M. Chandon. Langt fra den grøtaktige massen Winston Smith fikk servert i kantinen i Sannhetsministeriet. Hotellgutten har bondsk bart og snakker dialekt fra et annet sted, dette er blitt et sted folk flytter til og hvor de liksom ikke hører hjemme. Innbyggerne er mindre urbane her enn i Rio, det skulle vært omvendt hvis planleggerne hadde fått det som de ville. Hotellet mitt ligger i tårn F i Kvadratur 4 i Hotellsektor Syd. Bygningen er ny og bryter den opprinnelige etasjegrensen på 12, noe den kan siden den såvidt ligger utenfor Pilotplanen, altså sentrum, den delen som ser ut som et fly fra luften. Fra 15. etasje har jeg fin utsikt til Monumentalaksen og Ministeriumsesplanaden. Det er større dimensjoner over dette enn over Dronning Eufemias gate i Bjørvika – og enda mer menneskefiendtlig, men noe av tanken er det samme og vi lærer visst aldri av historien. Byplanlegger Lúcio Costa, arkitekt Oscar Niemeyer og president Kubitschek laget ikke denne byen for mennesker, de laget den for biler som menneskene skulle sitte inne i. Fremtidens mennesker skulle ikke gå, de skulle kjøre. Fra boligområde til forretningsområde til arbeidsområde og hjem igjen. Høye hus med mye lys og luft mellom, det vil si menneskefiendtlig arkitektur med enorme tomrom i form av ustelte gressplener, omtrent som i Groruddalen. Brasília lærte da også brasilianerne å leve som nordmenn, pendle til og fra jobb, være hjemme og se på fjernsyn.Å gjøre noe annet i denne byen ville vært for utmattende. Men det gjør noe med mennesker, de blir velstående og litt ulykkelige.

brasilia-4
Praktfullt som kunstverk, deprimerende som by

Det tok mange tiår før folk skjønte at de måtte bygge nye byer rundt hovedstaden, hvor de kunne få lov å være seg selv. Disse byene er nå hver for seg like store som Pilotplanen, hvor det bor bare 400 000 mennesker. Disse nye bydelene er knyttet sammen med en metro, som ikke går til sentrum eller noen av severdighetene. I disse satelittbyene, som Taguatinga og Águas Claras, går det an å leve normale liv med butikker ut mot gaten og hyggelige restauranter og et kaotisk byliv slik mennesker egentlig vil ha. Jeg ser dem som store glitrende fantasiplaneter på alle kanter, langt borte. Jeg har gått tur i sentrum i dag og og ble som ventet utslitt og deprimert etter tre timer. Ikke en coca cola å få kjøpt noe sted, alt er en ti minutters biltur borte, klart avgrenset til innendørs shoppingsentre i forrretningssonen Kvadratur Nord for Fornøyelser. Jeg har vært her før og gjort akkurat det samme hver gang, så jeg visste hva som ville komme. Denne følelsen av tristhet og ensomhet. Jeg har også kjørt bil her, det er mye bedre, trafikkmaskiner formet som åttetall og alfakrøller og gudvethva, seksfils motorveier midt i byen, gratis parkeringsplasser overalt. Når du går, derimot, må du løpe fra øy til øy der hvor fortauet plutselig opphører fordi det er laget en avkjørsel der biler og busser kan vrenge inn i 90 km/t. Trafikken flyter lettere uten trafikklys og fotgjengerne har aldri formert seg i særlig grad her. Men det er mye å se hvis man overlever trafikken. Brasília er en stor moderne kunstutstilling, vakker og deprimerende på samme tid. Vakker fordi det er kunst, deprimerende fordi det er by. Ingen brasilianere har da heller noe ønske om å se hovedstaden slik folk har det i andre land. Men folk som bor her har gode liv og de liker seg. President Dilma bor i et vakkert palass nede ved den kunstige Paranoá-sjøen (nei det har  ikke noe med paranoia å gjøre) på oversiden av Vinge Syd, eller var det Nord. Dilma trives også godt her i maktens sentrum.

ditadura-militar
I 1964 var det slutt på demokratiet og Brasil ble et alvorlig og trist land.

Brasília er flott opplyst her jeg ser ut over den, men virker likevel død til tross for alle bilene som glir sømløst rundt på motorveiene, som altså er sentrumsgater. Alt menneskelig liv er skyflet innendørs.  Til tross for sin unge alder har hovedstaden opplevd mye. Omtrent da presidentfrue Maria Theresa Goulart i all hast ble satt på flyet til Uruguay i mitt forrige blogginnlegg (Førstedamer), inntok de militære gatene i Brasília og i de andre store byene. Dette var ved daggry den 31. mars 1964. Kuppet var planlagt lenge og var en sammensvergelse av mange krefter. USA var defintivt innblandet. De hadde lenge sett misbilligende på et Brasil som nasjonaliserte amerikanske firmaer og som til og med leflet med Fidel Castro. Amerikanerne sto klare til å støtte kuppet med både våpen og soldater, men det ble ikke nødvendig. Utrolig nok ble ingen skadet eller drept i selve maktovertagelsen. Militærkuppet ble mer en oppvisning av makt enn direkte bruk av den overfor folket.  Bare fire år etter at Brasília var innviet, var det slutt på de folkevalgte presidentene med pene førstedamer  ved sin side. Fra nå av overtok generalene presidentmakten og lot den gå på omgang mellom seg. Ingen av dem fortjener egentlig å bli nevnt uten at det er med negativt fortegn.  Bildene av dem viser en rekke dystre menn med solbriller i mørke dresser som inspiserer de militære styrker eller holder taler.  Brasil var med ett blitt et alvorligere land. Opposisjonelle på venstresiden ble forfulgt, aktivister ble drept og mennesker forsvant sporløst. En sterk og altomfattende sensur ble innført.  Venstreorienterte intellektuelle måtte dra i eksil.  Kommunisten Oscar Niemeyer, arkitekten som hadde laget den nye hovedstaden, fikk sikkerhetspolitiet på besøk på sitt kontor i Rio de Janeiro. Han valgte ganske snart å opprette et kontor i Paris og arbeidet derfra i fem år.

Hjemme i Brasil «gikk landet bra og livet til folk dårlig», som en av president-generalene utrykte det, ikke uten stolthet. For selv om folket på mange måter var undertrykt, gikk økonomien bra. En av grunnene var ikke minst at USA igjen investerte grundig hos sin nye lojale allierte.  På denne tiden ble Brasil ytterligere industrialisert, og landet gikk fra å være en råvareleverandør til å eksportere ferdige produkter – ikke minst til USA.  Samtidig med at generalene inntok podiet, eksploderte Beatles-feberen også i Brasil. Mens bevisste artister som Gal Costa, Gilberto Gil og Chico Buarque måtte dra i eksil, vokste det frem en ny type artister i denne perioden. Roberto Carlos startet sin karriere som Beatles-klone, men skulle vokse opp til å bli Brasils mestselgende artist gjennom tidene. På denne tiden fikk også Rede Globo TV en dominerende rolle på nyhetsformidling, samtidig som kanalens novelaer ble noe nasjonen kunne samle seg om. Teater og film gikk inn i en bølgedal. Alt mens militærjuntaen overvåket hva som ble sagt, sunget og gjort. Dette styret skulle vare i 21 år. Brasília har vært hovedsete for diktatur omtrent like lenge som den har vært det for demokratiet.

Foto Brasilia (9)
En slik belysning er sikkert forbudt I Oslo, men det fungerer bra, gjør det ikke?

Den beste oversikten i Brasília får du fra TV-tårnet som ligger strategisk riktig til litt lenger bak på Monumentalaksen. Herfra har du en glimrende utsikt mot byen i alle retninger. I utkantene kan man se hvordan Brasília vokser. De høye satelittbyene forstyrrer ikke Lúcio Costas pilotplan, men er likevel med på å endre byens skyline. Den nye USA-inspirerte arkitekturen er dominerende der den skinner i blått glass. Utsikten fremover mot cockpit er imidlertid intakt.. Departementene ligger på rekke og rad og den H-formede Kongressen avtegner seg som den viktigste bygningen.  Den lille katedralen med plass til to tusen mennesker er en tornekrone i sement.

Ved foten av TV-tårnet er det opprettet et uformelt indianermarked. Folk roper og skriker mens de fallbyr forskjellige varer. De virker helt malplasserte. På tide å komme seg herfra.

Brasília – Førstedamer

Flyplasser er noe herk. Den lille Santos Dumont-flyplassen, Rios Fornebu, er ikke noe unntak. Etter at byen fikk ny stor flyplass mye lenger unna mega-bykjernen, valgte de å beholde den gamle og bygge den ut for å bruke den til luftbroene mellom Rio og de tre andre byene som virkelig teller: São Paulo, Brasília og Belo Horizonte. Luftbro betyr et fly til hver av byene hvert 10. minutt og flyplassen er derfor helt sprengt. Den minste forsinkelse fører til at ventehallene blir overfylt. Sånn som nå. Jeg skal til Brasília, men mer om det senere. Akkurat nå sitter jeg her ved gate 9, utstyrt med George Orwells 1984 og nettbrettet påslått for å følge sjakk-VM. Unnskyld en såpass lang innledning før jeg kommer til saken, men vi kommer nemlig tilbake til Brasília som en del av saken.

Det var i dag at nyheten om Tone Damlis graviditet nådde meg midt mellom Anand og Carlsens dronningbytte. Sånn kan det altså gå når man bytter ut mannen med en yngre og penere med høyere hår. Smurt ut over førstesidene på VG og DBs nettutgaver  satte Tone Damli meg på sporet av dette med førstedamer. Ikke det at jeg har noe i mot Tone Damli. Hun er søt og pen og sikkert veldig dyktig på det hun driver med. Det er ikke hennes skyld at jeg i farten ikke kan huske noe av musikken hennes. Jeg er gammel og følger ikke med. Det er heller ikke hennes skyld at hun er blitt medienes yndling. Hun skal ikke ha skylden for at Norge er gått helt av skaftet.

Alle land jeg kjenner til har sine førstedamer. Da tenker jeg ikke på offisielle førstedamer som Dronning Sonja, heller ikke på Mette-Marit. Mette-Marit er forresten ikke så populær som svigermoren, selv om hun burde vært det. Kanskje fordi Sonja kom fra de noble lag av folket var det lettere å akseptere at hun kapret Kronprinsen. Som vi senere skulle se ble det vanskelig for de mest folkelige å tilgi at den folkelige Mette-Marit kapret Kronprinsen, det skulle jo ha vært den mye mer sofistikerte Marthe Krogh, som vi i det siste har fått mulighet til å hate på andre måter. Nei, nå skal vi snakke om de virkelige førstedamene, de som dukker opp ingenstedsfra og som vi ikke husker hva har drevet med før. De som plutselig strener frem som en eller annen Magnus Carlsen-springer og plutselig befinner seg sjumilssteg foran deg selv. De som plutselig bare er i posisjon. Jeg har selv iakttatt at de kan være talentfulle, i hvert fall gode på det de driver med . Noen førstedamer er veldig gode på å være på riktig sted til riktig tid og med riktig person, som oftest en mann. Etterpå grubler du litt over hvordan dette kunne ha seg.

1984-George-Orwell-baixa1
George Orwell er fint reisefølge til Brasília

Her jeg befinner meg, forsøksvis på vei til hovedstaden Brasília, er det lett å tenke på førstedamer. President Dilma Rousseff er vel en av disse damene som krever respekt og derfor ikke en riktig førstedame. Det holder med å se på bilde av Dilma, så skjønner du at hun er dyktig. Tilfeldig skrudd sammen uten tanke på god design, som en japansk bil, er hun ingen Tone Damli, men mer en Angela Merkel, Gro Harlem Brundtland eller en Erna Solberg. Definitivt et arbeidende maktmenneske og utenfor mistanke om noensinne å ha vært dum blondine. Den eneste mannen Dilma sørget for å bli sett med het Lula og noen romanse var det neppe på gang mellom de to.  Damen som leser opp flyavganger på brasilianske lufthavner har forøvrig verdens mest sexy og forførende stemme. Now birding, flight 234 to Brasília, gate 9. 

Flyvertinnene på TAM er blonde. Brasil kan dette med blondiner. Her er det tradisjon for at utseende betyr mye, for ikke å si alt. Nå er nok rollene byttet noe om det siste tiåret, der Norge er i ferd med å bli enklere og dummere, blir Brasil mer og mer reflektert og sofistikert, i hvert fall i visse kretser. Men det har ikke alltid vært sånn, et faktum som banet veien for Xuxa på 1980-tallet.

Xuxa - et uunngåelig tema i brasilianske media
Xuxa – et uunngåelig tema i brasilianske media

Jeg holdt en gang på å kollidere med Xuxa og jeg har aldri glemt det. Det må ha vært for minst ti år siden, jeg passerte studioene til  TV Globo i min lånte Suzuki da det kom en mørkeblå Volvo farende ut fra porten. Bak rattet satt Xuxa skjult bak mørke briller. Jeg innbilte meg at blikkene våre møttes. Xuxa (uttales sjusja) er det nærmeste Brasil kommer en superstjerne. Med eget TV-show gjennom mer enn tyve år og utallige suksesser med plater, filmer og lisensprodukter er den vakre femtiåringen et fenomen. Ikke en dag går uten at Brasils medier skriver om Xuxa. Lønnsmessig er- var -hun på nivå med Julia Roberts og Brad Pitt.

Det var fotballstjernen Pelé som introduserte Xuxa for offentligheten. Den gangen var hun såvidt fylt sytten år og het Maria Graça Xuxa de Meneghel.  Ifølge et intervju i Playboy (ja, hun poserte tekkelig naken på forsiden) skal hun fremdeles ha vært jomfru den gangen, inntil hun ble Pelés elskerinne. Siden gikk det slag i slag, som det ofte gjorde for unge vakre piker som ble oppdaget i Brasil før i tiden. Det gjør det sikkert nå også, men det er liksom ikke like kult å snakke om det lenger.  En vanlig karrierevei var, etter noen lokale skjønnhetskonkurranser, først å blir elskerinnen til en eldre, rik og berømt mann, så gå over til å bli modell, deretter få små roller i en såpeserie eller bli programleder i et underholdningsprogram, kanskje  også en plateutgivelse som det het den gang. Xuxa endte opp med eget fjernsynsprogram som fortsatt går på Globo TV.  Hver lørdag morgen sitter millioner av brasilianere, og argentinere,  i flere timer og følger med på at Xuxa  danser og intervjuer artister i fleng i sine påkostede utstyrshow under varierende navn som Xou da Xuxa, Xuxa Park, Planeta Xuxa, TV Xuxa. Programmene er egentlig laget for barn, men det begrepet kan noen ganger være relativt på dette kontinentet.   For de fleste brasilianske barn i alle aldre har den veltrente blondinen med skrikestemmen i noen tiår nå fremstått som fullt på høyden med nabolandets Evita Perón.  Dessverre – heldigvis – stilte Xuxa aldri som presidentkandidat, hun kunne ha vunnet.

Xuxa og Sasha (sjusja og sasja), riktignok for noen år siden
Xuxa og Sasha (sjusja og sasja), riktignok for noen år siden

Et meget kort og uventet ekteskap har gitt Xuxa en datter, Sasha – nærmest et ordspill på hennes eget navn. Sasha hadde allerede opptrådd på  TV før hun fylte tre. Jeg ser at VG inviterer til å foreslå navn på Tone Damlis barn. Hva med Tine? Og Tony hvis det blir gutt? Og igjen, dere: Dette er ikke Tone Damlis skyld, det er oss andre det er noe galt med.

Nå, mens flyet nærmere seg innflyvning over verdens mest spektakulære hovedstad sett fra luften,kan det passe å se litt nærmere på en annen stor førstedame i dette landet, nemlig  presidentfruen Maria Theresa Goulart, Brasils Jaqueline Kennedy, Syd-Amerikas egen Mette-Marit.

Vi skal tilbake til 1960-tallet. Da Jânio Quadros som første president  kunne innta Alvorada (Morgenrøden)-palasset i den nye hovedstaden, vaklet allerede demokratiet i Brasil. Dette med å «innta Alvorada-palasset» var også et tøyelig begrep på denne tiden, for egentlig ville ingen bo i Brasília. Rio de Janeiro forble den egentlige hovedstaden, og presidentene, senere generalene, skulle i mange mange år ennå bruke Laranjeiras-palasset i Rio som sin egentlige base. Samtidig befant flere viktige institusjoner og det diplomatiske korps seg fremdeles i Rio.  De som arbeidet i Brasília praktiserte så korte uker som mulig for å kunne tilbringe helgene ved kysten.

"Jango" og hustru Maria Theresa, Brasils Jaqueline Kennedy
«Jango» og hustru Maria Theresa, Brasils Jaqueline Kennedy

Syv måneder senere var demokratiet enda mer skrøpelig og presidenten måtte overlate Alvorada-palasset til visepresidenten,  João «Jango» Goulart. Hvis det var delte meninger om den nyinsatte president Goulart der han forsøkte å balansere mellom den etablerte høyresiden og en stadig mer kravstor venstreside, elsket hele landet den nye presidentfruen, Maria Theresa Fontella Goulart.  Tjuetre år gammel var hun den yngste og vakreste førstedamen i landets historie. Alle mediene kastet seg over henne. Brasilianerne hadde allerede i flere år fulgt ivrig med i reportasjene om Jaqueline Kennedy, og nå hadde de selv fått en førstedame som var like vakker. Ikke bare det, hun var åtte år yngre enn Jaqueline. Det var ingen tvil om at landet gikk fremover. Da det ble kjent at Jaqueline Kennedy var gått over til å bruke amerikanske designere, gikk Maria Theresa i bresjen for brasilianske designere og ble et ikon for den innenlandske moteindustrien.

Maria Theresa Goulart – skrivemåten av navnet kan variere – var både yngre og hakket hvassere enn Jackie.

Selv om presidentene ble glemt, huskes Maria Theresa den dag i dag, og vi kan stadig lese intervjuer med henne i den kulørte pressen.Dessverre er utseendet hennes i dag ødelagt av plastiske operasjoner. Berømte damer her nede foretrekker å bli insekter fremfor gamle.  Slik vi kanskje, hvis det omtalte rollebyttet fortsetter – vil se dagens norske femogtyveåringer om femti år. Tilbake til historien. I april 1964 ble Maria Theresa i hui og hast hentet av et privatfly og fraktet til Montevideo. De rakk ikke en gang å få med seg klærne sine, og den lille sønnen spurte bestyrtet, – mamma, har de bananer i Uruguay? Ektemannen kom direkte fra sitt siste politiske møte i Rio de Janeiro og familien skulle leve i mange års eksil i nabolandet. TV-bildene av den vakre Maria Teresa i havblå kjole og med tidsriktig høy frisyre ved siden av sin tjue år eldre, mørke tettbygde mann på et folkemøte i Rio hadde ikke kunnet hindre katastrofen. Presset av venstresiden hadde Goulart gått inn for en del reformer, som omfordeling av jord og stemmerett for analfabeter. Samtidig demonstrerte flere grupper i gatene med krav om høyere lønn. Streikene tiltok. Høyresiden syntes tingene begynte å komme ut av kontroll. Hovedstaden midt i landet er kanskje ung, men den har rukket å oppleve mye.

Jeg merker at jeg begynner å glede meg til betongen i Brasília, lenge siden sist. Reiselektyren er ikke tilfeldig.  Ladies and gentlemen, welcome to Brasília and thank you for flying TAM. Jeg rasker sammen nettbrett, ryggsekk og George Orwells 1984 mens jeg begir meg ut i den moderne, halvveis åpne ankomsthallen og rekken med drosjer.

 

Lviv. Львів. Ukrainas vakre løve.

Har du allerede vært i Kraków og Praha, er det på tide å komme seg til Lviv. Lviv er den vakreste byen i Europa, men de fleste av oss har knapt nok hørt om den, der den var gjemt bak jernteppet i femti år. Lviv er Ukrainas hjerte, men et transplantert hjerte. Med jevne mellomrom har byen blitt røsket ut av landet den var en del av og gitt til andre. Østerrike, Polen, Litauen, Sovjetunionen og Ukraina, Lviv har sett dem alle komme og gå. Lviv er et sted som opptrer i adskillige historiebøker. Likevel er det ikke sikkert du har lagt merke til byen før den ble vertskap for fotball-EM i 2012. Du lot da kanskje være å dra fordi du så for deg en sovjetisk industriby? Du tok fryktelig feil.

«Vi husker alle at Gudfaren led en ublid skjebne. Jeg tror ikke det det kommer til å gå så mye bedre for hans russiske imitator.»  Adam Michnik, polsk forfatter. Mens Krim blir okkupert, mens ukrainerne i øst graver skyttergraver ved grensen, innførte myndighetene i Kiev i forrige uke visumplikt for russere. Ganske dramatisk mellom to naboer som hittil har kunne krysse grensene med bare identitetskort. Men hva ville du ha gjort hvis din nærmeste voldtok deg? Du ville i hvert fall sørget for at han ikke kom nær deg igjen. Det store spørsmålet for mange ukrainere er: Når krysser Putin grensen til «sitt» Donetsk, «sitt» Kharkov og «sitt» Odessa? Putins tale i Kreml gir Russland ensidig rett til å etterstrebe en «ny enhet med russere i tapte landområder i det historiske Russland».  Her i Lviv vet de godt hva sånt betyr. De har vært med på det noen titalls ganger gjennom historien og håper de slipper det enda en gang.

Man regner med at Lviv startet opp som by i den selvstendige staten Galicia-Volhynia i 1240. Dette var en ukrainsk (rutensk) stat, men den levde ikke lenge med de mektige naboene Polen og Litauen, som delte landet mellom seg. Lviv ble til polske Lwów gjennom fem hundre år, før Østerrike kom på banen. Lemberg holdt stand som Østerrike-Ungarns fjerde største by frem til første verdenskrig.   Etter skuddene i Sarajevo kom det noen ukrainske, tyske og polske mellomspill før Lviv ble til russiske Lvov i Sovjetunionen i 1945. Dette skjedde under den store operasjonen hvor man flyttet Polen vestover. Den polske befolkningen i Lviv ble nærmest flyttet ut og over til Breslau som tyskerne nettopp hadde måttet forlate. Den store jødiske befolkningen var allerede tatt hånd om av nazistene. Til tross for at ukrainerne hadde vært i mindretall, hadde Lviv alltid vært et arnested for ukrainsk selvstendighet og nasjonalisme. Landbefolkningen kunne nå flytte inn i byen, sammen med ukrainere fra resten av Sovjetunionen. Utseendemessig er Lviv fortsatt østerriksk og polsk på sitt aller beste.

Det er enkelt å være turist i Ukraina, særlig i denne delen av landet. Ingen visumplikt. Minibanker i massevis, kredittkort fungerer og hvis ikke alle snakker godt engelsk, så foreligger i hvert fall de fleste menyer på et kjent språk. Hyggelige hoteller kan du bestille på nettet, de koster mindre enn du er vant til.  Den beste måten å komme til Lviv er å ta fly.  Du må mellomlande i enten Warszawa, Wien, Frankfurt eller Kiev, men det tar ikke noe særlig mer enn fire timer til sammen, Ukraina ligger nærmere enn du tror. Ukrainere jeg kjenner i Oslo foretrekker å fly til Kraków (Norwegian lander her) eller Rzeszów (Ryanair fra Rygge) i Polen og så ta toget derfra. Det blir nemlig mye billigere.  Veien inn fra den nye moderne flyplassen i Lviv går gjennom noen strøk som ser ut akkurat slik du forventer av Øst-Europa, men når du runder svingen inn mot sentrum, faller haken ned på brystet. Noe sånt hadde du ikke ventet.

opera-house-at-night1
Operaen i Lviv

Det sentrale Lviv er en eneste fest for den historie- og arkitekturinteresserte. Litt som Kraków og litt som Praha. Men det er først når du nærmer deg de eldste bydelen med Rynok-torget i midten at det går opp for deg. Den falmede skjønnheten i middelalderbygningene gjør at man blir litt på gråten. I motsetning til i Praha er det ikke de enkelte severdighetene som opptar plassen, i Lviv er det helheten, her er hele byen en severdighet.  Skjønnheten i Lviv gjør litt vondt, fordi man vet at menneskene her har lidd, blitt forflyttet eller rett og slett utslettet. Selve byen ble aldri ødelagt, så merkelig det kan virke.  Man blir snill av å oppholde seg her.

Det er dessuten like mye å finne på her som det er i andre storbyer. Shoppingmulighetene er blitt mye bedre de siste årene, og du kan finne Louis Vuitton, Prada og Gucci (noen har mistenkelig god råd i Ukraina) hvis du er interessert i sånt. Du kan gå fottur i Karpatene, eller du kan nøye deg med den fine slottshøyden midt i byen, en fin søndagstur i seg selv. De stemningsfulle kirkene kan du bruke flere dager på. Lviv er en kakeby, nesten på samme måte som Wien. Du spiser god mat billig på fine restauranter. Det er i Lviv du kan gjenopplive minnene om hvordan nyplukkede blåbær, jordbær og bringebær – eller kantareller – virkelig smaker. Blomsterselgerne tilbyr blomster du bare husker fra barndommen. Du kan gå i operaen, Lviv har en fin opera og som regel er det heller ikke noe problem å få billetter. På fredag denne uken spilles Tosca og på lørdag Nøtteknekkeren. Finn ut mer her: http://opera.lviv.ua/en/

Lviv Opera And Ballet Theatre Western Ukraine
Du merker at Lviv har vært en by i Østerrike-Ungarn

Du kan selvsagt drikke godt øl i Lviv. Det mest kjente ølmerket her heter Lviviske – Львівське. Selv om en halvliter «bare» koster seks kroner er det god plass på pubene og barene i denne byen. Siden de fleste har dårlig råd, syder det i stedet av lavmælt samtale i parkene i sommerkvelden. Å sitte på benk på plassen foran operaen er noe av det hyggeligste du kan gjøre i Lviv. Husk at ukrainere ikke er farlige, men hyggelige og velutdannede. Det er tryggere her enn i Oslo. Noen øl eller andre drikkevarer skaffer du deg enkelt fra 24-timer supermarkeder eller kiosker. Og røyker du, er Ukraina et eldorado.

Stamp_of_Ukraine_Stepan_Bandera_100_years
Stepan Bandera kom på frimerke til 100-årsjubileet, men han er svært omstridt

Det er mange kjente personer som forbindes med Lviv. Polakker, ukrainere, jøder og østerrikere. I disse dager er det fristende å trekke frem en av de mest omstridte, nemlig Stepan Bandera. Hvis du hørte godt etter da den nye tsaren i Moskva talte til folket på mandag denne uken, vil du kanskje ha snappet opp ordet Bandera, som nærmest ble spyttet ut av Putins munn. Knapt kjent utenfor landet, er Stepan Bandera antagelig Ukrainas mest myteomspunnede og omstridte skikkelse. Han ble født som ukrainer i en liten landsby utenfor Lviv i 1909, da byen fremdeles tilhørte Østerrike. Stepan Bandera er kjent som den ukrainske opprørslederen fremfor noen. Dessverre inngikk han en kortvarig allianse med de tyske nazistene for å kaste ut den polske overmakten. Dette samarbeidet varte ikke lenge, men nazistemplet sitter på Bandera for alltid. Han er også kjent for aktivt å ha motarbeidet kommuniststyret i Sovjetunionen.  Han ble drept av KGB i Mûnchen i 1959. Du finner mange statuer av Stepan Bandera her i vest, men i det østlige Ukraina er det ingen. For noen er han nasjonalhelten og symbolet på det uavhengige Ukraina, for andre kan han brukes som symbol for fascismen. Mitt inntrykk er at Bandera brukes som det passer, avhengig av det politiske ståstedet du har i utgangspunktet. Som min venninne fra Lviv pleier å si, «det er komplisert» og ingen sitter kanskje med den hele og fulle sannheten. Men her i det kulturelle og politiske Lviv sitter Stepan Bandera foreløpig trygt på sokkel.

Her vil det nok også bli ekstremt vanskelig for Putin å snakke om «sitt Lvov». Det er 93 % ukrainere i Lviv og de snakker ukrainsk. På latin heter byen forresten Leopolis. Det betyr «løvebyen». Ganske sikkert er det at hvis Putin skulle komme, vil løven forsvare seg. Det kommer til å bli et helvetes bråk. Jeg tror selv Putin tenker seg om to ganger før han prøver seg på Lviv. I stedet kan byen bli det neste trendy reisemålet for nordmenn. Den har alt som skal til, det mangler bare en Norwegian-rute.

PS. For et år siden skrev jeg noen blogger om Ukraina, blogger som nesten ingen gadd å lese. Kanskje har vi landet mer present nå. Mer om Lviv finner du her.