Brasil – Side 5 – Odd Karsten Krogh

Daniel Galera- Arvens ansikt

På søndag leste jeg Daniel Galeras Arvens ansikt, en brasiliansk roman utgitt på Gyldendal for noen måneder siden, oversatt av Anne Elligers.

Mens det er senvinter i Norge nærmer det seg sommersesongslutt på badestedet Garopaba, et par timers kjøring syd for storbyen Florianópolis i delstaten Santa Catarina. Etter fire måneder med høysommer har lokalbefolkningen tjent nok på turistene for i år og er i ferd med å stenge restauranter, overnattingssteder og butikker. Snart skal temperaturen synke til tyve, femten grader og de lokale får ha stedet for seg selv helt til november. Det er nå romanens hovedperson, en ikke navngitt gymnastikklærer, kommer kjørende for å bli værende et helt år. Hans lille Ford Fiesta er lastet med sportsutstyr, flatskjerm og playstation. Og en tilårskommen hund.

Hunden tilhørte hans far. Faren er nettopp død og far og sønn hadde et svært anstrengt forhold. Garopaba er stedet hvor hans bestefar etter sigende døde for mange år siden, angivelig tatt av dage. Vår hovedperson er egentlig kommet for å finne ut av dette, samtidig som han søker sine røtter. De fleste av de få som flytter til Garopaba flykter fra noe, som oftest ulykkelig kjærlighet. Dette mønsteret kan også gymnastikklæreren passe inn i: hans store kjærlighet Vivian har sviktet ham til fordel for broren hans.

Garopaba slik det fortoner seg på en dyster høstdag

I tillegg til de familiære traumene er vår mann bærer av en sjelden sykdom – han klarer ikke gjenkjenne ansikter, selv ikke ansiktene til sine nærmeste. I lommeboken har han alltid med et portrett av seg selv for å huske hvordan han ser ut. Han må derfor omgås andre på en spesiell måte siden han aldri husker dem fra gang til gang. Men gjennom kontakt med de andre innbyggerne i den lille byen – en serveringsdame, sønnen hennes, svømmeelevene, mannen som kjøper bilen hans, damen som leier ut leiligheten, sekretæren på turistbyrået og andre – setter han sammen brikkene i et puslespill som kanskje kan føre ham til bestefaren og sin egen historie.

Det er sjelden slike tykke oversatte romaner kommer til Norge fra andre steder enn USA, og Daniel Galera er da også blitt sammenlignet med Jonathan Franzen. Ulikt mange andre unge forfattere fikk Galera en panglansering av denne boken, da den var med på en brasiliansk storsatsning på Frankfurt-messen for et par år siden. Antagelig derfor ble den solgt til flere land før den var utgitt på originalspråket. Det er slett ikke ufortjent, de mer enn fire hundre sidene var vel verdt en hustrig søndag. Jeg selv likte spesielt godt denne melankolske stemningen av forlatt badested og hva denne stemningen gjør med menneskene som bor der. Forfatteren klarer å formidle det på en veldig god måte. Jeg kunne godt forflyttet både lesningen og rødvinsglasset mitt til hovedpersonens leide leilighet i Garopaba, med utsikt til den forlatte stranden og det grå havet.

Forfatteren under en signering av "Ensopada de sangue". I Brasil kunne du få den med ulike farger på omslaget. — Forfatteren under en signering av «Barba ensopada de sangue». I Brasil kunne du få den med ulike farger på omslaget.

«Skjegg dynket i blod» (Barba ensopada de sangue), som den heter i original, er en bok som har høstet svært gode kritikker. Anmelderen Beatriz Resende i Rio de Janeiros største avis O Globo skriver at dette er et stort og uventet sprang fremover for denne forfatteren, som altså har utgitt flere bøker i hjemlandet. Dwight Garner i The New York Times sammenfatter boken slik: “Mr. Galera has a lovely sense of the rhythms of beach town life in the off season, the salty air and the diesel fishing boat motors and sun that burns off the morning chill… Like his narrator, he’s a lover as much as a fighter, and his novel is seductive. It’s got a tidal pull. Blood-Drenched Beard also has a terrific ending. It’s one that suggests, sometimes at least, that peace, love and understanding are vastly overrated.”

I Norge har det foreløpig vært stille rundt boken, og sånn kommer det nok også til å forbli. Det er synd.

PS. Ikke helt stille, skulle det vise seg. Etter at jeg hadde publisert innlegget, ble jeg minnet på av kulturjournalist Ana Leticia Lourenço Sigvartsen i NRK at de hadde en anmeldelse av Daniel Galeras bok før jul. Anmeldelsen finner du her

På kollisjonskurs. Med Lucinda Riley i Rio de Janeiro

Jeg tror de må være fra ditt land, sa Vinícius og nikket over gaten hvor tre ektepar i førtiårsalderen nærmet seg uterestauranten der vi satt. Nei, sa jeg, de er tyske. Mennene hadde hvite bukser med press og pastellfarvede V-gensere de hadde stappet ned i buksen, med Gucci-belte. Kvinnene var også kledd i hvitt, med lekre beltespenner. Motevesker, de også sikkert fra Gucci. I mine øyne er dette så Kurfürstendamm 1985. Tyske, helt sikkert. Da «Skal vi sitte her, eller hva synes dere?» runget på norsk gjennom terrassen, var løpet kjørt og jeg gjemte ansiktet beskjemmet i albuen.

De skulle ha rødvin. Mannen med mest hår, en hjelm slik Roy Black hadde på åttitallet, hadde tydeligvis vært her før. Det var best å Fortsett å lese På kollisjonskurs. Med Lucinda Riley i Rio de Janeiro

Fotball-VM. Rekeaften med Clarice Lispector

Vil Neymar da Silva Santos Júnior forsyne seg godt av rekefatet i kveld?

Det var dette med å blogge om fotball. Det bør vel gjøres nå, mens Brasil fremdeles er med i turneringen. I kveld er det Brasil mot Kamerun, landet som heter det samme som «reker» på portugisisk. Fotballgale brasilianere vil nok forlange rekene kokt. Men stopp litt,«fotballgale»? Er brasilianere virkelig så fotballgale? Kanskje når Brasil spiller, men ellers? Det er sagt og skrevet mye for å bevise at et helt folk er lidenskapelig i sitt forhold til fotball. Selv Torkjell Leira – forfatter av Brasil – kjempen våkner – støtter meg i at det ikke er sant. Mange brasilianere roper riktignok høyt både mot presidenten og motstandere, de er unektelig engasjerte. Mens andre blir formelig klistret til ballen for å bevise at alle skal med. Et eksempel er landets store forfatter Clarice Lispector. Hvis selveste Clarice er fotballgal, er hele folket det, ingen tvil. I motsetning til andre intellektuelle forfattere – som Dag Solstad og Kjartan Fløgstad – har Clarice Lispector blitt trukket inn i fotball-VM uten selv å bidra nevneverdig.

Uten livskraftig hjelp fra forfatteren selv, hun døde i 1977, har det ikke manglet forsøk på å score mål på vegne av Clarice Lispector. Det har blitt meg fortalt at Clarice Lispector er sitert i boken til Fredrik Ekelund, Sambafotball: «…om jeg har sett fotball på TV mange ganger, har jeg bare vært på en ordentlig fotballkamp en eneste gang i livet. Jeg føler at jeg ikke har rett til å kalle meg en ekte fotballfan, eller en ekte brasilianer for den saks skyld». Greit nok, det siste var hun jo ikke. Clarice Lispector var opprinnelig ukrainer, fra et land som i årets VM delvis representeres av Russland og hvor hun selv aldri satte sin fot («jeg ble båret»). Clarice – med nytt fornavn – kom til Brasil allerede da hun var to måneder gammel.

Én fotballkamp er da i hvert fall noe. Litteraturprofessoren Miguel Leocádio Araújo forsøkte å finne en forbindelseslinje i en artikkel han skrev om emnet i 2009. Hvor fantastisk ville det ikke vært hvis våre store forfattere kunne skrive mer om den store folkelige lidenskapen i Brasil, fotball! Hvem skulle tro at den uutgrunnelige og innadvendte Clarice Lispector, den muligens største brasilianske forfatteren i det 20. århundre, skulle kunne interessere seg for fotball? O futebol tem uma beleza própria de movimentos que não precisa de comparações . Fotballspillets bevegelser har en egen skjønnhet som ikke trenger sammenligning med noe annet. Dette skal den gode Lispector ha skrevet eller sagt, og det er klart at det kan tolkes som om hun var lidenskapelig tilhenger av ballspill. Professoren får mye ut av denne setningen og har ingen vanskeligheter med å forestille seg «Clarice Lispector foran fjernsynet mens hun heier på Brasil under det siste VM i Tyskland eller de kommende VM.» Men dette ble altså skrevet i 2009 og Clarice Lispector døde i 1977.

clarisseulisses — Clarice Lispector foran fjernsynet mens hun heier på Brasil (?)

Det verserer også andre historier om forfatteren og ballen. Heller ikke i Brasil er det å være intellektuell forfatter særlig inntektsbringende. Clarice Lispector måtte derfor i en periode livnære seg som journalist i Manchete, som best kan sammenlignes med billedbladet NÅ, hvis noen husker det. Her ble hun blant annet kjent for sine betraktninger rundt husmorrollen og for sine intervjuer med brasilianske berømtheter. Få av dem var fotballspillere. Da redaksjonen foreslo at hun skulle intervjue Pelé, skal hun ha nektet plent. Hun intervjuet imidlertid Mário Zagallo, den eneste ved siden av Beckenbauer som har vunnet fotball-VM både som spiller og landslagssjef. Intervjuet handlet mye om katolske helgener.

Selv om Clarice påsto hun bare hadde sett én kamp, så vet vi at Brasil fikk fjernsyn allerede i 1950, bare noen traumatiske måneder etter at Uruguay slo Brasil på Maracanã. Professoren over kan altså ha rett i sin ønsketenkning – med tilbakevirkende kraft. Det kan ikke utelukkes at Clarice Lispector og hunden Ulisses hygget seg med noen glass vin og en pakke sigaretter hjemme i sofaen – se bildet – mens hun så Brasil slå Sverige i Sverige i 1958. Eller Tsjekkoslovakia i Chile i 1962. At hun igjen jublet over Brasils seier over Italia i Mexico i 1970. Før hun døde kan hun også ha fått med seg hjemlandets forsmedelige tap for Polen i bronsefinalen i 1974. Men om fjernsynet hadde direkte overføringer på den tiden, er jeg litt usikker på. Og se på bildet igjen. For meg ser det ut som hun sier, tenker – og dette blir best på engelsk – «I couldn’t give a shit».

Fotball-VM. Nullpunktet.

zerao-2736313720 — Store Null i det nordlige Brasil er verdens eneste fotballstadion hvor midtlinjen utgjøres av ekvator.

Jeg er blitt utfordret til å skrive noe om fotball. Jeg er dårlig på fotball, men til gjengjeld ganske god på Brasil. Ikke kan jeg være med på at brasilianere er så opptatt av fotball heller, jeg mistenker at over halvparten er mest opptatt av selve festen og at noen også ønsker å flykte fra den. Sambadamer i gatene? Det er fem dager i februar, det. Og så er det dette med at alle nordmenn elsker Lula. Mytene om Brasil kommer til å hagle over oss i ukene som kommer. Og så kommer jo fotballbøkene etter det. Den eneste fotballboken jeg noensinne har likt er klassikeren Futebol. The Brazilian Way of Life av Alex Bellos fra 2003. Den er til gjengjeld god.

OK. Jeg vet godt at det ikke nytter å kjempe mot myter. Det er jo mytene som gir oss fotball-VM i Brasil og vinter-OL i Oslo. Det ligger glede og også mye penger i myter. Derfor, eller kanskje til tross for, har jeg tenkt å gi dere nettopp mytene denne gangen. Det er bare det at jeg har tenkt å slå sammen to av dem, den tredje får vente til karnevalet. Med sambadamene offside sitter vi altså igjen med Lula og selve ballen. La oss dessuten begynne helt nord i landet, på grensen til Frankrike og EU – i Macapá, hovedstaden i den nordøstlige delstaten Amapá. En by som ikke har fått tildelt noen VM-kamper. Jeg var her i 2006.

Det lille propellflyet som forbinder Fransk Guyana med de brasilianske storbyene i nordøst er fullt av brasilianske hushjelper på vei hjem fra sine jobber i Cayenne og noen lystige franskmenn som skal på heisatur til Belém og Fortaleza. Jeg er én av tre som går av på flyplassen i Macapá. Det er sjelden de får en stor europeisk koffert i fanget her, så ting tar tid. Regnet høljer ned.

Hotellrommet på Hotel Macapá er stygt og sengen hard, men jeg sover godt, som det senere skulle vise seg, for siste gang i denne byen. Neste dag kan jeg betrakte Macapá i dagslys, under en dyvåt spasertur i sentrum. En av disse glemte byene med fæle små tuskebutikker. Definitivt stygt. Og vått. Jeg løper inn i nærmeste butikk og kjøper en billig paraply mot det evige troperegnet. Esplanada-varehuset er antagelig et av Macapás beste, men det fosser vann gjennom taket og det er satt bøtter over alt. Strandpromenaden og piren gjør tapre forsøk på å mildne det hele. Jeg kan forestille meg at det er pent i solskinn. Festningen som startet hele bosetningen her, stammer fra 1738 og dannet et støttepunkt på nordsiden av innseilingen til Amazonas-elven. Festningen er stengt på grunn av byggearbeider, de midlertidige gjerdene er ikke av nyere dato.

Etterpå blir det såpass oppholdsvær at jeg kan dra for å se ekvator. Ekvator er nemlig Macapás andre severdighet ved siden av festningen. Den går rett gjennom kommunen litt nord for sentrum. Marco Zero (Nullmerket) heter stedet og markeres ved en murkant på en slags betongstripe. Noen palmer og det midlertidige oppholdsværet løfter stemningen litt. Her er det også et solur og en observasjonsplattform. Det er i hvert fall litt spesielt å stå med et ben på hver halvkule. Murkanten sørger for at det ikke hersker noen tvil om hvor ekvator går. Akkurat denne murkanten er det visst mange par i Macapá som har hatt sex på, ble jeg fortalt. Det å ligge med et ben på hver halvkule skal visstnok gi et ekstra kick. Et ord som jo passer ekstra godt i disse VM-tider.

Hadde dette vært i et annet land, hadde det blitt bygget et museum her. Men siden dette er i Brasil, har man selvsagt gjort det eneste naturlige. Akkurat på delelinjen mellom den nordlige og sørlige halvkule ligger Macapás fotballstadium Zerão (Store Null). Så genialt konstruert at hvert av lagene får sin egen halvkule. Den er bygget i nasjonalmaterialet betong og ble innviet i 1990 med daværende President Fernando Collor til stede. Dette var det største økonomiske løftet i Amapá siden festningen ble bygget to hundre år tidligere. Da militærdiktaturet bygget groteske fotballstadioner i betong over hele landet, glemte de med vilje denne landsdelen. Men nå fikk Macapá en av de mest fantastiske, med en banehalvdel på hver halvkule. Men de som bygget den hadde glemt å ta hensyn til det grusomme været på disse kanter, regn, varme og vind. Først blåste taket av. Så gjorde naturen sitt beste for å tære på betongen. I Amapá er natur sterkere enn betong.

Det ble først litt fart i sakene igjen etter at arbeiderpartiet kom til makten. I 2005 kom president Lula på besøk til Macapá. Han fikk omvisning på barnehjem, på festningen og andre severdigheter. Men alle reportasjene dreide seg om besøket på fotballstadion. Lula kunne bringe med seg en gavepakke på atten millioner kroner til oppussing av Zerão-arenaen. Jeg har senere kommet over en bildeserie fra det besøket. En gruppe menn står inne på stadion i Macapá. De fleste er kledd i dress, men to, sportsministeren og Lula, har begge tatt av seg jakkene. Alle ser alvorlige ut, kun president Lula ser noenlunde avslappet ut. Plutselig har noen kastet en ball til Lula, han trikser med ballen, stemningen blir lysere og alle ler. Lula blir mer og mer interessert i ballen, han viser gamle fotballkunster. På de siste bildene ser vi hvordan Lulas ansikt lyser opp i et eneste stort smil, han er helt forgapt i fotballen og glemmer alt rundt seg. Lykken virket fullkommen.

Men det skulle ta ytterligere ni år med gjentatt avbrutte arbeider – her går som kjent mye av pengene til korrupsjon og da tar de fort slutt – før lykken virkelig var fullkommen. Først i februar i år (2014) gjenåpnet Store Null med brask og bram. Åpningskampen mellom de regionale lagene Santos de Macapá og Princesa do Solimões endte visstnok uavgjort. Delstatsguvernøren snakket i sin åpningstale om at dette øyeblikket representerte noe mer enn bare fotball. Dette øyeblikket var selve symbolet på at delstaten Amapá «befinner seg på en bedre vei og har fått nye muligheter til fremgang og utvikling.» Det gjenstår å se om folket tror på sånne ting i 2014. Fotball er kanskje ikke religion lenger, og dessuten blir landet stadig mindre religiøst. Man kan i hvert fall håpe.

Mens jeg vrir meg i sengen og egen svette for å få sove litt før tidlig flyavgang neste morgen, blir det rikelig tid til å tenke. Utenfor vinduet herjer moskitoer og fredagsfylla med Chers «I Believe in Love after Love» på repeat, bare avbrutt av noen regnskyll og et og annet tordenbrak. Jeg tenker absurd nok på hva Brasils store forfatter Clarice Lispector ville ha ment om alt dette. Var hun glad i fotball?

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette: