Daniel Galera- Arvens ansikt

På søndag leste jeg Daniel Galeras Arvens ansikt, en brasiliansk roman utgitt på Gyldendal for noen måneder siden, oversatt av Anne Elligers.

Mens det er senvinter i Norge nærmer det seg sommersesongslutt på badestedet Garopaba, et par timers kjøring syd for storbyen Florianópolis i delstaten Santa Catarina. Etter fire måneder med høysommer har lokalbefolkningen tjent nok på turistene for i år og er i ferd med å stenge restauranter, overnattingssteder og butikker. Snart skal temperaturen synke til tyve, femten grader og de lokale får ha stedet for seg selv helt til november. Det er nå romanens hovedperson, en ikke navngitt gymnastikklærer, kommer kjørende for å bli værende et helt år. Hans lille Ford Fiesta er lastet med sportsutstyr, flatskjerm og playstation. Og en tilårskommen hund.

Hunden tilhørte hans far. Faren er nettopp død og far og sønn hadde et svært anstrengt forhold. Garopaba er stedet hvor hans bestefar etter sigende døde for mange år siden, angivelig tatt av dage. Vår hovedperson er egentlig kommet for å finne ut av dette, samtidig som han søker sine røtter. De fleste av de få som flytter til Garopaba flykter fra noe, som oftest ulykkelig kjærlighet. Dette mønsteret kan også gymnastikklæreren passe inn i: hans store kjærlighet Vivian har sviktet ham til fordel for broren hans.

Garopaba slik det fortoner seg på en dyster høstdag
Garopaba slik det fortoner seg på en dyster høstdag

I tillegg til de familiære traumene er vår mann bærer av en sjelden sykdom – han klarer ikke gjenkjenne ansikter, selv ikke ansiktene til sine nærmeste. I lommeboken har han alltid med et portrett av seg selv for å huske hvordan han ser ut. Han må derfor omgås andre på en spesiell måte siden han aldri husker dem fra gang til gang. Men gjennom kontakt med de andre innbyggerne i den lille byen – en serveringsdame, sønnen hennes, svømmeelevene, mannen som kjøper bilen hans, damen som leier ut leiligheten, sekretæren på turistbyrået og andre – setter han sammen brikkene i et puslespill som kanskje kan føre ham til bestefaren og sin egen historie.

Det er sjelden slike tykke oversatte romaner kommer til Norge fra andre steder enn USA, og Daniel Galera er da også blitt sammenlignet med Jonathan Franzen. Ulikt mange andre unge forfattere fikk Galera en panglansering av denne boken, da den var med på en brasiliansk storsatsning på Frankfurt-messen for et par år siden. Antagelig derfor ble den solgt til flere land før den var utgitt på originalspråket. Det er slett ikke ufortjent, de mer enn fire hundre sidene var vel verdt en hustrig søndag. Jeg selv likte spesielt godt denne melankolske stemningen av forlatt badested og hva denne stemningen gjør med menneskene som bor der. Forfatteren klarer å formidle det på en veldig god måte. Jeg kunne godt forflyttet både lesningen og rødvinsglasset mitt til hovedpersonens leide leilighet i Garopaba, med utsikt til den forlatte stranden og det grå havet.

Forfatteren under en signering av "Ensopada de sangue". I Brasil kunne du få den med ulike farger på omslaget.
Forfatteren under en signering av «Barba ensopada de sangue». I Brasil kunne du få den med ulike farger på omslaget.

«Skjegg dynket i blod» (Barba ensopada de sangue), som den heter i original, er en bok som har høstet svært gode kritikker. Anmelderen Beatriz Resende i Rio de Janeiros største avis O Globo skriver at dette er et stort og uventet sprang fremover for denne forfatteren, som altså har utgitt flere bøker i hjemlandet. Dwight Garner i The New York Times sammenfatter boken slik: “Mr. Galera has a lovely sense of the rhythms of beach town life in the off season, the salty air and the diesel fishing boat motors and sun that burns off the morning chill… Like his narrator, he’s a lover as much as a fighter, and his novel is seductive. It’s got a tidal pull. Blood-Drenched Beard also has a terrific ending. It’s one that suggests, sometimes at least, that peace, love and understanding are vastly overrated.”

I Norge har det foreløpig vært stille rundt boken, og sånn kommer det nok også til å forbli. Det er synd.

PS. Ikke helt stille, skulle det vise seg. Etter at jeg hadde publisert innlegget, ble jeg minnet på av kulturjournalist Ana Leticia Lourenço Sigvartsen i NRK at de hadde en anmeldelse av Daniel Galeras bok før jul. Anmeldelsen finner du her

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s