Jeg sitter på toget fra Kraków til Warszawa. Utenfor vinduet flagrer et vårgrønt landskap forbi. Bøndene er ute på jordene. De polske slettene virker som de alltid har ligget der, dette er et gammelt kulturlandskap. Historisk sett er dette naturligvis en illusjon. Landskapet har jo ligget der, men det har ikke alltid vært befolket og dyrket av polakker. Polen har blitt flyttet på flere ganger, noen ganger også flyttet ut av kartet for godt. Akkurat nå – og la oss håpe det varer en stund – er Polen et stort land mellom Tyskland og Ukraina. Med den vanskelige historien, inneklemt mellom flere mektige naboer som til tider har forsynt seg grådig av landet, tiår med fæl kommunisme og ny fattigdom på 90-tallet har det kanskje ikke vært enkelt å opprettholde en nasjonal stolthet for polakkene. Men noe er skjedd.
Beskjemmet må jeg vedgå at jeg sjelden drar på ferie til Polen. Jeg har mellomlandet i Polen, jeg har kjørt bil gjennom det og har besøkt byer som før var polske, men ikke er det lenger. Men det som er Polen i dag, det har jeg ikke fått med meg. Én natt på hotell i Warszawa i 2002 er liksom ikke mye å skryte av. I lang tid har jeg klamret meg til den polske natten på luksuriøse Hotel Bristol i 2002, den ultimate hotellopplevelsen allerede den gang. Tiden er inne til å utvide horisonten.
Nå er det tid for Polen. Alle skal jo til Kraków for tiden. Den gamle hovedstaden, historisk by med vakre bygninger som ikke ble ødelagt under krigen. Kraków er en av byene som har klart å forbli en del av det kjernepolske, selv om også den, som så mye annet i Europa, har vært kasteball mellom Tyskland, Russland og Østerrike-Ungarn. En kort periode også egen republikk inneklemt mellom de tre stormaktene. I dag er Kraków veldig polsk og har alt. Og så er det jo Auschwitz og saltgruvene på UNESCOs liste. Legg gjerne også til et enormt eksklusivt kjøpesenter ved jernbanestasjonen som får Sandvika Storsenter til å blekne. Jeg anbefaler å kjøpe med italienske espressokanner, som koster halvparten av hva vi er vant til i Oslo.
Polakkene i Kraków er moteriktig tynne og velkledde, de har hornbriller fra Prada og tilbehør fra Apple. De sitter på café med gratis wi-fi og drikker italiensk espresso. Jeg kommer alltid til å forbinde Kraków med kaker og kaffe. Espresso House og Baker Brun i Bogstadveien får ha meg unnskyldt, men de polske kakene er både mye bedre og mye større. Dessuten koster de ikke så mange złoty. Å bli betjent raskt og hyggelige av engelskkyndige mennesker hjelper også på humøret. Mye god kaffe i Polen, og mye godt brennevin å ha i den. Kraków er en by som skapt for å sitte lenge på café med bok. Det går an å bruke mye tid på gamlebyen i Kraków, festningen, elvepromenaden, stekt gås og polsk øl, hestedrosjer og enorme kaker. Jeg har gjort alt det, med et unntak for hestedrosjene. Men jeg brukte også mye tid på å sitte på café og lese om og av bysbarnet Wisława Szymborska mens jeg var her. Jeg kunne i stedet ha lest legenden om Krakus som drepte dragen, oppe på høyden der middelalderborgen ligger i dag. Eller jeg kunne lest bøker om pave Johannes Paul II som oversvømmer byen i form av kjøleskapsmagneter. Men det er lett å forelske seg i Wisława Szymborska når du først har blitt presentert for henne.
Det ensidige bekjentskapet mellom meg og dere
går det slett ikke så verst med.
Jeg vet hva et blad er, et aks, kronblad, kongle, stengel,
og hva som skjer med dere i april og desember.
Selv om min nysgjerrighet ikke blir gjengjeldt,
Bøyer jeg meg ned over noen av dere,
og for andre av dere må jeg bøye hodet mitt bakover.
Hos meg har dere navn:
lønn, borre, blåveis,
lyng, enebærbusk, misteltein, forglemmegei,
men jeg har ingen hos dere.
(fra Planters taushet, 2002)
Wisława Szymborska var veldig glad i naturen, men visstnok ikke så glad i å oppholde seg i den. Det går rykter om at hun foretrakk å få naturen inn til seg, hele leiligheten hennes i Kraków skal ha vært innredet i yndlingsfargen grønn. Frem til sin død i 2012 skrev nobelprisvinneren 350 dikt, ikke flere. For som hun pleide å si, «jeg har da papirkurv».
Wisława Szymborska var veldig glad i naturen, men visstnok ikke så glad i å oppholde seg i den. Det går rykter om at hun foretrakk å få naturen inn til seg, hele leiligheten hennes i Kraków skal ha vært innredet i yndlingsfargen grønn. Frem til sin død i 2012 skrev nobelprisvinneren 350 dikt, ikke flere. For som hun pleide å si, «jeg har da papirkurv».
Samtidig med diktergjerningen arbeidet Wisława Szymborska i flere tiår for et litterært tidsskrift i Kraków. Historiene fra den gangen er mange, for Szymborska hadde både en vittig penn og en vittig tunge. Mest kjent er historien om den mentalt syke unge mannen som sendte henne dikt skrevet med blod i stedet for blekk. Wisława Szymborska sendte ham derfor videre til en kjent psykiater som fant ut at mannen var schizofren. Hun spurte psykiateren om hvilke erfaringer han hadde med psykisk syke diktere, for diktene til den unge mannen bar umiskjennelig preg av talent. Svaret fra psykiateren var at «kjære fru Szymborska, på mitt sykehus er det en hel avdeling med pasienter som aldri snakker om noe annet enn Dem!». Det gikk enda noen år før de aderton i Stockholm oppdaget henne.
Vil du bli bedre kjent med denne interessante polske damen, anbefaler jeg å lese Christian Kjelstrups gode introduksjon til henne HER. Christian Kjelstrup er også mannen bak de norske oversettelsene av Szymborskas dikt så han vet definitivt hva han snakker om.
Noen dager senere skulle det gå opp for meg at Wisława Szymborskas yndlingsfarge kanskje ikke hadde oppstått sånn uten videre. På høyhastighetstoget gjennom Sør-Polen (må ikke forveksles med Sydpolen) fra Kraków til Warszawa går det opp for meg hvor grønt Polen egentlig er. Utenfor vinduet passerer spirende bjørkeskog og grønne åkrer og innimellom velstelte landsbyer. I restaurantvognen har de både piroger og øl. Og eplekake, ingenting slår de polske eplekakene. Det er godt å være ute i polsk natur.
Odd Karsten Krogh 