Vil Neymar da Silva Santos Júnior forsyne seg godt av rekefatet i kveld?
Det var dette med å blogge om fotball. Det bør vel gjøres nå, mens Brasil fremdeles er med i turneringen. I kveld er det Brasil mot Kamerun, landet som heter det samme som «reker» på portugisisk. Fotballgale brasilianere vil nok forlange rekene kokt. Men stopp litt,«fotballgale»? Er brasilianere virkelig så fotballgale? Kanskje når Brasil spiller, men ellers? Det er sagt og skrevet mye for å bevise at et helt folk er lidenskapelig i sitt forhold til fotball. Selv Torkjell Leira – forfatter av Brasil – kjempen våkner– støtter meg i at det ikke er sant. Mange brasilianere roper riktignok høyt både mot presidenten og motstandere, de er unektelig engasjerte. Mens andre blir formelig klistret til ballen for å bevise at alle skal med. Et eksempel er landets store forfatter Clarice Lispector. Hvis selveste Clarice er fotballgal, er hele folket det, ingen tvil. I motsetning til andre intellektuelle forfattere – som Dag Solstad og Kjartan Fløgstad – har Clarice Lispector blitt trukket inn i fotball-VM uten selv å bidra nevneverdig.
Uten livskraftig hjelp fra forfatteren selv, hun døde i 1977, har det ikke manglet forsøk på å score mål på vegne av Clarice Lispector. Det har blitt meg fortalt at Clarice Lispector er sitert i boken til Fredrik Ekelund, Sambafotball: «…om jeg har sett fotball på TV mange ganger, har jeg bare vært på en ordentlig fotballkamp en eneste gang i livet. Jeg føler at jeg ikke har rett til å kalle meg en ekte fotballfan, eller en ekte brasilianer for den saks skyld». Greit nok, det siste var hun jo ikke. Clarice Lispector var opprinnelig ukrainer, fra et land som i årets VM delvis representeres av Russland og hvor hun selv aldri satte sin fot («jeg ble båret»). Clarice – med nytt fornavn – kom til Brasil allerede da hun var to måneder gammel.
Én fotballkamp er da i hvert fall noe. Litteraturprofessoren Miguel Leocádio Araújo forsøkte å finne en forbindelseslinje i en artikkel han skrev om emnet i 2009. Hvor fantastisk ville det ikke vært hvis våre store forfattere kunne skrive mer om den store folkelige lidenskapen i Brasil, fotball! Hvem skulle tro at den uutgrunnelige og innadvendte Clarice Lispector, den muligens største brasilianske forfatteren i det 20. århundre, skulle kunne interessere seg for fotball? O futebol tem uma beleza própria de movimentos que não precisa de comparações . Fotballspillets bevegelser har en egen skjønnhet som ikke trenger sammenligning med noe annet. Dette skal den gode Lispector ha skrevet eller sagt, og det er klart at det kan tolkes som om hun var lidenskapelig tilhenger av ballspill. Professoren får mye ut av denne setningen og har ingen vanskeligheter med å forestille seg «Clarice Lispector foran fjernsynet mens hun heier på Brasil under det siste VM i Tyskland eller de kommende VM.» Men dette ble altså skrevet i 2009 og Clarice Lispector døde i 1977.
Clarice Lispector foran fjernsynet mens hun heier på Brasil (?)
Det verserer også andre historier om forfatteren og ballen. Heller ikke i Brasil er det å være intellektuell forfatter særlig inntektsbringende. Clarice Lispector måtte derfor i en periode livnære seg som journalist i Manchete, som best kan sammenlignes med billedbladet NÅ, hvis noen husker det. Her ble hun blant annet kjent for sine betraktninger rundt husmorrollen og for sine intervjuer med brasilianske berømtheter. Få av dem var fotballspillere. Da redaksjonen foreslo at hun skulle intervjue Pelé, skal hun ha nektet plent. Hun intervjuet imidlertid Mário Zagallo, den eneste ved siden av Beckenbauer som har vunnet fotball-VM både som spiller og landslagssjef. Intervjuet handlet mye om katolske helgener.
Pelé og Zagallo under VM i 1958.
Selv om Clarice påsto hun bare hadde sett én kamp, så vet vi at Brasil fikk fjernsyn allerede i 1950, bare noen traumatiske måneder etter at Uruguay slo Brasil på Maracanã. Professoren over kan altså ha rett i sin ønsketenkning – med tilbakevirkende kraft. Det kan ikke utelukkes at Clarice Lispector og hunden Ulisses hygget seg med noen glass vin og en pakke sigaretter hjemme i sofaen – se bildet – mens hun så Brasil slå Sverige i Sverige i 1958. Eller Tsjekkoslovakia i Chile i 1962. At hun igjen jublet over Brasils seier over Italia i Mexico i 1970. Før hun døde kan hun også ha fått med seg hjemlandets forsmedelige tap for Polen i bronsefinalen i 1974. Men om fjernsynet hadde direkte overføringer på den tiden, er jeg litt usikker på. Og se på bildet igjen. For meg ser det ut som hun sier, tenker – og dette blir best på engelsk – «I couldn’t give a shit».
Store Null i det nordlige Brasil er verdens eneste fotballstadion hvor midtlinjen utgjøres av ekvator.
Jeg er blitt utfordret til å skrive noe om fotball. Jeg er dårlig på fotball, men til gjengjeld ganske god på Brasil. Ikke kan jeg være med på at brasilianere er så opptatt av fotball heller, jeg mistenker at over halvparten er mest opptatt av selve festen og at noen også ønsker å flykte fra den. Sambadamer i gatene? Det er fem dager i februar, det. Og så er det dette med at alle nordmenn elsker Lula. Mytene om Brasil kommer til å hagle over oss i ukene som kommer. Og så kommer jo fotballbøkene etter det. Den eneste fotballboken jeg noensinne har likt er klassikeren Futebol. The Brazilian Way of Lifeav Alex Bellos fra 2003. Den er til gjengjeld god.
OK. Jeg vet godt at det ikke nytter å kjempe mot myter. Det er jo mytene som gir oss fotball-VM i Brasil og vinter-OL i Oslo. Det ligger glede og også mye penger i myter. Derfor, eller kanskje til tross for, har jeg tenkt å gi dere nettopp mytene denne gangen. Det er bare det at jeg har tenkt å slå sammen to av dem, den tredje får vente til karnevalet. Med sambadamene offside sitter vi altså igjen med Lula og selve ballen. La oss dessuten begynne helt nord i landet, på grensen til Frankrike og EU – i Macapá, hovedstaden i den nordøstlige delstaten Amapá. En by som ikke har fått tildelt noen VM-kamper. Jeg var her i 2006.
Det lille propellflyet som forbinder Fransk Guyana med de brasilianske storbyene i nordøst er fullt av brasilianske hushjelper på vei hjem fra sine jobber i Cayenne og noen lystige franskmenn som skal på heisatur til Belém og Fortaleza. Jeg er én av tre som går av på flyplassen i Macapá. Det er sjelden de får en stor europeisk koffert i fanget her, så ting tar tid. Regnet høljer ned.
Hotellrommet på Hotel Macapá er stygt og sengen hard, men jeg sover godt, som det senere skulle vise seg, for siste gang i denne byen. Neste dag kan jeg betrakte Macapá i dagslys, under en dyvåt spasertur i sentrum. En av disse glemte byene med fæle små tuskebutikker. Definitivt stygt. Og vått. Jeg løper inn i nærmeste butikk og kjøper en billig paraply mot det evige troperegnet. Esplanada-varehuset er antagelig et av Macapás beste, men det fosser vann gjennom taket og det er satt bøtter over alt. Strandpromenaden og piren gjør tapre forsøk på å mildne det hele. Jeg kan forestille meg at det er pent i solskinn. Festningen som startet hele bosetningen her, stammer fra 1738 og dannet et støttepunkt på nordsiden av innseilingen til Amazonas-elven. Festningen er stengt på grunn av byggearbeider, de midlertidige gjerdene er ikke av nyere dato.
På denne murkanten blir visstnok mange brasilianere unnfanget.
Etterpå blir det såpass oppholdsvær at jeg kan dra for å se ekvator. Ekvator er nemlig Macapás andre severdighet ved siden av festningen. Den går rett gjennom kommunen litt nord for sentrum. Marco Zero (Nullmerket) heter stedet og markeres ved en murkant på en slags betongstripe. Noen palmer og det midlertidige oppholdsværet løfter stemningen litt. Her er det også et solur og en observasjonsplattform. Det er i hvert fall litt spesielt å stå med et ben på hver halvkule. Murkanten sørger for at det ikke hersker noen tvil om hvor ekvator går. Akkurat denne murkanten er det visst mange par i Macapá som har hatt sex på, ble jeg fortalt. Det å ligge med et ben på hver halvkule skal visstnok gi et ekstra kick. Et ord som jo passer ekstra godt i disse VM-tider.
Hadde dette vært i et annet land, hadde det blitt bygget et museum her. Men siden dette er i Brasil, har man selvsagt gjort det eneste naturlige. Akkurat på delelinjen mellom den nordlige og sørlige halvkule ligger Macapás fotballstadium Zerão (Store Null). Så genialt konstruert at hvert av lagene får sin egen halvkule. Den er bygget i nasjonalmaterialet betong og ble innviet i 1990 med daværende President Fernando Collor til stede. Dette var det største økonomiske løftet i Amapá siden festningen ble bygget to hundre år tidligere. Da militærdiktaturet bygget groteske fotballstadioner i betong over hele landet, glemte de med vilje denne landsdelen. Men nå fikk Macapá en av de mest fantastiske, med en banehalvdel på hver halvkule. Men de som bygget den hadde glemt å ta hensyn til det grusomme været på disse kanter, regn, varme og vind. Først blåste taket av. Så gjorde naturen sitt beste for å tære på betongen. I Amapá er natur sterkere enn betong.
Lula og ballen
Det ble først litt fart i sakene igjen etter at arbeiderpartiet kom til makten. I 2005 kom president Lula på besøk til Macapá. Han fikk omvisning på barnehjem, på festningen og andre severdigheter. Men alle reportasjene dreide seg om besøket på fotballstadion. Lula kunne bringe med seg en gavepakke på atten millioner kroner til oppussing av Zerão-arenaen. Jeg har senere kommet over en bildeserie fra det besøket. En gruppe menn står inne på stadion i Macapá. De fleste er kledd i dress, men to, sportsministeren og Lula, har begge tatt av seg jakkene. Alle ser alvorlige ut, kun president Lula ser noenlunde avslappet ut. Plutselig har noen kastet en ball til Lula, han trikser med ballen, stemningen blir lysere og alle ler. Lula blir mer og mer interessert i ballen, han viser gamle fotballkunster. På de siste bildene ser vi hvordan Lulas ansikt lyser opp i et eneste stort smil, han er helt forgapt i fotballen og glemmer alt rundt seg. Lykken virket fullkommen.
Men det skulle ta ytterligere ni år med gjentatt avbrutte arbeider – her går som kjent mye av pengene til korrupsjon og da tar de fort slutt – før lykken virkelig var fullkommen. Først i februar i år (2014) gjenåpnet Store Null med brask og bram. Åpningskampen mellom de regionale lagene Santos de Macapá og Princesa do Solimões endte visstnok uavgjort. Delstatsguvernøren snakket i sin åpningstale om at dette øyeblikket representerte noe mer enn bare fotball. Dette øyeblikket var selve symbolet på at delstaten Amapá «befinner seg på en bedre vei og har fått nye muligheter til fremgang og utvikling.» Det gjenstår å se om folket tror på sånne ting i 2014. Fotball er kanskje ikke religion lenger, og dessuten blir landet stadig mindre religiøst. Man kan i hvert fall håpe.
Mens jeg vrir meg i sengen og egen svette for å få sove litt før tidlig flyavgang neste morgen, blir det rikelig tid til å tenke. Utenfor vinduet herjer moskitoer og fredagsfylla med Chers «I Believe in Love after Love» på repeat, bare avbrutt av noen regnskyll og et og annet tordenbrak. Jeg tenker absurd nok på hva Brasils store forfatter Clarice Lispector ville ha ment om alt dette. Var hun glad i fotball?
Den gamle damen pirker i alle de stekte eggene med gaffelen slik at plommene renner ut over. Hun vil gjerne ha ett som er bedre stekt. Frokost på Hotel Fortina på Malta har sine sider. Her er ingen under åtti år, bortsett fra meg selv og mitt reisefølge. Den unge mannen nesten uten rynker som smiler til meg i speilet over frokostbuffeten er meg. De fleste av de andre gjestene, fra Belfast og utstyrt med slagvåpen i form av kjepper og krykker, varsler om at fremtiden ikke blir så grei når 68-bølgen kommer. De nye eldre vet veldig godt hvordan de vil ha det og nøyer seg ikke med mindre. Jeg får levende bilder i hodet.
Jeg har vært på Malta i helgen. Malta var ikke helt slik jeg trodde det skulle være. For det første er øya liten, mye mindre enn det man forestiller seg et eget land skal være. En halvtime med buss til alle steder uansett hvor du er. Fine historiske byer, pent vær med klippestrender og oppussede strandpromenader. Senteret for oppdrett av malteserfalker rakk jeg aldri, heller ikke å lese boken kollega Åsfrid hadde utstyrt meg med – denne må du lese. Jeg rakk ikke å lese noe i det hele tatt. Det nærmeste jeg kom litterær tilnærming til øya var å tenke tilbake på den boken jeg fremfor alt forbinder med Malta, Sam Moses’ Mot alle odds(utgitt på Spartacus i 2008). Den gangen jobbet jeg i bokklubbene våre og skulle finne hovedbok til Historieklubben. Jeg husker jeg satt opp en hel natt fordi Mot alle odds var så spennende. Umulig å legge fra seg, som jeg skrev i medlemsbladet den gangen.
I 1942 var Malta verdens mest utbombede sted. Øya var det britiske støttepunkt på veien fra det vestlige til det østlige Middelhavet, hvor de viktige oljefeltene lå. Nazistene blokkerte all tilførsel til øya, og de allierte holdt på å gå tom for både drivstoff, ammunisjon og mat. Malta hadde ingen naturlige ressurser og befolkningen sultet. Mangelen på drivstoff, ammunisjon og reservedeler gjorde at øya ikke kunne forsvare seg særlig lenger. I London regnet man med at Malta – og dermed kampen om oljefeltene – var tapt hvis man ikke fikk fram forsyninger i løpet av få uker.
Sam Moses’ spennende dokumentar, umulig å legge fra seg
Med amerikansk støtte kunne Churchill sende den såkalte dødskonvoien av gårde for å redde Malta: mer enn femti krigsskip dannet eskorten til tretten lasteskip med flybensin og andre forsyninger om bord, samt amerikanernes enorme tankskip SS Ohio som var fullastet med 107 000 fat olje fra Texas. Nådeløse angrep fra tyske og italienske fly og u-båter senket ni av lasteskipene. SS Ohio ble torpedert, bombet og forlatt. Med sterk slagside, flammer på dekk og motorene døde, virket det som om oljetankeren, og dermed de viktigste forsyningene til Malta, var fortapt.
Men to unge matroser, en av dem norske Fred Larsen, var fast bestemte på å redde skipet og vinne krigen. De kom seg ombord i det ødelagte tankskipet etter at deres eget skip gikk ned i flammer. Med en liten gruppe av frivillige ledet de det nærmest utrolige arbeidet som gjorde at krigen tok en ny vending. De reparerte kanonene og bekjempet tyske og italienske bombefly på egen hånd, mens et synkende og brennende Ohio ble tauet i 4 knops fart mot Malta, under grusomme flyangrep. De frivillige på SS Ohio ble tatt imot som helter av den utsultede befolkningen på Malta.
Det har til tidler vært strevsomt å bo på Malta. Her en scene fra Inkvisitørens palass i Vittoriosa
Jeg trodde kanskje det var på den tiden malteserne lærte seg å spise kanin, en rett som regnes som typisk for Malta. Jeg tok feil, viser det seg. Maltesernes forkjærlighet for fenkata, kaninstuing, oppsto da johanitterordenens jaktforbud ble opphevet på 1700-tallet og kaninbestanden var kjempehøy. Kaninoppdrett er i dag en viktig levevei for bøndene.
Under annen verdenskrig var matmangelen prekær på Malta og selv kaninkjøtt var sjeldent. Den britiske regjeringen måtte innføre rasjonering på det meste. Spekk, sardiner på boks, corned beef og boksemelk ble en del av det nye kostholdet, altså matvarer som ble innført når konvoiene kom gjennom. Hadde ikke SS Ohio klart det i 1942, hadde antagelig enda flere maltesere dødd av mangelsykdommer og ren sult. Ingen stakk hull på eggeplommene den gangen.
Nettopp ankommet Valletta i gondol. Vittoriosa og skipsverftene i bakgrunnen.
Femti tusen maltesere mistet sine hjem under verdenskrigen. Verst gikk de ut over de tre historiske byene syd for hovedstaden Valletta, som alle ble bombet sønder og sammen. Vittoriosa (Birgu) er en av dem. På den lekre nyoppbygde strandpromenaden i gamlebyen ser du over til de store skipsverftene som var så viktige for Mussolini og Hitler. På den nye vegetariske restauranten ved strandkanten får vi servert et velsmakende måltid akkompagnert av en utsøkt maltesisk hvitvin. Over fortet blafrer det maltesiske flagget i hvitt og rødt. Siden 1943 har Georgkorset prydet øverste venstre hjørne på flagget, i sin nåværende form siden selvstendigheten i 1964. Den britiske utmerkelsen ble etter hendelsene i 1942 tildelt hele Maltas befolkning for utvist mot og tapperhet. Ikke hverdagskost, dette.
«Vi er ett folk og Kiev er alle russiske byers mor. Det tradisjonelt russiske er vår felles kilde og vi kan ikke leve uten hverandre.» Vladimir Putin
Kiev er en av de virkelig store hovedstedene i Europa. Befolkningsmessig plasserer den seg antagelig et sted mellom Berlin og Roma. Historisk er den også en av de store. Byen ble grunnlagt allerede i 482. Vikingene hersket og herjet her nede tidlig, Kiev lå strategisk til ved elven Dnepr, omtrent midtveis mellom Skandinavia og Konstantinopel. Den første slaviske, og dermed også russiske, statsdannelsen var her – Kiev-Rus er et begrep også i Moskva. Men så kom mongolene, litauerne og polakkene. Og russerne, alltid russerne. Som en del av det russiske keiserdømmet og senere Sovjetunionen ble Kiev til en av de store industribyene, i tillegg til den historiske og kulturelle rollen. Og for rundt femogtyve år siden våknet Kiev opp som hovedstad i Europas nest største land.
Kiev har gjennom århundrene vekslet mellom å være mektig og å være ubetydelig. Nå er Kiev betydelig igjen. Putin har rett i det han sier. Både Ukraina og Kiev er så altfor innvevd med sine nabofolk til at det er enkelt å si hvor grensen går, hvis det går noen. Hovedstaden Kiev ligger dessuten ubeskyttet på en steppe. Det er heller ikke så enkelt å bestemme seg for hvilket trekk som er mest fremtredende ved denne kjempebyen i dag. Ukrainsk, russisk, historisk, vakker, elegant, vulgær og aggressiv. Kiev er alt på en gang.
Norwegian flyr direkte til Kiev og det koster latterlig lite å komme seg hit. Alt fungerer for turister i Ukraina, men noe er annerledes. Når du kommer ut av flyplassterminalen og skal finne leiebilen din, kan det hende at skiltene er skrudd av og du blir møtt av en politimann som hevder at den er feilparkert. For 20 hryvni skrur han imidlertid skiltene på igjen. Dette er antagelig det du som turist slipper unna med, men ukrainere må leve med sånt til daglig. De fleste turister tar forøvrig taxi inn til byen, etter at de har vekslet til seg noen hryvni i en minibank. Før var en hryvnia verdt en krone, nå nærmer den seg snart femti øre. Hryvnia var også myntenheten i Kiev-Rus for over tusen år siden.
Uavhengighetsplassen er et fint sted å være nå når sommeren nærmer seg
Flyplassen var mindre enn du hadde forestilt deg, men på veien inn til sentrum overtar følelsen av storby fort. Kiev oppleves som større enn den er. På den enorme rette motorveien kjører bilene i vanvittig fart og med minimal avstand til bilen foran. Inne i selve Kiev er husene høyere og gatene bredere enn noe vi er vant til på vår kant av verden. Du hadde neppe regnet med at Kiev skulle være så storslagen og vakker. Hovedavenyen Kresjatik byr på dominerende og høye bygninger i klassisk (sovjet)stil, en stil som både er vakker og skremmende på samme tid. Plassene er enorme og monumentene store. Sånn som den gigantiske Uavhengighetsplassen, berømt fra nyhetene de siste månedene og faktisk et veldig hyggelig sted å oppholde seg – når både demonstrasjonene og Moskva nå etter hvert ser ut til å ha roet seg litt.
Femen i sommerlig protest – denne gangen gjaldt det visst vannforsyningen
Ikke alle demonstrasjoner er voldelige i dette landet. Kanskje er du så heldig å få se toppløse kvinnelige aktivister fra protestgruppen Femen bade i byens fontener. Femen er et seriøst tiltak og protesterer mot det ene og det andre, som henrettelser i Iran, legalisering av prostitusjon i Ukraina, for få medaljer i OL og andre ting som irriterer. Ideen med å protestere toppløs oppstod fordi «det var den eneste måten å bli hørt på i dette landet». Samtidig er Femen et tegn på det løsslupne og anarkistiske ved Ukraina. Dette har antagelig skapt et annerledes og hyggeligere Kiev enn det det var i Sovjetunionen eller enn det ville vært i Russland. Kiev er både fattigere og mindre enn Moskva, men det er definitivt lov å mene mer i Kiev.
Man føler seg fort liten i Kiev, mest på grunn av det monumentale ved byen. De store overdådige kirkene tar pusten fra deg. Grotteklosteret ligger litt over halvveis bort til Mor Ukraina-statuen. Det er verdt hvert minutt av den timen det tar å gå ut dit. I virkeligheten et kompleks av kirker, klokketårn og klostre – et av verdens underverker. På den andre siden av elven Dnepr ligger de enorme boligområdene med gråhvite blokker på rekke og rad. Det er ikke alle steder du har lyst til å se på nært hold.
Kievs «Grünerløkka»
Skulle du få hjemlengsel, har også Kiev et slags Grünerløkka midt i byen. «Andrijivskij-gaten» går fra høyden med samme navn og ned til den nedre bydelen. Her finner du hyggelige utecafeer og puber, morsomme butikker og markeder. Oppe på høyden finner du den storslagne St. Andreas-katedralen. Her oppdager du hva storslagent virkelig kan bety, før du kommer til Kiev er «storslagent» bare et ord. Fortsetter du nedover åsen på den andre siden, kommer du til Kiev-operaen. Også den enorm. Kiev har for øvrig et tredvetalls museer som er verdt et besøk. Byen slutter aldri å imponere turister.
Kiev er ikke bare historisk skjønnhet, den er også en nattens dronning. Her røykes, drikkes og festes det mer enn vi er vant til fra Norge. Bak den glitrende fasaden sporer man en form for aggressivitet man bare finner i kjempebyer på andre kontinenter. Her går bilene tett og fort, mange er digre SUV med sotede vinduer, hvite amerikanske limousiner vrenger inn foran luksushotellet Premier Palace eller motehusene på Kresjatik. Noen har mye penger i dette landet og du aner at det er noe galt med akkurat det. Ukraina sies å være Europas mest korrupte land. Og det er helst på de nyrike stedene, på superrestaurantene og de glitrende nattklubbene du opplever aggressiviteten. Smokingkledde bolegutter med et litt for hardt grep rundt armen til unge kvinner. Nervøs latter. Unødig dyr champagne. Et par velkledde menn som slåss. Blod som flyter. Nattelivet i Kiev har mange fasetter og noen steder føler du deg ikke vel. Du får lyst til å holde avstand.
Men byen har også mange hyggelige steder og ukrainerne flest liker utlendinger hvis de kommer vestfra. Det er mye å finne på her, og den som er interessert i kunst og kultur kan holde på i månedsvis. Europeisk arv på UNESCOs liste. Det er samtidig litt New York over Kiev. Høye hus. Markedsøkonomi med lysreklamer, McDonalds og nattåpne supermarkeder. Som i New York går tunnelbanen fortere i Kiev enn i andre storbyer. På vakre, dype stasjonene kommer det et effektivt blått tog hvert annet minutt og plattformene fylles lynraskt opp. Her er det lurt å ha et lite grep om det kyriliske alfabetet. Du er selvsagt ikke nødt til å ta metroen i Kiev, men den er en opplevelse i seg selv og veldig fin hvis du har tenkt deg på stranden.
Kiev har flere kilometer med sandstrender.
Strandliv i Kiev? Joda. Det er jo mye varmere om sommeren her enn det er i Oslo, så det kan godt hende du får lyst til å prøve en av de mange flotte strendene langs elven. Vannet er ikke noe særlig å skryte av, men sanden og folkelivet holder så absolutt mål. Det går metro til stranden, for eksempel til Hidropark. Metrostasjonen ligger på en øy midt i Dnepr-elven. Her kan du ta sikte på en av de luksuriøse strandklubbene hvor det koster en formue å komme inn, eller bare menge deg med vanlige solhungrige kievitter. Det er en egen opplevelse å kose seg på finkornet sandstrand i førti graders varme mens gråbrune, stygge skyskrapere blinker i det fjerne.
Kievs «muscle beach»
På Hidropark finner du også Kievs berømte «muscle beach», en attraksjon de deler med Los Angeles. Dette er et digert utendørs helsestudio, opprinnelig fra sovjettiden da kroppen var et politisk instrument. Apparatene er laget av skrapjern og lenket fast med kjetting slik at ingen skal kunne stjele dem. Fysisk fostring er fremdeles viktig i Ukraina. Mange her har lagt sin elsk på de mest kraftfulle og aggressive sportsgrenene – som bryting, bodybuilding og boksing. Du kødder ikke med Kiev.
I Kiev bor det også mange intellektuelle, kunstnere og forfattere. Andrej Kurkov er en av dem. Opprinnelig fra St. Petersburg og med russisk som morsmål. Med den største selvfølgelighet er han i dag borger av Ukraina og landets mest kjente nålevende forfatter. Han er utgitt på Cappelen Damm og du kan møte ham på Litteraturfestivalen på Lillehammer i mai. I februar i år skrev han dette – og la oss håpe han har rett:
Ukraina følger årstidene. Våre revolusjoner pleier å starte om høsten, etter at avlingen er i hus, og slutter om våren før det er på tide å sette potetene. I år vil også vi sette poteter på landstedet vårt 80 kilometer utenfor Kiev. På den tiden får vi håpe at Ukraina har funnet fred med seg selv og fått en lovlig valgt regjering.
P.S. Mange vil sikkert være uenig i stavemåten på navn etc. Det er nemlig ikke så enkelt å gjøre om alt til latinske bokstaver. Uttalen legges ofte til grunn (noen er uenig i dette prinsippet) og hvert vesteuropeisk land har sin egen stavemåte. I Norge har vi en tendens til å blande den norske måten med den engelske. Så er det forskjellen mellom det ukrainske og det russiske, noe som ikke er så enkelt å skille i dette landet hvor begge språkene er utbredt. Det språket som har størst utbredelse i de enkelte byene har ofte fått bestemme. Kiev Киев (russisk) er kinkig og heter også Kyiv Київ (ukrainsk), uttalen er ikke så forskjellig. I Norge har vi prøvd å introdusere Kyiv, men det ser ut til at Kiev holder posisjonen som den mest brukte formen fremdeles. Danskene skriver Kijev, som gjenspeiler den gjengse uttalen på stedet, altså i Kiev. Med en del artige detaljer i tillegg, slik som liten forskjell på y og i eller g og h og en o som ofte blir til a i trykksvak posisjon, sier det seg selv at man lett faller på glattisen. Beklager det. Det blir forresten enda mer Ukraina fremover.
Du kan i mellomtiden lese mer om Kiev, Kyivstar og ukrainsk vodka HER
Odd Karsten Krogh 