Den gamle damen pirker i alle de stekte eggene med gaffelen slik at plommene renner ut over. Hun vil gjerne ha ett som er bedre stekt. Frokost på Hotel Fortina på Malta har sine sider. Her er ingen under åtti år, bortsett fra meg selv og mitt reisefølge. Den unge mannen nesten uten rynker som smiler til meg i speilet over frokostbuffeten er meg. De fleste av de andre gjestene, fra Belfast og utstyrt med slagvåpen i form av kjepper og krykker, varsler om at fremtiden ikke blir så grei når 68-bølgen kommer. De nye eldre vet veldig godt hvordan de vil ha det og nøyer seg ikke med mindre. Jeg får levende bilder i hodet.
Jeg har vært på Malta i helgen. Malta var ikke helt slik jeg trodde det skulle være. For det første er øya liten, mye mindre enn det man forestiller seg et eget land skal være. En halvtime med buss til alle steder uansett hvor du er. Fine historiske byer, pent vær med klippestrender og oppussede strandpromenader. Senteret for oppdrett av malteserfalker rakk jeg aldri, heller ikke å lese boken kollega Åsfrid hadde utstyrt meg med – denne må du lese. Jeg rakk ikke å lese noe i det hele tatt. Det nærmeste jeg kom litterær tilnærming til øya var å tenke tilbake på den boken jeg fremfor alt forbinder med Malta, Sam Moses’ Mot alle odds (utgitt på Spartacus i 2008). Den gangen jobbet jeg i bokklubbene våre og skulle finne hovedbok til Historieklubben. Jeg husker jeg satt opp en hel natt fordi Mot alle odds var så spennende. Umulig å legge fra seg, som jeg skrev i medlemsbladet den gangen.
I 1942 var Malta verdens mest utbombede sted. Øya var det britiske støttepunkt på veien fra det vestlige til det østlige Middelhavet, hvor de viktige oljefeltene lå. Nazistene blokkerte all tilførsel til øya, og de allierte holdt på å gå tom for både drivstoff, ammunisjon og mat. Malta hadde ingen naturlige ressurser og befolkningen sultet. Mangelen på drivstoff, ammunisjon og reservedeler gjorde at øya ikke kunne forsvare seg særlig lenger. I London regnet man med at Malta – og dermed kampen om oljefeltene – var tapt hvis man ikke fikk fram forsyninger i løpet av få uker.
Med amerikansk støtte kunne Churchill sende den såkalte dødskonvoien av gårde for å redde Malta: mer enn femti krigsskip dannet eskorten til tretten lasteskip med flybensin og andre forsyninger om bord, samt amerikanernes enorme tankskip SS Ohio som var fullastet med 107 000 fat olje fra Texas. Nådeløse angrep fra tyske og italienske fly og u-båter senket ni av lasteskipene. SS Ohio ble torpedert, bombet og forlatt. Med sterk slagside, flammer på dekk og motorene døde, virket det som om oljetankeren, og dermed de viktigste forsyningene til Malta, var fortapt.
Men to unge matroser, en av dem norske Fred Larsen, var fast bestemte på å redde skipet og vinne krigen. De kom seg ombord i det ødelagte tankskipet etter at deres eget skip gikk ned i flammer. Med en liten gruppe av frivillige ledet de det nærmest utrolige arbeidet som gjorde at krigen tok en ny vending. De reparerte kanonene og bekjempet tyske og italienske bombefly på egen hånd, mens et synkende og brennende Ohio ble tauet i 4 knops fart mot Malta, under grusomme flyangrep. De frivillige på SS Ohio ble tatt imot som helter av den utsultede befolkningen på Malta.
Jeg trodde kanskje det var på den tiden malteserne lærte seg å spise kanin, en rett som regnes som typisk for Malta. Jeg tok feil, viser det seg. Maltesernes forkjærlighet for fenkata, kaninstuing, oppsto da johanitterordenens jaktforbud ble opphevet på 1700-tallet og kaninbestanden var kjempehøy. Kaninoppdrett er i dag en viktig levevei for bøndene.
Under annen verdenskrig var matmangelen prekær på Malta og selv kaninkjøtt var sjeldent. Den britiske regjeringen måtte innføre rasjonering på det meste. Spekk, sardiner på boks, corned beef og boksemelk ble en del av det nye kostholdet, altså matvarer som ble innført når konvoiene kom gjennom. Hadde ikke SS Ohio klart det i 1942, hadde antagelig enda flere maltesere dødd av mangelsykdommer og ren sult. Ingen stakk hull på eggeplommene den gangen.
Femti tusen maltesere mistet sine hjem under verdenskrigen. Verst gikk de ut over de tre historiske byene syd for hovedstaden Valletta, som alle ble bombet sønder og sammen. Vittoriosa (Birgu) er en av dem. På den lekre nyoppbygde strandpromenaden i gamlebyen ser du over til de store skipsverftene som var så viktige for Mussolini og Hitler. På den nye vegetariske restauranten ved strandkanten får vi servert et velsmakende måltid akkompagnert av en utsøkt maltesisk hvitvin. Over fortet blafrer det maltesiske flagget i hvitt og rødt. Siden 1943 har Georgkorset prydet øverste venstre hjørne på flagget, i sin nåværende form siden selvstendigheten i 1964. Den britiske utmerkelsen ble etter hendelsene i 1942 tildelt hele Maltas befolkning for utvist mot og tapperhet. Ikke hverdagskost, dette.
Odd Karsten Krogh 