Polen På vei til håndverkernes hjemland

«En gammel bil med polske skilter og blankslitte dekk stoppes på Svinesund. Når sigarettrøyken er luftet ut, ser tollerne fem mannfolk. Karene er på vei til Norge for å finne seg arbeid. Bagasjerommet er fylt med sigaretter. Polakker …» Slik skildret Kristoffer Nordvik i Aftenposten en scene i Kampen for tilværelsen, NRKs dramaserie som klarte å hisse opp en femtedel av polakkene i Norge, inkludert ambassadøren deres. En femtedel av polakkene som bor i Norge ser visstnok på Tv-serien Kampen for tilværelsen. Hovedpersonen i serien er en lingvist som reiser fra Warszawa til Oslo for å finne sin biologiske far som han aldri har møtt. Polakkene i serien fremstilles med stor ironi, som prototypen på nordmenns fordommer. For det er vel lov å spøke med våre venner?

Jaruzelski - polsk kommunistleder
Jaruzelski – polsk kommunistleder

Jeg har bestilt flybillett til Polen, litt sånn på impuls. Det skal være billig der og man bør jo ha sett Auschwitz en gang i livet. Jeg vet ikke helt hva jeg kan forvente, et fattig Tyskland, kanskje, eller et litt mindre spennende Ukraina? Et minne fra da jeg var 12 år er at landet hadde så fine frimerker. Store fargerike frimerker med «Polska» på. Den gangen sluttet jo Europa i Vest-Berlin. Og hvis Dagsrevyen en sjelden gang hadde nyheter fra Polen, ble de ledsaget av bildet av mannen med de mørke brillene, Wojciech Witold Jaruzelski. Aldri noe godt fra Polen.

Hvis vi ser bort fra frimerkene og Marek som pusset opp spisestuen min i fjor, har jeg hatt lite med Polen å gjøre. Ikke at jeg har noe imot folket eller landet. På ingen måte. Nordmenn har ikke noen problemer med polakker eller landet deres. Tvert imot er polakkene flinkest i klassen og høyt utdannede. Det liker vi godt. Det er også fint at de tar snekkerjobber, da blir det billigere å få utført reparasjoner i norske hus. Selv ble jeg ble operert i nesen av en polsk lege i fjor. Han var dyktig. Polakker er som oss.

Polakker drikker vodka og øl. Det liker vi også godt. Det er innvandrere som ikke drikker vi har problemer med. Dette med at polakkene smugler sprit og sigaretter er også noe nordmenn synes er en fordel – i likhet med svart arbeid. Polske immigranter er eksemplariske. De er jo nesten som oss. Kvinnene er riktignok blondere og tynnere. Mennene er mørkere og tykkere og har ofte bart. Til tross for dette ser det ut til at vi omgås fredelig og at vi i fremtiden kan få mange norske skoleelever med etternavn som Borowski og Łukaszewicz. Polakkene er kommet for å bli her og vi har ikke så mye imot det.

Men det helt spesielle med folk fra Polen, i motsetning til andre innvandrere, er at vi liker polakkene best når de er her, ikke når de er i hjemlandet sitt. Da har vi fordommer mot dem. Her er de som oss. I Polen, der vodkaen flommer, er polakkene mer polske. Når var du selv i Polen sist?

Polske tvillinger
Polske tvillinger

Vi vet i det hele tatt altfor lite om Polen. Kan du navnet på noen kjente polakker? Lech Wałęsa, helt sikkert. Pave Johannes Paul. Er ikke Roman Polanski polsk? Så visste du kanskje ikke at Frédéric Chopin og Madame Curie egentlig var polske selv om de bodde deler av livet i Paris og forfransket navnene sine. Og muligens husker du selve inkarnasjonen av polske menn: de små korpulente Kaczyński-tvillingene var henholdsvis president og statsminister – mest kjent for sine populistiske uttalelser. Men også polske politikere vokser, den polske Donald leder som kjent nå hele EU.

wislawa_szymborska
Wisława Szymborska vant Nobelprisen i 1996

Siden dette er en forlagsblogg kan det være formålstjenlig å ta med Polens hele fem litterære nobelprisvinnere i litteratur. Henryk Sienkiewicz  i 1905. En klassiker. Władysław Stanisław Reymont i 1924. Mye vanskeligere å få tak i i dag. Wisława Szymborska fikk Nobelprisen i 1996 og var kanskje en av de minst leste forfattere som noensinne har fått den. I 1980 gikk prisen til Czesław Miłosz. Du har heller ikke lest ham, nei? Det er dumt av oss. Den mest kjente prisvinneren er Isaac Bashevis Singer, som da han fikk Nobelprisen i 1978 allerede hadde bodd i USA i førti år. Tidligere bokklubbmedlemmer kjenner til ham. Selv er jeg ganske så blank på Polen og polsk litteratur. Det må jeg endre på. Men nå skal jeg først besøke polakkene i deres eget land.

Norwegian til Kraków er fullt av små korpulente polske menn med bart, de skal hjem til påske. Noen seter er også opptatt av kulturelle eldre mennesker som leser bøker, du vet typen som har tatt tysk eller nederlandsk grunnfag og som nå gjerne vil forsøke noe nytt. Som å se Auschwitz. På flyet er det ingen som tar seg bryet med å gi informasjon på polsk. Kanskje fordi ingen kan polsk. Men landet har hele 38 millioner innbyggere, jeg bare nevner det.

Å lande på Johannes Paul II er ingen stor opplevelse siden den er under oppbygging. Masse villedende skilt fulle av konsonanter. Men taxien er effektiv og ingen prøver å lure oss. Å sjekke inn på Best Western Old Town er unnagjort på to minutter og det er hyggelig i tillegg. De ansatte snakker bedre engelsk enn i noe annet kontinentalt land jeg har vært i. Rommet er stort og fint og har utsikt mot middelalderborgen. Polen, jeg gleder meg. Følg med, mer kommer.

Bartek Kaminski
Bartek Kaminski har hovedrollen som Tomasz i «Kampen for tilværelsen». Å være polsk i Norge er en ting, polsk i Polen kanskje noe annet?

Daniel Galera- Arvens ansikt

På søndag leste jeg Daniel Galeras Arvens ansikt, en brasiliansk roman utgitt på Gyldendal for noen måneder siden, oversatt av Anne Elligers.

Mens det er senvinter i Norge nærmer det seg sommersesongslutt på badestedet Garopaba, et par timers kjøring syd for storbyen Florianópolis i delstaten Santa Catarina. Etter fire måneder med høysommer har lokalbefolkningen tjent nok på turistene for i år og er i ferd med å stenge restauranter, overnattingssteder og butikker. Snart skal temperaturen synke til tyve, femten grader og de lokale får ha stedet for seg selv helt til november. Det er nå romanens hovedperson, en ikke navngitt gymnastikklærer, kommer kjørende for å bli værende et helt år. Hans lille Ford Fiesta er lastet med sportsutstyr, flatskjerm og playstation. Og en tilårskommen hund.

Hunden tilhørte hans far. Faren er nettopp død og far og sønn hadde et svært anstrengt forhold. Garopaba er stedet hvor hans bestefar etter sigende døde for mange år siden, angivelig tatt av dage. Vår hovedperson er egentlig kommet for å finne ut av dette, samtidig som han søker sine røtter. De fleste av de få som flytter til Garopaba flykter fra noe, som oftest ulykkelig kjærlighet. Dette mønsteret kan også gymnastikklæreren passe inn i: hans store kjærlighet Vivian har sviktet ham til fordel for broren hans.

Garopaba slik det fortoner seg på en dyster høstdag
Garopaba slik det fortoner seg på en dyster høstdag

I tillegg til de familiære traumene er vår mann bærer av en sjelden sykdom – han klarer ikke gjenkjenne ansikter, selv ikke ansiktene til sine nærmeste. I lommeboken har han alltid med et portrett av seg selv for å huske hvordan han ser ut. Han må derfor omgås andre på en spesiell måte siden han aldri husker dem fra gang til gang. Men gjennom kontakt med de andre innbyggerne i den lille byen – en serveringsdame, sønnen hennes, svømmeelevene, mannen som kjøper bilen hans, damen som leier ut leiligheten, sekretæren på turistbyrået og andre – setter han sammen brikkene i et puslespill som kanskje kan føre ham til bestefaren og sin egen historie.

Det er sjelden slike tykke oversatte romaner kommer til Norge fra andre steder enn USA, og Daniel Galera er da også blitt sammenlignet med Jonathan Franzen. Ulikt mange andre unge forfattere fikk Galera en panglansering av denne boken, da den var med på en brasiliansk storsatsning på Frankfurt-messen for et par år siden. Antagelig derfor ble den solgt til flere land før den var utgitt på originalspråket. Det er slett ikke ufortjent, de mer enn fire hundre sidene var vel verdt en hustrig søndag. Jeg selv likte spesielt godt denne melankolske stemningen av forlatt badested og hva denne stemningen gjør med menneskene som bor der. Forfatteren klarer å formidle det på en veldig god måte. Jeg kunne godt forflyttet både lesningen og rødvinsglasset mitt til hovedpersonens leide leilighet i Garopaba, med utsikt til den forlatte stranden og det grå havet.

Forfatteren under en signering av "Ensopada de sangue". I Brasil kunne du få den med ulike farger på omslaget.
Forfatteren under en signering av «Barba ensopada de sangue». I Brasil kunne du få den med ulike farger på omslaget.

«Skjegg dynket i blod» (Barba ensopada de sangue), som den heter i original, er en bok som har høstet svært gode kritikker. Anmelderen Beatriz Resende i Rio de Janeiros største avis O Globo skriver at dette er et stort og uventet sprang fremover for denne forfatteren, som altså har utgitt flere bøker i hjemlandet. Dwight Garner i The New York Times sammenfatter boken slik: “Mr. Galera has a lovely sense of the rhythms of beach town life in the off season, the salty air and the diesel fishing boat motors and sun that burns off the morning chill… Like his narrator, he’s a lover as much as a fighter, and his novel is seductive. It’s got a tidal pull. Blood-Drenched Beard also has a terrific ending. It’s one that suggests, sometimes at least, that peace, love and understanding are vastly overrated.”

I Norge har det foreløpig vært stille rundt boken, og sånn kommer det nok også til å forbli. Det er synd.

PS. Ikke helt stille, skulle det vise seg. Etter at jeg hadde publisert innlegget, ble jeg minnet på av kulturjournalist Ana Leticia Lourenço Sigvartsen i NRK at de hadde en anmeldelse av Daniel Galeras bok før jul. Anmeldelsen finner du her

Donetsk. Peter og ulven

I 2012 kunne vi lande i Donetsk med Austrian Airlines’ rute fra Wien. Fra den nye flyplassterminalen i glass og stål – oppkalt etter byens store komponist Sergej Prokofjev – kunne vi ta en Renault-taxi inn til Donbass Palace, dette bløtkakehotellet som blir regnet som Ukrainas aller beste. Her kunne vi leve noen dager i luksus, spise godt, drikke mye, svømme i hotellbassenget og gå i operaen. Donetsk hadde – og har nok fremdeles – grønne boulevarder og parker fulle av roser. Dette var, som Lonely Planet skrev, en by hvor man burde unne seg litt ekstra. Et hyggelig, nærmest luksuriøst, sted å være turist for noen dager.

I 2015 er det ingen som flyr til Donetsk. Flyplassen I Donetsk er hakket i stykker av harde kamper. Donetsk, som frem til 2014 var en av de store byene i Ukraina og heller ikke liten i europeisk sammenheng, med sine én million innbyggere, er ikke mer det. I februar 2015 flykter flere hundre hver dag og byen er snart nede på halvparten, samtidig som stadig mer av bygningsmassen ødelegges. Ingenting blir bedre av at byen ligger inne i den separatistkontrollerte sonen, et slags ingenmannsland. Restaurantene på Donbass Palace er fylt opp av kortklipte separatister med tunge automatvåpen. Vodka og kalasjnikov er ingen sympatisk kombinasjon. Selv fotball-laget Shakhtar Donetsk, et av de store lagene i europeisk fotball, har flyttet til Lviv og spiller alle sine hjemmekamper der. Stadion i Donetsk var ny til fotball-EM i 2012, i 2015 er den et forbrent skall. Så fort kan det gå når menneskene setter i gang. Europa har gode tradisjoner i selvutslettelse. Nå er turen kommet til Donetsk.

Donetsk startet opprinnelig som en walisisk gruveby, så rart det enn kan høres ut. Det var nemlig slik at den walisiske forretningsmannen John Hughes startet gruvedrift i disse områdene og fulgte opp med å bygge et stålverk. Byen som vokste frem her fra cirka 1869 fikk derfor navnet Huhgesovka, forenklet til russisk ble det Jusovka. Det finnes fremdeles et område i byen som heter den «engelske kolonien». Små nasjoner blir lett blandet sammen med det større nabofolket. Walisere blir engelskmenn, ukrainere blir russere – i 1905 trodde jo mange europeere at nordmenn var svensker, akkurat som mange måpte da det i 1990 plutselig dukket opp en nasjon som het Litauen. I sovjettiden ble Jusovka omdøpt til det mer politisk korrekte Stalino. Som Stalino ble byen okkupert av tyskerne og kraftig ødelagt, så byen har vært med på dette tidligere. I 1961 fikk Donetsk endelig navnet Donetsk etter elven Donets, som også har gitt regionen navn. Symbolsk nok begynner Donets i Russland, før den bukter seg gjennom Ukraina og deretter igjen krysser grensen for å renne ut i den store russiske stilleflytende elven Don.

Sergei_Prokofiev miniSergej Sergejevitsj Prokofjev ble født i Donetsk. Han er byens store komponist, kjent både for sine symfonier og for musikkstykket Peter og Ulven, et symfonisk eventyr som han selv skrev librettoen til. Historien er opprinnelig et russisk eventyr. Eventyret – og musikkstykket – handler om lille Peter som bor sammen med bestefaren sin like ved en stor skog. Peter får ikke lov til å gå utenfor gjerdet – der ligger nemlig ulven på lur. En vakker dag går likevel Peter ut, sammen med vennene sine – en fugl, en katt og en vimsete and. Og så dukker ulven selvfølgelig opp. I disse dager, med Kerry, Merkel og Hollande på skytteltrafikk mellom Petro Porosjenko i Kiev og Vladimir Putin i Moskva, er det nærliggende å dele ut roller. Porosjenko – som jo heter Peter allerede – er selvfølgelig gutten som gikk utenfor gjerdet. Hvem som er ulven, kan det være delte meninger om – i hvert fall i Donetsk -, men de fleste vil nok si at ulven bor i skogene i nord og øst. Det hører med til fortellingen at Peter har en listig plan for hvordan han skal takle ulven. Så får vi se om virkeligheten og eventyret stemmer over ens.

Kultur og musikk har alltid vært viktig i dette landet og er det også i plagede Donetsk. Selv om folk ikke tør å gå ut på gaten, butikkene og minibankene er stengt, selv om det skytes i gatene, så holder operaen i Donetsk åpent. The Guardian hadde i høst en gripende reportasje fra operaen, hvor de hadde intervjuet skuespillerne og publikum. I september opplevde operaen at lageret deres i utkanten av byen ble truffet av granater og at kulissene til Den flyvende hollender ble ødelagt. De bestemte seg derfor å åpne dørene til Flaggermusen i stedet, siden de hadde alt som trengtes i selve teatret. Billettene var gratis og folk strømmet til i hundrevis. «Det var ikke plass til alle», fortalte operadirektøren til The Guardian, «men vi lot folk sitte i trappene, på gelenderet og der vi kunne presse dem inn. To eldre damer kysset hendene mine fordi vi valgte å åpne sesongen på denne måten». Det er mange ulike politiske oppfatninger om det som skjer i Donetsk, men det har ikke hindret folk i å samles om kulturen, som nå trengs mer enn noen sinne. Å finne trøst i en bok, i musikk, blir kanskje det eneste fristedet når man ikke kan bevege seg trygt på gaten, ei heller si hva man måtte mene.

I dag er Angela Merkel og François Hollande i Moskva for å prøve å få Putin til å stoppe skytingen i Donetsk. Putin hevder jo han ikke skyter, så helt enkelt blir det nok ikke. I går hadde selv Dagsrevyen, dette påkostede «Norge rundt», det nye fredsfremstøtet som hovedoppslag. Ikke forvist til «utenlandspausen» med de vanlige tre tyve sekunders innslagene midt i sendingen. Hele fire minutters Ukraina-innslag før ikke-tiggeforbud og nesten-død på norske sykehus er antagelig ikke et tegn på varig endring av fokus, men viser heller hvor viktig dette er – også for Norge. Sentrum i Europa akkurat nå er Donetsk.

donetsk

På Platekompaniet.no får du tak i musikken til Prokofjev. For eksempel Peter og ulven, symfonisk eventyr for orkester og forteller med musikk og libretto av Sergej Prokofjev. Opus 67, komponert 1936. Platekompaniet kan også skaffe deg den Oscar-vinnende polske animasjonsfilmen Peter og ulven.

På Tanum.no vil du finne utallige bøker om Prokofjev, blant annet hans dagbøker. Tanum har også en fin svensk barnebok, Peter och vargen, med tekst av Sergej Prokofjev og illustrasjoner av Ilon Wikland. CD med musikk og opplesning er inkludert.

Michel Houellebecq – Soumission

Vi har tidligere snakket om at tekster kan være farlige. Tegninger er greiere, som vi så i første del av denne bloggen, i  Wolinskis intervju med Mesteren. Michel Houellebecq skriver tekster som kan være farlige. Samtidig er han en mediekjendis i Frankrike.  Det har seg slik, mens vi alle venter på at jeg skal bli ferdig med å lese Michel Houellebecqs nye roman Soumission, at en fransktalende venninne tipset meg om et fjorårsintervju med Houellebecq i magasinet Elle. Min venninne vil gjerne være anonym når jeg nå gjenforteller det hun sa. Jeg fant også ut at gjenfortellingen antagelig blir bedre av at jeg ikke sjekker originalen, så jeg lot det være.  En gjenfortelling er som kjent en unøyaktig gjengivelse av noe som antagelig har skjedd. Nåvel, omtrent slik kunne man kanskje tenke seg at intervjuet i det franske bladet forløp:

En velopplagt Michel Houellebecq stiller til intervju med noen jeg innbiller meg må ha vært en av de yngre i staben til Elle. De er vel unge alle sammen, når jeg får tenkt meg om. Forfatteren er i strålende humør. Det skjer så mye når den nye romanen hans nå skal utgis, en begivenhet selv i det blaserte Frankrike. Deltagelse i en film der han spiller seg selv. Egne dikt tonesatt og utgitt på CD. En ny diktsamling i bokform. Forfatteren står klar til å vise nye sider av seg selv. Men Fortsett å lese Michel Houellebecq – Soumission