Vi er inne i femte sesong av The American Horror Story. Serien går på Fox og har fått mye oppmerksomhet. I årets utgave ser vi Lady Gaga i hennes første store TV-rolle – en rolle som ga henne en Golden Globe-prisen for beste skuespillerinne. Jeg har sansen for Lady Gaga, men er enda mer begeistret for serien. Jeg kom litt sent i gang med den, for dette er ikke en serie som er blitt «snakkis» i Norge, kanskje fordi den går på Fox og ikke TV2. Og kanskje er den for spesiell. Men American Horror Story har holdt koken i mange år. Den består av ulike miniserier for hver sesong, med varierende tema innenfor sjangeren «intelligent horror».
Den første sesongen, Murder House, handler om familien Harmon som flytter inn i et hjemsøkt hus. Jessica Lange, som lenge har vært en bærende kraft i hele serien, har her rollen som en farlig nabofrue. Jeg husker at jeg fikk abstinens da de første episodene var sett og det plutselig ikke var flere. Men da kom neste sesong kalt Asylum, hvor vi følger leger og pasienter på et mentalsykehus på 1960-tallet. Vitenskapelige eksperimenter veksler med religiøs besettelse.
Freak Show: Jessica Lange som Elsa Mars, Jyoti Amge som MaPetite
I tredje sesong, som handlet om hekseprosesser på 1600-tallet, falt jeg litt av. Hendelsene på hekseakademiet i New Orleans, iblandet ganske mye lokal voodoo, fenget meg ikke i samme grad. Det kan ha vært min skyld. Derfor tror jeg at jeg må se den om igjen i mars når abstinensen setter inn. Derimot ble min interesse for serien gjenoppvekket da Jessica Lange inntok skjermen som sirkusdirektør i fjerde sesong. Freak Showhandler om et ensemble under ledelse av den tyske kabaretstjernen Elsa Mars. Det helt spesielle her er at skuespillerne for en stor del er personer med ekte fysiske skavanker, som vises frem for penger i serien. Det deltar som vanlig i denne serien også et helt kobbel med kjente skuespillere. Kathy Bates er damen med bart, Angela Bassett er utstyrt med tre bryster og Sarah Paulson spiller de siamesiske tvillingene Bette og Dot. Freak showviser til fulle menneskenes fascinasjon for annerledes mennesker og vår ondskap overfor dem. For vi har rett til å gjøre som vi vil med disse stakkarene, har vi ikke?
Så er vi altså kommet til torsdagskveldene vinteren 2016 og den nye sesongen Hotel. I stedet for Jessica Lange har vi fått Lady Gaga – i den bærende rollen som hotellvertinne og blodtørstig vampyr. Heller ikke Kathy Bates som resepsjonisten er til å stole på. Vi er på Hotel Cortez i Los Angeles, et hotell som brukes mye til pornoinnspillinger og andre lyssky affærer – et sted hvor gjestene «forsvinner». Joda, det fungerer absolutt som seriøs underholdning, det har til og med en skremmende dybde som angriper deg i ryggmargen. Og oppe i det hele sitter Lady Gaga i blå plysj og trekker stadig nye ofre inn i sitt edderkoppnett. Torsdag kveld er ikke lenger i Nydalen.
Juazeiro do Norte er en av de største religiøse pilegrimsdestinasjonene på det sør-amerikanske kontinentet. Hovedattraksjonen er Padre (Pater) Cicero, nesten-helgenen som på slutten av det nittende århundret utførte et mirakel, i hvert fall så det sånn ut for de som var til stede. Da den fromme kvinnen Maria de Araujo mottok nattverden fra hans hånd, strømmet det blod fra hennes munn. Til tross for en undersøkelseskommisjon som konstaterte at hendelsen var uforklarlig, ble aldri Padre Cicero opphøyet til helgen av Vatikanet. Derimot tok folket saken i egne hender og reiste en kjempestatue av ham på en ås mellom byene Crato og Juazeiro do Norte. Jeg har selv gått trappen helt opp føttene hans, en sterk opplevelse med fin utsikt til fjellene som skiller det grønne Ceará fra det tørre indre Pernambuco.
Monumentet over Padre Cicero
Det er nettopp til Pernambuco jeg nå er på vei fra flyplassen i Juazeiro do Norte. Busselskapet har det passende navnet Pernambucana og det byr på både air conditioning og wi-fi. Det siste er mer livsnødvendig enn det første på disse kanter. Uten mobil kunne en brasilianer like gjerne vært død. Og siden mange har dårlig råd, bruker de wi-fi og Whatsapp i stedet for dyre mobiltjenester. Mens bussen snegler seg opp gjennom hårnålssvingene, chatter jeg med en gammel studievenn fra Åland. Anders forteller at da de var unge på Åland brukte de betegnelsen Pernambuco for å skildre noe som var veldig veldig langt unna, nærmest uoppnåelig. Sånn er det jo ikke lenger, nå må vi vel snakke om Mars. Pernambuco er nemlig her og nå.
Tre timer senere er jeg kommet til Ouricuri, en av de mer behagelig byene her oppe i det karrige, krattkledde landskapet. Gjensynsgleden med mitt vertskap er stor, det var bare varmen jeg ikke var forberedt på. Noe i overkant av førti grader, skal det vise seg. Ikke lurt å gå ut i det hele tatt. Etter en gedigen varm velkomstlunsj ligger en lang, lang ettermiddag foran meg som det store intet. De andre sover allerede. Hva gjør man da? Jo, jeg finner frem den boken som jeg rasket med meg fra forlaget like før jeg smelte igjen koffertlokket. Frels oss fra det onde. Et tilfeldig valg. Ikke har jeg lest noe av David Baldacci før heller. Nå har jeg både bok, hengekøye og en mugge med kald acerola-juice (ja, det er en frukt). Det kan bli en fin ettermiddag likevel.
Snart er jeg inne i en forrykende thriller som går ekteparet Kepler en høy gang både når det gjelder kreativ vold og raskt fremskridende handling. Det er nesten litt James Bond over denne boken. Helten heter Shaw, bare Shaw. Som leser blir jeg på rekordtid involvert i en organisasjon som har spesialisert seg på å hevne bestialitet mot menneskeheten, metodene deres er mildt sagt brutale. Nå er det en ukrainer som skal til pers. «Slakteren fra Kiev» er antagelig en fiktiv skikkelse, men i boken var han ansvarlig for massemord og tortur under det sovjetiske skrekkregimet. Nå heter han Evan Waller og har slått seg opp som kanadisk forretningmann med svært brutale metoder. Fordommene hagler i slakterens verden, muslimer er onde, europeere naive og dumme, brasilianere er ondsinnede ludder. Folk får øynene stukket ut og avkappede hoder dras etter håret. Mens Waller satte seg hurtig inn i bilen, kunne de angripende hundenes snerr og Abdul-Majeeds skrik høres over motorduren. Waller satte i øreproppene og valgte en munter sang på iPoden mens tankene gled til den vakre, unge damen han hadde spist middag med i kveld. Han gledet seg til å treffe henne igjen.
Det ble en fin ettermiddag i hengekøya. Baldacci ga mersmak.
Baldacci er ikke for de svakhjertede. Her strømmer det mer blod enn det noensinne har gjort på noen nattverd på disse kanter. Dette er en forfatter helt etter min smak. Og siden slakteren fra Kiev skal tas under en ferie i Provence, får vi også med oss lavendelblomstrende landskaper og lange lunsjer med fransk vin. Romanhelten Shaw er god på det meste og kan måle seg med både Harry Hole og MacGyver når det gjelder å komme seg ut av umulige situasjoner. Snart er det mørkt, saftmuggen er tom og solen går ned over papayatreet. Jeg legger motvillig vekk boken for å være sosial, men gleder meg egentlig til morgendagen etter lunsj, for da kan jeg få vite hvordan det går.
Jeg har nettopp vært i Roma. Avgjørelsen om å reise dit ble tatt under tvil. Sist jeg var i Roma var i 1986. Jeg har i de siste tiårene nøyd meg med å lese om denne byen, som jeg egentlig ikke regner med som en ordentlig by, men mer som et historisk museum. Jeg har selvsagt fått med meg mye av det Jan E. Hansen og Pater Pollestad har skrevet om Roma, jeg har også lest Simen Ekerns prisbelønte bok Roma. Man kan få mindreverdighetskomplekser av så mye kunnskap. Og så er det alle filmene, noen uforglemmelige, mange svært slitsomme. Alle mine oppegående og kulturelle venner har en eller annen gang leid leilighet i Roma og bodd der i lengre perioder. Alle snakker om Roma, kulturen og at det er en deilig by. Selv får jeg bilder i hodet av omvisninger i grupper på Colosseum, Paven som vinker til folkemengden, butikker med overpriset olivenolje og hvitkledde turister som skåler i prosecco på Piazza Navona. Dette i tillegg til all pizzaen. Men finnes det også et «mitt Roma», på samme måte som «mitt Berlin», «mitt Paris» og mitt «Rio de Janeiro»??
Litt i tvil om akkurat det har jeg utstyrt meg med de tre store guidene, Cappelen Damms Rough Guides og Lonely Planet, samt Gyldendals store hvite Dorling Kindersley-guider. Den siste på engelsk, for jeg ville ha en oppdatert utgave (unnskyld, Gyldendal!). Reiseguider på papir er fine når man skal forberede seg, synes jeg. Utfordringen er oppdateringen. Det må derfor bli «den evige stad» og det bestandige som dominerer innholdet. Dorling Kindersley er i så måte helt overveldende med alle sine bilder og plansjer. Veldig bra bok, men den gir meg også veldig dårlig samvittighet. Vi har jo bare fire dager på oss, ikke fire år. De to andre guidene i mindre format er mer på parti med meg. Vi bestemmer oss allerede før avreise for å unngå de anbefalte restaurantene, det er neppe plass til alle verdens Rough Guide-turister på dem likevel. Utfordringen med Roma, får man inntrykk av, er at det er så mye du MÅ gjøre at du nesten ikke orker tanken. Men bonuspoeng på SAS er til for å brukes, og når de forfaller er det ingen vei tilbake. Det bitte lille to-stjerners hotellet anbefalt av en kollega står ikke nevnt noe sted i guidebøkene, så hemmeligheten er trygg.
Mine reiseguider. Men er de mitt Roma?
Men nå altså Roma. Roma har fått flytog siden sist. Togbilletten koster forskjellig avhengig av hvem du kjøper den av. Det var altså en grunn til at det var lange køer enkelte steder, men tomt foran andre luker. Sånt skriver ikke guidebøker om. Heller ikke at italienere er skrekkelig uhøflige. Her presser folk seg inn med koffertene sine før avstigende passasjerer har kommet seg ut. Vi nordmenn, brasilianere, tyskere og japanere har ingen sjanse i dette kappløpet vi ikke er forberedt på. Det hjelper ikke at vi har betalt en overpris på førti kroner for billetten, det er kun ståplasser igjen. Men flytoget er nesten i rute.
David Lachapelle – nå også en del av mitt Roma
Vi har flyktet inn fra en het og fuktig september ute på Via Nazionale og inn i David Lachapelles fotografiske univers. Utstillingen på Palazzo delle Esposizioni er enorm og går over flere etasjer. Et utmerket sted å tilbringe fredagskvelden. Med Lars Saabye Christensens nye store bestselger Magnet friskt i minne, jeg leste den like før vi dro, klarer jeg ikke helt å frigjøre meg fra bokens Jokum Jokumsen, som gjør karriere med sine bilder av ting, etter at de er satt inn i en selgende kontekst av hans mer driftige kone Synne. Etter å ha lest «Magnet» er det nemlig vanskelig å tro på noe lenger, hverken kunst eller kritikk. Jeg får problemer med blomsterbildene til Lachapelle, eller snarere når jeg leser forklaringen som følger dem. The cut flowers, symbol of the fleeting condition of existence, liksom, Dette ligger farlig nær noe Synne hos Lars Saabye Christensen kunne ha funnet på. Og det er som kjent nokså umulig å argumentere mot kunst eller kunstforståsegpåere. Men jeg tar meg inn igjen da vi kommer til bensinstasjon- og kraftverktablåene, de religiøse motivene og nakenfotografiene. Jeg liker David Lachapelle veldig godt, jeg. Egentlig bedre enn den andre David. Sånt går det jo ikke an å si. Men mer nåtid enn fortid, der har du meg. Dermed blir vel Roma feil by? Ikke nødvendigvis.
Fontana di Trevi, der Anita Ekberg vasset seg våt, er under ombygging. Minst fem hundre turister venter på at den skal åpne igjen om to år. Vi baner oss resolutt vei gjennom menneskemengden og tar en pause på Zara og deretter bokhandelen i La Rinascente-senteret. Der har de den italienske filmen Malèna på DVD, helt umulig å oppdrive på nettet! Og kun seks euro!
Fontenene på Piazza Navona strutter i motsetning til Trevi fulle av vann , mens duer, portrettmalere og turister slåss om resten av plassen. Selfiestang og segway er blitt en farsott i Roma mye mer enn i Norge. Italia har i alle år satt personlig frihet høyt, lenge før en ny norsk regjering fant ut at segway måtte bli lovlig. Her ville ingen noensinne ha kommet på tanken om å forby sånt i utgangspunktet, dette er Italia. Italienerne bryr seg neppe heller, vant som de er til å bli forsøkt overkjørt av vespaer og små fiater overalt hvor de beveger seg. Dessuten er nok selfiestang farligere enn segway, tenker jeg, mens en kineser forsøker å stikke ut øyet mitt.
Mye spennende i italienske bokhandlerSlik kan man også se Pantheon – med en is i hånden
Bokhandlene i sidegatene er mørke og spennende. Jeg graver meg ned i hyller med filmbøker og spanske tegneserier på italiensk. En spontan bærepose kom på to hundre euro. Billig er det ikke i Roma. To små iskuler fra isbaren ved Pantheon koster femti kroner. Det er likevel utrolig godt å få kjempet til seg en plass på trappen rundt fontenen med en sitronsorbet og en jordbæris. Knærne skriker motvillig da jeg skal reise meg igjen. Vi har tråkket alle avenyene i to dager, det var liksom for komplisert å sette seg inn i busslinjene. Jada, selvsagt var vi inne i Pantheon også. Det åpne hullet i taket måler ni meter i diameter.
Jeg gjentar, man blir veldig sliten av å være i Roma. Det kan være alle kulturinntrykkene, alle menneskene, de lange avstandene eller varmen. Ekstra sliten blir man i Vatikanet når man har brukt mye av dagen til å stå i kø på Petersplassen med innpåslitne guider og indiske vannselgere, Det er hundrevis av trinn, de virker som tusenvis, i trange passasjer for å komme opp i det Lonely Planet-guiden omtaler som «Peterskirkens luftige kuppel», Her det langt fra luftig og jeg må presse meg frem blant tyskere, polakker, spanjoler og japanere, det er uhorvelige mengder turister på veldig liten plass. Jeg klarer å få filmet plassen der nede ved å holde telefonen over hodet på de andre. Men flott er det. Enorme menneskemengder i det sixtinske kapell og en sterkt overpriset lunsj på Forsoningens Aveny avslutter vatikanbesøket denne fredagen. Joda, det hører med og det er et minne for livet, men Vatikanet kan oppleves som verdens mest masete sted. Vi er for mange om beinet her, Jeg avstår fra å kjøpe frimerker i disse Whatsapp-tider., noe jeg egentlig synes er litt synd.
Bydelen Trastevere minner om Prenzlauer Berg i Berlin, så her er det godt å være og litt mer tilpasset mine egne preferanser. Dette alternativ-distriktet er egentlig en rolig oase i forhold til resten av Roma. Du blir ikke så sliten her, kanskje fordi det ikke er noe du må gjøre her. Du kan sitte foran fontenen på Piazza di Santa Maria og leke med hundene og bli kjent med deres eiere. En av dem heter Rafa, han sjarmerer hele plassen – vi snakker altså om hunden, ikke eieren. Maten på Sabatini, restauranten ved siden av, viser seg dessuten å være både kjempegod og dyr. All maten i Roma er god og kjempedyr, det tror vi helt sikkert må være den fulle sannheten allerede etter to dager i denne byen. Og så er det overraskende få mennesker her i Trastevere på dagen. Guidebøkene oppfordrer oss til å ta middagen her på kvelden. Vi kjører en lukrativ omvendt taktikk.
Vespa – litt av mitt Roma
I nærmiljøet rundt hotellet ligger det en meget bra uterestaurant som serverer gode retter fra en lang meny. Alle vinene på glass er gode (jeg prøvde dem alle), alt er bra her. Dessuten er det to minutter å gå til sengen. Det lille to stjerners hotellet har flatskjerm på rommet. Jeg har RAI UNO hjemme i Norge og synes den er i den lettere sjangeren, men her er den kanalen utelatt, kanskje er den for seriøs. I stedet minst tjue kanaler med Tv shop på italiensk, To missekonkurranser og en aerobickanal. En lokal nyhetskanal, du vet av den typen hvor reporterne bruker kameraet på mobilen med selfiestang når de rapporterer fra bilulykker. Flatskjermen bekrefter mine fordommer mot italienere. Det er nesten så Berlusconi lurer bak gardinene og luller meg i søvn. Jeg tenker at jeg elsker Roma.
Været har ikke vært det beste i ferien, heller ikke her på Ipanema. Derfor kan man bruke en del tid på nettaviser. Sånn som VGs litt rare spalte «Min Mote», denne uken med en reportasje fra det solfylte Sørenga og den nye badeplassen der. De hadde intervjuet og tatt bilde av unge veltrente mennesker. Poenget var å få frem årets bademote og folket svarte villig vekk på hvor de hadde kjøpt badetøyet sitt. Et gjennomgående spørsmål var også hva som var deres verste opplevelse på stranden. Nesten alle svarte merkelig nok «speedo». Ikke «kaldt badevann», men «speedo». Det virker som svaret er blitt hjulpet frem, speedoen skulle tas. Siden jeg selv en gang i tiden gikk på svømmekurs i god gammeldags badebukse, fikk dette fikk meg til å tenke litt over hvordan vi er kommet dit.
I VG kan du lese om norsk bademote. Kun damen til venstre hadde holdt mål på Copacabana, de to til høyre har for mye stoff på seg. Den unge mannen trenger omgående en diskret svart badebukse.
Som Oslo har også Rio de Janeiro noen badeplasser midt i byen. To av dem heter Copacabana og Ipanema. Det var forrige lørdag, da den upålitelige vinteren eksploderte i noe mer sommerlig. Temperaturen hadde over natten steget fra forfriskende 20 til stillestående 30 grader. Jeg så ut av vinduet og oppdaget naboene på vei ut mot stranden. I bikini og badebukser. Ja, badebukser. Dette plagget som ble forbudt i Norge en gang tidlig på nittitallet, da hevnlystne kvinnelige designere bestemte at alt undertøy og badetøy for menn skulle omdøpes til «boxer» og utstyres med en tykk, gnagende søm der den gjør mest skade. Samtidig ble badebuksen, hvis den i det hele tatt kan nevnes, foraktelig omdøpt til «speedo» eller «bittesmå badebukser» slik at vi forstår at dette er noe vi må holde oss langt unna.
I dag går det en ubehagets grenselinje mellom resten av verden og USA, landet som er livredd for nakenhet og kroppshår hvis det ikke er på porno. Jeg regner da Norge og deler av Nord-Europa med til USA, altså omtrent den samme delen av verden som har sluttet å se italienske og franske filmer. En mannlig norsk kollega kom i fjor sommer i et dilemma, han var alene om å ha shorts på stranden i Italia. Norske facebook-venninner som er på sommerferie i Portofino og Montpellier rapporterer ofte fortvilet hjem om at «hjelp, jeg ligger her ved siden av en hårete fyr i speedo! Hva gjør jeg? Ææææsj!» Velkommen til virkeligheten, lille venn. Hva gjør vi? Hva er det vi driver med? Og hvem har rett? USA, i denne omgang kun kjernelandet, har nå også besluttet å forby det norske undertøysmerket Comfyballs, leste jeg i VG tidligere i år. Comfyballs er en nesten-ny oppfinnelse som to nordmenn har gjort, hele noenogtyve år etter «boxershortsens» inntog. De har utstyrt den eneste tillatte, men akk så gnagende, «boxeren» med en slags pung etter kenguru-prinsippet. For at menn skal ha det mer komfortabelt. Hva var egentlig i veien med den gamle Dovre-trusen?
Jeg ser meg om på stranden, Copacabana denne dagen. De aller fleste menn har sunga, altså badebukse, uansett hvor gamle, tykke eller tynne de er. De er faktisk ikke bittesmå, det er brukt ganske mye stoff på dem. Jeg har riktignok vært her i noen år nå og muligens blitt blind, men, nei, bittesmå er de ikke. Bitteliten, det er Lavrans Solli, det, og han er norsk.
Da stiller det seg litt annerledes med kvinnene. Her går tankene til min venninne Sonja, som ankom Rio i forfjor og fikk bemerkninger om at det var «veldig mye stoff» i den norske bikinien hennes. Morgenen etter gikk hun på Blue Man og handlet ny badedrakt for å gli inn i mengden. Ikke siden nittitallet har det vært vanlig med topless i Brasil. I stedet skal rumpeballene vises. Og det skal vises mye av dem, det kan aldri bli nok rumpeballer. Derfor er de fleste bikiniers bakside redusert til en slags liten trekant som forsvinner inn i en tykk tråd der det gnager mest. Brasiliansk voksing er for øvrig en skikk som oppstod i New York, ikke her. Du gjenkjenner også utenlandske turistdamer på at de har stoff over hele bakdelen. Det som kjennetegner begge grupper er at bademoten uansett krever omfattende depilasjon, som det heter på disse kanter. Merkelig hvor fint det høres ut i latinske land, «avhåring» blir plutselig noe annet, ikke sant?
Og her er en vanlig varm dag på Copacabana.
Ikke mange badeshorts å se på Copacabana denne varme vinterdagen. Frankrike og Tyskland har ikke gått inn i ferien ennå. To nordmenn i fotballshorts ser seg litt forvirret rundt. En gjeng med spraglete strandshorts til knærne snakker spansk med argentinsk aksent og ler litt nervøst. Noen av disse vil allerede i morgen ha skaffet seg badebukse. I mitt stille sinn håper jeg de ikke velger den glorete hvite varianten med Ipanema i store bokstaver over baken. En diskret normal badebukse skal helst være svart. Ikke tro at det er så enkelt her heller. To tyske unggutter kommer opp av vannet, også de et offer for den lutheranske boxer-tradisjonen. Det drypper tungt av de knelange bermudashortsene deres, de tørker neppe før i ettermiddag. De synes nok selv de virker veldig maskuline sammenlignet med de lokale i bittesmå badebukser. Imidlertid har de begått kardinalsynden. De har med håndkle! Ingen bruker håndkle her, man leier stol. Kun franske damer utenfor Hotel Sofitel bruker håndkle på Copacabana. Håndkle er dødsfeminint. Det er selvsagt like nådeløst her som på Hamresanden ved Kristiansand, hvis noen skulle ha trodd noe annet.
En av disse norske damebloggerne, også hun med Hamresanden som referanse, skriver friskt på bloggen sin. Hun målbærer antagelig alle norske kvinners meninger når hun uttaler følgende: Uansett hvor blodtrent kroppen din er, vil du ALDRI se bra ut i en Speedo. Sånn er det bare! For å unngå ufrivillig slanking for kvinner verden over som følge av at vi ikke klarer å holde maten nede, kjøp dere BADESHORTSER!! Jeg lover dere, brasilianske kvinner er ikke unødig slanke. Nyheten om Comfyballs har nå også kommet frem til samme blogger der hun kommenterer følgende: Det at menn til stadighet klør seg på testiklene, flytter rundt på utstyret eller gjør ett eller annet som innebærer en hånd der nede i all offentlighet, det er jo ingen hemmelighet. Og jeg har alltid lurt på hvorfor! Så du lurer på det, ja? Kan det ha noe med badeshortsen å gjøre? Når får vi også den med kengurulomme?
Klarer vi nordmenn å se det absurde i dette, tro? Hva er vitsen med å påby kyskhetsbelte og så selge den sammen med en boltesaks? Og tror du virkelig på din kvinne når hun forteller at du får mindre mave hvis du dekker til lårene med pastellfarget blomstret bomullsstoff?? Brasilianerne tviholder på badebukse og små bikinier fordi det er mest praktisk og behagelig, ikke fordi de vil være sexy. Noen er selvsagt det også. Fotballshorts er noe de sover i eller bruker til det den er ment for, nemlig fotball. Når man er vant til høye temperaturer, blir det heller ikke noe unaturlig i det å vise seg frem i det vi nordmenn kaller halvnaken tilstand. Man har sett familie, venner og naboer løpe rundt i badetøy og shorts fra man var bitteliten. Men med et unntak. En brasiliansk venn av meg er fremdeles i sjokktilstand etter å ha overnattet med nordmenn på en turisthytte i den norske fjellheimen. Der løp folk rundt i bare undertøyet. Sånt gjør man bare ikke, uansett hvor mye stoff det måtte være i en boxer fra Dressmann.
Odd Karsten Krogh 