Juazeiro do Norte er en av de største religiøse pilegrimsdestinasjonene på det sør-amerikanske kontinentet. Hovedattraksjonen er Padre (Pater) Cicero, nesten-helgenen som på slutten av det nittende århundret utførte et mirakel, i hvert fall så det sånn ut for de som var til stede. Da den fromme kvinnen Maria de Araujo mottok nattverden fra hans hånd, strømmet det blod fra hennes munn. Til tross for en undersøkelseskommisjon som konstaterte at hendelsen var uforklarlig, ble aldri Padre Cicero opphøyet til helgen av Vatikanet. Derimot tok folket saken i egne hender og reiste en kjempestatue av ham på en ås mellom byene Crato og Juazeiro do Norte. Jeg har selv gått trappen helt opp føttene hans, en sterk opplevelse med fin utsikt til fjellene som skiller det grønne Ceará fra det tørre indre Pernambuco.
Det er nettopp til Pernambuco jeg nå er på vei fra flyplassen i Juazeiro do Norte. Busselskapet har det passende navnet Pernambucana og det byr på både air conditioning og wi-fi. Det siste er mer livsnødvendig enn det første på disse kanter. Uten mobil kunne en brasilianer like gjerne vært død. Og siden mange har dårlig råd, bruker de wi-fi og Whatsapp i stedet for dyre mobiltjenester. Mens bussen snegler seg opp gjennom hårnålssvingene, chatter jeg med en gammel studievenn fra Åland. Anders forteller at da de var unge på Åland brukte de betegnelsen Pernambuco for å skildre noe som var veldig veldig langt unna, nærmest uoppnåelig. Sånn er det jo ikke lenger, nå må vi vel snakke om Mars. Pernambuco er nemlig her og nå.
Tre timer senere er jeg kommet til Ouricuri, en av de mer behagelig byene her oppe i det karrige, krattkledde landskapet. Gjensynsgleden med mitt vertskap er stor, det var bare varmen jeg ikke var forberedt på. Noe i overkant av førti grader, skal det vise seg. Ikke lurt å gå ut i det hele tatt. Etter en gedigen varm velkomstlunsj ligger en lang, lang ettermiddag foran meg som det store intet. De andre sover allerede. Hva gjør man da? Jo, jeg finner frem den boken som jeg rasket med meg fra forlaget like før jeg smelte igjen koffertlokket. Frels oss fra det onde. Et tilfeldig valg. Ikke har jeg lest noe av David Baldacci før heller. Nå har jeg både bok, hengekøye og en mugge med kald acerola-juice (ja, det er en frukt). Det kan bli en fin ettermiddag likevel.
Snart er jeg inne i en forrykende thriller som går ekteparet Kepler en høy gang både når det gjelder kreativ vold og raskt fremskridende handling. Det er nesten litt James Bond over denne boken. Helten heter Shaw, bare Shaw. Som leser blir jeg på rekordtid involvert i en organisasjon som har spesialisert seg på å hevne bestialitet mot menneskeheten, metodene deres er mildt sagt brutale. Nå er det en ukrainer som skal til pers. «Slakteren fra Kiev» er antagelig en fiktiv skikkelse, men i boken var han ansvarlig for massemord og tortur under det sovjetiske skrekkregimet. Nå heter han Evan Waller og har slått seg opp som kanadisk forretningmann med svært brutale metoder. Fordommene hagler i slakterens verden, muslimer er onde, europeere naive og dumme, brasilianere er ondsinnede ludder. Folk får øynene stukket ut og avkappede hoder dras etter håret. Mens Waller satte seg hurtig inn i bilen, kunne de angripende hundenes snerr og Abdul-Majeeds skrik høres over motorduren. Waller satte i øreproppene og valgte en munter sang på iPoden mens tankene gled til den vakre, unge damen han hadde spist middag med i kveld. Han gledet seg til å treffe henne igjen.
Baldacci er ikke for de svakhjertede. Her strømmer det mer blod enn det noensinne har gjort på noen nattverd på disse kanter. Dette er en forfatter helt etter min smak. Og siden slakteren fra Kiev skal tas under en ferie i Provence, får vi også med oss lavendelblomstrende landskaper og lange lunsjer med fransk vin. Romanhelten Shaw er god på det meste og kan måle seg med både Harry Hole og MacGyver når det gjelder å komme seg ut av umulige situasjoner. Snart er det mørkt, saftmuggen er tom og solen går ned over papayatreet. Jeg legger motvillig vekk boken for å være sosial, men gleder meg egentlig til morgendagen etter lunsj, for da kan jeg få vite hvordan det går.
Odd Karsten Krogh 