På søndag leste jeg Daniel Galeras Arvens ansikt, en brasiliansk roman utgitt på Gyldendal for noen måneder siden, oversatt av Anne Elligers.
Mens det er senvinter i Norge nærmer det seg sommersesongslutt på badestedet Garopaba, et par timers kjøring syd for storbyen Florianópolis i delstaten Santa Catarina. Etter fire måneder med høysommer har lokalbefolkningen tjent nok på turistene for i år og er i ferd med å stenge restauranter, overnattingssteder og butikker. Snart skal temperaturen synke til tyve, femten grader og de lokale får ha stedet for seg selv helt til november. Det er nå romanens hovedperson, en ikke navngitt gymnastikklærer, kommer kjørende for å bli værende et helt år. Hans lille Ford Fiesta er lastet med sportsutstyr, flatskjerm og playstation. Og en tilårskommen hund.
Hunden tilhørte hans far. Faren er nettopp død og far og sønn hadde et svært anstrengt forhold. Garopaba er stedet hvor hans bestefar etter sigende døde for mange år siden, angivelig tatt av dage. Vår hovedperson er egentlig kommet for å finne ut av dette, samtidig som han søker sine røtter. De fleste av de få som flytter til Garopaba flykter fra noe, som oftest ulykkelig kjærlighet. Dette mønsteret kan også gymnastikklæreren passe inn i: hans store kjærlighet Vivian har sviktet ham til fordel for broren hans.
Garopaba slik det fortoner seg på en dyster høstdag
I tillegg til de familiære traumene er vår mann bærer av en sjelden sykdom – han klarer ikke gjenkjenne ansikter, selv ikke ansiktene til sine nærmeste. I lommeboken har han alltid med et portrett av seg selv for å huske hvordan han ser ut. Han må derfor omgås andre på en spesiell måte siden han aldri husker dem fra gang til gang. Men gjennom kontakt med de andre innbyggerne i den lille byen – en serveringsdame, sønnen hennes, svømmeelevene, mannen som kjøper bilen hans, damen som leier ut leiligheten, sekretæren på turistbyrået og andre – setter han sammen brikkene i et puslespill som kanskje kan føre ham til bestefaren og sin egen historie.
Det er sjelden slike tykke oversatte romaner kommer til Norge fra andre steder enn USA, og Daniel Galera er da også blitt sammenlignet med Jonathan Franzen. Ulikt mange andre unge forfattere fikk Galera en panglansering av denne boken, da den var med på en brasiliansk storsatsning på Frankfurt-messen for et par år siden. Antagelig derfor ble den solgt til flere land før den var utgitt på originalspråket. Det er slett ikke ufortjent, de mer enn fire hundre sidene var vel verdt en hustrig søndag. Jeg selv likte spesielt godt denne melankolske stemningen av forlatt badested og hva denne stemningen gjør med menneskene som bor der. Forfatteren klarer å formidle det på en veldig god måte. Jeg kunne godt forflyttet både lesningen og rødvinsglasset mitt til hovedpersonens leide leilighet i Garopaba, med utsikt til den forlatte stranden og det grå havet.
Forfatteren under en signering av «Barba ensopada de sangue». I Brasil kunne du få den med ulike farger på omslaget.
«Skjegg dynket i blod» (Barba ensopada de sangue), som den heter i original, er en bok som har høstet svært gode kritikker. Anmelderen Beatriz Resende i Rio de Janeiros største avis O Globoskriver at dette er et stort og uventet sprang fremover for denne forfatteren, som altså har utgitt flere bøker i hjemlandet. Dwight Garner i The New York Timessammenfatter boken slik: “Mr. Galera has a lovely sense of the rhythms of beach town life in the off season, the salty air and the diesel fishing boat motors and sun that burns off the morning chill… Like his narrator, he’s a lover as much as a fighter, and his novel is seductive. It’s got a tidal pull. Blood-Drenched Beard also has a terrific ending. It’s one that suggests, sometimes at least, that peace, love and understanding are vastly overrated.”
I Norge har det foreløpig vært stille rundt boken, og sånn kommer det nok også til å forbli. Det er synd.
PS. Ikke helt stille, skulle det vise seg. Etter at jeg hadde publisert innlegget, ble jeg minnet på av kulturjournalist Ana Leticia Lourenço Sigvartsen i NRK at de hadde en anmeldelse av Daniel Galeras bok før jul. Anmeldelsen finner du her
I 2012 kunne vi lande i Donetsk med Austrian Airlines’ rute fra Wien. Fra den nye flyplassterminalen i glass og stål – oppkalt etter byens store komponist Sergej Prokofjev – kunne vi ta en Renault-taxi inn til Donbass Palace, dette bløtkakehotellet som blir regnet som Ukrainas aller beste. Her kunne vi leve noen dager i luksus, spise godt, drikke mye, svømme i hotellbassenget og gå i operaen. Donetsk hadde – og har nok fremdeles – grønne boulevarder og parker fulle av roser. Dette var, som Lonely Planet skrev, en by hvor man burde unne seg litt ekstra. Et hyggelig, nærmest luksuriøst, sted å være turist for noen dager.
I 2015 er det ingen som flyr til Donetsk. Flyplassen I Donetsk er hakket i stykker av harde kamper. Donetsk, som frem til 2014 var en av de store byene i Ukraina og heller ikke liten i europeisk sammenheng, med sine én million innbyggere, er ikke mer det. I februar 2015 flykter flere hundre hver dag og byen er snart nede på halvparten, samtidig som stadig mer av bygningsmassen ødelegges. Ingenting blir bedre av at byen ligger inne i den separatistkontrollerte sonen, et slags ingenmannsland. Restaurantene på Donbass Palace er fylt opp av kortklipte separatister med tunge automatvåpen. Vodka og kalasjnikov er ingen sympatisk kombinasjon. Selv fotball-laget Shakhtar Donetsk, et av de store lagene i europeisk fotball, har flyttet til Lviv og spiller alle sine hjemmekamper der. Stadion i Donetsk var ny til fotball-EM i 2012, i 2015 er den et forbrent skall. Så fort kan det gå når menneskene setter i gang. Europa har gode tradisjoner i selvutslettelse. Nå er turen kommet til Donetsk.
Donetsk startet opprinnelig som en walisisk gruveby, så rart det enn kan høres ut. Det var nemlig slik at den walisiske forretningsmannen John Hughes startet gruvedrift i disse områdene og fulgte opp med å bygge et stålverk. Byen som vokste frem her fra cirka 1869 fikk derfor navnet Huhgesovka, forenklet til russisk ble det Jusovka. Det finnes fremdeles et område i byen som heter den «engelske kolonien». Små nasjoner blir lett blandet sammen med det større nabofolket. Walisere blir engelskmenn, ukrainere blir russere – i 1905 trodde jo mange europeere at nordmenn var svensker, akkurat som mange måpte da det i 1990 plutselig dukket opp en nasjon som het Litauen. I sovjettiden ble Jusovka omdøpt til det mer politisk korrekte Stalino. Som Stalino ble byen okkupert av tyskerne og kraftig ødelagt, så byen har vært med på dette tidligere. I 1961 fikk Donetsk endelig navnet Donetsk etter elven Donets, som også har gitt regionen navn. Symbolsk nok begynner Donets i Russland, før den bukter seg gjennom Ukraina og deretter igjen krysser grensen for å renne ut i den store russiske stilleflytende elven Don.
Sergej Sergejevitsj Prokofjev ble født i Donetsk. Han er byens store komponist, kjent både for sine symfonier og for musikkstykket Peter og Ulven, et symfonisk eventyr som han selv skrev librettoen til. Historien er opprinnelig et russisk eventyr. Eventyret – og musikkstykket – handler om lille Peter som bor sammen med bestefaren sin like ved en stor skog. Peter får ikke lov til å gå utenfor gjerdet – der ligger nemlig ulven på lur. En vakker dag går likevel Peter ut, sammen med vennene sine – en fugl, en katt og en vimsete and. Og så dukker ulven selvfølgelig opp. I disse dager, med Kerry, Merkel og Hollande på skytteltrafikk mellom Petro Porosjenko i Kiev og Vladimir Putin i Moskva, er det nærliggende å dele ut roller. Porosjenko – som jo heter Peter allerede – er selvfølgelig gutten som gikk utenfor gjerdet. Hvem som er ulven, kan det være delte meninger om – i hvert fall i Donetsk -, men de fleste vil nok si at ulven bor i skogene i nord og øst. Det hører med til fortellingen at Peter har en listig plan for hvordan han skal takle ulven. Så får vi se om virkeligheten og eventyret stemmer over ens.
Kultur og musikk har alltid vært viktig i dette landet og er det også i plagede Donetsk. Selv om folk ikke tør å gå ut på gaten, butikkene og minibankene er stengt, selv om det skytes i gatene, så holder operaen i Donetsk åpent. The Guardian hadde i høst en gripende reportasje fra operaen, hvor de hadde intervjuet skuespillerne og publikum. I september opplevde operaen at lageret deres i utkanten av byen ble truffet av granater og at kulissene til Den flyvende hollender ble ødelagt. De bestemte seg derfor å åpne dørene til Flaggermusen i stedet, siden de hadde alt som trengtes i selve teatret. Billettene var gratis og folk strømmet til i hundrevis. «Det var ikke plass til alle», fortalte operadirektøren til The Guardian, «men vi lot folk sitte i trappene, på gelenderet og der vi kunne presse dem inn. To eldre damer kysset hendene mine fordi vi valgte å åpne sesongen på denne måten». Det er mange ulike politiske oppfatninger om det som skjer i Donetsk, men det har ikke hindret folk i å samles om kulturen, som nå trengs mer enn noen sinne. Å finne trøst i en bok, i musikk, blir kanskje det eneste fristedet når man ikke kan bevege seg trygt på gaten, ei heller si hva man måtte mene.
I dag er Angela Merkel og François Hollande i Moskva for å prøve å få Putin til å stoppe skytingen i Donetsk. Putin hevder jo han ikke skyter, så helt enkelt blir det nok ikke. I går hadde selv Dagsrevyen, dette påkostede «Norge rundt», det nye fredsfremstøtet som hovedoppslag. Ikke forvist til «utenlandspausen» med de vanlige tre tyve sekunders innslagene midt i sendingen. Hele fire minutters Ukraina-innslag før ikke-tiggeforbud og nesten-død på norske sykehus er antagelig ikke et tegn på varig endring av fokus, men viser heller hvor viktig dette er – også for Norge. Sentrum i Europa akkurat nå er Donetsk.
På Platekompaniet.no får du tak i musikken til Prokofjev. For eksempel Peter og ulven, symfonisk eventyr for orkester og forteller med musikk og libretto av Sergej Prokofjev. Opus 67, komponert 1936. Platekompaniet kan også skaffe deg den Oscar-vinnende polske animasjonsfilmen Peter og ulven.
På Tanum.no vil du finne utallige bøker om Prokofjev, blant annet hans dagbøker. Tanum har også en fin svensk barnebok, Peter och vargen, med tekst av Sergej Prokofjev og illustrasjoner av Ilon Wikland. CD med musikk og opplesning er inkludert.
Jeg tror de må være fra ditt land, sa Vinícius og nikket over gaten hvor tre ektepar i førtiårsalderen nærmet seg uterestauranten der vi satt. Nei, sa jeg, de er tyske. Mennene hadde hvite bukser med press og pastellfarvede V-gensere de hadde stappet ned i buksen, med Gucci-belte. Kvinnene var også kledd i hvitt, med lekre beltespenner. Motevesker, de også sikkert fra Gucci. I mine øyne er dette så Kurfürstendamm 1985. Tyske, helt sikkert. Da «Skal vi sitte her, eller hva synes dere?» runget på norsk gjennom terrassen, var løpet kjørt og jeg gjemte ansiktet beskjemmet i albuen.
Hva vet du om Turkmenistan, Kasakhstan, Tadsjikistan, Kirgisistan og Usbekistan? Ikke mye, ville jeg tro. Du har vel fått med deg at Kasakhstan har olje og kanskje får lov til å arrangere vinter-OL nå som Oslo trakk seg. Alma-Ata er det visst det heter. Og så var det vel en skiløper derfra som het Smirnov. Borat? Nei, han teller ikke. Usbekistan er noe med Silkeveien. Og så husker vi kanskje vagt at presidenten fra Kirgisistan var på besøk her for et tiår siden og etterlot seg to hunder i gave, hunder som ingen ville ha, i hvert fall ikke kong Harald. Men der slutter det også.
De kirgisiske hundene som opprinnelig var tiltenkt Bondevik og kong Harald stortrives fremdeles i Norge. Bildet er tatt av Richard Sagen i Adresseavisa. Henvisning til artikkelen finner du lenger nede på siden.
Selv har jeg vært på reise de siste dagene – i Erika Fatlands nye bok Sovjetistan (Kagge Forlag). En bok som tar oss inn i disse landene som bevisstheten vår gjerne hopper over.
Men først litt om denne drømmen jeg har levd med lenge. Jeg har nemlig en drøm om Asjgabat, hovedstaden i Turkmenistan. Ikke fordi jeg tror det er så trivelig der, det har jeg ingen illusjoner om. Men for å se galskap på nært hold, slik den utfolder seg når enevoldsherskere får fritt leide. For å føle litt på redselen. Turkmenistan er et av verdens verste diktaturer. Hovedstaden Asjgabat opptrer hyppig i Guinness rekordbok. Størst, høyest, hvitest. Jeg har en forestilling om hvordan det er der. Jeg har tilbrakt mange ensomme kvelder i hotelltårn i Brasília og ukrainske industribyer, dette skal bli noe av det samme, men multiplisert med Pyongyang, hvor jeg heller ikke har vært ennå.
I drømmen legger jeg ut fra Baku. Tårnene i eurovisjonens siste utpost forsvinner i det fjerne når fergen Mercuri legger ut over Det kaspiske hav på vei til Turkmenbasji, havnebyen i Turkmenistan. Før jeg kommer så langt, har jeg antagelig brukt mange dager på å finne ut når båten går. Den er uten tidtabell. Og så er den ofte et par dager forsinket på reisen over havet, en reise som er stipulert til 17 timer i utgangspunktet. Jeg klarer på dårlig (svært dårlig) russisk å få leid en lugar under overfarten. Maten om bord blir et mareritt.. Om bord er det en kjøkkenluke som av og til åpner seg, og hvor glinsende kyllingben og kålsuppe skifter eier mot et par amerikanske dollar. Mineralvannet smaker av salt og svovel. Etter noen timer er dårlig mage mitt fornavn, kjedsomheten mitt etternavn.
Svært forsinket, med en diger amerikansk seddelbunke i hånden, kan jeg endelig sette fot på turkmensk asfalt. I Turkmenbasji, oppkalt etter den forrige diktatoren «Turkmenistans far», skal jeg bo to netter på Turkmenbashi Hotel. Dette vil vise seg å være et fryktelig feilgrep. I byen er det ingenting å finne på, stranden er øde og forurenset, dessuten regner det. Men jeg får lov til å føle på frykten ved å være overlatt til meg selv. Jeg har ennå ikke bestemt om det blir toget til Asjgabat. Det tar elleve timer med lokale bondekoner, vodka, pølser og sylteagurk. Eller innenlandsflyet til Turkmenistan Airlines, som sikkert vil ta det samme antall timer inkludert alle mulige kontroller og forsinkelser. Valget vil egentlig da stå mellom bondekoner og sylteagurk eller svarte dresser og bart, mengden vodka vil nok være den samme.
Nasjonalbiblioteket i Asjgabat
I Asjgabat venter et overveldende luksushotell, dit jeg ankommer etter en måpende tur fra jernbanestasjonen eller flyplassen. Alt innredet i en postsovjetisk las vegas-stil, altså tilsynelatende luksuriøst og ytterst smakløst. Jeg kommer til å elske det den første timen. Så vil jeg sove mye, lese på sengen og se på uforståelig turkmensk fjernsyn mens jeg tømmer minibaren. Internett er det bare å glemme, det meste er forbudt her. I den halvtomme hotellrestauranten skal jeg meske meg med tyrkiske viner og sovjetisk kokekunst. I baren på taket skal jeg suge inn inntrykkene fra det flombelyste (i alle farger) Asjgabat mens jeg drikker altfor mange whisky. Vodka. Jeg er nemlig alene her også.
Jeg skal leie bil – en åpen Mercedes-Benz -neste dag, kanskje må det bli med guide, det skal visstnok være umulig uten. Under kjøreturen kommer jeg til å føle at jeg figurerer i et dataspill. Det kommer til å bli omtrent som i videoen nedenfor. Bli med på en kjøretur i Asjgabat, kjærlighetens by, hvor lykke blomstrer i ditt bryst og bringebær modnes under solen:
Ikke rart jeg stilte meg først i køen da Sovjetistan kom i salg. Ikke rart at jeg satt oppe to kvelder på rad og bare tok til meg av alt det fantastiske Erika Fatland serverer leseren over de fire hundre sidene. Megalomane storbyer, betagende fortidsminner, Silkeveien, sovjettiden og gjæret kamelmelk i store mengder. Hvis vi kaller Erika Fatlands bok for virkeligheten, hun har jo vært der jeg ikke har vært, hvor nær ligger egentlig virkeligheten opp til drømmen min? Akkurat for Asjgabat treffer nok forventningene mine godt, skal det vise seg. Forfatter og sosialantropolog, unnskyld, student – Fatland lander riktignok direkte i den turkmenske hovedstaden med flyet fra Tyrkia. Allerede på flyplassen i Istanbul, der hennes eiendeler blir veid på badevekt, aner hun at noe eksepsjonelt er i gjære. Anelsen slår til. Hun tar hundrevis av bilder allerede første kvelden i Asjgabat. Dette har hun aldri sett maken til før. Følelsen av skrekkblandet fryd gjennomsyrer sidene.
«Ashgabat by night»
«Etter mørkets frembrudd forvandlet byen seg til en fest av lys. Hver eneste marmorstein var omhyggelig opplyst, og de mange fontenene og vannkanalene skiftet farge kontinuerlig. Ingen krok var mørk.»
Hotellet Erika Fatland installerer seg på minner om det jeg har i drømmen. Det gjør også de tomme restaurantene og gatene hvor Erika så vidt får lov å bevege seg rundt alene, bare akkompagnert av den allestedsnærværende guiden. Alltid denne guiden. Disse guidene. Kameraene og mikrofonene. Jeg føler med henne der hun forsøker å lure seg til noen små private stunder for å finne ut hvordan det egentlig er i Turkmenistan. Ikke lett å ha det helt klart for seg når du blir ført rundt på museer med potteskår i endeløse montre. Nå er nok Erika Fatland mye mer interessert i potteskår og turkmensk historie enn jeg, men mye tyder på at hun kunne tenkt seg mer alene-tid til å utforske byen. Likevel, hun klarer på en imponerende måte å få maksimalt ut av de menneskene hun møter.
«Stramme politimenn fulgte meg med blikket. Av og til skyndet en flokk studenter seg forbi, jenter i røde kjoler, unge gutter i skjorte og dress, så var jeg alene igjen. Fra husveggene betraktet Den nye presidenten meg med sitt myke ugjennomtrengelige blikk.»
Her er Den nye presidenten til hest. Bildene som ble tatt da han falt av hesten ble angivelig slettet, alle sammen.
Den gamle presidenten Turkmenbasji er ikke det han var. For det første er han død. Gullstatuen av ham, den som dreide med solen, er flyttet for ikke å konkurrere med statuene av Den nye presidenten. De nye statuene lages ikke lenger i gull, men i hvit marmor. Turkmenbasjis store litterære historieverk, som lenge erstattet all annen litteratur, er ikke lenger obligatorisk pensum i skolene. Men den nye presidenten Gurbanguly Berdimuhamedov, opprinnelig Turkmenbasjis tannlege, er heller ikke ueffen som diktator. Nytt fag i skolen er nå Berdimuhamedov –kunnskap. Skrekkblandet fryd viker for skrekkblandet kjedsomhet etter dager i Asjgabat. Forfatteren – og den evinnelige guiden – fører oss ut av byen, til det gamle Turkmenistan. Ut i Karakumørkenen, der gamle koner serverer kamelmelk som har gjæret i opptil et år. Som sosialantropolog har Erika Fatland lært å spise det som blir satt fram. Det straffer seg. Vi blir med på kåringen av den vakreste turkmenske hesten og ser Den nye presidenten falle. E Fatland blir intervjuet på turkmensk fjernsyn. Vi drar til den gamle ruinbyen Merv. Og til et forlatt feriested ved Det kaspiske hav, et feilgrep jeg kan kjenne igjen fra drømmen min.
Alt dette og mye mer opplever vi allerede i det første kapitlet av boken. Etter Turkmenistan følger nabolandene i tur og orden. Kasakhstan, som plutselig kan by på både sushi og minibanker, og som også er det største landet i utstrekning. Det betyr seksogtredve timer på tog for å komme seg til den delvis forsvunne Aral-sjøen, en av verdens største naturkatastrofer. «Hvorfor reiser man? Hvorfor utsetter man seg for alt dette ubehaget som forflytning over store avstander og og opphold i fjerne, fremmede land, medfører?» Erika Fatland har gode svar på akkurat disse spørsmålene også. Og reiser videre til Tadsjikistan, hvor hun finner en regjeringsflåte av stjålne Mercedes-Benz-biler fra Tyskland. I tillegg har Tadsjikistan verdens høyeste frittstående flaggstang. Nabolandet Kirgisistan, det med hundene, utmerker seg ved å være mer avslappet, kanskje til og med demokratisk. Her dominerer ikke bilder av presidenten gatebildet, derimot vestlige reklameplakater. Og folk tør å si hva de mener uten å senke stemmen. Så gjenstår Usbekistan, også det et brutalt diktatur med store bilder av presidenten overalt, men med en stor fortid og kulturbyer som Khiva og Samarkand. Visste du forresten hvordan silke fremstilles? Du lærer det her.
Siden dette er en bok som ikke utgis her på Cappelen Damm, tillater jeg meg å komme med litt tekstreklame til slutt. Fordi Erika Fatland og Sovjetistan (og Kagge forlag) fortjener det. Erika Fatland er en erfaren veiviser og boken hennes en fantastisk følgesvenn. Du kommer til å hygge deg i Sovjetistan. Reiseskildring, historiebok og reflektert reportasje i ett. Den passer like godt til lesere som i utgangspunktet ikke er så interessert i denne delen av verden, eller til sånne fantaster som meg, som aldri får nok av bøker om sære land. Her er mye til ettertanke. Som for eksempel at kvinnene i disse muslimske landene antagelig har nytt godt av sytti år med sovjetisk diktatur. Noen ganger kan brutale omveltninger være nødvendige for å få endret en utvikling. Les Sovjetistan og bli litt klokere.
Selv blir jeg nok nødt til å utvide drømmen om Asjgabat til noe mer. Her er det flere steder jeg vil besøke. På den annen side er det ikke sikkert jeg behøver å reise. Det føles som jeg har vært der allerede.
Odd Karsten Krogh 