Rio de Janeiro. As antiprincesas do Brasil.

RIO DE JANEIRO, EM JULHO 2016: Uma das grandes experiencias literárias deste ano para mim foi «A Hora da Estrela» de Clarice Lispector. Talvez tenha sido uma boa coinciedencia que eu estivesse no Rio de Janeiro quando li. Mas esse pequeno romance é um «aperitivo» que muitos noruegueses podem apreciar. Aquilo que os jornalistas nao conseguem passar do Brasil, este pequeno livro de 77 páginas consegue.
A mídia norueguesa mostra muito e com sensacionalismo assuntos do Brasil ultimamente. Não são todos que conseguem entender que o Brasil só continua a ser o Brasil. Um acontecimento esportivo não mudou o país. Enquanto as tropas australianas mudam-se de volta à cidade olímpica, eu aproveitei o dia para um tour no centro histórico do Rio. O que eu percebi foi que que – de fato – agora as coisas estão ficando prontas em tempo record, proteçoes e cercas já estão sendo retiradas e na semana passada não eram ainda os  Jogos Olímpico, certo? Aquilo que não ficar pronto pode ser coberto com murais e pinturas criativas. Isso é o Brasil. Sim, eu sei que é dificil se acostumar com isso. Talvez tenhamos canos de esgoto melhores na Noruega, mas quando o assunto é entender outras culturas, ficamos um pouco para trás.

clarice-e-ulisses-300x201Clarice e Ulísses no Leme. É o cão de Clarice, que era obcecado em comer pontas de cigarro deixadas pela dona, que vai guiando as perguntas através do livro.

Na Livraria da Cultura – um antigo cinema – deparei com a nova série Antiprincesas, na seção infantil. Uma série de livros factuais latino-americanos que seria o oposto dos livrinhos infantis cheios de rosas e glitters, dando às criancas uma introdução de pessoas que foram bem-sucedidas exatamente por não terem trilhado o caminho de principes ou princesas dos contos de fadas. Frida, Violeta e Clarice são os primeiros da série. Eu pego logo o livro da última. Clarice viveu como esposa de diplomata na Europa por muitos anos, mas odiava ser «princesa» e decidiu voltar ao Brasil para se tornar uma difícil e engajada escritora. Aqui no livro, tambem podemos ver e conhecer muito sobre seus outros projetos literários. E é um livro que atrai as crianças brasileiras, nao só os adultos. Eu fico me perguntando, meio malvado, se as crianças norueguesas teriam lido e se interessado se houvesse um livro sobre Knut Hamsun, por exemplo. Eu duvido.

Há muita besteira comercial aqui no Brasil. Os programas infantis na TV são quase grotescos. Mas realmente dito, voce pode esquecer o mito das mulatas sambando nas ruas e dos garotos roubando carteiras – a não ser que voce vá procurar por ambos, o que muitos turistas no Rio de Janeiro fazem. Acho as crianças aqui muito melhor criadas do que na Noruega. Aqui podemos passar por um grupo de jovens nas ruas sem medo, um pouco diferente do que seria nos bairros nobres de Oslo. Um povo que acorda cedo e gasta horas para ir e voltar ao colégio não tem tempo a perder. Um povo que não pediu pelas Olimpíadas, mas sim por melhor saúde, melhor transporte e mais segurança. E apesar de todas as profecias de fim dos tempos, a vida aqui continua como ela é. Com o melhor e o pior de si, tudo ao mesmo tempo.
Muito aconteceu aqui nos últimos 20 anos. Algumas decadas atrás a maioria iria pensar como Macabéa, a heroína do romance, querendo ser uma estrela de cinema ou modelo. Jogador de futebol. Mas hoje em dia pergunto aos filhos dos meus amigos brasileiros e – independentemente de classe social – querem ser advogados, médicos e economistas. Ou outra coisa que dependa de educação específica. Como a minha amiga Ângela faz. Nos últimos dez anos ela tem ajudado na limpeza e manutenção da minha casa aqui no Rio. Sempre temos boas conversas. Ângela é uma das pessoas que me ensinou muito sobre o que é a vida do país por debaixo das superfícies que brilham. Ângela trabalha em duas residências e estuda de noite, está no terceiro ano. Ela está se especializando como chefe de cozinha e já conseguiu um estágio num hotel de luxo em Copacabana, que ela vai conseguir mantendo ainda os dois empregos. Ela quer ascender, ela quer crescer. Como a maioria dos brasileiros, Ângela sente vergonha dos políticos lá do Planalto. Mas tendo tantas coisas a fazer em um dia em que 24 horas passam tão rápido, é melhor não gastar a cabeça pensando em coisas que não oferecem muita esperança. Ela já gasta algumas horas apenas no ir e vir entre casa e emprego. No tempo livre ela assiste aos mesmos programas de TV que eu assisto,  ou apenas passeia pelas páginas do Facebook. Ângela veio da mesma parte do pais que veio a heroína Macabéa do romance de Clarice Lispector. E agora estamos de volta ao assunto: minha experiência literária com «A hora de Estrela».
Talvez eu tenha ficado mais impressionado pelo fato de eu ter lido enquanto estava no Rio de Janeiro – e pude fazer caminhadas nos lugares em que se passavam no livro. Mas esse pequeno romance se sustenta por si próprio. O livro mostra o que jornalistas do meu país nunca conseguiram mostrar com clareza.

clarice-to-bøker

«Clarice Lispector para meninas e meninos», escrito por Nadia Fink e ilustrado por Pitu Saá. Traduzido do espanhol por Sieni Maria Campos. «Stjernens time» foi lançado na Noruega pela editora Bokvennen em 2015, traduzido por Ida Munck.

A jovem Macabéa veio de uma área  pobre, do estado do Alagoas, para tentar a sorte no Rio de Janeiro, ainda nos anos 70, quando o Brasil era uma ditadura. Macabea tem sorte e consegue um emprego de datilógrafa num escritório no centro do Rio. Mesmo tendo sobrevivido uma criação difícil junto a sua solitaria tia. Ela nunca se vê nua no espelho por se envergonhar. E mesmo que ela não tenha a beleza que achava necessária, ela consegue um namorado. Ele se chama (coincidentemente) Olímpico. Olímpico mente sobre seu passado para se tornar uma pessoa mais atrativa, o que não é muito anormal na sociedade daqui. Assim como sonha Macabea em se transformar numa estrela de cinema, como Marilyn. Algumas vezes ela chega mais perto do seu sonho, quando ela consegue beber uma coca-cola.

Macabéa e Olímpico andam de mãos dadas, se beijam e trocam frases sem muito conteúdo, uma vez que nenhum dos dois tem muito assunto a falar. E como Macabéa foi criada para acreditar que a relãção homem-mulher era uma coisa desprezível, Olímpico procura se satisfazer das lacunas abertas com a mais  voluptuosa Gloria. Como disse Clarice Lispector: não se reclama quando não tem ninguém para ouvir a reclamação. Isso ainda aconteceu nos anos 70, e por isso, bem pior do que hoje em dia. Abandonada e sozinha, a jovem heroína vai a uma cartomante – o que ainda hoje algumas pessoas fazem no Brasil quando em dificuldades. A cartomante, após um pequeno pagamento, conta a Macabéa que ela vê no seu futuro uma grande mudança, que ela se transformará numa estrela. Mostra-se que a hora da estrela virá de maneira inusitada e que Macabea finalmente terá a esperada sorte, – mas não vamos dizer logo aqui o final…
O narrador é um escritor masculino. O escritor ficticio conta como a personagem principal chega a ele num momento em que ele vê um toque de tristeza nos olhos de uma jovem mulher. A história se combina com a voz da própria escritora Clarice Lispector. Bonito, intelectual e majestoso ao mesmo tempo. Pode ser que a voz que ouvimos , ditas pela voz do escritor ficticio Rodrígo SM, seja a voz de Clarice Lispector dizendo: O que escrevo é mais do que invenção, é minha obrigação contar sobre essa moça entre milhares delas. E dever meu, nem que seja de pouca arte, o de revelar-lhe a vida. Porque existe o direito ao grito. Então grito.
Ainda garota, Clarice escrevia histórias que nunca terminavam, mesmo quando a personagem principal morria. Ou como mostra no livro Antiprincesa: sabia que Clarice Lispector frequentemente acaba um texto de uma maneira que o leitor pode dar sua própria continuidade?

Yuval Noah Harari

Er den israelske professoren Yuval Noah Harari en skrulling eller et geni? Dette spurte VGs anmelder da boken «Sapiens» gjorde sitt inntog i norske bokhandler i 2014. Konklusjonen var at Harari først og fremst er en dristig historiker med et ekstraordinært formidlingstalent.

Boken «Sapiens», som skildrer menneskets utvikling gjennom antatte 70 000 år, er blitt et globalt fenomen og har ligget på bestselgerlistene verden over.

Harari selv, som dukker opp på Skavlan denne helgen, befinner seg mellom to bøker. Omtrent der jeg oppfatter at han mener menneskeheten befinner seg nå, – mellom det vitenskapelige og det guddommelige stadium. Boken med den spektakulære tittelen «Homo Deus» kommer på norsk til høsten.

Min kollega Turid Løvskar i Bazar Forlag jobber nå iherdig med den norske versjonen. Hun sendte meg følgende svar da jeg ba henne gi meg litt input på den nye boken til Harari:

«I løpet av det siste århundret har vi lyktes i å gjøre det umulige. Sult, krig og sykdommer er ikke lenger ustyrlige naturkrefter, men problemer det faktisk går an å gjøre noe med. I dag er det flere som dør av for mye mat enn av for lite, det er flere som dør av alderdom enn av smittsomme sykdommer, og selvmord er en vanligere dødsårsak enn krig og terror til sammen.

Spørsmålet er derfor hva som skal erstatte krig og sult som vårt hovedfokus. Hvilke framtidsprosjekter, drømmer og mareritt kommer til å prege vår verden under resten av 2000-tallet?

I sin nye bok retter Harari søkelyset mot menneskehetens framtid. «Homo Deus» tar opp temaer som avskaffelse av døden, innføring av kunstig liv og hvorfor vi mennesker streber etter å forvandles til guder.»

Jeg tenker at dette går rett inn i debatten om eggdonasjon, fosterreduksjon, dyrking av kunstige organer og lemmer, livsforlengende medisiner og alt vi kan komme på. Vi har kanskje et ønske om å avskaffe Døden? Og hva med denne kunstige intelligensen alle snakker om nå?

life-2017-scifi-movie-trailer
Scene fra filmen «Life» – Menneskene klarer å vekke døde celler til liv gjennom moderne teknologi. Det går ikke bra.

 

I forhåndsomtalen av «Homo Deus» høres det ut som vi er på vei mot en fremtid der mennesket begynner å leke Gud. Vil det gå bra? Spørsmålet ligger i tiden. Det er snart ikke en TV-serie som ikke tar for seg menneskenes higen mot det fremtidige og det hinsidige. «Black Mirror», «Stranger Things», «The OA» – for å nevne noen. I helgen var jeg på kino og så filmen «Life». Der klarer menneskene å gjenopplive tilsynelatende døde celler fra Mars, celler som har ligget i dvale i tusenvis av år. Det gikk riktig ille.

Nå skal Yuval Noah Harari på Skavlan i helgen, og jeg tenker at jeg for en gangs skyld skal se programmet. For Harari er interessant – i tillegg til å være en karismatisk formidler. Både Barack Obama og Mark Zuckerberg skal være blant hans ivrigste lesere. Jeg kommer langsomt etter.

Bildet øverst: Yuval Noah Harari – profilbilde på Twitter, et medium han er blitt flittig bruker av.

Noam Chomsky, medfødt språkevne og propaganda

Denne uken kom jeg over en interessant ny bok i serien Cappelens upopulære skrifter. Tittelen Det medfødte språket appellerte umiddelbart til en språkinteressert person som meg. Og at boken var skrevet av den kjente aktivisten og filosofen Noam Chomsky vekket interessen ytterligere.

Noam Chomsky
Noam Chomsky er for mange kjent som politisk aktivist og filosof, men han er også en av vår tids mest innflytelsesrike språkforskere. Han er professor i lingvistikk ved Massachusetts Institute of Technology i Boston og har gjennom en lang karriere tatt til orde for at menneskets språkevne er medfødt.

Det medfødte språket
Det medfødte språket
, som altså nå utgis på norsk, forteller om et viktig aspekt ved det å være et menneske, nemlig vårt instinkt til å lære og bruke språk. Dette er en av de tingene som skiller oss fra dyrene.

Språket skilles oss fra dyr og roboter
Chomsky argumenterer for at mennesket har en grunnleggende kreativ språkevne som skiller oss fra dyr og roboter, det siste er Chomsky grunnleggende skeptisk til. Et viktig poeng for Noam Chomsky har samtidig vært å undersøke hva denne universelle evnen faktisk består av. Så hvis du er interessert i å vite mer om språk er natur eller kultur, er dette antagelig boken for deg.

Politisk aktivist
Etter som jeg leste i denne lille, men litt vanskelig tilgjengelige boken, ble jeg nysgjerrig på Noam Chomsky som person. Jeg begynte å google ham. Noam Chomsky er en av de mest siterte personene i USA, og ikke bare innenfor språk. Jeg surfet meg frem til et intervju om klima og politikk som Chomsky gjorde med Truth-org i slutten av januar.

Kritisk til Trump
Det er ingen hemmelighet at Chomsky er demokrat og at han er sterkt kritisk til den nye presidenten. I miljøsammenheng kaller han Det republikanske partiet for «den farligste organisasjonen i verdenshistorien» og ironiserer over de «patriotiske og kristne amerikanerne med sunne familieverdier» som stemte på Trump:

One of the difficulties in raising public concern over the very severe threats of global warming is that 40 percent of the US population does not see why it is a problem, since Christ is returning in a few decades.

chomsky-blog

Forandring til det verre
Om Donald Trump og tilhengerne hans bruker Noam Chomsky harde ord. Den «forandringen» Trump har lovet vil bli til det verre. Chomsky tror likevel at konsekvensene ikke vil bli særlig åpenbare for et publikum uten tilgang til opplysning og riktig informasjon.

Alternative fakta
Hva som er riktig informasjon, er som kjent ikke lenger så enkelt etter at begrepet «alternative fakta» ble introdusert i Det hvite hus fra 20. januar. Referansene til George Orwells roman 1984 har vært mange den siste uken. Donald Trumps «nytale» åpner for diskusjonen om hvordan vi har lov til å bruke menneskets unike språk på. Noen vil kalle det propaganda.

Propaganda og språk
Også her har Noam Chomsky vært utrolig aktiv, med sine modeller for historisk og moderne propaganda. Maken til dyptpløyende kunnskap pakket inn i et sofistikert språk er det lenge siden jeg har støtt på. Til tider er det fornøyelig lesning selv om budskapet kan være dystert. Men før jeg kaster meg over propagandaen, skal jeg få lest ut boken, som altså først og fremst handler om vår unike evne til å lære språk. Det begynner jo der.

I hangglider over Lofotveggen

Er du også en av dem som lar tankene fly mens du egentlig skulle gjøre noe annet? Du lar folk snakke i vei, men hører ikke fordi du befinner deg et helt annet sted mentalt? Da vil du kjenne deg igjen i Stig Aasviks nye roman, som jeg holder på å lese nå.

I «Lofotveggen» springer tankene fra det ene til det andre uten noen markerte overganger. I den fysiske virkeligheten befinner hovedpersonen seg på et jobbsøkerkurs hos NAV. Det er i hvert fall NAV jeg tror han har som basecamp. Men det kan like gjerne være et annet sted, som i barndommens Lofoten eller på et møterom i forlaget der han har fått et skriveoppdrag. Hovedpersonen heter for øvrig Stig, akkurat som forfatteren.

Det er ikke morsomt å være NAV, har jeg hørt. Det ligger vel i sakens natur. Mange har fortalt meg om langvarige kurs de må gjennomgå: om selvfølgeligheter rundt det å skrive CV, om de forgjeves søknadene som må sendes og om håpløsheten som kommer snikende i samvær med folk i situasjon. NAV gjør sikkert så godt de kan, men er antagelig bedre på å utbetale penger enn på å få folk i arbeid. Men uten kurs, ingen penger.

lowresrgb_portrett_-_kvadratisk_stig_aasvik
Stig Aasvik har nylig utgitt romanen «Lofotveggen» – en flott leseropplevelse, som har høstet strålende kritikker.

Ikke rart at Stig Aasvik foretrekker å klatre i Lofotveggen. Og her går det unna! Uten pauser og skilletegn rulles det opp et helt liv, den litt såre barndommen, møter med familien som jo ikke kommer unna. Og så er det alle de som har betydd noe for ham i livet, gamlekjærester, samboeren og sønnen. Innimellom avbrytes drømmene av den irriterende yrkesveilederen som forsøker å lære NAV-klientene hvordan de skal skaffe seg jobb. Jobb er jo noe flere av dem stritter imot.

Noe vi også sveiper innom i denne tankestrømmen er hovedpersonens liv som forfatter. Eller forsøk på å livnære seg som forfatter. Noen ganger får man faktisk betalte oppdrag man ikke kan si nei til. Dette gir oss noen fornøyelige, fiktive scener fra en som oftest ensom skrivestue. Når Stig er slem, er han hylende morsom. Samtidig som han jobber med denne romanen sin.

Hele «Lofotveggen» er en voldsom tankestrøm, men den er likevel full av ytre handling. Det som er spennende med den er at overgangene er så umerkelige, akkurat sånn som når vi selv lar tankene fly. Å lese «Lofotveggen» er litt som å være i en hangglider og la seg drive med. Jeg er riktignok ikke kommet så langt ennå, for det er mye å se underveis, å tenke på, å le av. «Lofotveggen» har fått uvanlig gode kritikker. Det fine er at jeg kommer til å trenge enda noen kvelder for å få lest den ut.

Foto av Stig Aasvik: Cappelen Damm