Stephen Glass – En løgnhistorie

shattered-glass-3
Fra filmen Shattered Glass. Hayden Christensen i hovedrollen som Stephen Glass.

På en av disse kveldene som begynner å bli kjølige fant jeg en film på Silver-kanalen, en film som var veldig god og veldig tankevekkende. Shattered Glass het den. Den handlet om journalisten Stephen Glass som på nittitallet var en anerkjent og beundret journalist i det amerikanske tidsskriftet The New Republic. Glass’ artikler var av den avslørende typen og tok opp emner som var aktuelle, men som Fortsett å lese Stephen Glass – En løgnhistorie

David Vann. En del av meg vil bare drepe

David-Vann 6 år
Her er David Vann seks år og på tur med familien. Bøkene hans handler om noe av det samme.

Elleve år gammel nå, og jeg hadde skutt med denne rifla i to år og speidet etter hjort så lenge jeg kunne huske, men denne jaktturen var den første hvor jeg skulle få lov til å drepe en selv. Fortsatt ikke gammel nok etter loven, men gammel nok etter vår egen familielov.

Det var noe med David Vann som fenget interessen allerede da jeg leste om ham i avisen.  Sammenligningen med Annie Proulx og Cormack McCarthy og Per Petterson, kanskje. Da en fjesbokvenn i tillegg roste David Vann opp i skyene, måtte jeg bare skaffe meg den siste boken hans, Goat Mountain.

Goat-Mountain_productimageAll verdens litteraturkritikere har med denne boken fått en sjelden anledning til å ta frem de store superlativene og bruke sitt blomstrende litterære anmelderspråk av typen «leseren tas med på en reise gjennom frodige og vakre landskaper, samtidig som vi skrus ned i en smal trakt av sorgfull galskap og brutalitet». En annen anmelder mente at boken langsomt strammer til rundt leseren som en boa constrictor. Etter å ha lest denne boken skjønner jeg hva han mener.

Goat Mountain er en av disse bøkene som holder en slags tankefull distanse til det som skjer. Det handler om moral, gammelt nag og familieære, til og med religion. Men i bakgrunnen herjer selve handlingen. En handling som er brutal allerede før den starter, helt fra gutten på elleve år, faren og bestefaren samt farens kamerat drar avgårde på hjortejakt i en rusten pick up. Gutten sitrer av forventning, han skal få drepe for første gang. Da elleveåringen virkelig trekker av mot en krypskytter, blir det alvor.

En del av meg ville bare drepe, konstant og uten ende.

Goat Mountain går ubehagelig tett opp i ansiktet på deg og minner deg om det verste i mennesket. Jeg ble så opprørt av David Vanns roman at jeg gikk ut og kjøpte en bok til av mannen. Det finnes flere av ham på norsk, David Vann er et fenomen for de innvidde i mange land. Denne gangen Jord. Samtidig som jeg endelig fikk skaffet meg Fra jorden roper blodet av min kollega og forfatter Birger Emanuelsen, også han sammenlignet med de ovennevnte forfatterne, inkludert Vann selv. Jeg har allerede grunn til å tro at også Birgers roman er veldig god, men jeg kan heller blogge litt om den senere. I dag skal det handle mest om David Vann.

JordRomanen Jord handler om en skadeskutt familie, altså enda en. De er ofte dysfunksjonelle i David Vanns univers. Vi møter den toogtyveårige Galen som fortsatt bor hjemme hos moren og aldri får begynt på hverken skole eller yrkeskarriere, uvisst av hvilken grunn, men det virker som om moren holder ham igjen. Galen er på sin side mer opptatt av Hermann Hesse og det silkemyke kjønnet til sin syttenårige kusine, et forhold som blir mer og mer ukontrollerbart. Samtidig tenker Galen mye på hvordan han kan få drept sin mor. Eller hvordan han kan få henne til å ta livet av seg selv. Han går mye naken og han tenker veldig ofte på jord.

Også her har kritikerne gått helt av skaftet med nyskapende superlativer. Sjelden har man lest så mange forsøk på å legge «meningen med livet» inn i en bok. Og de har sikkert rett alle sammen. Det jeg personlig synes er bra med David Vanns bøker er at han skriver om ting vi – muligens og med litt velvilje –  kan kjenne oss igjen, trangen til å drepe, trangen til å utforske andres hulrom, trangen til å få være i fred for konvensjoner og trangen til å rulle seg naken i frisk jord. Det skal mot til å komme på og skrive sånne provoserende tanker. Mange vil kalle disse bøkene rystende. De er egentlig ikke det hvis du er villig til å rote litt i mørket hos deg selv. Det er bare det at i David Vanns bøker går det galt. Som oftest gjør det jo ikke det.

David Vann er hermed anbefalt. Bøkene er oversatt til norsk av Hilde Stubhaug og de utgis på Gyldendal.

Fotball-VM 2014. Reisens endelige mål. Uruguay.

Aeropuerto1-482x301
Luis Suárez ankommer Carrasco-flyplassen i Montevideo.

Omar hadde alltid tenkt seg at han skulle lære spansk før han dro til Uruguay, men å reise til Uruguay hadde alltid vært noe som skulle skje i en eller annen fjern fremtid, så lenge til at han helt sikkert ville få rikelig tid til å lære seg et fremmed språk. Men slik hadde det altså ikke gått: her befant han seg i Montevideo og kunne ikke et ord spansk. Nå ja, kanskje ett eller to ord.

luis suarez
La Celeste må klare seg uten helten fra nå av

Nå har nok ikke Luis Suárez språkproblemer, der han nettopp har landet i Montevideo i dag, utstøtt både fra VM og Brasil og Europa på én gang. Luis Suárez skal hjem til familien i Salto oppe på østbredden av Uruguay-elven. Der blir han kanskje en stund til tingene har roet seg. I hjemlandet er han uansett en helt, slik som Petter Northug er i Norge. Suárez stopper kanskje også i Montevideo, der han angivelig jobbet som gatefeier i yngre år. Nå kan han bo på fint hotell i Pocitos. Mottagelsen på den lille Carrasco-flyplassen i dag var overveldende, Uruguay er et av disse landene hvor internasjonale flyankomster fremdeles feires med begeistrede grupper på utsiktsplattformen. Du husker kanskje gamle Fornebu? Et par, tre ankomster fra Brasil, et par fra Buenos Aires og Asunción og en fra Madrid.  Og altså i dag selveste Suárez på Rio-flyet. Stas.

Uruguay er litt som Norge. Både biting og fyllekjøring er ting man kan tilgi. Vi kan kalle det utafor og oppegående på samme tid. República Oriental del Uruguay («landet på østsiden av Uruguay-elven») har nesten alltid vært et av de bedre landene å bo i på dette kontinentet. Med noen unntaksperioder, relativt velordnet og velstående, men kjedelig. Som Norge. Uruguay har vært mest kjent for store biffer og må ikke blandes sammen med Paraguay, som er mest kjent for nazister. Begge deler er lenge siden. Uruguay er nå mest kjent for den nøysomme presidenten som gir bort nitti prosent av lønnen sin til fattige – og for legaliseringen av marihuna.  De er progressive her nede. Likekjønnede ekteskap kom først i Uruguay, det var Argentina og Brasil som diltet etter.

legalizacin_de_la_marihuana_en_uruguay_2
Særlig de unge fikk det som de ville: Uruguay legaliserte i 2013 marihuana, som første land i verden

Av helt uforståelige grunner får man noen favorittlag i VM. Uruguay er mitt. Ikke på grunn av at de biter så kraftig fra seg, men fordi jeg liker selve landet.  Å dra ned til Montevideo på weekendtur – nå snakker vi selvsagt om de periodene jeg har tilholdssted i Rio, Uruguay er et stykke unna Norge – er veldig hyggelig, særlig nå i vinterperioden hvor temperaturen er nede på ti forfriskende grader. Reiselektyren min til Uruguay er alltid den samme, jeg er tross alt ikke så ofte her. Nå burde jeg selvsagt valgt meg landets store forfatter Juan Carlos Onetti. Født i 1909 i Montevideo, byen han elsket. På den vanskelige tiden, under diktaturet på 70-tallet måtte han flykte til Madrid, hvor han døde i 1994. Jeg må bekjenne at jeg aldri har lest noe av Onetti, jeg innbiller meg at han er like krevende som Borges. I stedet pleier jeg å krysse grensen til Uruguay med Peter Camerons stemningsfulle roman Reisens endelige mål. Peter Cameron var en forfatter vi pleide å utgi i Cappelen-tiden, men så tok det slutt. Kanskje ble romanene hans dårligere. Men Reisens endelig mål har en egen nerve i seg og setter Uruguay-stemningen på kartet, elegant oversatt av min tidligere kollega Aase Gjerdrum.

Cameron-ReisensEndel
God reiselektyre til Uruguay

Omar er doktorgradsstudent ved Universitet i Kansas. Han har fått stipend for å skrive en biografi om Jules Gund, en halvt jødisk forfatter som flyktet fra Tyskland til Uruguay og skrev én roman før han tok livet av seg med ett velrettet skudd (i disse hysteriske tider: vi snakker altså om pistolskudd). Alt er klappet og klart for Omar, bare en detalj mangler: autorisasjon fra familien til Gund. Omar fikk aldri noe svar på brevet han sendte dem og han har unnlatt å informere universitet om denne detaljen. Jules Gund etterlot seg en merkverdig samling nære og kjære. På Ochos Rios utenfor Tranqueras nord i Uruguay bor hans enke Caroline sammen med hans elskerinne og moren til hans barn, Arden Langdon. I et hus ikke langt unna befinner Adam, Jules´ bror, seg sammen med sin unge elsker, Pete.

Da Omar ankommer opp fra Montevideo etter en åtte timers biltur, skjer det noe med de tre arvingene, som viser seg å være uenige i hvorvidt en biografi vil være i tråd med Jules´ ønsker eller ei. Og Omars opphold i tilbaketrukne og drømmeaktige Ochos Rios får ham til å stille spørsmål ved det livet han lever i Kansas, og gjør ham usikker på om han i det hele tatt ønsker å skrive en autorisert biografi.

Uruguays landskaper kan være balsam for sjelen og etter fire måneder er man som ny igjen. Her Tranqueras, hvor Omar fant seg selv.
Uruguays landskaper kan være balsam for sjelen og etter fire måneder er man som ny igjen. Her Tranqueras, hvor Omar fant seg selv.

Sånn sett kan kanskje Uruguay, og spesielt de mer landlige områdene utenfor den forvokste hovedstaden, vise seg å være salvende både for kropp og sjel. Selv om tannlegene muligens er bedre i Barcelona. Lørdag kveld kommer Suárez til å hygge seg med en uruguayansk Pilsen (det høres jo nesten norsk ut) mens han skjærer tenner over forspilte målsjanser. Sannsynligvis vil jeg gjøre det samme. Brasil eller ikke, lørdag er det Uruguay som gjelder. Men noe sier meg at vi vil savne Luis Suárez.

Fotball-VM. Rekeaften med Clarice Lispector

Vil Neymar da Silva Santos Júnior forsyne seg godt av rekefatet i kveld?
Vil Neymar da Silva Santos Júnior forsyne seg godt av rekefatet i kveld?

Det var dette med å blogge om fotball. Det bør vel gjøres nå, mens Brasil fremdeles er med i turneringen. I kveld er det Brasil mot Kamerun, landet som heter det samme som «reker» på portugisisk. Fotballgale brasilianere vil nok forlange rekene kokt. Men stopp litt,«fotballgale»? Er brasilianere virkelig så fotballgale? Kanskje når Brasil spiller, men ellers? Det er sagt og skrevet mye for å bevise at et helt folk er lidenskapelig i sitt forhold til fotball. Selv Torkjell Leira – forfatter av Brasil – kjempen våkner – støtter meg i at det ikke er sant. Mange brasilianere roper riktignok høyt både mot presidenten og motstandere, de er unektelig engasjerte. Mens andre blir formelig klistret til ballen for å bevise at alle skal med. Et eksempel er landets store forfatter Clarice Lispector. Hvis selveste Clarice er fotballgal, er hele folket det, ingen tvil. I motsetning til andre intellektuelle forfattere – som Dag Solstad og Kjartan Fløgstad – har Clarice Lispector blitt trukket inn i fotball-VM uten selv å bidra nevneverdig.

Uten livskraftig hjelp fra forfatteren selv, hun døde i 1977, har det ikke manglet forsøk på å score mål på vegne av Clarice Lispector. Det har blitt meg fortalt at Clarice Lispector er sitert i boken til Fredrik Ekelund, Sambafotball: «…om jeg har sett fotball på TV mange ganger, har jeg bare vært på en ordentlig fotballkamp en eneste gang i livet. Jeg føler at jeg ikke har rett til å kalle meg en ekte fotballfan, eller en ekte brasilianer for den saks skyld». Greit nok, det siste var hun jo ikke. Clarice Lispector var opprinnelig ukrainer, fra et land som i årets VM delvis representeres av Russland og hvor hun selv aldri satte sin fot («jeg ble båret»). Clarice – med nytt fornavn – kom til Brasil allerede da hun var to måneder gammel.

Én fotballkamp er da i hvert fall noe. Litteraturprofessoren Miguel Leocádio Araújo forsøkte å finne en forbindelseslinje i en artikkel han skrev om emnet i 2009. Hvor fantastisk ville det ikke vært hvis våre store forfattere kunne skrive mer om den store folkelige lidenskapen i Brasil, fotball! Hvem skulle tro at den uutgrunnelige og innadvendte Clarice Lispector, den muligens største brasilianske forfatteren i det 20. århundre, skulle kunne interessere seg for fotball? O futebol tem uma beleza própria de movimentos que não precisa de comparações . Fotballspillets bevegelser har en egen skjønnhet som ikke trenger sammenligning med noe annet. Dette skal den gode Lispector ha skrevet eller sagt, og det er klart at det kan tolkes som om hun var lidenskapelig tilhenger av ballspill. Professoren får mye ut av denne setningen og har ingen vanskeligheter med å forestille seg «Clarice Lispector foran fjernsynet mens hun heier på Brasil under det siste VM i Tyskland eller de kommende VM.» Men dette ble altså skrevet i 2009 og Clarice Lispector døde i 1977.

clarisseulisses
Clarice Lispector foran fjernsynet mens hun heier på Brasil (?)

Det verserer også andre historier om forfatteren og ballen. Heller ikke i Brasil er det å være intellektuell forfatter særlig inntektsbringende. Clarice Lispector måtte derfor i en periode livnære seg som journalist i Manchete, som best kan sammenlignes med billedbladet NÅ, hvis noen husker det. Her ble hun blant annet kjent for sine betraktninger rundt husmorrollen og for sine intervjuer med brasilianske berømtheter. Få av dem var fotballspillere. Da redaksjonen foreslo at hun skulle intervjue Pelé, skal hun ha nektet plent. Hun intervjuet imidlertid Mário Zagallo, den eneste ved siden av Beckenbauer som har vunnet fotball-VM både som spiller og landslagssjef. Intervjuet handlet mye om katolske helgener.

Pelé og Zagallo under VM i 1958.
Pelé og Zagallo under VM i 1958.

Selv om Clarice påsto hun bare hadde sett én kamp, så vet vi at Brasil fikk fjernsyn allerede i 1950, bare noen traumatiske måneder etter at Uruguay slo Brasil på Maracanã. Professoren over kan altså ha rett i sin ønsketenkning – med tilbakevirkende kraft. Det kan ikke utelukkes at Clarice Lispector og hunden Ulisses hygget seg med noen glass vin og en pakke sigaretter hjemme i sofaen – se bildet – mens hun så Brasil slå Sverige i Sverige i 1958. Eller Tsjekkoslovakia i Chile i 1962. At hun igjen jublet over Brasils seier over Italia i Mexico i 1970. Før hun døde kan hun også ha fått med seg hjemlandets forsmedelige tap for Polen i bronsefinalen i 1974. Men om fjernsynet hadde direkte overføringer på den tiden, er jeg litt usikker på. Og se på bildet igjen. For meg ser det ut som hun sier, tenker – og dette blir best på engelsk – «I couldn’t give a shit».

Malta – Mot alle odds

malta vindu

Den gamle damen pirker i alle de stekte eggene med gaffelen slik at plommene renner ut over. Hun vil gjerne ha ett som er bedre stekt. Frokost på Hotel Fortina på Malta har sine sider.  Her er ingen under åtti år, bortsett fra meg selv og mitt reisefølge. Den unge mannen nesten uten rynker som smiler til meg i speilet over frokostbuffeten er meg. De fleste av de andre gjestene, fra Belfast og utstyrt med slagvåpen i form av kjepper og krykker, varsler om at fremtiden ikke blir så grei når 68-bølgen kommer. De nye eldre vet veldig godt hvordan de vil ha det og nøyer seg ikke med mindre. Jeg får levende bilder i hodet.

Jeg har vært på Malta i helgen. Malta var ikke helt slik jeg trodde det skulle være. For det første er øya liten, mye mindre enn det man forestiller seg et eget land skal være. En halvtime med buss til alle steder uansett hvor du er. Fine historiske byer, pent vær med klippestrender og oppussede strandpromenader.  Senteret for oppdrett av malteserfalker rakk jeg aldri, heller ikke å lese boken kollega Åsfrid hadde utstyrt meg med – denne må du lese. Jeg rakk ikke å lese noe i det hele tatt. Det nærmeste jeg kom litterær tilnærming til øya var å tenke tilbake på den boken jeg fremfor alt forbinder med Malta, Sam Moses’ Mot alle odds (utgitt på Spartacus i 2008).  Den gangen jobbet jeg i bokklubbene våre og skulle finne hovedbok til Historieklubben. Jeg husker jeg satt opp en hel natt fordi Mot alle odds var så spennende. Umulig å legge fra seg, som jeg skrev i medlemsbladet den gangen. 

I 1942 var Malta verdens mest utbombede sted. Øya var det britiske støttepunkt på veien fra det vestlige til det østlige Middelhavet, hvor de viktige oljefeltene lå. Nazistene blokkerte all tilførsel til øya, og de allierte holdt på å gå tom for både drivstoff, ammunisjon og mat.  Malta hadde ingen naturlige ressurser og befolkningen sultet. Mangelen på drivstoff, ammunisjon og reservedeler gjorde at øya ikke kunne forsvare seg særlig lenger. I London regnet man med at Malta – og dermed kampen om oljefeltene – var tapt hvis man ikke fikk fram forsyninger i løpet av få uker.

mot alle odds
Sam Moses’ spennende dokumentar, umulig å legge fra seg

Med amerikansk støtte kunne Churchill sende den såkalte dødskonvoien av gårde for å redde Malta: mer enn femti krigsskip dannet eskorten til tretten lasteskip med flybensin og andre forsyninger om bord, samt amerikanernes enorme tankskip SS Ohio som var fullastet med 107 000 fat olje fra Texas. Nådeløse angrep fra tyske og italienske fly og u-båter senket ni av lasteskipene. SS Ohio ble torpedert, bombet og forlatt. Med sterk slagside, flammer på dekk og motorene døde, virket det som om oljetankeren, og dermed de viktigste forsyningene til Malta, var fortapt. 

Men to unge matroser, en av dem norske Fred Larsen, var fast bestemte på å redde skipet og vinne krigen. De kom seg ombord i det ødelagte tankskipet etter at deres eget skip gikk ned i flammer. Med en liten gruppe av frivillige ledet de det nærmest utrolige arbeidet som gjorde at krigen tok en ny vending. De reparerte kanonene og bekjempet tyske og italienske bombefly på egen hånd, mens et synkende og brennende Ohio ble tauet i 4 knops fart mot Malta, under grusomme flyangrep.  De frivillige på SS Ohio ble tatt imot som helter av den utsultede befolkningen på Malta.

malta vittor
Det har til tidler vært strevsomt å bo på Malta. Her en scene fra Inkvisitørens palass i Vittoriosa

Jeg trodde kanskje det var på den tiden malteserne lærte seg å spise kanin, en rett som regnes som typisk for Malta. Jeg tok feil, viser det seg.  Maltesernes forkjærlighet for fenkata, kaninstuing, oppsto da johanitterordenens jaktforbud ble opphevet på 1700-tallet og kaninbestanden var kjempehøy. Kaninoppdrett er i dag en viktig levevei for bøndene.

Under annen verdenskrig var matmangelen prekær på Malta og selv kaninkjøtt var sjeldent. Den britiske regjeringen måtte innføre rasjonering på det meste. Spekk, sardiner på boks, corned beef og boksemelk ble en del av det nye kostholdet, altså matvarer som ble innført når konvoiene kom gjennom. Hadde ikke SS Ohio klart det i 1942, hadde antagelig enda flere maltesere dødd av mangelsykdommer og ren sult. Ingen stakk hull på eggeplommene den gangen.

vittoriosa
Nettopp ankommet Valletta i gondol. Vittoriosa og skipsverftene i bakgrunnen.

Femti tusen maltesere mistet sine hjem under verdenskrigen. Verst gikk de ut over de tre historiske byene syd for hovedstaden Valletta, som alle ble bombet sønder og sammen. Vittoriosa (Birgu) er en av dem. På den lekre nyoppbygde strandpromenaden i gamlebyen ser du over til de store skipsverftene som var så viktige for Mussolini og Hitler. På den nye vegetariske restauranten ved strandkanten får vi servert et velsmakende måltid akkompagnert av en utsøkt maltesisk hvitvin. Over fortet blafrer det maltesiske flagget i hvitt og rødt. Siden 1943 har Georgkorset prydet øverste venstre hjørne på flagget, i sin nåværende form siden selvstendigheten i 1964.  Den britiske utmerkelsen ble etter hendelsene i 1942 tildelt hele Maltas befolkning for utvist mot og tapperhet. Ikke hverdagskost, dette.

Du kødder ikke med Kiev

«Vi er ett folk og Kiev er alle russiske byers mor. Det tradisjonelt russiske er vår felles kilde og vi kan ikke leve uten hverandre.» Vladimir Putin

Kiev er en av de virkelig store hovedstedene i Europa. Befolkningsmessig plasserer den seg antagelig et sted mellom Berlin og Roma. Historisk er den også en av de store. Byen ble grunnlagt allerede i 482. Vikingene hersket og herjet her nede tidlig, Kiev lå strategisk til ved elven Dnepr, omtrent midtveis mellom Skandinavia og Konstantinopel. Den første slaviske, og dermed også russiske, statsdannelsen var her – Kiev-Rus er et begrep også i Moskva. Men så kom mongolene, litauerne og polakkene. Og russerne, alltid russerne. Som en del av det russiske keiserdømmet og senere Sovjetunionen ble Kiev til en av de store industribyene, i tillegg til den historiske og kulturelle rollen. Og for rundt femogtyve år siden våknet Kiev opp som hovedstad i Europas nest største land.

Kiev har gjennom århundrene vekslet mellom å være mektig og å være ubetydelig. Nå er Kiev betydelig igjen. Putin har rett i det han sier. Både Ukraina og Kiev er så altfor innvevd med sine nabofolk til at det er enkelt å si hvor grensen går, hvis det går noen. Hovedstaden Kiev ligger dessuten ubeskyttet på en steppe. Det er heller ikke så enkelt å bestemme seg for hvilket trekk som er mest fremtredende ved denne kjempebyen i dag. Ukrainsk, russisk, historisk, vakker, elegant, vulgær og aggressiv. Kiev er alt på en gang.

Norwegian flyr direkte til Kiev og det koster latterlig lite å komme seg hit. Alt fungerer for turister i Ukraina, men noe er annerledes. Når du kommer ut av flyplassterminalen og skal finne leiebilen din, kan det hende at skiltene er skrudd av og du blir møtt av en politimann som hevder at den er feilparkert. For 20 hryvni skrur han imidlertid skiltene på igjen. Dette er antagelig det du som turist slipper unna med, men ukrainere må leve med sånt til daglig. De fleste turister tar forøvrig taxi inn til byen, etter at de har vekslet til seg noen hryvni i en minibank. Før var en hryvnia verdt en krone, nå nærmer den seg snart femti øre. Hryvnia var også myntenheten i Kiev-Rus for over tusen år siden.

kiev
Uavhengighetsplassen er et fint sted å være nå når sommeren nærmer seg

Flyplassen var mindre enn du hadde forestilt deg, men på veien inn til sentrum overtar følelsen av storby fort. Kiev oppleves som større enn den er. På den enorme rette motorveien kjører bilene i vanvittig fart og med minimal avstand til bilen foran. Inne i selve Kiev er husene høyere og gatene bredere enn noe vi er vant til på vår kant av verden. Du hadde neppe regnet med at Kiev skulle være så storslagen og vakker. Hovedavenyen Kresjatik byr på dominerende og høye bygninger i klassisk (sovjet)stil, en stil som både er vakker og skremmende på samme tid. Plassene er enorme og monumentene store. Sånn som den gigantiske Uavhengighetsplassen, berømt fra nyhetene de siste månedene og faktisk et veldig hyggelig sted å oppholde seg – når både demonstrasjonene og Moskva nå etter hvert ser ut til å ha roet seg litt.

800px-FEMEN_Annual_protest_against_regular_summer_hot_water_switch_off-2
Femen i sommerlig protest – denne gangen gjaldt det visst vannforsyningen

Ikke alle demonstrasjoner er voldelige i dette landet. Kanskje er du så heldig å få se toppløse kvinnelige aktivister fra protestgruppen Femen bade i byens fontener. Femen er et seriøst tiltak og protesterer mot det ene og det andre, som henrettelser i Iran, legalisering av prostitusjon i Ukraina, for få medaljer i OL og andre ting som irriterer. Ideen med å protestere toppløs oppstod fordi «det var den eneste måten å bli hørt på i dette landet». Samtidig er Femen et tegn på det løsslupne og anarkistiske ved Ukraina. Dette har antagelig skapt et annerledes og hyggeligere Kiev enn det det var i Sovjetunionen eller enn det ville vært i Russland. Kiev er både fattigere og mindre enn Moskva, men det er definitivt lov å mene mer i Kiev.

Man føler seg fort liten i Kiev, mest på grunn av det monumentale ved byen. De store overdådige kirkene tar pusten fra deg. Grotteklosteret  ligger litt over halvveis bort til Mor Ukraina-statuen. Det er verdt hvert minutt av den timen det tar å gå ut dit. I virkeligheten et kompleks av kirker, klokketårn og klostre – et av verdens underverker. På den andre siden av elven Dnepr ligger de enorme boligområdene med gråhvite blokker på rekke og rad. Det er ikke alle steder du har lyst til å se på nært hold.

andr1
Kievs «Grünerløkka»

Skulle du få hjemlengsel, har også Kiev et slags Grünerløkka midt i byen. «Andrijivskij-gaten» går fra høyden med samme navn og ned til den nedre bydelen. Her finner du hyggelige utecafeer og puber, morsomme butikker og markeder. Oppe på høyden finner du den storslagne St. Andreas-katedralen. Her oppdager du hva storslagent virkelig kan bety, før du kommer til Kiev er «storslagent» bare et ord. Fortsetter du nedover åsen på den andre siden, kommer du til Kiev-operaen. Også den enorm. Kiev har for øvrig et tredvetalls museer som er verdt et besøk. Byen slutter aldri å imponere turister.

Kiev er ikke bare historisk skjønnhet, den er også en nattens dronning. Her røykes, drikkes og festes det mer enn vi er vant til fra Norge. Bak den glitrende fasaden sporer man en form for aggressivitet man bare finner i kjempebyer på andre kontinenter. Her går bilene tett og fort, mange er digre SUV med sotede vinduer, hvite amerikanske limousiner vrenger inn foran luksushotellet Premier Palace eller motehusene på Kresjatik. Noen har mye penger i dette landet og du aner at det er noe galt med akkurat det. Ukraina sies å være Europas mest korrupte land. Og det er helst på de nyrike stedene, på superrestaurantene og de glitrende nattklubbene du opplever aggressiviteten. Smokingkledde bolegutter med et litt for hardt grep rundt armen til unge kvinner. Nervøs latter. Unødig dyr champagne. Et par velkledde menn som slåss. Blod som flyter. Nattelivet i Kiev har mange fasetter og noen steder føler du deg ikke vel. Du får lyst til å holde avstand.

Men byen har også mange hyggelige steder og ukrainerne flest liker utlendinger hvis de kommer vestfra. Det er mye å finne på her, og den som er interessert i kunst og kultur kan holde på i månedsvis. Europeisk arv på UNESCOs liste. Det er samtidig litt New York over Kiev. Høye hus. Markedsøkonomi med lysreklamer, McDonalds og nattåpne supermarkeder. Som i New York går tunnelbanen fortere i Kiev enn i andre storbyer. På vakre, dype stasjonene kommer det et effektivt blått tog hvert annet minutt og plattformene fylles lynraskt opp. Her er det lurt å ha et lite grep om det kyriliske alfabetet. Du er selvsagt ikke nødt til å ta metroen i Kiev, men den er en opplevelse i seg selv og veldig fin hvis du har tenkt deg på stranden.

kiev beach 2
Kiev har flere kilometer med sandstrender.

Strandliv i Kiev? Joda. Det er jo mye varmere om sommeren her enn det er i Oslo, så det kan godt hende du får lyst til å prøve en av de mange flotte strendene langs elven. Vannet er ikke noe særlig å skryte av, men sanden og folkelivet holder så absolutt mål. Det går metro til stranden, for eksempel til Hidropark. Metrostasjonen ligger på en øy midt i Dnepr-elven. Her kan du ta sikte på en av de luksuriøse strandklubbene hvor det koster en formue å komme inn, eller bare menge deg med vanlige solhungrige kievitter. Det er en egen opplevelse å kose seg på finkornet sandstrand i førti graders varme mens gråbrune, stygge skyskrapere blinker i det fjerne.

kiev muscle
Kievs «muscle beach»

På Hidropark finner du også Kievs berømte «muscle beach», en attraksjon de deler med Los Angeles. Dette er et digert utendørs helsestudio, opprinnelig fra sovjettiden da kroppen var et politisk instrument. Apparatene er laget av skrapjern og lenket fast med kjetting slik at ingen skal kunne stjele dem. Fysisk fostring er fremdeles viktig i Ukraina. Mange her har lagt sin elsk på de mest kraftfulle og aggressive sportsgrenene – som bryting, bodybuilding og boksing. Du kødder ikke med Kiev.

I Kiev bor det også mange intellektuelle, kunstnere og forfattere. Andrej Kurkov er en av dem. Opprinnelig fra St. Petersburg og med russisk som morsmål. Med den største selvfølgelighet er han i dag borger av Ukraina og landets mest kjente nålevende forfatter. Han er utgitt på Cappelen Damm og du kan møte ham på Litteraturfestivalen på Lillehammer i mai. I februar i år skrev han dette – og la oss håpe han har rett:kurkov

Ukraina følger årstidene. Våre revolusjoner pleier å starte om høsten, etter at avlingen er i hus, og slutter om våren før det er på tide å sette potetene. I år vil også vi sette poteter på landstedet vårt 80 kilometer utenfor Kiev. På den tiden får vi håpe at Ukraina har funnet fred med seg selv og fått en lovlig valgt regjering.

Andrej Kurkov finner du også på Tanum.no.

P.S. Mange vil sikkert være uenig i stavemåten på navn etc. Det er nemlig ikke så enkelt å gjøre om alt til latinske bokstaver. Uttalen legges ofte til grunn (noen er uenig i dette prinsippet) og hvert vesteuropeisk land har sin egen stavemåte. I Norge har vi en tendens til å blande den norske måten med den engelske. Så er det forskjellen mellom det ukrainske og det russiske, noe som ikke er så enkelt å skille i dette landet hvor begge språkene er utbredt. Det språket som har størst utbredelse i de enkelte byene har ofte fått bestemme. Kiev  Киев (russisk) er kinkig og heter også Kyiv Київ  (ukrainsk), uttalen er ikke så forskjellig. I Norge har vi prøvd å introdusere Kyiv, men det ser ut til at Kiev holder posisjonen som den mest brukte formen fremdeles. Danskene skriver Kijev, som gjenspeiler den gjengse uttalen på stedet, altså i Kiev. Med en del artige detaljer i tillegg, slik som liten forskjell på y og i eller g og h og en o som ofte blir til a i trykksvak posisjon, sier det seg selv at man lett faller på glattisen. Beklager det. Det blir forresten enda mer Ukraina fremover.

Du kan i mellomtiden lese mer om Kiev, Kyivstar og ukrainsk vodka HER

Brasília – Et rom med utsikt

Ved siden av meg på Avianca-flyet fra Rio sitter det en dame og leser bok. Den samme boken jeg har i ryggsekken. Jeg føler liksom at det vil være dumt å ta opp min egen, siden den  er akkurat maken, litt som å demonstrere noe på en måte, så jeg lar det være og føler meg ekstra dum ved det. George Orwells 1984. I min bok har Winston Smith nettopp møtt en kvinne i kantinen på jobben i Sannhetsministeriet der han jobber med å omskrive historien. De to må møtes ulovlig for seksualitet og følelser er avskaffet i Oceania. De møtes i hemmelighet i en skog hvor det antagelig ikke er hengt opp mikrofoner for avlytting. ,Jeg tror ikke det er tilfeldig at damen ved siden av meg leser 1984. Det er noe med Brasília som minner om George Orwells Oceania.

Dette er boken jeg ikke torde å ta ut av ryggsekken
Dette er boken jeg ikke torde å ta ut av ryggsekken

Mange, særlig unge, tror kanskje at Big Brother bare er et TV-program. Men begrepet ble introdusert første gang av George Orwell i romanen 1984, en av de store bøkene i verdenslitteraturen. 1984 er en fremtidsroman som ble utgitt i 1949. Boken er en dyster spådom om hvordan fremtiden kan bli, med et totalitært system der praktisk talt ingen individuelle rettigheter finnes.  Handlingen er lagt til et mørkt og dystert bysamfunn, en framtidsvisjon av London, hvor Store Bror alltid ser deg og Tankepolitiet leser innbyggernes tanker. Hovedpersonen Winston Smith befinner seg i stor fare for hukommelsen hans fungerer fortsatt, stikk i strid med myndighetenes retningslinjer. Deres mål er å oppnå total kontroll over innbyggernes bevissthet og følelser, over fortid og fremtid. Og i dette prosjektet er det viktig for Sannhetsministeriet å utarbeide «nytale», et sterkt forenklet språk som skal gjøre det umulig å tenke avvikende tanker.

romservice brasilia
Litt mat med M. Chandon, langt fra Winston Smiths meny.

Jeg har nettopp bestilt romservice. Restauranten var for gloomy. Mandiokasuppe, aprikosglasert kylling med roquefortrisotto, karamellpudding og en halv flaske brasiliansk champagne av merket M. Chandon. Langt fra den grøtaktige massen Winston Smith fikk servert i kantinen i Sannhetsministeriet. Hotellgutten har bondsk bart og snakker dialekt fra et annet sted, dette er blitt et sted folk flytter til og hvor de liksom ikke hører hjemme. Innbyggerne er mindre urbane her enn i Rio, det skulle vært omvendt hvis planleggerne hadde fått det som de ville. Hotellet mitt ligger i tårn F i Kvadratur 4 i Hotellsektor Syd. Bygningen er ny og bryter den opprinnelige etasjegrensen på 12, noe den kan siden den såvidt ligger utenfor Pilotplanen, altså sentrum, den delen som ser ut som et fly fra luften. Fra 15. etasje har jeg fin utsikt til Monumentalaksen og Ministeriumsesplanaden. Det er større dimensjoner over dette enn over Dronning Eufemias gate i Bjørvika – og enda mer menneskefiendtlig, men noe av tanken er det samme og vi lærer visst aldri av historien. Byplanlegger Lúcio Costa, arkitekt Oscar Niemeyer og president Kubitschek laget ikke denne byen for mennesker, de laget den for biler som menneskene skulle sitte inne i. Fremtidens mennesker skulle ikke gå, de skulle kjøre. Fra boligområde til forretningsområde til arbeidsområde og hjem igjen. Høye hus med mye lys og luft mellom, det vil si menneskefiendtlig arkitektur med enorme tomrom i form av ustelte gressplener, omtrent som i Groruddalen. Brasília lærte da også brasilianerne å leve som nordmenn, pendle til og fra jobb, være hjemme og se på fjernsyn.Å gjøre noe annet i denne byen ville vært for utmattende. Men det gjør noe med mennesker, de blir velstående og litt ulykkelige.

brasilia-4
Praktfullt som kunstverk, deprimerende som by

Det tok mange tiår før folk skjønte at de måtte bygge nye byer rundt hovedstaden, hvor de kunne få lov å være seg selv. Disse byene er nå hver for seg like store som Pilotplanen, hvor det bor bare 400 000 mennesker. Disse nye bydelene er knyttet sammen med en metro, som ikke går til sentrum eller noen av severdighetene. I disse satelittbyene, som Taguatinga og Águas Claras, går det an å leve normale liv med butikker ut mot gaten og hyggelige restauranter og et kaotisk byliv slik mennesker egentlig vil ha. Jeg ser dem som store glitrende fantasiplaneter på alle kanter, langt borte. Jeg har gått tur i sentrum i dag og og ble som ventet utslitt og deprimert etter tre timer. Ikke en coca cola å få kjøpt noe sted, alt er en ti minutters biltur borte, klart avgrenset til innendørs shoppingsentre i forrretningssonen Kvadratur Nord for Fornøyelser. Jeg har vært her før og gjort akkurat det samme hver gang, så jeg visste hva som ville komme. Denne følelsen av tristhet og ensomhet. Jeg har også kjørt bil her, det er mye bedre, trafikkmaskiner formet som åttetall og alfakrøller og gudvethva, seksfils motorveier midt i byen, gratis parkeringsplasser overalt. Når du går, derimot, må du løpe fra øy til øy der hvor fortauet plutselig opphører fordi det er laget en avkjørsel der biler og busser kan vrenge inn i 90 km/t. Trafikken flyter lettere uten trafikklys og fotgjengerne har aldri formert seg i særlig grad her. Men det er mye å se hvis man overlever trafikken. Brasília er en stor moderne kunstutstilling, vakker og deprimerende på samme tid. Vakker fordi det er kunst, deprimerende fordi det er by. Ingen brasilianere har da heller noe ønske om å se hovedstaden slik folk har det i andre land. Men folk som bor her har gode liv og de liker seg. President Dilma bor i et vakkert palass nede ved den kunstige Paranoá-sjøen (nei det har  ikke noe med paranoia å gjøre) på oversiden av Vinge Syd, eller var det Nord. Dilma trives også godt her i maktens sentrum.

ditadura-militar
I 1964 var det slutt på demokratiet og Brasil ble et alvorlig og trist land.

Brasília er flott opplyst her jeg ser ut over den, men virker likevel død til tross for alle bilene som glir sømløst rundt på motorveiene, som altså er sentrumsgater. Alt menneskelig liv er skyflet innendørs.  Til tross for sin unge alder har hovedstaden opplevd mye. Omtrent da presidentfrue Maria Theresa Goulart i all hast ble satt på flyet til Uruguay i mitt forrige blogginnlegg (Førstedamer), inntok de militære gatene i Brasília og i de andre store byene. Dette var ved daggry den 31. mars 1964. Kuppet var planlagt lenge og var en sammensvergelse av mange krefter. USA var defintivt innblandet. De hadde lenge sett misbilligende på et Brasil som nasjonaliserte amerikanske firmaer og som til og med leflet med Fidel Castro. Amerikanerne sto klare til å støtte kuppet med både våpen og soldater, men det ble ikke nødvendig. Utrolig nok ble ingen skadet eller drept i selve maktovertagelsen. Militærkuppet ble mer en oppvisning av makt enn direkte bruk av den overfor folket.  Bare fire år etter at Brasília var innviet, var det slutt på de folkevalgte presidentene med pene førstedamer  ved sin side. Fra nå av overtok generalene presidentmakten og lot den gå på omgang mellom seg. Ingen av dem fortjener egentlig å bli nevnt uten at det er med negativt fortegn.  Bildene av dem viser en rekke dystre menn med solbriller i mørke dresser som inspiserer de militære styrker eller holder taler.  Brasil var med ett blitt et alvorligere land. Opposisjonelle på venstresiden ble forfulgt, aktivister ble drept og mennesker forsvant sporløst. En sterk og altomfattende sensur ble innført.  Venstreorienterte intellektuelle måtte dra i eksil.  Kommunisten Oscar Niemeyer, arkitekten som hadde laget den nye hovedstaden, fikk sikkerhetspolitiet på besøk på sitt kontor i Rio de Janeiro. Han valgte ganske snart å opprette et kontor i Paris og arbeidet derfra i fem år.

Hjemme i Brasil «gikk landet bra og livet til folk dårlig», som en av president-generalene utrykte det, ikke uten stolthet. For selv om folket på mange måter var undertrykt, gikk økonomien bra. En av grunnene var ikke minst at USA igjen investerte grundig hos sin nye lojale allierte.  På denne tiden ble Brasil ytterligere industrialisert, og landet gikk fra å være en råvareleverandør til å eksportere ferdige produkter – ikke minst til USA.  Samtidig med at generalene inntok podiet, eksploderte Beatles-feberen også i Brasil. Mens bevisste artister som Gal Costa, Gilberto Gil og Chico Buarque måtte dra i eksil, vokste det frem en ny type artister i denne perioden. Roberto Carlos startet sin karriere som Beatles-klone, men skulle vokse opp til å bli Brasils mestselgende artist gjennom tidene. På denne tiden fikk også Rede Globo TV en dominerende rolle på nyhetsformidling, samtidig som kanalens novelaer ble noe nasjonen kunne samle seg om. Teater og film gikk inn i en bølgedal. Alt mens militærjuntaen overvåket hva som ble sagt, sunget og gjort. Dette styret skulle vare i 21 år. Brasília har vært hovedsete for diktatur omtrent like lenge som den har vært det for demokratiet.

Foto Brasilia (9)
En slik belysning er sikkert forbudt I Oslo, men det fungerer bra, gjør det ikke?

Den beste oversikten i Brasília får du fra TV-tårnet som ligger strategisk riktig til litt lenger bak på Monumentalaksen. Herfra har du en glimrende utsikt mot byen i alle retninger. I utkantene kan man se hvordan Brasília vokser. De høye satelittbyene forstyrrer ikke Lúcio Costas pilotplan, men er likevel med på å endre byens skyline. Den nye USA-inspirerte arkitekturen er dominerende der den skinner i blått glass. Utsikten fremover mot cockpit er imidlertid intakt.. Departementene ligger på rekke og rad og den H-formede Kongressen avtegner seg som den viktigste bygningen.  Den lille katedralen med plass til to tusen mennesker er en tornekrone i sement.

Ved foten av TV-tårnet er det opprettet et uformelt indianermarked. Folk roper og skriker mens de fallbyr forskjellige varer. De virker helt malplasserte. På tide å komme seg herfra.