Michel Houellebecq. Fransk intervju.Wolinski 1992

På fredag kom Michel Houellebecqs nye roman Soumission – Underkastelse – fra Amazon. Jeg fikk lest tyve sider før jeg rotet meg inn i hovedpersonen François’ forhold til den fransk-nederlandske forfatteren Joris-Karl Huysmans og hva som kanskje var virkelighet og hva som var fiksjon. Hos Houellebecq er alt fiksjon ifølge ham selv, selv var jeg i tvil. Det ble altså ikke så mye ordentlig lesning, mer avsporing i form av surfing på nett og i bokhyller. Det endte med at jeg begynte jeg å bla i noen gamle franske tegneserier jeg har stående, deriblant et album av Wolinski. Georges David Wolinski ble som kjent skutt under terrorangrepet på Charlie Hebdo. Han fylte åtti år i fjor og har vært en av Frankrikes mest kjente tegnere i flere tiår. Jeg har flere av albumene hans fordi jeg var veldig opptatt av franske tegneserier på 1990-tallet. Og er det for så vidt ennå.

Det er noe med disse grove tegningene som får meg til å tenke at formen gjør dem mye mer akseptable enn det trykte ord. Jeg vet, men la oss nå holde en viss religion utenfor ellers blir dette altfor vanskelig. I Europa i 1992 kunne Wolinski tegne det vi ikke ville si og skrive, og folk lo. Wolinski var spesielt fæl mot kultureliten. Du ville kanskje blitt verbalt angrepet hvis du sa at en forfatter skrev dritt. Men det er –var – lov å tegne det. Tenk deg en tegneserie som lar forfatteren utgyde seg fra alle kroppsåpninger på blanke ark og deretter kaller han det en bok med tittelen Ekskrement, Himmel. På forlaget blir han mottatt med respekt og rost opp i skyene. Det mangler bare litt…redaksjonssjefen ber sekretæren om å få hennes tampax og smører litt av innholdet på manuset…det manglet jo bare litt blod. Veldig morsomt så lenge det blir Fortsett å lese Michel Houellebecq. Fransk intervju.Wolinski 1992

Caryl Férey – Zulu. Beksvart fra Sør-Afrika

«Zulu er en thriller så beksvart og intens at den ikke bare river fernisset av et land hvor grådighet og hensynsløs utbytting utgjør den nye forretningsmodellen – et land hvor den kriminelle økonomien er tuftet på like deler mafiametoder og overtro, men som samtidig praktiseres etter svært moderne og effektive organisasjonsprinsipper – den røsker også skylappene fra leserens øyne en gang for alle.»

Denne forrykende omtalen av Caryl Féreys roman skrev Terje Thorsen i Dagbladet for tre år siden, da Zulu nettopp var utgitt på norsk, for øvrig på Aschehoug. Året etter kom filmen Zulu, regissert av Jérôme Salle og med den salgbare norske tittelen Cape Town Cops. En film og en bok jeg først overså, men som jeg nå har lest fordi jeg fikk den i førjulsgave av en kollega. Det viste seg å være lurt. For Zulu er en overveldende krim på mange måter.

Caryl Férey – på de franske bokomslagene er aksenten plassert slik som her, på Aschehougs omslag er den feilplassert og for sikkerhets skyld skriver forfatteren selv ofte navnet sitt uten aksent – var et ubeskrevet blad for meg så jeg måtte gå til hjemmesiden hans. På http://carylferey.com/index.html får vi vite at han er født i Caen i 1967 og at det deretter gikk i rykk og napp. Med reiser, filmer, musikk og bokutgivelser. Caryl Férey fremstår som litt av en eventyrer på CV’en sin. Flere av bøkene hans er prisbelønte og har gått i enorme opplag i Frankrike. Zulu er altså det internasjonale gjennombruddet utenfor den frankofone verden. Det er lett å forstå hvorfor.

Boken tar oss med til Cape Town, hvor politimester Ali Neuman, selv et offer for traumatiske voldshandlinger i barndommen, prøver å finne overfallsmannnen som har slått ned og ranet hans mor. Samtidig blir en ung hvit kvinne funnet voldtatt og partert i en park. Obduksjonen viser spor av et nytt dop, og dermed trekkes også tråder til legemiddelindustrien og et gjennomkorrupt styre. Drapet på den unge kvinnen skal vise seg på ingen måte å bli det siste. Heller ikke det mest bestialske. Caryl Férey nekter ikke sine lesere noe.

Cape Town ble nr 4. på listen over verdens farligste byer i en uoffisiell kåring i fjor.
Cape Town ble nr 4. på listen over verdens farligste byer i en uoffisiell kåring i fjor.

Det har vært mye fokus på Sør-Afrika både under Nelson Mandela-epoken og etter at den var over. Landet har fått mye – og berettiget – sympati, men kanskje har vi hatt for mørke solbriller på når vi har betraktet landet utenfra. Kanskje har vi forventet oss for mye etter at apartheid forsvant. Jeg har kun vært i Sør-Afrika et par ganger. Første gangen fløy jeg direkte fra Brasil, et land som ble nektet fotball-VM på grunn av sikkerheten – mesterskapet gikk i stedet til sympatiske Sør-Afrika. Og riktignok, Cape Town virket ikke så farlig i begynnelsen. Det gikk fint an å kjøre rundt i egen leiebil mellom de hvite enklavene. De svarte satt i veikanten midt mellom dem, for å bli plukket opp til dagjobber. Det var denne segregeringen av rasene jeg ikke var forberedt på, og at det ikke var samme bevegelsesfrihet her som i Rio. Jeg hadde jo liksom hørt at det var omvendt, for Sør-Afrika var mer politisk korrekt på den tiden.  Regnbuenasjonen mot korrupt sambakapitalisme. Sannheten var jo at de to landene ikke kunne sammenlignes. Men det var først andre gangen, i Johannesburg, at jeg følte at det virkelig var livsfarlig her. De høye murene, piggtråden og ingen mennesker på fortauene. Slik tok det seg ut for en hvit turist i 2003, uten en Tomm Kristiansen til å vise seg rundt. Dette er jo nokså lenge siden. Men noe har tydeligvis gått i enda galere retning på disse årene, hvis jeg skal tro Caryl Féreys krimbok. Det skal jeg muligens ikke? Forberedt på all denne volden var jeg i hvert fall ikke.

Zulu fereyZulu er en bok som viser hva som kan skje når svært ulike og fiendtlige grupper er nødt til å dele samme territorium. Den bunnløse fattigdommen gjør det ikke bedre. Det kan gå riktig ille. Det finnes ikke ett kapitel i denne voldsomme romanen uten vanvittig og barbarisk vold, en nedverdigelse og lemlestelse av mennesker uten like. Det virker som om forfatteren bevisst invaderer oss med utspekulert sadisme for å få oss til å gi opp alt håp og tenke at det ikke har noen hensikt å kjempe imot. Politiet er selvsagt på sporet, men ser ut til å virre seg bort i farlige blindgater, litt på samme måte som leseren går seg bort i alle de blodige hendelsene og alle de skakkjørte personene. Zulu får deg til å lure på om du har lest en god bok, eller bare en halvgod bok. Du vil antagelig helle mest til det første og tenke at du har fått innblikk i et samfunn i full fart mot stupet . Stemmer det virkelig, dette som Caryl Férey skriver? Kan det være så ille? Det sør-afrikanske turistbyrå burde hate denne boken. Etter Zulu vil du sky landet som pesten. Men du får det ikke ut av hodet.

«Thomas Lundbos oversettelse er framifrå også om Féreys personskildringer og formuleringer ved et par tilfeller ikke er det.»

(igjen siterer jeg Terje Thorsen i DAGBLADET)

Jan Roar Leikvoll 1974 -2014

Det var et ufattelig trist budskap som Samlaget sendte ut for et par uker siden: «Det var med stor sorg vi i Samlaget fekk melding om at Jan Roar Leikvoll har gått bort. Det skjedde brått og uventa. Dødsårsaka er ikkje kjend enno, men Leikvoll var open om at han levde store delar av livet med ein hjernesvulst som aldri vart borte. Den store, stillferdige mannen, som skreiv så omsynslaust, men samstundes hjarteskjerande vakkert om livet sjølv, har gått bort. Jan Roar Leikvoll vil bli djupt sakna.»

Jeg merket at dette dødsbudskapet berørte meg sterkt. Jeg kjente ikke Jan Roar Leikvoll personlig. Men jeg kjente bøkene hans. Det var et sterkt bekjentskap. Jan Roar Leikvoll fikk Stig Sæterbakkens Minnepris for 2013, utdelt her på Cappelen Damm. Det var slik jeg ble kjent med Leikvolls bøker. Jeg husker også et fjernsynsprogram med ham i fjor, mest fordi det delvis handlet om Hviterussland, et land Leikvoll har giftet seg inn i. Jeg husker at jeg ble fascinert av reportasjen og intervjuet med denne spennende forfatteren, svarene han ga og måten han svarte på. Men det var bøkene som gjorde at jeg ble helt slått Fortsett å lese Jan Roar Leikvoll 1974 -2014

På kollisjonskurs. Med Lucinda Riley i Rio de Janeiro

Jeg tror de må være fra ditt land, sa Vinícius og nikket over gaten hvor tre ektepar i førtiårsalderen nærmet seg uterestauranten der vi satt. Nei, sa jeg, de er tyske. Mennene hadde hvite bukser med press og pastellfarvede V-gensere de hadde stappet ned i buksen, med Gucci-belte. Kvinnene var også kledd i hvitt, med lekre beltespenner. Motevesker, de også sikkert fra Gucci. I mine øyne er dette så Kurfürstendamm 1985. Tyske, helt sikkert. Da «Skal vi sitte her, eller hva synes dere?» runget på norsk gjennom terrassen, var løpet kjørt og jeg gjemte ansiktet beskjemmet i albuen.

De skulle ha rødvin. Mannen med mest hår, en hjelm slik Roy Black hadde på åttitallet, hadde tydeligvis vært her før. Det var best å Fortsett å lese På kollisjonskurs. Med Lucinda Riley i Rio de Janeiro

Drømmen om Asjgabat. På reise i Sovjetistan med Erika Fatland.

Hva vet du om Turkmenistan, Kasakhstan, Tadsjikistan, Kirgisistan og Usbekistan? Ikke mye, ville jeg tro. Du har vel fått med deg at Kasakhstan har olje og kanskje får lov til å arrangere vinter-OL nå som Oslo trakk seg. Alma-Ata er det visst det heter. Og så var det vel  en skiløper derfra som het Smirnov.  Borat? Nei, han teller ikke. Usbekistan er noe med Silkeveien.  Og så husker vi kanskje vagt at presidenten fra Kirgisistan var på besøk her for et tiår siden og etterlot seg to hunder i gave, hunder som ingen ville ha, i hvert fall ikke kong Harald. Men der slutter det også.

KirgisiskeHunder01 tajgan
De kirgisiske hundene som opprinnelig var tiltenkt Bondevik og kong Harald stortrives fremdeles i Norge. Bildet er tatt av Richard Sagen i Adresseavisa. Henvisning til artikkelen finner du lenger nede på siden.

Selv har jeg vært på reise de siste dagene – i Erika Fatlands nye bok Sovjetistan (Kagge Forlag). En bok som tar oss inn i disse landene som bevisstheten vår gjerne hopper over.

Men først litt om denne drømmen jeg har levd med lenge. Jeg har nemlig en drøm om Asjgabat, hovedstaden i Turkmenistan. Ikke fordi jeg tror det er så trivelig der, det har jeg ingen illusjoner om. Men for å se galskap på nært hold, slik den utfolder seg når enevoldsherskere får fritt leide.  For å føle litt på redselen. Turkmenistan er et av verdens verste diktaturer. Hovedstaden Asjgabat opptrer hyppig i Guinness rekordbok. Størst, høyest, hvitest.  Jeg har en forestilling om hvordan det er der. Jeg har tilbrakt mange ensomme kvelder i hotelltårn i Brasília og ukrainske industribyer, dette skal bli noe av det samme, men multiplisert med Pyongyang, hvor jeg heller ikke har vært ennå.

I drømmen legger jeg ut fra Baku. Tårnene i eurovisjonens siste utpost forsvinner i det fjerne når fergen Mercuri legger ut over Det kaspiske hav på vei til Turkmenbasji, havnebyen i Turkmenistan. Før jeg kommer så langt, har jeg antagelig brukt mange dager på å finne ut når båten går. Den er uten tidtabell. Og så er den ofte et par dager forsinket på reisen over havet, en reise som er stipulert til 17 timer i utgangspunktet. Jeg klarer på dårlig (svært dårlig) russisk å få leid en lugar under overfarten. Maten om bord blir et mareritt.. Om bord er det en kjøkkenluke som av og til åpner seg, og hvor glinsende kyllingben og kålsuppe skifter eier mot et par amerikanske dollar.  Mineralvannet smaker av salt og svovel. Etter noen timer er dårlig mage mitt fornavn, kjedsomheten mitt etternavn.

Svært forsinket, med en diger amerikansk seddelbunke i hånden, kan jeg endelig sette fot på turkmensk asfalt.  I Turkmenbasji, oppkalt etter den forrige diktatoren «Turkmenistans far», skal jeg bo to netter på Turkmenbashi Hotel. Dette vil vise seg å være et fryktelig feilgrep. I byen er det ingenting å finne på, stranden er øde og forurenset, dessuten regner det. Men jeg får lov til å føle på frykten ved å være overlatt til meg selv.  Jeg har ennå ikke bestemt om det blir toget til Asjgabat. Det tar elleve timer med lokale bondekoner, vodka, pølser og sylteagurk.  Eller innenlandsflyet til Turkmenistan Airlines, som sikkert vil ta det samme antall timer inkludert alle mulige kontroller og forsinkelser. Valget vil egentlig da stå mellom bondekoner og sylteagurk eller svarte dresser og bart, mengden vodka vil nok være den samme.

nasjonalbiblioteket
Nasjonalbiblioteket i Asjgabat

I Asjgabat venter et overveldende luksushotell, dit jeg ankommer etter en måpende tur fra jernbanestasjonen eller flyplassen. Alt innredet i en postsovjetisk las vegas-stil, altså tilsynelatende luksuriøst og ytterst smakløst. Jeg kommer til å elske det den første timen. Så vil jeg sove mye, lese på sengen og se på uforståelig turkmensk fjernsyn mens jeg tømmer minibaren. Internett er det bare å glemme, det meste er forbudt her. I den halvtomme hotellrestauranten skal jeg meske meg med tyrkiske viner og sovjetisk kokekunst. I baren på taket skal jeg suge inn inntrykkene fra det flombelyste (i alle farger) Asjgabat mens jeg drikker altfor mange whisky. Vodka. Jeg er nemlig alene her også.

Jeg skal leie bil  – en åpen Mercedes-Benz -neste dag, kanskje må det bli med guide, det skal visstnok være umulig uten. Under kjøreturen kommer jeg til å føle at jeg figurerer i et dataspill. Det kommer til å bli omtrent som i videoen nedenfor. Bli med på en kjøretur i Asjgabat, kjærlighetens by, hvor lykke blomstrer i ditt bryst og bringebær modnes under solen:

http://www.youtube.com/watch?v=ATySBVD3qso

Herlig by, ikke sant? Så langt drømmen.

Ikke rart jeg stilte meg først i køen da Sovjetistan kom i salg. Ikke rart at jeg satt oppe to kvelder på rad og bare tok til meg av alt det fantastiske Erika Fatland serverer leseren over de fire hundre sidene.  Megalomane storbyer, betagende fortidsminner, Silkeveien, sovjettiden og gjæret kamelmelk i store mengder. Hvis vi kaller Erika Fatlands bok for virkeligheten, hun har jo vært der jeg ikke har vært, hvor nær ligger egentlig virkeligheten opp til drømmen min? Akkurat for Asjgabat treffer nok forventningene mine godt, skal det vise seg. Forfatter og sosialantropolog, unnskyld, student – Fatland lander riktignok direkte i den turkmenske hovedstaden med flyet fra Tyrkia. Allerede på flyplassen i Istanbul, der hennes eiendeler blir veid på badevekt, aner hun at noe eksepsjonelt er i gjære.  Anelsen slår til. Hun tar hundrevis av bilder allerede første kvelden i Asjgabat. Dette har hun aldri sett maken til før. Følelsen av skrekkblandet fryd gjennomsyrer sidene.

ashgabat a
«Ashgabat by night»

«Etter mørkets frembrudd forvandlet byen seg til en fest av lys. Hver eneste marmorstein var omhyggelig opplyst, og de mange fontenene og vannkanalene skiftet farge kontinuerlig. Ingen krok var mørk.»

Hotellet Erika Fatland installerer seg på minner om det jeg har i drømmen. Det gjør også de tomme restaurantene og gatene hvor Erika så vidt får lov å bevege seg rundt alene, bare akkompagnert av den allestedsnærværende guiden. Alltid denne guiden. Disse guidene. Kameraene og mikrofonene. Jeg føler med henne der hun forsøker å lure seg til noen små private stunder for å finne ut hvordan det egentlig er i Turkmenistan. Ikke lett å ha det helt klart for seg når du blir ført rundt på museer med potteskår i endeløse montre. Nå er nok Erika Fatland mye mer interessert i potteskår og turkmensk historie enn jeg, men mye tyder på at hun kunne tenkt seg mer alene-tid til å utforske byen. Likevel, hun klarer på en imponerende måte å få maksimalt ut av de menneskene hun møter.

«Stramme politimenn fulgte meg med blikket. Av og til skyndet en flokk studenter seg forbi, jenter i røde kjoler, unge gutter i skjorte og dress, så var jeg alene igjen. Fra husveggene betraktet Den nye presidenten meg med sitt myke ugjennomtrengelige blikk.»

turkmenistan president
Her er Den nye presidenten til hest. Bildene som ble tatt da han falt av hesten ble angivelig slettet, alle sammen.

Den gamle presidenten Turkmenbasji er ikke det han var. For det første er han død. Gullstatuen av ham, den som dreide med solen, er flyttet for ikke å konkurrere med statuene av Den nye presidenten. De nye statuene lages ikke lenger i gull, men i hvit marmor. Turkmenbasjis store litterære historieverk, som lenge erstattet all annen litteratur, er ikke lenger obligatorisk pensum i skolene. Men den nye presidenten Gurbanguly Berdimuhamedov, opprinnelig Turkmenbasjis tannlege, er heller ikke ueffen som diktator. Nytt fag i skolen er nå Berdimuhamedov –kunnskap. Skrekkblandet fryd viker for skrekkblandet kjedsomhet etter dager i Asjgabat. Forfatteren – og den evinnelige guiden – fører oss ut av byen, til det gamle Turkmenistan. Ut i Karakumørkenen, der gamle koner serverer kamelmelk som har gjæret i opptil et år. Som sosialantropolog har Erika Fatland lært å spise det som blir satt fram. Det straffer seg. Vi blir med på kåringen av den vakreste turkmenske hesten og ser Den nye presidenten falle. E Fatland blir intervjuet på turkmensk fjernsyn. Vi drar til den gamle ruinbyen Merv.  Og til et forlatt feriested ved Det kaspiske hav, et feilgrep jeg kan kjenne igjen fra drømmen min.

Alt dette og mye mer opplever vi allerede i det første kapitlet av boken. Etter Turkmenistan følger nabolandene i tur og orden. Kasakhstan, som plutselig kan by på både sushi og minibanker, og som også er det største landet i utstrekning. Det betyr seksogtredve timer på tog for å komme seg til den delvis forsvunne Aral-sjøen, en av verdens største naturkatastrofer. «Hvorfor reiser man? Hvorfor utsetter man seg for alt dette ubehaget som forflytning over  store avstander og og opphold i fjerne, fremmede land, medfører?» Erika Fatland har gode svar på akkurat disse spørsmålene også. Og reiser videre til Tadsjikistan, hvor hun finner en regjeringsflåte av stjålne Mercedes-Benz-biler fra Tyskland. I tillegg har Tadsjikistan verdens høyeste frittstående flaggstang. Nabolandet Kirgisistan, det med hundene, utmerker seg ved å være mer avslappet, kanskje til og med demokratisk. Her dominerer ikke bilder av presidenten gatebildet, derimot vestlige reklameplakater. Og folk tør å si hva de mener uten å senke stemmen. Så gjenstår Usbekistan, også det et brutalt diktatur med store bilder av presidenten overalt, men med en stor fortid og kulturbyer som Khiva og Samarkand. Visste du forresten hvordan silke fremstilles? Du lærer det her.

sovjetistanxSiden dette er en bok som ikke utgis her på Cappelen Damm, tillater jeg meg å komme med litt tekstreklame til slutt. Fordi Erika Fatland og Sovjetistan (og Kagge forlag) fortjener det. Erika Fatland er en erfaren veiviser og boken hennes en fantastisk følgesvenn.  Du kommer til å hygge deg i Sovjetistan. Reiseskildring, historiebok og reflektert reportasje i ett. Den passer like godt til lesere som i utgangspunktet ikke er så interessert i denne delen av verden, eller til sånne fantaster som meg, som aldri får nok av bøker om sære land. Her er mye til ettertanke. Som for eksempel at kvinnene i disse muslimske landene antagelig har nytt godt av sytti år med sovjetisk diktatur. Noen ganger kan brutale omveltninger være nødvendige for å få endret en utvikling. Les Sovjetistan og bli litt klokere.

Selv blir jeg nok nødt til å utvide drømmen om Asjgabat til noe mer. Her er det flere steder jeg vil besøke. På den annen side er det ikke sikkert jeg behøver å reise. Det føles som jeg har vært der allerede.

Vil du vite mer om de kirgisiske hundevalpene som var tenkt som en gave til Kongen og statsminister Bondevik, anbefales denne artikkelen fra 2007: http://www.adressa.no/nyheter/trondheim/article836503.ece

Stephen Glass – En løgnhistorie

shattered-glass-3
Fra filmen Shattered Glass. Hayden Christensen i hovedrollen som Stephen Glass.

På en av disse kveldene som begynner å bli kjølige fant jeg en film på Silver-kanalen, en film som var veldig god og veldig tankevekkende. Shattered Glass het den. Den handlet om journalisten Stephen Glass som på nittitallet var en anerkjent og beundret journalist i det amerikanske tidsskriftet The New Republic. Glass’ artikler var av den avslørende typen og tok opp emner som var aktuelle, men som Fortsett å lese Stephen Glass – En løgnhistorie

David Vann. En del av meg vil bare drepe

David-Vann 6 år
Her er David Vann seks år og på tur med familien. Bøkene hans handler om noe av det samme.

Elleve år gammel nå, og jeg hadde skutt med denne rifla i to år og speidet etter hjort så lenge jeg kunne huske, men denne jaktturen var den første hvor jeg skulle få lov til å drepe en selv. Fortsatt ikke gammel nok etter loven, men gammel nok etter vår egen familielov.

Det var noe med David Vann som fenget interessen allerede da jeg leste om ham i avisen.  Sammenligningen med Annie Proulx og Cormack McCarthy og Per Petterson, kanskje. Da en fjesbokvenn i tillegg roste David Vann opp i skyene, måtte jeg bare skaffe meg den siste boken hans, Goat Mountain.

Goat-Mountain_productimageAll verdens litteraturkritikere har med denne boken fått en sjelden anledning til å ta frem de store superlativene og bruke sitt blomstrende litterære anmelderspråk av typen «leseren tas med på en reise gjennom frodige og vakre landskaper, samtidig som vi skrus ned i en smal trakt av sorgfull galskap og brutalitet». En annen anmelder mente at boken langsomt strammer til rundt leseren som en boa constrictor. Etter å ha lest denne boken skjønner jeg hva han mener.

Goat Mountain er en av disse bøkene som holder en slags tankefull distanse til det som skjer. Det handler om moral, gammelt nag og familieære, til og med religion. Men i bakgrunnen herjer selve handlingen. En handling som er brutal allerede før den starter, helt fra gutten på elleve år, faren og bestefaren samt farens kamerat drar avgårde på hjortejakt i en rusten pick up. Gutten sitrer av forventning, han skal få drepe for første gang. Da elleveåringen virkelig trekker av mot en krypskytter, blir det alvor.

En del av meg ville bare drepe, konstant og uten ende.

Goat Mountain går ubehagelig tett opp i ansiktet på deg og minner deg om det verste i mennesket. Jeg ble så opprørt av David Vanns roman at jeg gikk ut og kjøpte en bok til av mannen. Det finnes flere av ham på norsk, David Vann er et fenomen for de innvidde i mange land. Denne gangen Jord. Samtidig som jeg endelig fikk skaffet meg Fra jorden roper blodet av min kollega og forfatter Birger Emanuelsen, også han sammenlignet med de ovennevnte forfatterne, inkludert Vann selv. Jeg har allerede grunn til å tro at også Birgers roman er veldig god, men jeg kan heller blogge litt om den senere. I dag skal det handle mest om David Vann.

JordRomanen Jord handler om en skadeskutt familie, altså enda en. De er ofte dysfunksjonelle i David Vanns univers. Vi møter den toogtyveårige Galen som fortsatt bor hjemme hos moren og aldri får begynt på hverken skole eller yrkeskarriere, uvisst av hvilken grunn, men det virker som om moren holder ham igjen. Galen er på sin side mer opptatt av Hermann Hesse og det silkemyke kjønnet til sin syttenårige kusine, et forhold som blir mer og mer ukontrollerbart. Samtidig tenker Galen mye på hvordan han kan få drept sin mor. Eller hvordan han kan få henne til å ta livet av seg selv. Han går mye naken og han tenker veldig ofte på jord.

Også her har kritikerne gått helt av skaftet med nyskapende superlativer. Sjelden har man lest så mange forsøk på å legge «meningen med livet» inn i en bok. Og de har sikkert rett alle sammen. Det jeg personlig synes er bra med David Vanns bøker er at han skriver om ting vi – muligens og med litt velvilje –  kan kjenne oss igjen, trangen til å drepe, trangen til å utforske andres hulrom, trangen til å få være i fred for konvensjoner og trangen til å rulle seg naken i frisk jord. Det skal mot til å komme på og skrive sånne provoserende tanker. Mange vil kalle disse bøkene rystende. De er egentlig ikke det hvis du er villig til å rote litt i mørket hos deg selv. Det er bare det at i David Vanns bøker går det galt. Som oftest gjør det jo ikke det.

David Vann er hermed anbefalt. Bøkene er oversatt til norsk av Hilde Stubhaug og de utgis på Gyldendal.