Odd Karsten Krogh

Kattebyen Istanbul

Jeg bruker de kalde vinterkveldene til å reise i tankene og i bøker. De siste dagene har jeg befunnet meg på «Orientekspressen» sammen med Torbjørn Færøvik. Den fantastiske togreisen Færøvik foretok i 2015 gikk fra London til Samarkand. Reisen tok to måneder og omfattet 22 byer i tolv land. Under et stopp i Istanbul tok Færøvik meg med til Hagia Sofia. Det var her jeg begynte å tenke på katter.

Gi ditt publikum kattunger
Da jeg gikk på kurs i sosiale medier i vår, lærte vi at man skulle gi publikum kattunger før man slo til med det egentlige budskapet. Å dele kattebilder på sosiale medier har tatt helt av. Kattebilder bygger både tillit og skaper nye kontakter. Grumpy Cat har seks millioner følgere på Facebook. Samtidig kommer utenlandske turister langveisfra til Løten for å hilse på vår nasjonale kattestjerne Jesperpus.

Kattebilder endrer verden
Kristine Ask er universitetslektor ved NTNU i Trondheim. Hun har forsket på hvordan kattebilder er med på å forandre verden. De sosiale nettverkene vi danner gjennom sosiale medier har stort potensial for makt og politisk endring, sier hun til avisen Vårt Land. På internett handler det om å dele for å vedlikeholde nettverkene, forklarer Ask, og hva er vel enklere enn å dele kattunger på nettet? – Katter gjør morsomme ting. Dessuten er det ingenting politisk ved katter.

Også León snuser litt på Istanbul, kattebyen fremfor noen.

Kattebyen Istanbul
Istanbul er en av byene på Torbjørn Færøviks litterære togreise Orientekspressen- En vårreise. I Færøviks storslagne verk er det først og fremst det historiske som er det bærende element. Derfor er det ikke så mye om katter i boken. Derimot er det litt om hunder i fortidens Konstantinopel. Da den engelske presten Alfred Colbeck ankom Det gylne horn på slutten av 1800-tallet, ble han slått av svermene med hunder. En amerikansk turist beskrev i 1902 de raggete flokkene som våknet til dåd om kvelden og bjeffet hele natten: «Slakterne kaster restene ut i gaten hver morgen … og hundene som hører hjemme der, iler alltid til for å få sin del av dem. Bakerne hakker opp loffene og kaster dem ut på samme vis.»

«Hvis du dreper en katt, må du bygge en moské for å få Guds tilgivelse»

Innbyggerne i Istanbul har alltid visst å ta vare på byens dyr. De er glade i dem. Da katten Tombili døde for ikke så lenge siden, reiste bydelens beboere en staue av den. Det er nå over to hundre tusen løse katter i byen, og nesten alle er sosiale og velfødde. Et tyrkisk ordtak lyder visstnok slik: «Hvis du dreper en katt, må du bygge en moské for å få Guds tilgivelse.»

Poser med Royal Canin
Jeg tror kanskje det handler om å se det man selv er opptatt av. Jeg er veldig glad i katter og jeg så dem derfor overalt der nede ved Bosporus. På gesimser, under parkerte biler og i parkene. Jeg har ikke tall på alle de små posene Royal Canin jeg kjøpte i dyrebutikkene, for så å strø dem ut på brostenen etterpå. Tyrkerne har skjønt det, små poser med kjempedyr kattemat var tilgjengelig i enhver kiosk. Tror du meg ikke, kan du google «Istanbul og katt».

Hagia Sofia har katt
En bok om tyrkiske gatekatter hadde fått en svært begrenset leserskare. Dette har nok Torbjørn Færøvik skjønt. Under sitt stopp her på grensen mellom Europa og Asia viser han oss i stedet det historiske, kulturelle og politiske Istanbul. Hagia Sofia er monumentet som sammenfatter det hele. Den kristne kirken som fikk forbli kristen i tusen år før den så ble forvandlet til en moské og var det i noen hundre år. I det sekulære Tyrkia ble den omgjort til museum og er det største symbolet på byen der øst møter vest. Hagia Sofia har selvsagt katt.

Under President Obamas besøk i Tyrkia i 2009 ble det tid til å besøke katten Gli i Hagia Sofia.

Obama klappet katten
Ingenting politisk ved katter? Jeg er ikke så sikker på det. Da Obama besøkte Istanbul i 2009, stod selvsagt et besøk i Hagia Sofia på programmet. Her fikk han audiens hos Gli, Hagia Sofias mest berømte katt. Ja, det er flere av dem – de bor der. «Finding common ground,» «building bridges» and «coming together» var ord som ble brukt i ettertid om Obamas besøk i Tyrkia. Ingen tror vel at det var tilfeldig at Erdogan tok med den amerikanske presidenten for å klappe en katt? Å klappe katter gjør noe med folk.

Vi er født til å elske katter
For et år siden hadde Dagbladet en artikkel om hvorfor vi lar oss forføre av katter. De hadde invitert psykolog Cato Bjørkli, som har forsket på samspillet mellom mennesker og teknologi, til – om mulig – å gi avisens lesere en forklaring på fenomenet. Ifølge Bjørkli er vi nærmest født til å like kattunger. De store øynene og hodeformen gir inntrykk av at noe søtt og innbydende. – Det søte og ufarlige trigger et omsorgsbehov i oss, og gir den bedre sjanse for å bli tatt vare på, mener psykologen.

Nå kan du jo bruke litt tid til å tenke over hva dette blogginnlegget egentlig handlet om.

Bli gjerne med Færøvik på "Orientekspressen". Dette er en togreise som holder vinterkulden ute. — Bli gjerne med Færøvik på «Orientekspressen». Dette er en togreise som holder vinterkulden ute.

The Walking Dead

I går så jeg første episode i høstsesongen av The Walking Dead. Verdens mest sette TV-serie tar strupetak på publikum – hvis man er villig til å gå inn i en verden som trues av kjøttetende zombier. Den virkelige handlingen ligger nemlig et annet sted.

I går kveld ble spenningen utløst på fjernsynsskjermen. I hele seks måneder har vi ventet på å få vite hvem som døde på slutten av sesong 6 i The Walking Dead. I går fikk vi se to av de mest sympatiske hovedpersonene ble klubbet i hjel, da Fox viste første episode i den nye høstsesongen. Sjelden har jeg sett så grufulle scener utspille seg på norsk TV. Sjelden har de menneskelige dilemmaene vært verre. Hvis du hadde hatt valget mellom å hugge armen av din egen sønn eller å se resten av familien din dø – hva hadde du valgt? Ikke noe realistisk dilemma i et vanlig liv, tenker du kanskje? Nei, vel?

Nå er det jo ikke lenger sånn at vi ser de samme seriene på fjernsyn, muligens med et unntak av «Skam». Derfor har jeg få jeg kan dele The Walking Dead med: en god venn, tre på Facebook (det er så mange Likes jeg får når jeg deler dette på Facebook), men ganske mange i Brasil. De sistnevnte så episoden en dag før meg og hadde på forhånd fått strengt taleforbud. Men meldinger om søvnløshet samme kveld viste seg å smitte over på meg 24 timer senere.

Aftenposten hadde fire sider om The Walking Dead på lørdag. Den mest sette amerikanske TV-serien noensinne begynner å få fans her i Norge også. Den har jo aldri gått på gamle norske sedvane-kanalene, men på lille Fox. Jeg begynte å følge serien for noen år siden. Jeg husker at jeg den gangen måtte overvinne mine egne fordommer mot kjøttetende zombier for å få noe ut av den. Men ganske fort oppdaget jeg at serien ikke handlet om zombier (som jeg fremdeles synes er noe tull), men derimot om hva som skjer menneskene når de blir utsatt for ekstreme prøvelser i en post-apokalyptisk verden. Hva er det moralsk forsvarlig å gjøre for at fellesskapet skal bestå? Hvor langt er du villig til å gå for å beskytte dine nærmeste?

Rick Grimes (Andrew Lincoln) leder en gruppe som forsøker å bygge opp en ny sivilisasjon i en verden som har gått til grunne. TV-serien er basert på tegneserien The Walking Dead.

The Walking Dead går inn i sin syvende sesong. Den onde Negan og balltreet Lucille spiller en sentral rolle i de nye episodene.

Det sier seg selv at i et samfunn som er gått til grunne og hvor dødelige farer lurer bak hver en busk, så skjer det utskiftning også i skuespillerstaben i The Walking Dead. Jeg leste i Aftenposten at når en skuespiller må slutte fordi han dør, så holdes det avskjedsmiddag i staben for å bearbeide tapet. Det skapes et fellesskap også blant skuespillerne, ikke bare blant personene de spiller. Og fellesskapet i serien er hovedsakelig samfunnet Alexandria, som er en såkalt sikker sone utenfor det forlatte Washington D.C. Her forsøker de overlevende, under ledelse av Rick Grimes (spilt av Andrew Lincoln), å gjenskape sivilisasjonen bak høye murer. Men for å overleve må de av og til utenfor gjerdene. Eller andre forsøker å få del i deres relative rikdom. Da går det ofte galt.

I den nye høstsesongen utsettes vi for den personifiserte ondskapen i Negans skikkelse, psykopatisk spilt av Jeffrey Dean Morgan – en skuespiller som visstnok også har vært sex-symbol i serien The Good Wife – også det en serie som med fordel kunne vært hypet mer her i landet. Jeg klarte rett og slett ikke å kjenne ham igjen i går. Negan forlanger full underkastelse av sine motstandere. I går så vi våre venner og vår familie bli ydmyket på det aller sterkeste – uten at vi kunne løfte en finger for å forhindre det.

Negan er karismatisk ond og hans beste venninne heter Lucille. Hun er et balltre som er surret inn med piggtråd og lar seg villig bruke av Negan. De to skal visstnok spille en vesentlig rolle i alle de kommende episodene. Det lover ikke godt for mine venner i Rick Grimes’ univers. Hva skjer nå, når de alle er underlagt Negans ondskap?

På den annen side: Jeg la merke til at Rick fremdeles hadde et kamplystent blikk i slutten av episoden. Hans egenrådige ledsagerske Michonne ble det ikke fokusert på i hele tatt. Jeg tror det ligger noe der. Michonne røper seg ikke, hun handler. Det er lov å håpe. For akkurat nå har jeg det ikke så bra. Måtte bare dele det.

LES MER OM THE WALKING DEAD

Roma. Kastet til løvene

Roma Termini i september. Vi hadde tenkt å kjøpe billetter til flyplasstoget på forhånd. Som vanlig var det litt vanskelig å finne ut av den italienske billettautomaten, slik det er med alle automater av det slaget. Irritasjonen og frustrasjonen vi hadde kjent på ved innsjekkingsautomaten hos SAS tre dager før, var akkurat den samme: Når kunden må gjøre alt selv i stedet for å bli betjent av et levende menneske, tar det lenger tid. Da kom det en veldig hyggelig funksjonær i form av en ung dame med legitimasjonskort og spurte om vi trengte hjelp. Hun overtok med profesjonell hånd transaksjonen for oss. At hun snakket engelsk bedre enn italienere flest slo oss ikke før noe senere. Vi hadde fått billettene og hun var i ferd med å notere togtidene på billettene da det svingte opp en golfbil med CARABINIERI på siden. De tok tak i vår funksjonær og satte henne i baksetet hvor det fra før satt to til av samme slag. Vi følte oss, ikke sinte, men veldig triste på vegne av vår hjelper, vi løp etter henne med kulepennen hennes da kjøretøyet satte seg i bevegelse. Det føltes som om vi hadde mistet den verdifulle menneskelige linken som forbandt oss med Trenitalia. Selv om denne linken tydeligvis hadde vært en illusjon, så føltes det likevel som et tap.

Det lille svindelforsøket vi ble utsatt for var beskrevet i Il Messagero allerede fire år tidligere.

Vi skjønte jo – etter hvert – at dette var en «uoffisiell hjelper» som sikkert hadde til hensikt å loppe oss for penger etterpå, på en eller annen måte. Litt googling gjorde at jeg raskt fant en artikkel i Il Messagero, som beskrev fenomenet i detalj. I den italienske avisen ble svindlerne på Termini omtalt som «sigøynere». Jeg tror heller at vår venninne var en «vanlig» rumener, en økonomisk flyktning som «ikke hadde noe der å gjøre». Likevel, sympatien vår lå på den unge damens side. Ja, jeg har faktisk av og til sympati med dem som forsøker å lure fra meg pengene mine. For la oss ikke tro at det er uten grunn de er her, Italia er ikke så fantastisk. Jeg har vært i Romania flere ganger. Det er også et fint land å være turist i. I Bucuresti og Brasov blir du ofte betjent av levende mennesker. Men land som Norge og Italia har ikke bruk for mennesker mer, her går det mer i kroner og euro. Var det ikke stakkarslige 8 000 kvoteflyktninger vi ble enige om?

Det er 1. 3 millioner rumenere i Italia. Tar du med moldoverne, blir de enda flere. De utgjør den største innvandrergruppen i landet. De har valgt seg Italia på grunn av språket. Rumenere forstår ofte italiensk uten ha lært det formelt. Man kan også tenke seg at de vender «hjem». For rundt to tusen år siden ble Dakia, det som er Romania i dag, nettopp erobret av romerne, noe som gjorde at landet både heter det det heter og at det rumenske språket er ganske likt italiensk. Hvorfor kan de da ikke få lov å være her? Italia mener de har hatt mye problemer med kriminelle innvandrere fra Romania. Det har forsuret forholdet mellom landene. Ingen liker å få kriminelle i bakgården sin, jeg forstår det. Parolen om at vi må hjelpe våre egne først, gjelder også i Italia. Men den lille golfbilen med CARABINIERI minner meg om festningen Europa og jeg liker den ikke. Jeg trøster meg med at dette nok ikke var første gangen, politimennene virket som de kjente vår venninne. Så snart står hun nok der igjen for å «hjelpe» turister. Noe i meg håper det. Kanskje kunne hun ha fylt en funksjon hvis vi hadde latt henne få lov.

I Corriere della Sera kan jeg samme ettermiddag lese om en annen togstasjon i Roma, hvor de har opprettet en teltleir for nyankomne og fortvilte mennesker fra Eritrea. Også det et land hvor mange av åpenbare historiske årsaker ser på Roma som «hjemme», særlig etter at deres eget land ble et av verdens verste diktaturer. Hovedstaden Asmara er mest kjent for italiensk art deco-arkitektur, italienske reklameskilt og verdens beste espresso. Rundt 15% av byens befolkning er visstnok av italiensk avstamning. Skulle de da ikke ha rett til å være her? Men ingen regioner i Italia har noe særlig lyst til å bosette eritreere. Italia har nok med seg selv og diskusjonene her minner om dem vi kjenner fra Norge. Bare at her i Roma er alt mye større.

Colosseum i september. Dette byggverket er et av symbolene på den vestlige sivilisasjon. Arenaen stammer fra tiden da romerne herjet som de ville langs kystene av Middelhavet. Det var her i Colosseum slaver ble tvunget til, etter å ha lært gladiatorkunsten, å drepe hverandre. Det var her mennesker ble korsfestet, satt fyr på og bokstavelig talt kastet til løvene for å forlyste de herskende klasser. De åpne gulvene viser litt av underetasjene som ble brukt til å sluse inn fanger, slaver og eksotiske dyr som skulle delta i forestillingene. Da Trajan feiret erobringen av Dakia-provinsen, det nåværende Romania, i år 107, gikk det med hele 11 000 dyr og 10 000 gladiatorer, leser jeg i guideboken. Det var dimensjoner over antikkens Roma. Colosseum er et sted til ettertanke, her man går rundt mellom tilreisende fra hele verden. Jeg lar bare tankene strømme på og ser for mitt indre de titusener av flyktninger i gummibåter som ankommer kysten av Italia, lik som skylles i land på strendene på Lampedusa. Mennesker ingen har bruk for.

Rio de Janeiro. Brasils antiprinsesser

Sommerens store, lille leseropplevelse har for meg vært Stjernens time av Clarice Lispector. Kanskje godt hjulpet av at jeg befinner meg i Rio de Janeiro. Men denne lille romanen er en godbit flere nordmenn kan unne seg. Det journalister ikke klarer å formidle om Brasil, det klarer denne lille boken fra 1977.

Norske medier rapporterer jo ganske så sensasjonspreget fra Brasil for tiden. Det er ikke alle som har skjønt at Brasil bare fortsetter å være seg selv. Et sportsstevne har ikke endret på dette. Mens den australske troppen flyttet tilbake til OL-landsbyen, benyttet jeg torsdagen til en tur til det historiske sentrum. Det jeg legger merke til er at ting faktisk ser ut til å bli ferdig på rekordtid nå, stillaser og gjerder rives allerede ned – det er da ikke OL før om en uke, vel? Og det som ikke blir ferdig, kan dekkes til med kreative veggmalerier. Dette er Brasil. Og ja, jeg skjønner at det er vanskelig å forholde seg til det. Det er mulig vi er bedre på avløpsrør i Norge, men når det gjelder kulturforståelse kommer vi nok til kort noen ganger.

I en bokhandel, forøvrig Livraria da Cultura som holder til i en ombygd kino, kom jeg over den nye Antiprinsesse-serien i barneavdelingen. En latinamerikansk faktabok-serie som vil være en motvekt til rosa tyll og stjerneglitter, ved å gi barna innsikt i mennesker som har lyktes i livet nettopp ved å ikke gå inn i prinse- og prinsesseroller. Frida Kahlo, Violeta Parra og Clarice Lispector er først ute. Jeg rasker selvsagt med meg sistnevnte. Clarice Lispector levde som diplomatfrue i Europa i mange år, men hatet å være prinsesse og dro tilbake til Brasil for å bli en vanskelig og sosialt engasjert forfatter. Her får vi vite mye om hennes litterære prosjekt også. Dette er altså en bok som brasilianske barn tar til seg. Jeg lurer i et slemt øyeblikk på om norske barn hadde hatt forutsetning for å skjønne noe sånt- hvis den hadde handlet om Hamsun, for eksempel. Fantastisk illustrert av argentinske Pitu Saá. Og Clarice Lispectors hund Ulisses – som jo var besatt av å spise sigarettstumper – stiller betimelige spørsmål underveis.

De har nok av kommersielle tulleting her også, selvsagt. Barneprogrammene på TV er groteske. Men stort sett kan du glemme myten om forførende sambadamer og gategutter som stjeler lommeboken din – hvis du da ikke går inn for å oppsøke det, noe mange turister jo gjør. Barna her er mye mer veloppdragne enn i Norge. Her passerer man en gruppe ungdommer uten frykt, helt annerledes enn på vestkanten i Oslo. Et folk som står opp om morgenen og bruker timesvis for å komme til og fra skoler og jobb har ikke så mye tid til tull. Et folk som aldri har bedt om å få OL, men i stedet bedre helsevesen, bedre skole, bedre transport og mer sikkerhet. Likevel, til tross for alle dommedagsprofetier, fortsetter livet slik det alltid har vært her. Godt og slitsomt på samme tid.

Det er skjedd mye her på tyve år. For noen tiår siden ville de fleste tenkt som romanheltinnen Macabéa, at de hadde lyst til å bli modell eller filmstjerne. Fotballspiller. Men spør du mine venners barn i dag, uansett klasse, vil de fleste svare advokat, psykolog eller økonom. Eller noe annet som krever utdannelse. Slik min venninne Ângela gjør. I de ti årene hun har hjulpet meg i huset her har vi hatt mange gode samtaler. Ângela er en av dem som har lært meg mye om dette landets indre liv. Ângela har to jobber og går på kveldsskole på tredje året. Hun utdanner seg til kokk og har nettopp fått praksisplass på et av de fine hotellene på Copacabana. Det skal hun klare ved siden av de to andre jobbene. Ângela vil frem og opp. Som de fleste andre brasilianere skammer også Ângela seg over politikerne der oppe på høysletten. Men hun har nok med det daglige strevet i eget liv om hun ikke skal engasjere seg i håpløse ting. Bare å komme seg rundt i byen tar henne et par timer hver dag, minst. I den lille fritiden hun har ser hun på de samme TV-programmene som jeg eller hun surfer på Facebook. Vi møtes altså som likeverdige på noen arenaer og på andre ikke. Akkurat dette er nok spesielt for dette landet. Ângela er forøvrig fra samme del av landet som Macabéa i Clarice Lispectors bok,. Og med dette er vi tilbake til det som jeg sa var sommerens store leseropplevelse for meg; Stjernens time av Clarice Lispector.

Kanskje ble jeg ekstra begeistret fordi jeg leste den her i Rio de Janeiro og har kunnet supplere med spaserturer i området hvor handlingen foregår. Men denne lille romanen står godt på egne ben. Det journalister ikke klarer å formidle om Brasil, det klarer denne lille boken fra 1977. Utgitt på Bokvennen Forlag i 2015 og forbilledlig oversatt av Ida Munck. Clarice Lispector (navnet hennes uttales forresten ikke på engelsk måte, men slik som det skrives: kla’risse lis’pektor) er forøvrig en forfatter du som litteraturinteressert bør ha lest minst én bok av. Det er lurt å begynne med Stjernens time fordi den er så tilgjengelig både i handling og språk.

Clarice Lispector og hennes elskede Ulisses har fått evig hedersplass i bydelen Leme, der de bodde

Den unge kvinnen Macabéa fra den fattige delstaten Alagoas kommer til Rio de Janeiro for å søke lykken, antagelig en gang på 1970-tallet da Brasil fremdeles var et diktatur. Macabéa er heldig og får jobb som maskinskriverske på et kontor i sentrum. Selv om hun har fått en merkelig oppdragelse av sin enslige tante – hun ser seg aldri naken i speilet fordi hun skammer seg – og selv om hun heller ikke har utseendet med seg, så klarer hun å få seg en kjæreste. Han har forøvrig det aktuelle navnet Olímpico. Olímpico har løyet på seg en mer spennende bakgrunn for å virke mer attraktiv – et ikke ukjent fenomen i et samfunn som det brasilianske. Selv drømmer Macabéa som så mange andre om å bli en stjerne, en filmstjerne som Marilyn. Noen ganger kommer hun nærmere drømmen ved å drikke en Coca Cola.

Macabéa og Olímpico holder hender, kysser litt og utveksler intetsigende fraser, da ingen av dem har noe å snakke om. Siden Macabéa er oppdratt til å mene at forholdet mellom mann og kvinne er noe ekkelt, så tyr Olímpico etter hvert til den på alle måter frodigere Glória. Som Clarice Lispector er inne på et sted, man klager ikke når det ikke er noen å klage til. Dette var til og med på 1970-tallet og derfor nok verre enn i dag. Forlatt og alene går derfor den unge romanheltinnnen til en spåkone. Fortvilte mennesker gjør fremdeles sånt i Brasil. Spåkonen – mot litt betaling – forteller henne at hun ser store endringer i Macabéas liv og at hun skal bli en stjerne. Det viser seg da også at stjernens time kommer fra uventet hold og at Macabéa vil få oppleve ekte lykke. Mer skal vi ikke røpe her.

Det som gjør denne romanen så fremragende er fortellerstemmen, som er en mannlig forfatter. Forfatteren forteller hvordan hovedpersonen kommer til ham i et øyeblikk han ser et snev av vemod i en ung kvinnes øyne. Og deretter får vi vite hvordan skikkelsen gestaltes, inspirert av virkelige hendelser i den fiktive forfatterens liv. Og over det hele henger det enda en forfatterstemme, nemlig Clarice Lispectors. Nydelig, intellektuelt og storslagent på én gang. Det kan være hennes stemme vi hører, lagt ut som utsagn fra den fiktive forfatteren Rodrigo S. M. ; Det jeg skriver er mer enn et påfunn, det er min plikt å fortelle om denne jenta blant tusener. Det er mitt ansvar, sjøl om det ikke blir kunstferdig, det å gjøre livet hennes kjent. For det er retten til skriket. Da skriker jeg.

Allerede som barn skrev Clarice historier som aldri sluttet, selv ikke når hovedpersonen døde. Eller som det står i Antiprinsesse-boken: Visste du at Clarice Lispector ofte avslutter en tekst på en slik måte at du som leser kan tenke og dikte videre på egen hånd?

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette: