I går så jeg første episode i høstsesongen av The Walking Dead. Verdens mest sette TV-serie tar strupetak på publikum – hvis man er villig til å gå inn i en verden som trues av kjøttetende zombier. Den virkelige handlingen ligger nemlig et annet sted.
I går kveld ble spenningen utløst på fjernsynsskjermen. I hele seks måneder har vi ventet på å få vite hvem som døde på slutten av sesong 6 i The Walking Dead. I går fikk vi se to av de mest sympatiske hovedpersonene ble klubbet i hjel, da Fox viste første episode i den nye høstsesongen. Sjelden har jeg sett så grufulle scener utspille seg på norsk TV. Sjelden har de menneskelige dilemmaene vært verre. Hvis du hadde hatt valget mellom å hugge armen av din egen sønn eller å se resten av familien din dø – hva hadde du valgt? Ikke noe realistisk dilemma i et vanlig liv, tenker du kanskje? Nei, vel?
Nå er det jo ikke lenger sånn at vi ser de samme seriene på fjernsyn, muligens med et unntak av «Skam». Derfor har jeg få jeg kan dele The Walking Dead med: en god venn, tre på Facebook (det er så mange Likes jeg får når jeg deler dette på Facebook), men ganske mange i Brasil. De sistnevnte så episoden en dag før meg og hadde på forhånd fått strengt taleforbud. Men meldinger om søvnløshet samme kveld viste seg å smitte over på meg 24 timer senere.
Aftenposten hadde fire sider om The Walking Dead på lørdag. Den mest sette amerikanske TV-serien noensinne begynner å få fans her i Norge også. Den har jo aldri gått på gamle norske sedvane-kanalene, men på lille Fox. Jeg begynte å følge serien for noen år siden. Jeg husker at jeg den gangen måtte overvinne mine egne fordommer mot kjøttetende zombier for å få noe ut av den. Men ganske fort oppdaget jeg at serien ikke handlet om zombier (som jeg fremdeles synes er noe tull), men derimot om hva som skjer menneskene når de blir utsatt for ekstreme prøvelser i en post-apokalyptisk verden. Hva er det moralsk forsvarlig å gjøre for at fellesskapet skal bestå? Hvor langt er du villig til å gå for å beskytte dine nærmeste?
The Walking Dead går inn i sin syvende sesong. Den onde Negan og balltreet Lucille spiller en sentral rolle i de nye episodene.
Det sier seg selv at i et samfunn som er gått til grunne og hvor dødelige farer lurer bak hver en busk, så skjer det utskiftning også i skuespillerstaben i The Walking Dead. Jeg leste i Aftenposten at når en skuespiller må slutte fordi han dør, så holdes det avskjedsmiddag i staben for å bearbeide tapet. Det skapes et fellesskap også blant skuespillerne, ikke bare blant personene de spiller. Og fellesskapet i serien er hovedsakelig samfunnet Alexandria, som er en såkalt sikker sone utenfor det forlatte Washington D.C. Her forsøker de overlevende, under ledelse av Rick Grimes (spilt av Andrew Lincoln), å gjenskape sivilisasjonen bak høye murer. Men for å overleve må de av og til utenfor gjerdene. Eller andre forsøker å få del i deres relative rikdom. Da går det ofte galt.
I den nye høstsesongen utsettes vi for den personifiserte ondskapen i Negans skikkelse, psykopatisk spilt av Jeffrey Dean Morgan – en skuespiller som visstnok også har vært sex-symbol i serien The Good Wife – også det en serie som med fordel kunne vært hypet mer her i landet. Jeg klarte rett og slett ikke å kjenne ham igjen i går. Negan forlanger full underkastelse av sine motstandere. I går så vi våre venner og vår familie bli ydmyket på det aller sterkeste – uten at vi kunne løfte en finger for å forhindre det.
Negan er karismatisk ond og hans beste venninne heter Lucille. Hun er et balltre som er surret inn med piggtråd og lar seg villig bruke av Negan. De to skal visstnok spille en vesentlig rolle i alle de kommende episodene. Det lover ikke godt for mine venner i Rick Grimes’ univers. Hva skjer nå, når de alle er underlagt Negans ondskap?
På den annen side: Jeg la merke til at Rick fremdeles hadde et kamplystent blikk i slutten av episoden. Hans egenrådige ledsagerske Michonne ble det ikke fokusert på i hele tatt. Jeg tror det ligger noe der. Michonne røper seg ikke, hun handler. Det er lov å håpe. For akkurat nå har jeg det ikke så bra. Måtte bare dele det.
Odd Karsten Krogh 