Flyplasser er noe herk. Den lille Santos Dumont-flyplassen, Rios Fornebu, er ikke noe unntak. Etter at byen fikk ny stor flyplass mye lenger unna mega-bykjernen, valgte de å beholde den gamle og bygge den ut for å bruke den til luftbroene mellom Rio og de tre andre byene som virkelig teller: São Paulo, Brasília og Belo Horizonte. Luftbro betyr et fly til hver av byene hvert 10. minutt og flyplassen er derfor helt sprengt. Den minste forsinkelse fører til at ventehallene blir overfylt. Sånn som nå. Jeg skal til Brasília, men mer om det senere. Akkurat nå sitter jeg her ved gate 9, utstyrt med George Orwells 1984 og nettbrettet påslått for å følge sjakk-VM. Unnskyld en såpass lang innledning før jeg kommer til saken, men vi kommer nemlig tilbake til Brasília som en del av saken.
Det var i dag at nyheten om Tone Damlis graviditet nådde meg midt mellom Anand og Carlsens dronningbytte. Sånn kan det altså gå når man bytter ut mannen med en yngre og penere med høyere hår. Smurt ut over førstesidene på VG og DBs nettutgaver satte Tone Damli meg på sporet av dette med førstedamer. Ikke det at jeg har noe i mot Tone Damli. Hun er søt og pen og sikkert veldig dyktig på det hun driver med. Det er ikke hennes skyld at jeg i farten ikke kan huske noe av musikken hennes. Jeg er gammel og følger ikke med. Det er heller ikke hennes skyld at hun er blitt medienes yndling. Hun skal ikke ha skylden for at Norge er gått helt av skaftet.
Alle land jeg kjenner til har sine førstedamer. Da tenker jeg ikke på offisielle førstedamer som Dronning Sonja, heller ikke på Mette-Marit. Mette-Marit er forresten ikke så populær som svigermoren, selv om hun burde vært det. Kanskje fordi Sonja kom fra de noble lag av folket var det lettere å akseptere at hun kapret Kronprinsen. Som vi senere skulle se ble det vanskelig for de mest folkelige å tilgi at den folkelige Mette-Marit kapret Kronprinsen, det skulle jo ha vært den mye mer sofistikerte Marthe Krogh, som vi i det siste har fått mulighet til å hate på andre måter. Nei, nå skal vi snakke om de virkelige førstedamene, de som dukker opp ingenstedsfra og som vi ikke husker hva har drevet med før. De som plutselig strener frem som en eller annen Magnus Carlsen-springer og plutselig befinner seg sjumilssteg foran deg selv. De som plutselig bare er i posisjon. Jeg har selv iakttatt at de kan være talentfulle, i hvert fall gode på det de driver med . Noen førstedamer er veldig gode på å være på riktig sted til riktig tid og med riktig person, som oftest en mann. Etterpå grubler du litt over hvordan dette kunne ha seg.
Her jeg befinner meg, forsøksvis på vei til hovedstaden Brasília, er det lett å tenke på førstedamer. President Dilma Rousseff er vel en av disse damene som krever respekt og derfor ikke en riktig førstedame. Det holder med å se på bilde av Dilma, så skjønner du at hun er dyktig. Tilfeldig skrudd sammen uten tanke på god design, som en japansk bil, er hun ingen Tone Damli, men mer en Angela Merkel, Gro Harlem Brundtland eller en Erna Solberg. Definitivt et arbeidende maktmenneske og utenfor mistanke om noensinne å ha vært dum blondine. Den eneste mannen Dilma sørget for å bli sett med het Lula og noen romanse var det neppe på gang mellom de to. Damen som leser opp flyavganger på brasilianske lufthavner har forøvrig verdens mest sexy og forførende stemme. Now birding, flight 234 to Brasília, gate 9.
Flyvertinnene på TAM er blonde. Brasil kan dette med blondiner. Her er det tradisjon for at utseende betyr mye, for ikke å si alt. Nå er nok rollene byttet noe om det siste tiåret, der Norge er i ferd med å bli enklere og dummere, blir Brasil mer og mer reflektert og sofistikert, i hvert fall i visse kretser. Men det har ikke alltid vært sånn, et faktum som banet veien for Xuxa på 1980-tallet.
Jeg holdt en gang på å kollidere med Xuxa og jeg har aldri glemt det. Det må ha vært for minst ti år siden, jeg passerte studioene til TV Globo i min lånte Suzuki da det kom en mørkeblå Volvo farende ut fra porten. Bak rattet satt Xuxa skjult bak mørke briller. Jeg innbilte meg at blikkene våre møttes. Xuxa (uttales sjusja) er det nærmeste Brasil kommer en superstjerne. Med eget TV-show gjennom mer enn tyve år og utallige suksesser med plater, filmer og lisensprodukter er den vakre femtiåringen et fenomen. Ikke en dag går uten at Brasils medier skriver om Xuxa. Lønnsmessig er- var -hun på nivå med Julia Roberts og Brad Pitt.
Det var fotballstjernen Pelé som introduserte Xuxa for offentligheten. Den gangen var hun såvidt fylt sytten år og het Maria Graça Xuxa de Meneghel. Ifølge et intervju i Playboy (ja, hun poserte tekkelig naken på forsiden) skal hun fremdeles ha vært jomfru den gangen, inntil hun ble Pelés elskerinne. Siden gikk det slag i slag, som det ofte gjorde for unge vakre piker som ble oppdaget i Brasil før i tiden. Det gjør det sikkert nå også, men det er liksom ikke like kult å snakke om det lenger. En vanlig karrierevei var, etter noen lokale skjønnhetskonkurranser, først å blir elskerinnen til en eldre, rik og berømt mann, så gå over til å bli modell, deretter få små roller i en såpeserie eller bli programleder i et underholdningsprogram, kanskje også en plateutgivelse som det het den gang. Xuxa endte opp med eget fjernsynsprogram som fortsatt går på Globo TV. Hver lørdag morgen sitter millioner av brasilianere, og argentinere, i flere timer og følger med på at Xuxa danser og intervjuer artister i fleng i sine påkostede utstyrshow under varierende navn som Xou da Xuxa, Xuxa Park, Planeta Xuxa, TV Xuxa. Programmene er egentlig laget for barn, men det begrepet kan noen ganger være relativt på dette kontinentet. For de fleste brasilianske barn i alle aldre har den veltrente blondinen med skrikestemmen i noen tiår nå fremstått som fullt på høyden med nabolandets Evita Perón. Dessverre – heldigvis – stilte Xuxa aldri som presidentkandidat, hun kunne ha vunnet.
Et meget kort og uventet ekteskap har gitt Xuxa en datter, Sasha – nærmest et ordspill på hennes eget navn. Sasha hadde allerede opptrådd på TV før hun fylte tre. Jeg ser at VG inviterer til å foreslå navn på Tone Damlis barn. Hva med Tine? Og Tony hvis det blir gutt? Og igjen, dere: Dette er ikke Tone Damlis skyld, det er oss andre det er noe galt med.
Nå, mens flyet nærmere seg innflyvning over verdens mest spektakulære hovedstad sett fra luften,kan det passe å se litt nærmere på en annen stor førstedame i dette landet, nemlig presidentfruen Maria Theresa Goulart, Brasils Jaqueline Kennedy, Syd-Amerikas egen Mette-Marit.
Vi skal tilbake til 1960-tallet. Da Jânio Quadros som første president kunne innta Alvorada (Morgenrøden)-palasset i den nye hovedstaden, vaklet allerede demokratiet i Brasil. Dette med å «innta Alvorada-palasset» var også et tøyelig begrep på denne tiden, for egentlig ville ingen bo i Brasília. Rio de Janeiro forble den egentlige hovedstaden, og presidentene, senere generalene, skulle i mange mange år ennå bruke Laranjeiras-palasset i Rio som sin egentlige base. Samtidig befant flere viktige institusjoner og det diplomatiske korps seg fremdeles i Rio. De som arbeidet i Brasília praktiserte så korte uker som mulig for å kunne tilbringe helgene ved kysten.
Syv måneder senere var demokratiet enda mer skrøpelig og presidenten måtte overlate Alvorada-palasset til visepresidenten, João «Jango» Goulart. Hvis det var delte meninger om den nyinsatte president Goulart der han forsøkte å balansere mellom den etablerte høyresiden og en stadig mer kravstor venstreside, elsket hele landet den nye presidentfruen, Maria Theresa Fontella Goulart. Tjuetre år gammel var hun den yngste og vakreste førstedamen i landets historie. Alle mediene kastet seg over henne. Brasilianerne hadde allerede i flere år fulgt ivrig med i reportasjene om Jaqueline Kennedy, og nå hadde de selv fått en førstedame som var like vakker. Ikke bare det, hun var åtte år yngre enn Jaqueline. Det var ingen tvil om at landet gikk fremover. Da det ble kjent at Jaqueline Kennedy var gått over til å bruke amerikanske designere, gikk Maria Theresa i bresjen for brasilianske designere og ble et ikon for den innenlandske moteindustrien.
Selv om presidentene ble glemt, huskes Maria Theresa den dag i dag, og vi kan stadig lese intervjuer med henne i den kulørte pressen.Dessverre er utseendet hennes i dag ødelagt av plastiske operasjoner. Berømte damer her nede foretrekker å bli insekter fremfor gamle. Slik vi kanskje, hvis det omtalte rollebyttet fortsetter – vil se dagens norske femogtyveåringer om femti år. Tilbake til historien. I april 1964 ble Maria Theresa i hui og hast hentet av et privatfly og fraktet til Montevideo. De rakk ikke en gang å få med seg klærne sine, og den lille sønnen spurte bestyrtet, – mamma, har de bananer i Uruguay? Ektemannen kom direkte fra sitt siste politiske møte i Rio de Janeiro og familien skulle leve i mange års eksil i nabolandet. TV-bildene av den vakre Maria Teresa i havblå kjole og med tidsriktig høy frisyre ved siden av sin tjue år eldre, mørke tettbygde mann på et folkemøte i Rio hadde ikke kunnet hindre katastrofen. Presset av venstresiden hadde Goulart gått inn for en del reformer, som omfordeling av jord og stemmerett for analfabeter. Samtidig demonstrerte flere grupper i gatene med krav om høyere lønn. Streikene tiltok. Høyresiden syntes tingene begynte å komme ut av kontroll. Hovedstaden midt i landet er kanskje ung, men den har rukket å oppleve mye.
Jeg merker at jeg begynner å glede meg til betongen i Brasília, lenge siden sist. Reiselektyren er ikke tilfeldig. Ladies and gentlemen, welcome to Brasília and thank you for flying TAM. Jeg rasker sammen nettbrett, ryggsekk og George Orwells 1984 mens jeg begir meg ut i den moderne, halvveis åpne ankomsthallen og rekken med drosjer.
Odd Karsten Krogh 