Jeg bruker ganske mye tid på å fotografere ekorn mens jeg er i New York. Disse små sjarmerende skapningene er overalt: Central Park, Washington Square. Ekornene på Madison Square Garden like nede ved Flatiron Building er de mest fremmelige. Støyen og trafikken har gjort dem fryktløse der de kommer for å ta imot våre nyinnkjøpte Reese’s Peanut Butter Cups – Snapp! Så er de vekk!
Lekker bokhandel
Rett over gaten ligger noe annet jeg er veldig glad i: bokhandelen Rizzoli. Dette er ikke den største bokhandelen i New York, men en av de lekrere. Rizzoli er i boksammenheng mest kjent for påkostede bildebøker, om alt fra katter (og muligens også ekorn) til New York og Manolo Blahnik-sko. Men de har også en ganske god skjønnlitterær avdeling i denne elegante bokhandelen på Broadways nedre del.
Zadie Smith, Michael Chabon og Colson Whitehead
Michael Chabon
Det første blikket mitt faller på er Zadie Smiths nyeste. Swing Time er imidlertid veldig lite amerikansk, så jeg åpner heller Michael ChabonsMoonglow, som er forfatterens egen hyllest til sin bestefar. På dødsleiet forteller den gamle mannen historier ingen har hørt før, bruddstykker av familiehistorien og drømmeaktige sekvenser som Michael Chabon har satt sammen til en spennende helhet.
Colson Whitehead
Jeg plukker også opp en bok av Colson Whitehead, som jeg ikke har hørt om før. Han er en 47 år gammel new yorker, som i Underground Railroad forteller historien om Cora som forsøker å unnslippe slaveriet i Georgia før Borgerkrigen. Underground Railroad henspiller på et underjordisk nettverk av tunneler som eksisterte i virkeligheten. Denne har ligget som nr. 1 på The New York Times’ bestselgerliste.
Det er så hyggelig hos Rizzoli at man blir her lenge hver gang.
Bob Dylan og Bruce Springsteen
Ingenting er så morsomt som å få bekreftet at mitt eget forlag har teft for det som selger og rører seg i tiden. Nobelprisvinneren i litteratur, Bob Dylan, er selvsagt utstilt. Veldig moro å se at det er de samme bøkene vi har på norsk i vår bokhandel. Og så er det Bruce SpringsteensBorn to Run, som er en bestselger både i USA og i Norge. «Bruce Springsteen har vært en gudbenådet låtskriver. Vi visste ikke før nå at han også er en strålende forfatter.» skrev Trygve Lundemo i Adresseavisa. For boken er uvanlig godt skrevet, godt ivaretatt på norsk av oversetteren Kjersti Velsand. Kanskje er dette den sikreste julegaven man kan gi til norske menn på Bruce’s egen alder.
Bruce Springsteen er en kjempebestselger på begge sider av Atlanteren
Tappet for litterær energi
Det er veldig godt å være i Rizzoli-bokhandelen, så jeg blir her lenge. Det er dessverre slik at jeg dermed også har brukt opp min litterære energi før jeg kommer ned til den adskillig mer imponerende, men mindre innbydende Barnes and Noble på Union Square.
Signatur-te
Vi synker i ned ved et vindusbord på Argo Café litt lenger nede i gaten, et sted hvor sandwichene og te-drikkene har minst tre navn. Jeg går for en Roasted Tomato & Ham Shakshuka og en medium Hibiscus Tea Sangria. Medium betyr her bøtte. Herfra er det god utsikt til ekornene i parken over gaten.
Bøker eller ekorn?
Argo Café har som alle andre steder i New York gratis wi-fi og er perfekt for å poste en blogg. Før jeg trykker på knappen, spør jeg mitt reisefølge Alex om hva han tror bør være hovedbilde på bloggen. Vil bøker fungere best til et litterært publikum, eller skal jeg heller satse på ekorn? Alex er ikke i tvil et sekund. Vi går for ekorn.
Neste gang – eller hvis – du skal til New York, ta deg en tur rundt i området ved Flatiron Building. Her ligger også Rizzoli.
USA på billigsalg
Det har vel aldri vært billigere å fly over Nord-Atlanteren. Boston, New York, Fort Lauderdale, San Fransisco, Chicago og Anchorage til lavpris. Nå har jeg også kastet meg på trenden. Jeg skal til USA. Allerede før flyavgang er jeg ruinert på grunn av hotellprisene på Manhattan. Det er mye de, altså amerikanerne, ikke forteller oss på forhånd.
The Trump Building – en stadig større severdighet for oss som skal til USA – et land som kanskje er best på film.
Vi velger oss USA Det er også mye jeg liker og ikke liker med USA. Jeg tror jeg misliker mange av de tingene mange andre liker ved landet. Men i motsetning til mange av mine landsmenn, kan det virke som, takker jeg min Gud for at USA forsøker å leke verdenspoliti mange ganger. Joda, dette godhetstyranniet av en supermakt gjør selvsagt slemme ting, jeg ser også det. Men altså: Hvor ville du helst bodd, i Russland, Kina eller USA? Jeg kan vedde mye på at mange av dem som protesterer høyest mot landet likevel ville valgt USA. Beundring og hat går ofte hånd i hånd her.
Jeg skal aldri til Texas Ambivalens er nok ordet, det er mye ved det amerikanske som trigger motstanden i meg. Jeg skal aldri til Texas, for eksempel. Tanken på Las Vegas gjør meg kvalm. Jeg kommer neppe heller til å besøke California noen gang. Selv om de er miljøbevisste og veltrente, så virker de underlig miljøskadde og mentalt usunne der borte. Jeg har vært i Kansas City, Missouri og glemmer det aldri. Glem det! Aldri mer! Jeg har også vært i Florida og Chicago. Helt greie steder, men Chicago er best på Grey’s Anatomy.
Middelaldrende menn med gitar Jeg befinner meg i en alder hvor mange nok mener jeg burde innfinne meg på Norwegian Wood-festivalen hvert år. Det gjør jeg ikke. Tvert imot synes jeg at mye musikk fra USA er fæl, særlig den som begås av middelaldrende menn med gitar. Jeg sovnet en gang på Ry Cooder-konsert. Jeg får negative skjelvinger bare du nevner Johnny Cash og Tammy Wynette. Bruce Springsteen og Bob Dylan? Ikke noe forhold til dem heller. Diana Ross & The Supremes, derimot, de var bra for veldig lenge siden. Prince, ja. Og så har jeg litt sansen for Usher og Snoop Dogg.
Amerikansk litteratur
Jeg har ikke lest mye amerikansk litteratur heller. Jeg har funnet veldig lite som har fenget meg. Jeg har aldri lest ut en hel Ernest Hemingway-roman så vidt jeg kan huske. Heller ikke John Steinbeck eller Paul Auster eller Jonathan Frantzen. I stedet har jeg en forkjærlighet for disse som skriver godt om nåtidens white trash: Annie Proulx og Cormac McCarthy og David Vann. Jeg liker, med en litt pervers glede, å lese om miljøer der folk ikke har penger, men skytevåpen. Da kan man samtidig være glad for at man bor i Europa.
Amerika er best på film
Jeg er en av dem som aldri har drømt om å kjøre Route 66, som du sikkert allerede har skjønt. Jeg burde nok forsøke å endre meg. Min forlagskollega Anders Heger har skjønt det og har nettopp reist i John Steinbecks fotspor. Fine artikler på Agenda.no som jeg lærte mye av. «Bare den som flytter seg kan se en sak fra flere sider», skriver Anders Heger. Men mer positiv til Route 66 ble jeg ikke av å følge Anders’ road-movie. Jeg synes fremdeles at amerikansk landevei er best på film, altså så lenge man slipper å være der selv. På amerikanske landeveismoteller risikerer man dessuten å bli stabbet i hjel med kniv mens man står bak dusjforhenget.
«Can I help you buying something?» (Ekspeditrise på shoppingsenter i Kansas City i 2003)
Jeg har alltid tenkt at USA er best når man slipper å være der. New York er unntaket.
Amerikanske kvinner på TV er høye og bredskuldret på en litt truende måte – og må de ha så store pupper? Jeg er heller ikke glad i menn med hentesveis eller med bolleformet toupé i rødbrunt. I det hele tatt ser jeg på amerikanere som litt lavpannet, jeg innrømmer det. Det virker på meg som om de tar både shopping og Disneyland (jeg skal aldri dit, selvsagt) helt på alvor. TV har mye av skylden for mitt forhold til USA. USA er for meg det jeg ser på film og TV, amerikanske skuespillere som alle har det samme utseendet og som spiller personer som utgjør en fiktiv familie for meg. Personer du blir glad i fordi de liksom alltid har vært der.
Ikke la deg lure av utseendet
USA er nærhet og avstand på en gang. Vi lever med den amerikanske kulturen til daglig, og det blir som om den skulle være vår egen. Først i nærkontakt med ekte amerikanere innser jeg at de er helt annerledes enn oss. De små mørke menneskene lenger nede på det amerikanske kontinentet, altså syd for den påtenkte trumpmuren, er mye mer europeiske i sinn og væremåte enn de vi tror om våre rasefrender i nord. Vi må aldri glemme dette: nordamerikanere bare ser sånn ut, i virkeligheten er de helt annerledes. Med familien som fremdeles holder til i Det hvite hus er det omvendt.
Velutstyrt
Jeg har heller aldri vært interessert i amerikansk innenrikspolitikk. Jeg synes den virker rar. Men da Donald Trump begynte å snakke om hvor velutstyrt han var, tenkte jeg at nå er det blitt så rart at jeg må følge litt med. Så jeg begynte å lese Frank Rossaviks artikler i Aftenposten, og deretter hans innsiktsfulle, men skremmende bok Blant republikanere. Nesten alle i den boken tror på Jesus som menneskehetens lys, og på USA som verdens fyrtårn. Det er utrolig hvilke personer og hvilke meninger Frank Rossavik har klart å spa opp i denne boken.
Skyt for å drepe
Sånn som Max Bear Engram, som har tre skytevåpen i bilen – og to hjemme. – Hvis noen trenger seg inn på min eiendom, skyter jeg for å drepe, sier Bear. – Ingen har noe i mitt hus å gjøre med mindre jeg har invitert dem inn. De er en trussel mot min familie og meg. Selv om jeg vet at de ennå ikke skyter etter folk på Newark-flyplassen, kun ved den meksikanske grensen, så blir man litt engstelig av sånne holdninger likevel.
Goat Mountain er en av mine få yndlingsbøker fra den amerikanske litteraturen
Hjortejakt En av mine få amerikanske yndlingsforfattere er som sagt David Vann. For noen år siden kom romanen Goat Mountain, som handler om en våpenglad familie. Den elleve år gammel gutten er ivrig etter å drepe sitt første dyr på familiens årlige hjortejakt. Faren hans oppdager en krypskytter på eiendommen, en ranch på to og et halvt tusen mål i Nord-California, og viser ham til gutten gjennom siktet på riflen sin. Med denne enkle handlingen bryter tragedien løs, og liv blir ugjenkallelig smadret.
«Do you intend to seek employment in the US?» – «Why on earth should I want that?» (overhørt samtale mellom grensekontrollør og ankommende europeisk flypassasjer på JFK i 2006)
Kjenner ingen amerikanere
Jeg vendte tidlig ryggen til det amerikanske. I hvert fall når det amerikanske ble virkelig og ikke foregikk på film. Der andre svermet for å perfeksjonere engelsken, gikk jeg på språkkurs i Montpellier og Odessa. Man blir ikke så veldig amerikansk av sånt. Og siden jeg har neglisjert denne delen av verden, har jeg heller aldri blitt kjent med amerikanere. De amerikanerne jeg kjenner eksisterer derfor kun i mine egne fordommer og på filmlerretet. Joda, jeg snakker engelsk, med litt amerikansk aksent.
I’m loving it Men maten er i hvert fall noe å glede seg til. Mye godt å spise der borte. Fire egg og en liten steak til frokost. Stablene med pannekaker som drypper av lønnesirup. Kjempeburgere. Meat loaf og mashed potatoes. Strawberry cheesecake. I’m loving it. Og deretter nedturen: Bøtter med tynn kaffe. Cherry Coke. Og så regningen hvor de har lagt til minst 30% i skatter og driks. Utfordringen er naturligvis også at man får så bred rumpe av amerikansk mat. Jeg har sett det på TLC. Så oppholdene i USA bør begrenses i tid – hvis du da ikke vier deg til treningsnarkomane L.A. hvor jeg innbiller meg at all maten består av eggehviter og sitrongress.
New York Å legge feriene til USA har, som du skjønner, aldri vært aktuelt. Men det finnes ett unntak: New York. Det er dit jeg skal nå. Hvis jeg slipper gjennom passkontrollen. Fortsettelse følger uansett.
Jeg ser at mange aviser kjører oversikter med anmeldernes beste TV-serier i året som gikk. Vi kan ikke være dårligere her. Her kommer en oversikt over det undertegnede har gledet seg mest over i fjernsynsåret som er i ferd med å ebbe ut. Hvis du er lei av Love Actually og The Family Stone på vanlig TV, kan dette kanskje være noe å vurdere i juleferien. Eller når januar begynner med kjedelige repriser. Vi begynner nederst på listen og beveger oss oppover til det absolutte høydepunktet:
10. Nobel (NRK) Norsk krigsdrama med Axel Hennie? Det kunne gått riktig galt, men lander trygt. Løytnant Erling Riiser fra Forsvarets Spesialkommando er på vei hjem til Norge etter et lengre opphold i Afghanistan. Mye har gått galt, flere soldater mangler på Herkules-flyet. Etter bare én dag i Norge får Erling en tekstmelding: En kjenning fra Afghanistan er i Oslo – og det kan bare bety en ting: En kvinne er i livsfare. Og deretter tar det helt av. Norsk utenrikspolitikk kles naken, det i seg selv er grunn nok til å se denne serien.
9. Syrror (TV4/TV2) Den svenske serien «Syrror» hadde premiere på TV 2 i november, et sykehusdrama hvor fire sykepleiere på et akuttmottak i Stockholm står i sentrum. Hverdagen på sykehuset er fylt med drama, spenning og romantikk når sykepleierne og deres kolleger kjemper seg gjennom hverdager med tøffe utfordringer og intrikate privatliv. Dette er Sveriges svar på Grey’s Anatomy – ikke helt ueffent.
Iris er en av «syrrorna» i Sveriges svar på Grey’s Anatomy. Hun er også fattig alenemor og må spe på med prostitusjon for å klare utgiftene.
8. Gute Zeiten, schlechte Zeiten (RTL) – eller GZSZ, som den omtales i programoversikten til RTL – er ikke en ordentlig god serie, den er bare tysk. Sulteforet som undertegnede er på det kontinentale, så sveiper jeg innom denne av og til i stedet for å se Dagsrevyen. Det er lett å komme inn i handlingen igjen etter å ha mistet noen episoder. Vi følger de samme personene og det eneste som skifter, er hvem som er i forhold med hvem. Serien har eksistert i 25 år nå, og har klart å ta for seg aktuelle samfunnstemaer og problemstillinger på disse årene. Hvis du begynner å se på nå, bryter du rett inn i Leon og Sophies ekteskapsproblemer og får antagelig allerede før nyttår vite om Karin klarer å redde sin elskede Till fra den dødelige sykdommen han lider av. Ja, du skjønner. Men tysken blir stadig bedre.
7. Narcos (Netflix) Narcos har jeg faktisk ikke fått sett ennå. Men det må jeg jo snart, siden brasilianske Wagner Moura har hovedrollen. Dette handler om narkokongen Pablo Escobar og Colombia, et land som er I fokus for tiden. Dette er en serie jeg ønske rmeg til jul. Netflix, som jeg altså ikke har abonnement på, har lovet oppfølger-sesonger i massevis. Så dette må jo være bra?
6. American Horror Story (Fox) The American Horror Story har holdt koken i mange år. Den består av ulike miniserier for hver sesong, med varierende tema innenfor sjangeren «intelligent horror». Høstsesongen 2016 har kanskje vært en av de mest krevende noensinne. My Roanoke Nightmare som sesong 6 kalles, har tatt en uventet vri og utviklet serien til en slags halvdokumentar om overnaturlige fenomener. Disse utspiller seg rundt et ektepar som flytter inn i et gammelt hus i Nord-Carolina. Skrekk, dette har vært en heavy høst og jeg slet mange ganger med å skjønne hva som skjedde. Men med gode og kjente skuespillere er dette uansett god underholdning.
Scene fra «Mars» – spennende serie om koloniseringen av vår røde naboplanet. Går på National Geographic
5. Mars (National Geographic)
National Geographic har fått meg til å følge med på kanalen deres hver søndag. Den nye serien Mars er delvis dokumentar, delvis fiksjon. Den tar for seg den første bemannede romferden til Mars i 2033. En første delegasjon mennesker skal forsøke å kolonisere den røde planeten. Noe som byr på utfordringer teknologisk, biologisk og ikke minst mentalt. Og jeg håper jeg ikke virker diskriminerende når jeg sier at asiatiske kvinner har noe eget ved seg. De er uslåelige når det gjelder å føre menneskeheten videre.
Juliana Margulies skal være en av de best betalte skuespillerne i USA for sin rolle som Alicia i “The Good Wife”. Foto fra serien, som går på Fox
4. The Good Wife (Fox, DVD) Jeg kom veldig sent med på denne serien. Jeg har kjøpt den på DVD først fem år etter at den ble laget. Når jeg nevner den for noen oppegående kolleger, tenker de raskt tilbake og sier: «Å den, ja, den var god!». Men det er altså noe eget med advokatfirmaer som styres av sterke kvinner. Alicia Florrick er den bedratte politikerhustruen som gjenopptar advokatkarrieren etter mange år som trofast hjemmekone. Og hun gjør det bra! Dialogene er storartede, skuespillerne gode og plottet avhengighetsskapende. Christine Baranski som Diane Lockhart er for meg blitt den nye advokat-megga etter at Damages med Glenn Close ebbet ut og etterlot seg et stort tomrom. The Good Wife Sesong 4 innleder romjulen for meg, sesong 5 er også innkjøpt. Dette er noe så sjeldent som god TV.
3. London Spy (SVT2, NRK1) Den beste thrillerserien som har gått på svensk og norsk TV i år. Den er skrevet av Cappelen Damm-forfatter Tom Rob Smith. Smith er kanskje mest kjent for romanen Barn 44, men The London Spy kan fort endre på det. Historien begynner når den unge klubbløven Danny forelsker seg i Alex, en sjarmerende, asosial mann som er ansatt i den britiske etterretningstjenesten. Akkurat da de to finner ut at de er skapt for hverandre, forsvinner Alex. Danny bestemmer seg for å jakte på sannheten, men er dårlig forberedt på det som må komme. Dette er briljerende, helsvart drama i London-tåken.
Ben Whishaw har hovedrollen i den nervepirrende serien «London Spy». En serie som er skrevet av Tom Rob Smith, for øvrig mest kjent for den like så spennende romanen «Barn 44».
2. The Walking Dead (Fox) Den eneste grunnen til at denne serien ikke er blitt en farsott i Norge, må være at den går på Fox og ikke på TV2. Verdens mest sette TV-serie tar strupetak på publikum – hvis man er villig til å gå inn i en verden som trues av kjøttetende zombier. Den virkelige handlingen ligger nemlig et annet sted. I høst har vi måttet leve med at våre helter blir undertrykket av den ultimate ondskap, psykopaten Negan. Men Michonne og Nick ser ut til å ha fått nye krefter og vi holder pusten i spenning. Mandagene på Fox er hellige.
1. Skam (NRK Nett-TV) Selvfølgelig er det ingenting som slår dette. Å følge de unge på Nissen videregående skole er også blitt en greie for oss voksne. Selv tok jeg en sesong i slengen på sensommeren for å komme à jour med høstens store skildring av Isak og Evens famlende vandring mot kjærligheten. Ingen problemer er for små i dette geniale dramaet, som foregår på nettet, på sosiale medier og på lineær tv. Samtidig som vi lærer hvordan tingene egentlig burde være – og, helt serr, oppdager nyvinninger i det norske språket. Og hvor i all verden har de funnet disse skuespillerne? Dette er så troverdig at det er som om disse hverdagslige dramaene skulle gjelde oss selv. Hvor ellers enn i kommentarfeltet på NRKs nettsider kan man finne unge og voksne fra hele verden som diskuterer hvorfor Isak ikke har fått svar på den siste sms-en? Som sagt: genialt. Livet er nå. Vi gleder oss til «muslimen» i neste sesong!
Du fant kanskje ikke yndlingsserien din her? Kanskje ble du like irritert av dette som jeg ble av anmeldernes 10 på topp- serier? At “mine” serier ble utelatt, mens Atlanta (skjønner lite av den) og House of Cards (ikke sett den) troner på toppen? Send meg en kommentar, så skal jeg i hvert fall sørge for at du får med yndlingsserien din som vedheng til bloggen på denne siden.
Endelig fremme. Uret på Bukarest Gara de Nord viser 22.40. I den øde ankomsthallen er en kvinnehær i gang med å vaske gulvet; de rykker fram i full bredde med store, søkkvåte mopper. Og ute er det mørkt. Torbjørn Færøvik har nettopp steget av Orientekspressen i Romanias hovedstad. Han finner en taxi og tar inn på et bakgatehotell, hvor det er ulovlig å ta med prostituerte og kjæledyr på rommet.
Gatehunder
Jeg vet ikke hvordan det forholder seg med rumenske prostituerte, men Romania har defintivt et problem med kjæledyr. Eller kanskje vi skal kalle dem tidligere kjæledyr. I Bucureşti (Bukarest) kryr det nemlig av gatehunder. Løshundene er et resultat av at diktatoren Nicolae Ceauşescu tvangsplasserte byens innbyggere i leiligheter. Hundene kunne ikke bli med opp i etasjene og begynte isteden å vandre i gatene. De formerte seg raskt og ble ganske raskt en plage for beboere og tilreisende.
Et av Europas skulte turistland
Jeg har vært i Bucureşti noen ganger. Romania er nemlig et veldig bra land for turister. I hovedstaden er det mye fint å se og oppleve, supre hoteller, god og billig mat, hyggelige folk. Ingen tiggere. Men altså hunder. De færreste av dem kan betegnes som søte, de bærer umiskjennelig preg av å være avkom av tilfeldige forbindelser i parken og på et gatehjørne. Noen ganger skabbete, men sjelden aggressive. Litt sånn som Bucureşti selv. Dette er en by du kan bli glad i.
Hunder på metroen
Som mennesker tilpasser også hunder seg til omgivelsene. Jeg husker at de tok metroen med den største selvfølge. Hunder ventet på plattformen sammen med oss andre, gikk inn på toget og la seg rolig ned. Det virket også som de visste hvilken stasjon de skulle gå av på. Derimot så jeg aldri noen av dem løse billett.
Få ble bitt
En helt spesiell opplevelse var det å sitte på benk i Bucureşti mens hundene flokket seg rundt deg. De holdt seg på en halv meters avstand. De virket ikke aggressive, snarere sultne. Det er sjelden man ble bitt. Kun tolv tusen pleide å bli bitt per år på denne tiden, et latterlig lavt antall når man tar mengdene med hunder i betraktning. Det var selvsagt nok, og til slutt måtte man gjøre noe.
Lovendring og masselikvidasjon
Vendepunktet kom da en liten gutt ble bitt i hjel i 2012. Året etter ble det ble tillatt å avlive gatehundene og man klarte å redusere antallet hunder fra 64 tusen til litt over 4 tusen. Å ta livet av over femti tusen hunder på kort tid gikk ikke upåaktet hen. Dyrevernorganisasjoner over hele verden har protestert, blant annet har Birgitte Bardot engasjert seg. Men etter masselikvidasjonene er selvsagt antallet hundebitt gått kraftig ned. Så sett fra de lokale beboernes synspunkt var det kanskje nødvendig, uansett hva dyrevernere måtte mene.
Ekte byhunder med det berømte Parlamentspalasset i bakgrunnen
Bydeler jevnet med jorden
Under Nicolae Ceauşescus styre (1965-1989) ble store deler av den historiske byen revet og erstattet med diktatorens megaprosjekter. Spesielt var han glad i høye boligblokker, for det var liksom tegnet på at kommunismen og den nye tid hadde seiret. Riktignok måtte hundene bli igjen på gateplan. Der det berømte Parlamentpalasset nå står, ble en hel bydel jevnet med jorden for å gi plass til de stormannsgale konstruksjonene. I dag får bygningene Torbjørn Færøvik til å tenke på Pyongyang i Nord-Korea, også det et sted han kjenner bedre enn de fleste.
Bare en sterk kaffe og en lekker ostekake kan redde meg nå. French Bakery i gamlebyen har begge deler. Det er et søtt lite sted hvor duftene av nylaget bakverk krøller seg rundt søylene. Likevel får jeg ikke Ceauşescus galskap ut av tankene. Ved nabobordet sitter et tysk ektepar. «Bare Hitler tenkte like stort,» sier han. «Men det var jo på 1930-tallet…»
Bedre enn sitt rykte
Men for den interesserte turist er byen fremdeles full av både gamle og nye severdigheter. Dette er den største byen mellom Roma og Kiev. Atmosfæren er helt spesiell. Bucureşti er mye bedre enn sitt rykte og kan anbefales for en weekend-tur. Selv drar jeg gjerne tilbake med jevne mellomrom. Opplevelsen av skabbete storhet er unik. Tar du sjansen på å klappe den, logrer byen tilbake.
Bli gjerne med Torbjørn Færøvik på Orientekspressen for å oppdage byer du ellers aldri ville kommet til. Les mer og kjøp boken på cappelendamm.no.
Med Torbjørn Færøvik i underverdenen
Torbjørn Færøviks «Orientekspressen» viser meg byen på nytt, også de attraksjonene jeg selv ikke har rukket å besøke. Det kan likevel settes spørsmålstegn om akkurat de er i stand til å lokke meg tilbake med det første. Gravlunden hvor ekteparet Ceauşescu ligger. Den høyst uferdige katedralen Folkets Frelseskatedral som visstnok skal bli verdens største kristne ortodokse kirke. Underverdenen hvor narkomane og kriminelle bor i kloakken. Det Færøvik skildrer av Bucureştis skyggesider i fortid og nåtid er på ingen måte lystig lesning.
Noen har åpnet et kumlokk, en politimann ligger på knærne og roper ned. Der, i en verden av sniffekluter og skitne sprøyter, bor byens elendigste. De yngste er bare ti, elleve eller tolv år gamle.
Lille Paris
Men for en besøkende med kredittkort viser Romanias hovedstad solsiden. Noen meter over kumlokkene bodde jeg selv på et nyinnredet luksushotell i 2009. Jeg husker rommet som en drøm og at det kostet nesten ingenting. Ti år tidligere, under mitt første besøk her, tok jeg inn på Athenée Palace, som da fremdeles holdt overkommelige priser. Bucureşti var på den tiden et nokså utenkelig reisemål. Dronningen blant Europas hoteller, innredet i marmor og gull, sto halvtomt og jeg kunne boltre meg med dobbelte glassdører mot den kaotiske Revolusjonsplassen og de store historiske bygningene som så kongen abdisere i 1947 og folket som ville lynsje diktatoren i 1989. I mellomkrigstiden sies hotellet å ha vært Europas spionrede nr 1, det var her opptakten til annen verdenskrig foregikk. Og for overklassen var dette selve Bucurestis sjel. Eller et sted man kunne leke at man var i det virkelige Paris.
Triumfbuen
Til og med den lokale Triumbuen, Arcul de Triumf, får jeg sett når jeg sveiper rundt i byen med Færøvik og «Orientekspressen». Jeg har nemlig alltid vært redd for å dra opp til den etter mitt første mislykkede forsøk i 1999. På den lange veien opp dit, gjennom Kiseleff-parken, ble jeg nemlig utsatt for det jeg på forhånd hadde lest om i Lonely Planet-guiden. Jeg tror det var denne hendelsen som gjorde at jeg ble så fascinert av Bucureşti.
Falsk passkontroll
«Den falske passkontrollen» var på den tiden et yndet forsøk på å rane turister. Man blir først oppsøkt av et uskyldig utseende par som agerer turister. De har store problemer med å lese kartet, de holder det blant annet opp ned. Da spretter det plutselig opp en fyr bak buskene, vifter med et slags identitetskort mens han skriker (på tysk): Passkontrolle! Meningen var at jeg skulle miste fatningen, selvsagt, og deretter gi fra meg mitt norske pass og sikkert også lommeboken. Men siden alt var beskrevet i guideboken på forhånd, tenkte jeg meg om i brøkdelen av et sekund før jeg spurtet i vill fart nedover avenyen. Jeg stanset ikke før jeg nådde metrostasjonen på den store golde plassen Piața Victoriei. På plattformen mot sentrum var det bare jeg og en gråspraglet bastardbikkje som ventet på toget. Jeg følte meg trygg igjen.
Jeg ser at mange aviser kjører oversikter med anmeldernes beste TV-serier i året som gikk. Vi kan ikke være dårligere her. Her kommer en oversikt over det undertegnede har gledet seg mest over i fjernsynsåret som er i ferd med å ebbe ut. Hvis du er lei av Love Actually og The Family Stone på vanlig TV, kan dette kanskje være noe å vurdere i juleferien. Eller når januar begynner med kjedelige repriser. Vi begynner nederst på listen og beveger oss oppover til det absolutte høydepunktet:
Odd Karsten Krogh 