Er du også en av dem som lar tankene fly mens du egentlig skulle gjøre noe annet? Du lar folk snakke i vei, men hører ikke fordi du befinner deg et helt annet sted mentalt? Da vil du kjenne deg igjen i Stig Aasviks nye roman, som jeg holder på å lese nå.
I «Lofotveggen» springer tankene fra det ene til det andre uten noen markerte overganger. I den fysiske virkeligheten befinner hovedpersonen seg på et jobbsøkerkurs hos NAV. Det er i hvert fall NAV jeg tror han har som basecamp. Men det kan like gjerne være et annet sted, som i barndommens Lofoten eller på et møterom i forlaget der han har fått et skriveoppdrag. Hovedpersonen heter for øvrig Stig, akkurat som forfatteren.
Det er ikke morsomt å være NAV, har jeg hørt. Det ligger vel i sakens natur. Mange har fortalt meg om langvarige kurs de må gjennomgå: om selvfølgeligheter rundt det å skrive CV, om de forgjeves søknadene som må sendes og om håpløsheten som kommer snikende i samvær med folk i situasjon. NAV gjør sikkert så godt de kan, men er antagelig bedre på å utbetale penger enn på å få folk i arbeid. Men uten kurs, ingen penger.
Stig Aasvik har nylig utgitt romanen «Lofotveggen» – en flott leseropplevelse, som har høstet strålende kritikker.
Ikke rart at Stig Aasvik foretrekker å klatre i Lofotveggen. Og her går det unna! Uten pauser og skilletegn rulles det opp et helt liv, den litt såre barndommen, møter med familien som jo ikke kommer unna. Og så er det alle de som har betydd noe for ham i livet, gamlekjærester, samboeren og sønnen. Innimellom avbrytes drømmene av den irriterende yrkesveilederen som forsøker å lære NAV-klientene hvordan de skal skaffe seg jobb. Jobb er jo noe flere av dem stritter imot.
Noe vi også sveiper innom i denne tankestrømmen er hovedpersonens liv som forfatter. Eller forsøk på å livnære seg som forfatter. Noen ganger får man faktisk betalte oppdrag man ikke kan si nei til. Dette gir oss noen fornøyelige, fiktive scener fra en som oftest ensom skrivestue. Når Stig er slem, er han hylende morsom. Samtidig som han jobber med denne romanen sin.
Hele «Lofotveggen» er en voldsom tankestrøm, men den er likevel full av ytre handling. Det som er spennende med den er at overgangene er så umerkelige, akkurat sånn som når vi selv lar tankene fly. Å lese «Lofotveggen» er litt som å være i en hangglider og la seg drive med. Jeg er riktignok ikke kommet så langt ennå, for det er mye å se underveis, å tenke på, å le av. «Lofotveggen» har fått uvanlig gode kritikker. Det fine er at jeg kommer til å trenge enda noen kvelder for å få lest den ut.
I romjulen leste jeg om journalist og kommentar Kathrine Aspaas som ble fornærmet da hun fikk Sophie Elises bok til jul. Men så begynte hun å lese den, og da følte hun seg flau over å ha tenkt sånn. Faktum var at boken reddet julen for Kathrine Aspaas, som skriver på sin blogg at «Hun er så brutalt ærlig, så gjenkjennelig destruktiv, og så velsignet kontrastfylt at jeg sitter fascinert og takknemlig tilbake».
Gaven jeg ikke torde gi bort
Selv hadde jeg kjøpt boken til Sophie Elise for å gi den bort til jul. Jeg hadde en idé om hvem jeg skulle gi den til. Men så sviktet motet. Flere av dem jeg kjenner er ikke særlig glad i Sophie Elise. De ser henne bare som den dumme tenåringsjenta som opererte seg og fikk et veldig spesielt utseende.
Folk vi elsker å hate
Jeg er litt fascinert av hvordan noen mennesker blir avskrevet og hvordan vi slutter å lytte til dem. Det har rett og slett lagt seg tåke for øynene og dotter i ørene våre. Et par eksempler: Ari Behn som ikke er noen god forfatter. Selv om vi aldri har lest noe av ham, synes vi at bøkene hans er riktig dårlige. Sylvi Listhaug kan aldri si noe uten at det blir vridd på til det ugjenkjennelige. Ja da, jeg vet du er uenig i det med Sylvi Listhaug. Men vi liker best å lytte til dem vi er enige med, gjør vi ikke? Vi liker ikke noe som kommer fra dem vi har bestemt oss for å hate. Da slutter vi å høre etter.
Aldri en fornuftig tanke?
Og så har vi altså Sophie Elise – «dette håpløse mennesket som aldri har tenkt en fornuftig tanke». Sitatet er satt sammen av flere kommentarer i norske nettaviser. En bekjent mente at «jeg hater verdiene hennes og alt hun står for». Jeg opplever at mange mennesker kortslutter bare Sophie Elise nevnes. De har allerede laget seg en virkelighet oppe i hodet sitt. I den virkeligheten er Sophie Elise bare opptatt av botox og brunkrem. I tillegg er hun stokk dum.
«Jeg har flere sider ved meg som menneske og skulle så inderlig ønske at et magasin kunne BLANDE interesser! Hvorfor kan man ikke lese både om kropp, sex, «hylling av kropper» men også miljø, politikk og vitenskap? Må alt være så sort hvitt? Må det være enten eller? Må alt være tilegnet ett kjønn? Om jeg noen gang skal skrive for et magasin så sverger jeg her og nå at jeg skal skrive om tingene som betyr noe – blandet med en dose rosa, for det er sånn jeg er. Og gjett hva? Sånn er veldig mange andre kvinner også.»
Eget utseende og flyktningbarn
Sitatet over er fra Sophie Elises blogg i januar 2017. Jeg synes hun har et godt poeng. Er det sånn at et menneske bare er én ting? Eller går det an å være opptatt av både eget utseende og flyktningbarn samtidig? Jeg tror det. Og hvis man har utmerket seg med å endre på utseendet, har man da lov til å ytre seg om andre og viktigere ting i samfunnet? Er man da fortsatt meningsberettiget? Jeg synes det.
Sophie Elise er ikke dum
Når man hører Sophie Elise snakke, skjønner man fort at hun verken er grunn eller dum. Jeg har ikke glemt hvordan hun valset opp med Ole Torp i intervjuet på NRK for et år siden. Det virket nesten som om programlederen var litt redd for henne. Nå har jeg altså lest boken. Den bekrefter ytterligere at Sophie Elise ikke er dum og at hun ikke bare er opptatt av utseendet. Tvert imot, hun vet hva mange mener om henne og hun utnytter det faktum at hun liksom skal være dum. Fy faen så flaks, at folk tror jeg er en idiot.
«Forbilde» av Sophie Elise Isachsen toppet bestselgerlisten ved årsskiftet. jeg er glad jeg leste boken.
Sterk lesning
«Forbilde» er sterk lesning. Jeg synes den første delen av boken er ekstra gripende. Sophie Elise er annerledes enn sine klassekamerater og blir utestengt. Hun blir invitert på fest, men slipper ikke inn da hun kommer. Bildet av Sophie Elise som sitter tynnkledd i et nedsnødd busskur og venter på at faren kan komme å hente henne er noe som alltid kommer til å forfølge meg. Det er utrolig hvor grusomme mennesker kan være med hverandre.
Dårlig selvfølelse
Sophie Elise skildrer en usikker tenåring som forsøker å forbedre selvfølelsen med å fikse på utseendet. Men verken lipgloss, hair extensions, betakaroten-sprøyter eller kirurgiske inngrep hjelper i særlig grad. Det endrer bare hvordan andre ser på henne. Hun blir beundret. Men hun blir fremfor alt hatet.
Likesinnede i Oslo
Samtidig er Sophie Elise målrettet og vil slå seg frem og opp gjennom bloggen hun skaper. Det går noe bedre når hun flytter til Oslo og finner noen som er tilnærmet likesinnede. Vi får innblikk i et miljø som er fremmed for mange av oss. Bare dette gjør boken verdt å lese.
Sammensatt bilde
Samtidig er dette først og fremst en åpenhjertig beretning om en ung jentes vanskelige vei mot voksenlivet. Sophie Elise skriver et godt språk og forteller om hvor opptatt hun er av utseendet sitt, om hvordan hun skader seg selv, og om hvorfor hun doper seg. Bildet er sammensatt, som hun selv er det.
En stemme kan brukes til flere ting
Sophie Elise har skaffet seg en stemme som mange lytter til. At hun tenker å bruke denne stemmen OGSÅ til noe mer oppbyggelig enn å reklamere for kosmetikk, tenker jeg det står respekt av. Hun er allerede et forbilde for mange unge. Jeg tenker at hun med denne boken kan bli det for flere aldersgrupper.
Sophie Elise Isachsens «Forbilde» gikk ut av fjorårets siste uke som den mest solgte dokumentarboken i Norge. Jeg er veldig glad jeg leste den.
Det er tidlig amerikansk morgen og jeg er på vei med Greyhound til Boston. Byen som er det mest europeiske du kan finne i USA. Herfra stammer også bostonterrieren, opprinnelig en kamphund, men i dag en selskapshund som elsker mennesker. Og ute i Boston-bukten ligger Dennis Lehanes egentlige Shutter Island – med institusjoner som ingen egentlig vet hva driver med.
Greyhound for folket
Siden toget til Boston koster 150 dollar mot Greyhounds 26, så er valget klart. Så fikk jeg da endelig prøvd meg på Greyhound i virkeligheten. Dette legendariske amerikanske busselskapet som jeg har opplevd i utallige filmer når noen skal rømme fra politiet eller fra en voldelig ektemann. Vi stiller oss opp på New Yorks Penn Station en grytidlig morgen, klare for avgang til Boston sammen med et titall andre fattigslig utseende passasjer. Lite tyder på at dette er et transportmiddel for de bemidlede.
Innvandrer fra New Jersey
Det er lite felles informasjon på busstasjonen, for her er det nok fri konkurranse som gjelder. Selve bussen er om mulig enda mer spartansk enn de bussene jeg har tatt i andre land. Sjåføren er indisk, eller fra New Jersey, som de selv pleier å si hvis de blir spurt. Det er da også et utidig spørsmål. Han forteller at mat og drikke er forbudt, turen vil ta fire timer. Det som er bussens store fordel er en sømløs wi-fi, som ikke en gang krever passord. Det er bra, for mitt reisefølge sovnet allerede i The Bronx. Det høres også snorkelyder fra den eldre, litt lurvete mannen i setet bak.
Sjekker Facebook
På veien gjennom Connecticut surfer jeg derfor på nettet, mens de lubne New England-furuene ruller forbi utenfor i rasende fart. En bekjent i Brasil har delt en kattevideo. En Cappelen Damm-kollega har bakt en kake som ser veldig god ut. Carl I. Hagen uttaler at det var varmere i vikingtiden og at vikingene ikke kjørte SUV. NRK byr ennå ikke på like-knapper, men informerer om at Even ligger syk på Isaks hybel og at vi nå kan streame all Skam-musikken sammenhengende. Det bombes i Aleppo. Og mer hjemlige amerikanske saker: Donald Trump har ringt Taiwans president og Negan holder fortsatt et jerngrep om våre helter i The Walking Dead. Følelsen av å være oppdatert på viktige ting er god.
Bee Gees, Paul Revere og John F. Kennedy
Jeg har alltid likt Massachussetts. Det var Bee Gees som satte meg på sporet allerede i 1967. Jeg finner igjen låten deres på YouTube: Feel I’m goin’ back to Massachusetts – Something’s telling me I must go home. Massachusetts er på en måte et lite stykke hjemme i et fremmedartet USA, noe erkesolid og hyggelig på samme tid. Et sted hvor de stemmer demokratisk og samtidig står for tradisjon og sunne verdier. Både Paul Revere og John F. Kennedy kom herfra. Det er noe med Massachussetts som borger for kvalitet, tenker jeg.
Erke-engelsk
Boston er visstnok en av de mest moderne og rikeste byene i Amerika. Men for meg er Boston først og fremst historie og en motvekt til de glatte skyskraperne i Atlanta og Los Angeles. Også det steder jeg ikke har vært, selvsagt. Det amerikanske jeg vet noe om har jeg kun fra film og fra egne fordommer. Boston står for noe solid og erke-engelsk. Uavhengighet og anti-slaveri er ting man lett får sympati for. Jeg er på vei til Boston, kan det bli bedre enn det? Akkurat mens de nakne trærne på høyre side glir over i Massachusetts, tisser mannen bak meg på seg.
Boston Legal, med legendariske Candice Bergen i en av rollene, er fremdeles en av mine beste tv-opplevelser. Dresskledd og litt tilårskommen som Boston selv.
Boston Legal og Ally McBeal
USA er et land med store forskjeller og Boston har nok også sine skyggesider. Jeg har registrert byens skumle undertoner i litt tilårskomne politiserier som Boston Legal, Rizzoli and Isles og Ally McBeal. Der hvor hovedpersonene er ekstremt velkledde og dyktige, men hvor kriminalitet og fattigdom herjer i bakgrunnen.
Dennis Lehane
Bøkene jeg har tatt med og som jeg ikke får lest fordi bussen rister for mye, er også fra Boston. Her kunne jeg ha valgt meg John Updike, Jack Kerouac, Nathaniel Hawthorne, Sylvia Plath eller Lydia Davis, som alle har tilknytning til Boston. Men for meg må det bli Dennis Lehane. En av mine yndlingsforfattere som jo faktisk er amerikaner. Det er nemlig mye jeg liker uten at jeg tenker på at det er amerikansk. Dennis Lehane bor i Boston sammen med kone og to hunder, Marlon og Stella.
Skildringer fra Bostons bakgård
Mystic River, omdøpt til I blodetpå norsk, er kanskje det sterkeste Dennis Lehane har skrevet. Romanen handler om misbruk av barn., Da de var gutter var Sean Devine, Jimmy Marcus og Dave Boyle venner i det som var et av Bostons dårligere strøk. Men en dag stoppet en fremmed bil i gata deres. En av dem ble med i bilen, de to andre ikke – og noe forferdelig skjedde. Noe som ikke bare gjorde slutt på vennskapet deres, men forandret dem for bestandig. Tjuefem år senere vekkes traumene til live igjen, da datteren til Jimmy blir funnet drept. Dette er en er en av disse blytunge, mørke skildringene som har gjort Dennis Lehane til en av verdens mest beundrede thrillerforfattere. En roman som ikke etterlater noen uberørt.
Bostonterrieren er opprinnelig en kamphund, men i dag fremstår den mer som en snill selskapshund. Dennis Lehane er en forfatter som har bidratt til hjembyens tvetydige image.
Bostonterrier
Det er utrolig hvordan man kan kjede seg under en fire timers bussreise. Jeg bruker den siste halvtimen til å google den lokale hunderasen. Bostonterrier er den første egentlige amerikanske hunderasen, satt sammen av to engelske raser – bulldog og terrier.Den var først en kamphund. Siden er den blitt avlet ned til noe mindre og vennligere. Dagens bostonterrier er en selskapshund som elsker mennesker. Bostonterrieren er modig, lojal, hengiven, trofast og vennlig mot andre hunder, men hvis den blir provosert eller irritert kan den slåss med livet som innsats.
Industristrøk
Og der kommer Boston langsomt til syne. Industriforstedene er så stygge som bare amerikanske byer kan være, det er dette som minner oss på hvorfor USA er verdens økonomiske supermakt. Langt der ute til høyre skimter jeg det som må være øya Long Island. Long Island er mindre kjent enn sin navnesøster utenfor New York, men ble udødeliggjort av filmen Shutter Island som er basert på Dennis Lehanes roman (De gales øy på norsk).
Shutter Island
I filmen sperres vi inne på Aschecliffe Hospital for the Criminally Insane sammen med Leonardo di Caprio, i et mareritt av et sykehus hvor ingen vet hvem som er kriminell og hvem som er sinnssyk. Selv om Shutter Island ikke eksisterer ved det navnet, finnes den som Long Island i Boston-bukten. Her ligger fremdeles institusjonsbygningene fra den tiden da øyene var innfallsporten til byen, med sine immigrantmottak, interneringsleirer og sykehus. Det skjer fremdeles mye i statlig regi her, uten at man vet helt hva. Broforbindelsen ble kuttet for noen år siden og øya er mindre tilgjengelig for allmennheten enn før. Ikke rart Dennis Lehane ble inspirert. Jeg glemmer hverken filmen eller boken – slutten må være noe av det slueste som er funnet på av noen forfatter noensinne.
Bostons glitrende fasader i blått glass vokser foran oss. Greyhound ruller inn på en sementrampe som folder seg ut til et strømlinjeformet shoppingsenter. Der står sannelig også tante Tereza og venter på oss.
Boston er et unikt sted i USA. Blandingen av politisk oppdrift og forretningsteft har gitt Boston en mye større plass i historien og nåtiden enn byens størrelse skulle tilsi. Byen med sin historiske bykjerne og stolte finansmiljø har fostret store navn som Samuel Adams, John F. Kennedy, Alexander Graham Bell, Dennis Lehane og Mark Wahlberg. Og bostonterrieren.
En populær rase
I forrige Boston-artikkel nevnte jeg bostonterrieren, som er en av USAs mest populære hunderaser. I motsetning til andre hunderaser er opprinnelsen til bostonterrieren vel dokumentert. Den stammer fra en krysning av fransk bulldog og engelsk terrier. Den ble først kalt for «rundhode», men man landet ganske raskt på det mer sofistikerte «bostonterrier». Dette var i begynnelsen en litt aggressiv overklassehund. Men etter hvert ble den videreforedlet til en omgjengelig selskapshund. Fargen er viktig: bostonterrieren er overveiende hvit, med noen svarte områder. Det er kun når den lille bostonterrieren blir provosert, at den glefser til.
Rent og ryddig
Hundeposene er på plass i Boston. Dette er en av USAs mest velorganiserte byer. Også som kulisse er Boston vakker og beroligende, selv om de blå skyskraperne virker tilfeldig stappet ned i den historiske byen. Dette er en miks som minner om Dublin blandet med Manhattan. I tante Terezas gule Kia raser vi rundt i de ulike bydelene før vi parkerer i sentrum. I parkeringshuset styres det meste via mobiltelefonen.
Byvandring på autopilot
Mens vi går rundt i den historiske bykjernen – også dette i regi av Terezas GPS på mobilen – er det lett å forestille seg hvilken betydning denne byen har hatt for USAs politiske utvikling. Vi har valgt spaserturen «The Freedom Trail» hvor det også er lagt inn en stiplet linje på fortauene. På den måten går alt på skinner og vi kommer ikke på avveie. Samtidig får vi også med oss masse historisk stoff underveis. Allerede i 1886 skrev Henry James The Bostonians, en politisk roman om blant annet kvinnefrigjøring. Den ble dårlig mottatt den gangen, men er en klassiker i dag og gir oss et strålende innblikk i aristokratiet og overklassen i Boston på 1800-tallet. En vandring i snobbestrøkene Beacon Hill og West Broadway lar oss fremdeles ane rosettene i taket i de enorme leilighetene.
Ytterpunkter
Velstanden slår mot deg i de sentrale strøk av Boston. Alt er velstelt, alt er dyrt og menneskene er hvite. Hele førti prosent regnes som ikke-hvite i Boston, men de er altså ikke her i sentrum. Jeg innbiller meg at USA er mer opptatt av rase enn resten av verden. Likhetsidealet er også et annet her enn i Europa, man merker umiddelbart at inntektsfordelingen er skjev. I Bostons rike bydeler er gjennomsnittsinntekten nesten ti ganger så høy som i de dårlige strøkene. Jeg tenker at vi i høst har sett en underlig allianse av de to ytterpunktene.
Skalldyrsuppe og Faneuil Hall
Ned mot den restaurerte Waterfront ligger Faneuil Hall. Her foregikk slavemarkedene i gamle dager. Foran bygningen står en statue av politikeren og frihetshelten Samuel Adams. Inne er det et shoppingsenter for delikatesser. Vi prøver Boston Clam Chowder, en lokal skalldyr- og potetsuppe. Det er fullt av folk som svinger seidlene med det lokale ølet. Ølet er også oppkalt etter Samuel Adams.
Paul Revere House ligger inneklemt i Bostons glasskledde finansdistrikt
Paul Revere House
Inneklemt mellom finanstårnene ligger det lille Paul Revere House, som i dag er museum. Sølvsmeden Paul Revere er enda et eksempel på kjøpmannen som med hell blandet seg inn i politikken. I tillegg til å se en flere hundre år gammel bostonbolig får vi rekapitulert historien om både tollpolitikken på 1700-tallet og uavhengigheten fra England i 1776. Amerikanske skoleklasser er forresten like urolige som norske. Jeg legger også merke til at lærerne snakker til elevene både på engelsk og spansk.
Telefonens grunnlegger
Byens virkelig store sønn er nok likevel ikke hverken Paul Revere eller Samuel Adams, men Alexander Graham Bell. Bell var kjent som oppfinneren av telefonen inntil for noen få år siden – da ga historieforskerne æren for det til noen andre. Men Bell er fremdeles grunnleggeren av Bostons stolte telefonkompani en gang på 1800-tallet. Han hadde muligens vært stolt hvis han nå kunne se hvordan telefonen er blitt allemannseie. Eller kanskje ikke.
Begravd i mobiltelefonen
Hele tiden kolliderer jeg med mennesker på gaten her i Boston. Bostonianere går nemlig med nesen begravd i sine mobiltelefoner, enten det nå er for å lese en tekstmelding, se hva Donald Trump har uttalt i dag, få med seg resultatet fra Red Sox-kampen – eller rett og slett se hvor de er. Fremtidsforskningsinstituttet i København predikerte for snaut 20 år siden «The Dream Society», der vi lever i en stadig mer fiktiv verden med digital utviklingen på alle flater. Hver enkelt skaper sin egen virkelighet. Det ser ut som dette har slått til her oppe i New England tjue år senere.
Levende adventskalender
Tereza bor i Wakefield et par mil utenfor Boston. Dit kommer vi ved å krysse eleven tre ganger – GPS-en har nå definitivt hengt seg opp. Wakefield er en sånn dukkeby du kjenner fra amerikanske filmer, et slags Wisteria Lane. Pene gater med hvite hus og søyleportaler viklet inn i julegirlandere og røde silkebånd. Voldsom julebelysning på alle hus, men ingen lys fra vinduene. En slags adventskalender fra virkeligheten, men uten synlige mennesker.
Wakefield sentrum er stille, pent – og kaldt. Foto:Robert Darnell
Lufting av bostonterriere
Foruten de dukkeaktige trehusene, kirkene, modellflyfabrikken og de gamle møllene i sentrum er attraksjonen i Wakefield innsjøen Lake Quannapowitt. Stien rundt brukes som rekreasjonsområde for byens 25 000 innbyggere. Et fint sted å lufte bostonterrieren din, dette. Det vil si når det ikke er for kaldt og for mye vind. Her oppe i Massachusetts er det riktignok fuktig hett om sommeren, men vinteren byr ofte på snøstorm og ekstrem kulde.
Snø og kulde
Den siste uken før jul har det første hvite snøen lagt seg og temperaturen synker på kort varsel til minus 14. Akkurat da er Wakefield best sett innenfra. Over en engelsk frokost-te har vi godt utsyn til naboenes verandaer. De fleste er pyntet med juletrær og republikanske elefanter. Selv om både Wakefield, Boston og Massachusetts stemmer overveiende demokratisk, så finnes det tydeligvis enklaver hvor man ikke diskuterer politikk med naboen.
Det går alltid et fly
Logan Airport – og nå fungerer GPS-en utmerket igjen – er større enn jeg trodde og understreker betydningen til denne mellomstore byen. Det går fly i alle himmelretninger, til og med Norwegian er representert her nå. Flyet til Oslo går snart. Selv skal vi tilbake til New York.
Landing via mobilen
United er et av de flyselskapene som jeg ikke kommer til å huske for luksus. Ufattelig mye blå plast og papir ved den minste lille matservering er et distinkt kjennetegn ved dette landet. Det er forbudt å bruke mobiltelefon ved takeoff og landing også hos United, men flyvertinnene skriker seg hese uten at det hjelper. En mann diskuterer høylytt forretninger i mobilen, en gutt tar fremdeles farvel med kjæresten og jenta foran oss publiserer bilder på Facebook. Jeg har hørt at man kan styre vingeklaffene med mobilen. I hvert fall tar landingshjulene bakken i New Jersey. Nå gjenstår bare den endeløse togturen inn til Manhattan.
Boston er et unikt sted i USA. Blandingen av politisk oppdrift og forretningsteft har gitt Boston en mye større plass i historien og nåtiden enn byens størrelse skulle tilsi. Byen med sin historiske bykjerne og stolte finansmiljø har fostret store navn som Samuel Adams, John F. Kennedy, Alexander Graham Bell, 
Odd Karsten Krogh 