Yuval Noah Harari

Er den israelske professoren Yuval Noah Harari en skrulling eller et geni? Dette spurte VGs anmelder da boken «Sapiens» gjorde sitt inntog i norske bokhandler i 2014. Konklusjonen var at Harari først og fremst er en dristig historiker med et ekstraordinært formidlingstalent.

Boken «Sapiens», som skildrer menneskets utvikling gjennom antatte 70 000 år, er blitt et globalt fenomen og har ligget på bestselgerlistene verden over.

Harari selv, som dukker opp på Skavlan denne helgen, befinner seg mellom to bøker. Omtrent der jeg oppfatter at han mener menneskeheten befinner seg nå, – mellom det vitenskapelige og det guddommelige stadium. Boken med den spektakulære tittelen «Homo Deus» kommer på norsk til høsten.

Min kollega Turid Løvskar i Bazar Forlag jobber nå iherdig med den norske versjonen. Hun sendte meg følgende svar da jeg ba henne gi meg litt input på den nye boken til Harari:

«I løpet av det siste århundret har vi lyktes i å gjøre det umulige. Sult, krig og sykdommer er ikke lenger ustyrlige naturkrefter, men problemer det faktisk går an å gjøre noe med. I dag er det flere som dør av for mye mat enn av for lite, det er flere som dør av alderdom enn av smittsomme sykdommer, og selvmord er en vanligere dødsårsak enn krig og terror til sammen.

Spørsmålet er derfor hva som skal erstatte krig og sult som vårt hovedfokus. Hvilke framtidsprosjekter, drømmer og mareritt kommer til å prege vår verden under resten av 2000-tallet?

I sin nye bok retter Harari søkelyset mot menneskehetens framtid. «Homo Deus» tar opp temaer som avskaffelse av døden, innføring av kunstig liv og hvorfor vi mennesker streber etter å forvandles til guder.»

Jeg tenker at dette går rett inn i debatten om eggdonasjon, fosterreduksjon, dyrking av kunstige organer og lemmer, livsforlengende medisiner og alt vi kan komme på. Vi har kanskje et ønske om å avskaffe Døden? Og hva med denne kunstige intelligensen alle snakker om nå?

life-2017-scifi-movie-trailer
Scene fra filmen «Life» – Menneskene klarer å vekke døde celler til liv gjennom moderne teknologi. Det går ikke bra.

 

I forhåndsomtalen av «Homo Deus» høres det ut som vi er på vei mot en fremtid der mennesket begynner å leke Gud. Vil det gå bra? Spørsmålet ligger i tiden. Det er snart ikke en TV-serie som ikke tar for seg menneskenes higen mot det fremtidige og det hinsidige. «Black Mirror», «Stranger Things», «The OA» – for å nevne noen. I helgen var jeg på kino og så filmen «Life». Der klarer menneskene å gjenopplive tilsynelatende døde celler fra Mars, celler som har ligget i dvale i tusenvis av år. Det gikk riktig ille.

Nå skal Yuval Noah Harari på Skavlan i helgen, og jeg tenker at jeg for en gangs skyld skal se programmet. For Harari er interessant – i tillegg til å være en karismatisk formidler. Både Barack Obama og Mark Zuckerberg skal være blant hans ivrigste lesere. Jeg kommer langsomt etter.

Bildet øverst: Yuval Noah Harari – profilbilde på Twitter, et medium han er blitt flittig bruker av.

The Fall – en seriemorder i Belfast

Det sies at Jamie Dornan (Fifty Shades of Grey) først stilte opp på audition for rollen som politimann i The Fall. Så endte han opp som den psykotiske seriemorderen Paul Spector i stedet. Det var et godt valg. Sammen med Gillian Anderson (X-Files) i rollen som etterforsker Stella Gibson, har seksualforbryteren Paul Spector i Jamie Dornans skikkelse holdt pulsen vår oppe gjennom mørke kvelder nå på senvinteren.

Det er slutt på de tider da vi samlet oss om samme TV-serie på en gang. Nå strømmer vi. Derfor blir det å snakke om fjernsynsprogrammer nå mer ulike monologer enn en dialog rundt lunsjbordene. Samtidig har vi på den måten fått mer å velge i og vi kan snappe opp noen gode tips om hva vi bør se. I dag vil jeg slå et slag for den nord-irske serien The Fall.

I en tid hvor man blir firkantet i øynene av alle seriene som handler om ny teknologi, telepati og futuristiske samfunn, føles det godt å slappe av med en god, gammeldags seriemorder. Vi blir tatt med til Belfast, der den prektige familiefaren Paul Spector herjer gjennom nettene som karismatisk sexpsykopat. Han holder byens kvinner fast i et kvelende grep, bokstavelig talt.

paul-murder
En seriemorder går løs i Belfast. Når Paul Spector blir overmannet av følelsene sine, slår han til der ofrene minst venter det.

I det regnfulle og trøstesløse Belfast møtes mennesker i natten, mennesker med overraskende lik bakgrunn. Barndommens seksuelle overgrep er ofte uuttalt, men styrer i påfallende grad de voksnes liv mange år senere. Dette får fatale følger for noen. Mordene blir stadig flere mens politiet står maktesløst. The Fall kan i så måte by på svært så virkningsfulle voldsscener. Her virker de dessuten nødvendige.

At morderen er Paul Spector er kjent for oss seere helt fra begynnelsen. Spenningen i The Fall er bygget opp rundt jakten på forbryteren. Til å lede denne politijakten har Belfast-politiet hentet inn etterforskeren Stella Gibson fra London. Samtidig  er hun en seksuelt pågående kvinne som forsyner seg grådig blant gifte kolleger i Belfast-politiet.

the-fall
Stella Gibson er en offensiv kvinne som ikke går av veien for å sjekke opp sine gifte kolleger av begge kjønn. Her prøver hun seg på Tanya Reed Smith, spilt av Archie Panjabi – kanskje bedre kjent som Kalinda i The Good Wife.

Gjennom arbeidet er Stella Gibson blitt dypt fascinert av menneskets mørke sider. Det er kanskje derfor hun blir dratt mot Paul Spector. Vi aner en spent, nesten erotisk forbindelse mellom Stella Gibson og Paul Spector selv om de ikke har truffet hverandre. Noen ganger lurer vi på hvem som er mest ødelagt av de to, etterforskeren eller seriemorderen.

Stella forsøker ikke på noen måte å skjule sitt kjønn i forholdet til de mannlige kollegene. Tvert imot, hun kler seg nesten utfordrende feminint og beveger seg med utspekulert eleganse. I de fleste scenene er hun usannsynlig vakker, men samtidig kald og uberørt av det meste. Det er om natten, ikledd lekkert silkeundertøy, at hun viser andre og mørkere sider av seg selv.

På overflaten fremstår Paul som den perfekte, omsorgsfulle familiefar. Men Paul er både plaget og drevet av sin seksualitet. Han opptrer ofte avkledd mens han gjør armhevninger eller forberedelser til nattens kommende voldsforbrytelse. Paul er en fysisk overgriper. Når han er påkledd, er det den overtalende stemmen og de intense øynene som gjør jobben i forholdet til klienter, barna, barnevakten og kona – alle intetanende om hva som rører seg under overflaten.

Episode 2
Sally Ann Spector får det tungt i denne serien. Hvordan forteller du barna dine at pappa er en ettersøkt morder?

Dette er britisk serie på sitt aller beste. Spenningen stiger på en måte samtidig som den ytre handlingen roer seg ned. I den tredje sesongen er vi nede på total hvilpuls. Selv skyene på en vindstille sommerdag beveger seg fortere, mente de britiske kritikerne. Samtidig blir serien enda mer intens når handlingen er skrellet ned til et minimum. Den bankende blodåren på Jamie Dornans hals, nøkterne skildringer av morderens ødelagte familie og iskaldt vakre profilbilder av Gillian Anderson holder oss våkne til seriens siste åndedrag.

Det hele forsterkes av en vanvittig fengende musikkpuls som ikke slipper taket.

Dette vil jeg ha mer av.

 

 

 

 

 

 

Black Mirror. På en popularitetsskala fra 0-5, hvor ligger du?

nosedive-1
Tenk deg at du kunne gi alle du møter poeng for hvordan du opplever dem. Slik er det i en episode av TV-serien Black Mirror. Tankevekkende paralleller til vårt liv både på sosiale medier og i det virkelige liv. Eller er det ingen forskjell mellom de to?

I vår ville, nye TV-verden oppdager jeg stadig nye serier, som kanskje ikke er helt nye, men som ikke har gått på kanaler jeg har hatt tilgang til. Eller på Netflix, som jeg først skaffet meg nå i helgen. En sånn serie er Black Mirror. En slags satirisk science fiction-serie som tar for seg betenkelige sider ved vårt moderne samfunn.

Nosedive
Nosedive er første episode i den tredje sesongen fra 2016, og dermed nærmest høyaktuell etter mine begreper. Den handler om Lacie som lever i en verden hvor vi kan gi hverandre poeng for popularitet. Altså litt sånn som å konkurrere i antall Likes på Facebook. For mange kan det også være blodig alvor, som kjent.

En to-sifret blogger
Som nokså anonym blogger har jeg avfunnet meg med at min popularitet er begrenset til tosifret antall Likes. Jeg prøver å leve godt med det. Det klarer jeg da også – helt til jeg møter de tre- eller firesifrede.Sånn er det med Lacie også.

Hologram med din popularitetsscore
I Nosedive er konkurransen enda mer blodig. Ikke bare har man for vane – og plikt – til å gi hverandre karakter gjennom mobilen ved hvert eneste minste møte, men din totalscore vises som et hologram ved siden av ansiktet ditt hver gang du viser deg offentlig. Tenk deg hva det ville gjort med deg!

Et smilende samfunn
Dette har medført at alle i samfunnet smiler og er påtatt høflige, i påvente av en god score fra motparten. Alle er opptatt av å gjøre en god figur, og derfor tar ingen (bilde)telefonen før de har rigget seg til med ryddig hus, boller i ovnen og et glass vin i hånden. Man får jo karakter av den som ringer. Om det blir 2 eller 5 poeng, avhenger av hvor bredt du smiler. Ikke noe rart at alle går med nesa nede i mobilen for å sjekke poengsummen til enhver tid.

Kun 3.8 og oppover
Og siden popularitets-tallet ditt er synlig for alle, medfører det mange fordeler ute i samfunnet. Eller ulemper hvis du ligger lavt på skalaen. Det er apartheid-gjenkjennelse i denne serien, med skilt som viser til at utesteder kun slipper inn “3.8 og oppover”. Sterkt, fordi vi ser jo paralleller til vårt eget samfunn, med inndeling av mennesker etter hudfarge, kjønn og utseende. I Nosedive er i hvert fall den mer subtile diskrimineringen avskaffet i og med at tallenes tale er klar.

Mangler 0.3 for å få lån
Hovedpersonen Lacie er 4.2 på en skala fra 0 til 5. Hun mangler 0.3 på å få lånt til den leiligheten hun vil kjøpe. Dette vil muligens ordne seg etter hvert, tenker hun da hun blir oppringt av en venninne (4.6) som vil at Lacie skal være forlover i bryllupet hennes. I bryllupet er nemlig alle gjestene ratet til 4. 5 eller over. Med en god forlover-tale vil rating fra et hundretalls “dukser” kunne gi henne et byks. Slik går det nødvendigvis ikke.

Katastrofalt fall
Problemene starter på vei til bryllupet, på flyplassen. Flyet er kansellert og det er kun de over 4.5 som får plass på neste fly. Dessverre mister Lacie besinnelsen, får dårlig rating av skrankepersonalet og blir ilagt popularitetsbot av en smilende politibetjent. Dermed er Lacie nede på det katastrofale 2-tallet på skalaen. Hun har fremdeles rett til å leie bil og kjøre, men bare den dårligste bilmodellen. Den ni timer lange kjøreturen byr på mange ydmykelser. For hvem vil vel stille opp for en 2-er? Aller minst bli sett med en…

Hvilket tall er du?
Jeg merket at jeg kunne identifisere meg med Lacie – både når hun er 4.2 og når hun bikker 2-tallet. Det avhenger litt av situasjonen, men å føle seg som en 2er uansett en fæl følelse. Hvilket tall er du?

Noam Chomsky, medfødt språkevne og propaganda

Denne uken kom jeg over en interessant ny bok i serien Cappelens upopulære skrifter. Tittelen Det medfødte språket appellerte umiddelbart til en språkinteressert person som meg. Og at boken var skrevet av den kjente aktivisten og filosofen Noam Chomsky vekket interessen ytterligere.

Noam Chomsky
Noam Chomsky er for mange kjent som politisk aktivist og filosof, men han er også en av vår tids mest innflytelsesrike språkforskere. Han er professor i lingvistikk ved Massachusetts Institute of Technology i Boston og har gjennom en lang karriere tatt til orde for at menneskets språkevne er medfødt.

Det medfødte språket
Det medfødte språket
, som altså nå utgis på norsk, forteller om et viktig aspekt ved det å være et menneske, nemlig vårt instinkt til å lære og bruke språk. Dette er en av de tingene som skiller oss fra dyrene.

Språket skilles oss fra dyr og roboter
Chomsky argumenterer for at mennesket har en grunnleggende kreativ språkevne som skiller oss fra dyr og roboter, det siste er Chomsky grunnleggende skeptisk til. Et viktig poeng for Noam Chomsky har samtidig vært å undersøke hva denne universelle evnen faktisk består av. Så hvis du er interessert i å vite mer om språk er natur eller kultur, er dette antagelig boken for deg.

Politisk aktivist
Etter som jeg leste i denne lille, men litt vanskelig tilgjengelige boken, ble jeg nysgjerrig på Noam Chomsky som person. Jeg begynte å google ham. Noam Chomsky er en av de mest siterte personene i USA, og ikke bare innenfor språk. Jeg surfet meg frem til et intervju om klima og politikk som Chomsky gjorde med Truth-org i slutten av januar.

Kritisk til Trump
Det er ingen hemmelighet at Chomsky er demokrat og at han er sterkt kritisk til den nye presidenten. I miljøsammenheng kaller han Det republikanske partiet for «den farligste organisasjonen i verdenshistorien» og ironiserer over de «patriotiske og kristne amerikanerne med sunne familieverdier» som stemte på Trump:

One of the difficulties in raising public concern over the very severe threats of global warming is that 40 percent of the US population does not see why it is a problem, since Christ is returning in a few decades.

chomsky-blog

Forandring til det verre
Om Donald Trump og tilhengerne hans bruker Noam Chomsky harde ord. Den «forandringen» Trump har lovet vil bli til det verre. Chomsky tror likevel at konsekvensene ikke vil bli særlig åpenbare for et publikum uten tilgang til opplysning og riktig informasjon.

Alternative fakta
Hva som er riktig informasjon, er som kjent ikke lenger så enkelt etter at begrepet «alternative fakta» ble introdusert i Det hvite hus fra 20. januar. Referansene til George Orwells roman 1984 har vært mange den siste uken. Donald Trumps «nytale» åpner for diskusjonen om hvordan vi har lov til å bruke menneskets unike språk på. Noen vil kalle det propaganda.

Propaganda og språk
Også her har Noam Chomsky vært utrolig aktiv, med sine modeller for historisk og moderne propaganda. Maken til dyptpløyende kunnskap pakket inn i et sofistikert språk er det lenge siden jeg har støtt på. Til tider er det fornøyelig lesning selv om budskapet kan være dystert. Men før jeg kaster meg over propagandaen, skal jeg få lest ut boken, som altså først og fremst handler om vår unike evne til å lære språk. Det begynner jo der.