The American Horror Story. Torsdag kveld med Lady Gaga

Vi er inne i femte sesong av The American Horror Story. Serien går på Fox og har fått mye oppmerksomhet. I årets utgave ser vi Lady Gaga i hennes første store TV-rolle – en rolle som ga henne en Golden Globe-prisen for beste skuespillerinne. Jeg har sansen for Lady Gaga, men er enda mer begeistret for serien. Jeg kom litt sent i gang med den, for dette er ikke en serie som er blitt «snakkis» i Norge, kanskje fordi den går på Fox og ikke TV2. Og kanskje er den for spesiell. Men American Horror Story har holdt koken i mange år. Den består av ulike miniserier for hver sesong, med varierende tema innenfor sjangeren «intelligent horror».

Den første sesongen, Murder House, handler om familien Harmon som flytter inn i et hjemsøkt hus. Jessica Lange, som lenge har vært en bærende kraft i hele serien, har her rollen som en farlig nabofrue. Jeg husker at jeg fikk abstinens da de første episodene var sett og det plutselig ikke var flere.  Men da kom neste sesong kalt Asylum, hvor vi følger leger og pasienter på et mentalsykehus på 1960-tallet. Vitenskapelige eksperimenter veksler med religiøs besettelse.

Freak Show: Jessica Lange som Elsa Mars, Jyoti Amge som MaPetite
Freak Show: Jessica Lange som Elsa Mars, Jyoti Amge som MaPetite

I tredje sesong, som handlet om hekseprosesser på 1600-tallet, falt jeg litt av. Hendelsene på hekseakademiet i New Orleans, iblandet ganske mye lokal voodoo, fenget meg ikke i samme grad. Det kan ha vært min skyld. Derfor tror jeg at jeg må se den om igjen i mars når abstinensen setter inn. Derimot ble min interesse for serien gjenoppvekket da Jessica Lange inntok skjermen som sirkusdirektør i fjerde sesong. Freak Show handler om et ensemble under ledelse av den tyske kabaretstjernen Elsa Mars. Det helt spesielle her er at skuespillerne for en stor del er personer med ekte fysiske skavanker, som vises frem for penger i serien. Det deltar som vanlig i denne serien også et helt kobbel med kjente skuespillere. Kathy Bates er damen med bart, Angela Bassett er utstyrt med tre bryster og Sarah Paulson spiller de siamesiske tvillingene Bette og Dot. Freak show viser til fulle menneskenes fascinasjon for annerledes mennesker og vår ondskap overfor dem. For vi har rett til å gjøre som vi vil med disse stakkarene, har vi ikke?

Så er vi altså kommet til torsdagskveldene vinteren 2016 og den nye sesongen Hotel. I stedet for Jessica Lange har vi fått Lady Gaga – i den bærende rollen som hotellvertinne og blodtørstig vampyr. Heller ikke Kathy Bates som resepsjonisten er til å stole på. Vi er på Hotel Cortez i Los Angeles, et hotell som brukes mye til pornoinnspillinger og andre lyssky affærer – et sted hvor gjestene «forsvinner».   Joda, det fungerer absolutt som seriøs underholdning, det har til og med en skremmende dybde som angriper deg i ryggmargen. Og oppe i det hele sitter Lady Gaga i blå plysj og trekker stadig nye ofre inn i sitt edderkoppnett. Torsdag kveld er ikke lenger i Nydalen.

Alle bildene er reklamefoto fra Fox.

Stephen Glass – En løgnhistorie

shattered-glass-3
Fra filmen Shattered Glass. Hayden Christensen i hovedrollen som Stephen Glass.

På en av disse kveldene som begynner å bli kjølige fant jeg en film på Silver-kanalen, en film som var veldig god og veldig tankevekkende. Shattered Glass het den. Den handlet om journalisten Stephen Glass som på nittitallet var en anerkjent og beundret journalist i det amerikanske tidsskriftet The New Republic. Glass’ artikler var av den avslørende typen og tok opp emner som var aktuelle, men som Fortsett å lese Stephen Glass – En løgnhistorie

Damages

Damages (Ødeleggelser) er en av disse intelligente krimseriene som ikke har nådd de store høyder i Norge, men som har en hengiven fanskare likevel. Det kan være noen grunner til dette. Serien er vanskelig å holde styr på siden den ikke følger vanlig oppbygging. Her handler det ikke om det som skjer i rettsalen eller om oppklaring av selve saken, men mest om det som skjer mellom rettsmøtene og i advokatenes og forbryternes liv. Hele sesongen er én avsluttet kriminalsak og man bør helst se alle episodene for å skjønne noe som helst. Dessuten er fortellerteknikken uhyre intrikat. Serien hopper frem og tilbake i tid, slik at hvis du overser den korte opplysningen om «3 måneder tidligere» eller «2 uker senere», er du fortapt.  Dette i tillegg til helt uetterrettelige og uforutsigbare hovedpersoner.

damages maxresdefault

Kampen står mellom de to rivalene Patty Hewes (Glenn Close) og hennes yngre advokatkollega Ellen Parsons (Rose Byrne). I begynnelsen av serien er den nyutdannede Ellen ung og naiv, men hun lærer fort av den eldre Patty, som i første sesong også er hennes sjef. Det blir fort klart for Ellen at hun må bli maken til Patty for å vinne. Det fascinerende med denne serien er hvor langt de to er villig til å gå og hvor hensynsløst de agerer for å ta knekken på hverandre. Her er intet hellig, heller ikke barna.

Skuespillerprestasjonene løfter serien til noe mer enn det som til vanlig vises på norsk fjernsyn. Spesielt er Glenn Close som skapt for denne sønderrivende ondskapen. Ingen kan som Patty Hewes – det måtte i så fall være Ellen Parsons –  snu helt rundt og plutselig dolke motstanderen i ryggen på den mest uventede måte. Ofte skjer det bare gjennom en liten bemerkning. Et avslørende bilde eller et uventet vitne er ofte nok til å forrykke hele maktbalansen. Samtidig er serien forsiktig med å avtegne personene som bare onde. Her er vi innom alle avskygninger av grått – både i menneskesinnet og innenfor jusen.

I og med at hver sesong ofte begynner med slutten og gir inntrykk av at noe som ikke er skjedd er skjedd, blir opprullingen i bruddstykker, ofte i et tilsynelatende kronologisk kaos, en fengslende TV-opplevelse som gjør at vi ikke klarer å la være å se mer. Gode krimromaner liker du heller ikke å lese ett kapitel av hver uke, gjør du vel?  Derfor egner også Damages seg best når du kjøper hele sesongen (du får den via Platekompaniets spesialimport) og kan se fire, fem episoder i slengen. Nå, når episode 59 er sett, vet jeg ikke riktig hva jeg skal finne på. Noen tips?

Euro-zapping

» Hadde vi også fått tak i den gryta Obelix falt i som barn, hadde ikke han Petter bare fått gullmedalje, han hadde også fanget fire villsvin på veien»

Jeg må tilstå det, jeg er blitt en euro-zapper. Denne måneden føler jeg meg enda mer enn ellers som en alien i skisportens vugge. Mediene er fulle av uforståelige overskrifter som «Kowalzcyk tok sterke medisiner» «Svendsen kan vinne» «Jaaahaug» «Favorittøvelsen kan ryke for Tarjei Bø» og «Får håpe det var skiene». Jada, jeg har fått med meg at mange har falt ned i en smøregrav i Sotsji. Men jeg finnes ikke interessert. Jeg er for at folk driver med sport, men da skal man drive med det selv og ikke sitte og se på at andre gjør det. Det er klart, det er veldig alene å mene noe sånt. Heldigvis har vi ikke storskjerm med tilhørende OL-skrik i kantinen her i Cappelen Damm.  «Gull på stafetten!» er utsagn som sier meg ytterst lite. Jeg vet hvem Petter Northug er, men han er visst ikke med i år?

I disse tider kan man ikke se så mye på NRK eller TV2. Ikke de andre norske kanalene heller, for de har redusert tilbudet til repriser, i visshet om at alle skal se på TV2 likevel. Det er begrenset hvor mange gamle episoder av The Mentalist jeg orker å forholde meg til. Eller hvor mange C-kjendiser som stikker hånden ned i en kasse med kunstige edderkopper. Noen av programmene får en oppdatering på Facebook – «Hellen viser frem sin nye hundevalp» – til å fremstå som en liten begivenhet. Jeg har lest masse bøker, Yahya Hassan og sånn. Jeg har sett kjøpefilmer, to intellektuelle iranske og en belgisk om en mor som drepte sine fire barn. Men noen ganger lengter man etter å bli underholdt, og da holder ikke dette når siste kjøpeepisode av Damages er oppbrukt.

Denne vinteren har jeg derfor utvidet antall fjernsynskanaler jeg ser på. Etter at Get ga meg muligheten til å velge, så har jeg kastet ut anbefalte kanaler som engelske og norske sportskanaler, barnekanaler og de amerikanske sølekanalene. Altså alt det som pleier å vinne alle avstemninger i kabelselskapene. Inn i stedet med tyske RTL, Das Erste og 3 sat, fransk TV5, RAI Uno og den spanske RTE. For ikke å glemme dansk fjernsyn i to kanaler.

yndlingskage
Fra «Den store bagedyst» på DR1

Så skulle man vel tro at alt ble så mye bedre? Jeg skryter jo av å skjønne opptil flere europeiske språk også. Og det er riktig, på få dager merker jeg stor forbedring av språkforståelsen. Særlig når det gjelder å forstå dansk. Dansk er til og med mye greiere enn norsk, for der nede snakker de fortsatt ett sprog – og ikke hundre ulike dialekter og sosiolekter for å vise hvem de er. Det beste med dansk fjernsyn er i grunnen at det er lite OL-stoff, kun litt curling på ettermiddagen, og at det er litt høyere temperaturer på værmeldingen (Vores vintervejr). Men også Danmark har bakekonkurranser (Den store bagedyst) og X-Factor. De er slett ikke noe bedre enn de norske variantene. Likevel er det noe sympatisk med dansker, de ser normale ut og oppfører seg ujålet, i motsetning til svensk TV hvor flere og flere ligner på dragartister.

Enda lenger syd, i landet nordmenn glemte, er de veldig glad i reality. I Tyskland baker de også, på samme måte som i Danmark, Norge, Storbritannia og Sverige.  Det er utrolig hvor like vi er. Tyskerne elsker sjekkeprogram.  Bauer sucht Frau (bonde søker kone) er det samme som det vi her kaller Jakten på Kjærligheten, uten at det er noe bedre på tysk. Tyskerne har også sin egen variant av den utdaterte Der Bachelor (Ungkaren). I den helt andre enden viser 3 Sat et informativt program om tykktarmen. Jeg merker at jeg ikke orker sånt når jeg vil bli underholdt. Nyhetene på tysk fjernsyn har også vært litt navlebeskuende i det siste, med Angela Merkel som sliter med barneporno i regjeringen.

Vi kommer ikke utenom talentkonkurransene. Hvis man knekker språkkoden, så er det liten forskjell på å se The Voice, Idol eller X-Faktor fra Norge, USA, Sverige, Danmark eller Tyskland. Tyske Idol (Deutschland sucht den Superstar) er et underholdende program, med Dieter Bohlen – skarpe eldre hoder vil nå umiddelbart huske hiten «You’re my Heart, You’re my Soul» med duoen Modern Talking – som slem hoveddommer. Sangprestasjonene skiller seg dessverre lite fra de norske, den største forskjellen ligger i at deltagerne kommer fra Duisburg og Graz i stedet for Mosjøen og Stavanger. Jeg leste for noen måneder siden om en undersøkelse om navn som er gjort i Tyskland, om at lavstatusnavn som Kevin og Desirée hindrer folk i å gjøre karriere, omtrent på samme måte som hudfarge. I tyske Idol får man sine fordommer bekreftet: Jil-Beatrice og Jessica-Sarah stiller med piercinger og lårkort og gråter seg ut allerede før Beyonce-sangen er ferdigsunget. Ikke greit når Dieter Bohlen mener at utseendet deres passer bedre i en pornofilm. Katia og Alexander, derimot, synger guddommelig og spiller sobert på piano og får gullbillett til Kuba. Noe her nede i Köln gir definitivt assosiasjoner til Stockholm. Det ser ut til at tyskere og svensker har en felles hang til ståhår og sølvglitrende paljetter De er likevel litt mindre outrert her nede på Kontinentet. Det er liksom noe som holder dem tilbake. Kan det være kultur?

Spansk fjernsyn har jeg sett lite på, men de har av og til noe severdig krim. Det iberiske har dette mitraljøse-spanske over seg, som man fort blir nervøs av. La oss fort zappe over Pyreneene. Søndagskveldene mine er blitt franske. Da er det sær film på TV5. Noen ganger er de gode. Ja, her får du dem også med engelsk undertekst, franskmennene har gitt opp å reformere verden. Det slår meg at det ville være et kort sprang for meg å se mer på polsk og russisk fjernsyn også, bare litt teksting til et kjent språk som engelsk eller norsk hadde gjort det tilgjengelig. Ingenting binder oss sammen like fort som TV. Dette er jeg for. Et par omganger med tyske og franske programmer har fått disse landene til å gli nærmere meg igjen, etter et par tiår i ørkenen. Reklamepausene er også hyggeligere når man ikke har sett budskapene til kjedsommelighet. Det virker plutselig som norske reklamepauser er lengre enn andre lands, men kanskje er det innbilning.

RAI UNO l'eredità
«L’eredità» redder ukedagene

Den store overraskelsen i denne siste uken med eurofjernsyn har likevel vært Italia. Landet du trodde skulle ha søppel-TV og struttende bimboer. Tenk om igjen. Allerede nyhetsoppleserne stiller i sober Versace mens de annonserer at Matteo Renzi skal danne ny regjering. Kanskje fungerer landet dårlig, men stil har de. Det strømmer en naturlig eleganse og årtusenlang kultur opp fra støvelen. Det går til og med et intelligent spørreprogram på RAI Uno. Hver kveld kl. 1900 er det L’eredità (Arven). Et spørreprogram som i stor grad sirkler rundt deltagernes evne til å abstrahere og kombinere språklige begreper, koblet med kunnskaper i geografi, historie, kultur og vitenskap. Og fire elegante vertinner, som gjør selvironisk narr av bildet vi har av bimbo-Italia. Jeg har på en ukes tid klart å bli avhengig, mye takket være tekstingen. Jeg har fulgt metallarbeideren Luca, som har greid å klore seg fast en hel uke og vunnet 40 tusen euro mens kona heier fra sidelinjen. Nå i går røk han dessverre ut, slått ut av den mer usympatiske nykommeren Sara.  Det slår meg at nasjonale grenser spiller liten rolle, man heier på folk uansett. Luca kunne vært norsk for meg, så lenge han ikke går på ski.

Da er det vel bare språket som står i veien. Men det skal bare en liten undertekst til, så er vi der. Sammensveiset. Hele Europa. Vi kan vel begynne med Danmark uten undertekster? Kast ut et par amerikanske sølekanaler og skaff deg noen danske. Ikke så mye bedre enn NRK, men morsomt med en ny vri – og etter fjorten dager merker du ikke lenger at de snakker dansk. Plutselig er Europa litt nærmere. Så spørs det om Kontinentet driver lenger unna igjen, når OL er slutt. For det er vel slutt snart?

Bildet øverst viser juryen i årets DSDS – altså Tysklands Idol.