Kategori: TV-serier

Tre gode TV-serier du kan strømme

I en tid hvor The Walking Dead sliter med å ta livet av seg selv, har jeg i det siste måttet ty til andre serier for å få tilfredsstilt mitt underholdningsbehov. Takket være strømmetjenestene er det heldigvis mye å velge i. Men ikke alt er like godt, og mye av det gode har jeg sett allerede.

Nye internasjonale serier
I det siste har det heldigvis dukket opp serier fra andre land enn USA. Jeg har de siste to månedene nesten kunnet føle meg «hjemme» på HBO, med hele to gode brasilianske serier. Den ene er O Negócio, som handler om prostitusjon. Den andre er O Mecanismo, som forteller oss hvordan Brasil kan fortsette å være korrupt når alle ser hva som skjer. Og på Netflix dukket plutselig den spanske gisselserien La Casa de Papel (Papirhuset) i synsfeltet!. Livet kunne ikke vært bedre akkurat nå.

Prostitusjon i São Paulo
O Negócio er nesten en novela, må jeg innrømme. For dem som aldri har sett en brasiliansk novela (en lang såpeopera), kan O Negócio (Forretningen) være en fin introduksjon. Temaet burde dessuten interessere mange. O Negócio handler om fire luksusprostituerte i São Paulo og hvordan de ved å følge ulike markedsføringsmetoder slår seg opp til å drive big business i denne konkurranseutsatte og uglesette bransjen.

ozeano
Magali. Karin og Luna bygger opp konsernet Ozeano Azul, Blått Hav basert på prostitusjon, i serien O Negócio (Forretningen)

Vakkert dvelende
Serien lar oss følge Karin, Luna, Magali og Mia i en verden av seksuelle transaksjoner, moralske dilemma og problematiske privatliv. For selv i en moderne by som São Paulo er det slik at en business som dette ikke er helt stueren. Jeg har allerede binget flere sesonger av denne serien. Skulle jeg ha noe å utsette på den, måtte det være at alle forretningstransaksjonene er vakkert dvelende – jeg forestiller meg vel egentlig virkeligheten noe annerledes. Men du blir uansett glad i de fire vakre hovedpersonene, spilt av gode skuespillere.

Aktuelt politisk drama
Den andre brasilianske serien er O Mecanismo (Mekanismen), som ble vist første gang i februar i år. Serien ble veldig aktuell nå som Lula endelig ble satt i fengsel denne uken. Ekspresident Dilma Rousseff forsøkte å true produsenten av serien og kalte den for politisk propaganda. Hun uttalte også at hun stilte seg helt uforstående til fremstillingen av politikere i serien. For brasilianere flest er nok hendelsene svært gjenkjennelige, akkurat slik de tror det må ha vært. Dilma har selvsagt fått en rolle i serien, forkledd som den usympatiske og litt mannhaftige Janete Ruscov. Lula går under navnet João Higino.

o_mecanismo_serie_ne75708ccc_base
Etterforskeren Marco Ruffo, spilt av Selton Mello, får livet snudd opp ned da han kommer på sporet av det som kan være den største korrupsjonsskandalen i Brasil noensinne

På sporet av korrupsjon
Serien starter med at politietterforskeren Marco Ruffo kommer over noe som kan vise seg å være den største hvitvasking av penger i landets historie. Marco Ruffo og hans familie blir deretter truet på livet. O Mecanismo har på mirakuløst vis holdt seg en millimeter innenfor grensene for å unngå rettsak. For seere som har fulgt litt med på virkelighetens Lava-Jato (Operasjon Bilvask) får O Mecanismo derfor en ekstra sterk dimensjon.

Uforståelig for oss nordmenn
Men også for de uforberedte vil denne serien fungere godt. Den er komplisert spennende. Man sitter med åpen munn når politikere fengsles for så å bli løslatt etter to dager fordi man i Brasília plutselig har endret loven. At vi sitter med åpen munn, kan selvsagt ha noe å gjøre med den informasjonen vi ikke får i norske medier. Men altså: at mekanismen er slik, det vet selvsagt alle brasilianere. I hvert fall de fleste.

Et must av en TV-serie
Det som kanskje lover godt for landet på lengre sikt, er at Brasil er i stand til å lage og vise en serie som dette. Det kan da heller ikke gjentas for ofte: Det er politikerne som er korrupte i Brasil, ikke folket. Et must av en TV-serie, dette. Helt enkel er den ikke å følge. Men det var jo heller ikke Narcos.

Gisseldrama i Madrid
Mens vi sitter i sofaen og strømmer, nytter det ikke å komme utenom den spanske serien La Casa de Papel, Papirhuset. Hovedpersonen, kalt Professoren, har samlet en gruppe som trenger inn i myntverket i Madrid. De tar de besøkende som gissel, deriblant en gruppe ungdommer. Planen er å holde ut i ti, tolv dager slik at de kan la seddelpressen gå.

Handling på mange plan
Herfra utspiller handlingen seg på flere plan: katt- og musplanen med politiet, det skiftende forholdet mellom gruppen og gislene deres, valgene som hovedpersonene må foreta privat og profesjonelt – og ikke minst de vågale stuntene til Professoren, som sitter utenfor og styrer det hele via dataskjermene sine.

En serie som slår an over hele verden
Papirhuset er virkelig verdt å se! Det mener også min gode venninne Simone Reichel i Tyskland, som jeg utveksler TV-tips med. Også i Bremen har våren vært kald og som skapt til å binge. I følge Simone har denne serien litt av alt: action, drama og til og med kjærlighet. Hun mener også at skuespillerne er i særklasse gode og overbevisende. Hun anbefaler spesielt å se scenen i episode 8 i siste sesong, hvor Professoren overbeviser sin kjæreste om hvorfor han var nødt til å planlegge ranet. Her vil jeg ikke vite mer, for jeg er fremdeles i første sesong.

Du må se Papirhuset
Det jeg kan underskrive på er dette med skuespillerne. Papirhuset kunne ha tippet over i det banale, hadde det ikke vært for de gode skuespillerne. De gjør personene til mye mer enn papirfigurer. Se denne serien, du også!

Fauda – eksplosivt fra Israel

Jeg har oppdaget Fauda på Netflix. Fauda er den israelske spenningsserien som stadig flere nå begynner å få øynene opp for. Fauda betyr visstnok kaos på arabisk, men det er også kodeordet de israelske agentene bruker når de må avblåse en hemmelig aksjon.

Fauda har fått gode kritikker i alle land der den er blitt vist. Serien er populær til og med på Gaza-stripen. Dette er en serie som lar oss bli kjent med den israelsk-arabiske konflikten av i dag og som skildrer menneskene uten de vanlig politiske filtrene. Det er nærliggende å tenke at en så balansert serie antagelig bare kunne ha blitt laget i Israel, ikke i et annet land i Midt-Østen. Men går det an å si noe sånt? For vi skal vel egentlig hate Israel, skal vi ikke?

Jeg tilhører en generasjon som har sett norsk politisk korrekt opinion svinge fra å være pro-Israel til å bli ekstremt Palestina-vennlig. I min studietid, da Israels Venner ikke var et skjellsord, dro vi til Israel for å plukke appelsiner. I dag går man i tog for å boikotte dem. En vesentlig årsak til dette stemningsskiftet er nok at Israel som okkupasjonsmakt har fart voldsomt frem mot de palestinske områdene. Israel er uten tvil landet som gjengjelder hardt med enda hardere.

Men militærmakten Israel er jo samtidig staten som minner mest om våre vestlige demokratier, med høy levestandard og ytringsfrihet. Hvis du hadde valget mellom landene i Midtøsten, hvor ville du helst bo? Hørte jeg et litt tvilende og motvillig «Israel!»? Og hva hvis du hadde vært kvinne? Eller tilhørt en religiøs, rasemessig eller seksuell minoritet? Vært opptatt av likeverd og individets frihet? Kanskje litt mindre i tvil?

Nyhetene fra dette området handler jo ofte om rakettangrep med påfølgende fordømmelse. Men noen små drypp i media røper flere gråtoner i alt det sort-hvite. I forrige uke leste jeg for eksempel i en anerkjent avis at Israels arabere er mer fornøyd med tilværelsen enn innbyggerne i de arabisk-styrte nabolandene. På lørdag hadde Dagsavisen imidlertid en overskrift om at Israel setter palestinske barn i fengsel.  Mens palestinere brutalt fratas sitt levebrød på Vestbredden viser årets Eurovision-video fra Israel oss et glansbilde av strandlivet i Tel Aviv. I serien «Fauda» får vi eksempler på alt dette. Her legges det ikke skjul på det sort-hvite, men det er gråtonene som skildres – i farger.

Hovedpersonen i Fauda er den avgåtte israelske agenten Doron, som nettopp har gått av med pensjon og startet en ny karriere som vinbonde. Da får han vite at den palestinske terroristen Abu Ahmad som han tok livet av, antagelig ikke er død likevel. Det gjør at han går tilbake til politiet for å fullføre oppdraget han hadde begynt på.

I første episode følger vi den tospråklige hemmelige etterretningsgruppen når de går undercover som cateringfirma i et palestinsk bryllup på Vestbredden. Det er her de skal prøve å fange Abu Ahmad, for det er broren hans som skal gifte seg. Hele aksjonen går i vasken, på alle tenkelige vis. Og det er her serien gjør sin første uventede vri: vi går fra å heie på de israelske agentene i deres rettferdige kamp mot terrorisme til å føle sympati med den palestinske enken og hennes familie. Plutselig ønsker vi hevn over jødene.

Shirin-and-Doron-e1446907451741
Den hemmelige agenten Doron innynder seg hos den palestinske legen Shirin på sykehuset i Ramallah. I serien Fauda er det ikke godt å vite hvem du kan stole på.

I dette schizofrene området er det ofte få kilometer som skiller streng religiøsitet fra avantgardistisk hedonisme. Israel har denne våren promotert en Eurovision Song Contest-video som viser halvnakne og frigjorte ungdommer på stranden i Tel Aviv. Folk som har vært i byen på ferie rapporterer at videoen ikke lyver. Også i Fauda blir vi kjent med dette miljøet.

imri_ziv_videoclip
Dette er også et bilde av Israel som landet liker å vise frem. Miljøet fra årets Eurovision Song Contest-video lyver imidlertid ikke og vi treffer det igjen i serien Fauda.

 

 

I TV-serien setter hovedpersonene seg i bilen i en tradisjonell arabisk landsby, skifter klær underveis og parkerer utenfor en av et av de mest trendy utestedene i Tel Aviv, der de har tenkt å sprenge en bombe.

Fauda tvinger oss til å endre empatien vår i180 graders vinkel opptil flere ganger. Vi føler med den unge arabiske terroristen, som er på trendy klubb for første gang og ikke vet hvordan hun skal oppføre seg – mens nervøsiteten er til å ta og føle på. Fem minutter senere sitter vi og gråter sammen med den unge Boaz som mister kjæresten sin i attentatet.

Dialogene foregår vekselvis på arabisk og hebraisk. Ofte behersker menneskene i det israelsk-palestinske området begge språk. Dette medfører at vi aldri kan være helt sikre på hvem som er hvem og hvilken side de står på. Nettopp dette er også en av seriens mange styrker. I tillegg synes jeg at jeg ble litt bedre kjent med Israel og den palestinske Vestbredden, og det på en ordentlig måte.

fauda ar
Sympatien er like mye på arabernes side som på jødenes i denne serien.

Fauda er noe så sjeldent som en serie hvor du får utfordret dine egne fordommer. Den israelsk-arabiske konflikten er nemlig ikke så sort-hvit som man kan få inntrykk av når politiske aktivister uttaler seg i media.

 

Det er først når jeg leser de hatefulle utsagnene i kommentarfeltene under omtalene av serien, at jeg skjønner hvorfor dette er blitt helt umulig å diskutere i det virkelige liv. For i det virkelig liv er alt sort-hvitt.

 

The Fall – en seriemorder i Belfast

Det sies at Jamie Dornan (Fifty Shades of Grey) først stilte opp på audition for rollen som politimann i The Fall. Så endte han opp som den psykotiske seriemorderen Paul Spector i stedet. Det var et godt valg. Sammen med Gillian Anderson (X-Files) i rollen som etterforsker Stella Gibson, har seksualforbryteren Paul Spector i Jamie Dornans skikkelse holdt pulsen vår oppe gjennom mørke kvelder nå på senvinteren.

Det er slutt på de tider da vi samlet oss om samme TV-serie på en gang. Nå strømmer vi. Derfor blir det å snakke om fjernsynsprogrammer nå mer ulike monologer enn en dialog rundt lunsjbordene. Samtidig har vi på den måten fått mer å velge i og vi kan snappe opp noen gode tips om hva vi bør se. I dag vil jeg slå et slag for den nord-irske serien The Fall.

I en tid hvor man blir firkantet i øynene av alle seriene som handler om ny teknologi, telepati og futuristiske samfunn, føles det godt å slappe av med en god, gammeldags seriemorder. Vi blir tatt med til Belfast, der den prektige familiefaren Paul Spector herjer gjennom nettene som karismatisk sexpsykopat. Han holder byens kvinner fast i et kvelende grep, bokstavelig talt.

paul-murder
En seriemorder går løs i Belfast. Når Paul Spector blir overmannet av følelsene sine, slår han til der ofrene minst venter det.

I det regnfulle og trøstesløse Belfast møtes mennesker i natten, mennesker med overraskende lik bakgrunn. Barndommens seksuelle overgrep er ofte uuttalt, men styrer i påfallende grad de voksnes liv mange år senere. Dette får fatale følger for noen. Mordene blir stadig flere mens politiet står maktesløst. The Fall kan i så måte by på svært så virkningsfulle voldsscener. Her virker de dessuten nødvendige.

At morderen er Paul Spector er kjent for oss seere helt fra begynnelsen. Spenningen i The Fall er bygget opp rundt jakten på forbryteren. Til å lede denne politijakten har Belfast-politiet hentet inn etterforskeren Stella Gibson fra London. Samtidig  er hun en seksuelt pågående kvinne som forsyner seg grådig blant gifte kolleger i Belfast-politiet.

the-fall
Stella Gibson er en offensiv kvinne som ikke går av veien for å sjekke opp sine gifte kolleger av begge kjønn. Her prøver hun seg på Tanya Reed Smith, spilt av Archie Panjabi – kanskje bedre kjent som Kalinda i The Good Wife.

Gjennom arbeidet er Stella Gibson blitt dypt fascinert av menneskets mørke sider. Det er kanskje derfor hun blir dratt mot Paul Spector. Vi aner en spent, nesten erotisk forbindelse mellom Stella Gibson og Paul Spector selv om de ikke har truffet hverandre. Noen ganger lurer vi på hvem som er mest ødelagt av de to, etterforskeren eller seriemorderen.

Stella forsøker ikke på noen måte å skjule sitt kjønn i forholdet til de mannlige kollegene. Tvert imot, hun kler seg nesten utfordrende feminint og beveger seg med utspekulert eleganse. I de fleste scenene er hun usannsynlig vakker, men samtidig kald og uberørt av det meste. Det er om natten, ikledd lekkert silkeundertøy, at hun viser andre og mørkere sider av seg selv.

På overflaten fremstår Paul som den perfekte, omsorgsfulle familiefar. Men Paul er både plaget og drevet av sin seksualitet. Han opptrer ofte avkledd mens han gjør armhevninger eller forberedelser til nattens kommende voldsforbrytelse. Paul er en fysisk overgriper. Når han er påkledd, er det den overtalende stemmen og de intense øynene som gjør jobben i forholdet til klienter, barna, barnevakten og kona – alle intetanende om hva som rører seg under overflaten.

Episode 2
Sally Ann Spector får det tungt i denne serien. Hvordan forteller du barna dine at pappa er en ettersøkt morder?

Dette er britisk serie på sitt aller beste. Spenningen stiger på en måte samtidig som den ytre handlingen roer seg ned. I den tredje sesongen er vi nede på total hvilpuls. Selv skyene på en vindstille sommerdag beveger seg fortere, mente de britiske kritikerne. Samtidig blir serien enda mer intens når handlingen er skrellet ned til et minimum. Den bankende blodåren på Jamie Dornans hals, nøkterne skildringer av morderens ødelagte familie og iskaldt vakre profilbilder av Gillian Anderson holder oss våkne til seriens siste åndedrag.

Det hele forsterkes av en vanvittig fengende musikkpuls som ikke slipper taket.

Dette vil jeg ha mer av.

 

 

 

 

 

 

Black Mirror. På en popularitetsskala fra 0-5, hvor ligger du?

nosedive-1
Tenk deg at du kunne gi alle du møter poeng for hvordan du opplever dem. Slik er det i en episode av TV-serien Black Mirror. Tankevekkende paralleller til vårt liv både på sosiale medier og i det virkelige liv. Eller er det ingen forskjell mellom de to?

I vår ville, nye TV-verden oppdager jeg stadig nye serier, som kanskje ikke er helt nye, men som ikke har gått på kanaler jeg har hatt tilgang til. Eller på Netflix, som jeg først skaffet meg nå i helgen. En sånn serie er Black Mirror. En slags satirisk science fiction-serie som tar for seg betenkelige sider ved vårt moderne samfunn.

Nosedive
Nosedive er første episode i den tredje sesongen fra 2016, og dermed nærmest høyaktuell etter mine begreper. Den handler om Lacie som lever i en verden hvor vi kan gi hverandre poeng for popularitet. Altså litt sånn som å konkurrere i antall Likes på Facebook. For mange kan det også være blodig alvor, som kjent.

En to-sifret blogger
Som nokså anonym blogger har jeg avfunnet meg med at min popularitet er begrenset til tosifret antall Likes. Jeg prøver å leve godt med det. Det klarer jeg da også – helt til jeg møter de tre- eller firesifrede.Sånn er det med Lacie også.

Hologram med din popularitetsscore
 I Nosedive er konkurransen enda mer blodig. Ikke bare har man for vane – og plikt – til å gi hverandre karakter gjennom mobilen ved hvert eneste minste møte, men din totalscore vises som et hologram ved siden av ansiktet ditt hver gang du viser deg offentlig. Tenk deg hva det ville gjort med deg!

Et smilende samfunn
 Dette har medført at alle i samfunnet smiler og er påtatt høflige, i påvente av en god score fra motparten. Alle er opptatt av å gjøre en god figur, og derfor tar ingen (bilde)telefonen før de har rigget seg til med ryddig hus, boller i ovnen og et glass vin i hånden. Man får jo karakter av den som ringer. Om det blir 2 eller 5 poeng, avhenger av hvor bredt du smiler. Ikke noe rart at alle går med nesa nede i mobilen for å sjekke poengsummen til enhver tid.

Kun 3.8 og oppover
 Og siden popularitets-tallet ditt er synlig for alle, medfører det mange fordeler ute i samfunnet. Eller ulemper hvis du ligger lavt på skalaen. Det er apartheid-gjenkjennelse i denne serien, med skilt som viser til at utesteder kun slipper inn “3.8 og oppover”. Sterkt, fordi vi ser jo paralleller til vårt eget samfunn, med inndeling av mennesker etter hudfarge, kjønn og utseende. I Nosedive er i hvert fall den mer subtile diskrimineringen avskaffet i og med at tallenes tale er klar.

Mangler 0.3 for å få lån
Hovedpersonen Lacie er 4.2 på en skala fra 0 til 5. Hun mangler 0.3 på å få lånt til den leiligheten hun vil kjøpe. Dette vil muligens ordne seg etter hvert, tenker hun da hun blir oppringt av en venninne (4.6) som vil at Lacie skal være forlover i bryllupet hennes. I bryllupet er nemlig alle gjestene ratet til 4. 5 eller over. Med en god forlover-tale vil rating fra et hundretalls “dukser” kunne gi henne et byks. Slik går det nødvendigvis ikke.

Katastrofalt fall
Problemene starter på vei til bryllupet, på flyplassen. Flyet er kansellert og det er kun de over 4.5 som får plass på neste fly. Dessverre mister Lacie besinnelsen, får dårlig rating av skrankepersonalet og blir ilagt popularitetsbot av en smilende politibetjent. Dermed er Lacie nede på det katastrofale 2-tallet på skalaen. Hun har fremdeles rett til å leie bil og kjøre, men bare den dårligste bilmodellen. Den ni timer lange kjøreturen byr på mange ydmykelser. For hvem vil vel stille opp for en 2-er? Aller minst bli sett med en…

Hvilket tall er du?
Jeg merket at jeg kunne identifisere meg med Lacie – både når hun er 4.2 og når hun bikker 2-tallet. Det avhenger litt av situasjonen, men å føle seg som en 2er uansett en fæl følelse. Hvilket tall er du?