Fotball-VM. Rekeaften med Clarice Lispector

Vil Neymar da Silva Santos Júnior forsyne seg godt av rekefatet i kveld?
Vil Neymar da Silva Santos Júnior forsyne seg godt av rekefatet i kveld?

Det var dette med å blogge om fotball. Det bør vel gjøres nå, mens Brasil fremdeles er med i turneringen. I kveld er det Brasil mot Kamerun, landet som heter det samme som «reker» på portugisisk. Fotballgale brasilianere vil nok forlange rekene kokt. Men stopp litt,«fotballgale»? Er brasilianere virkelig så fotballgale? Kanskje når Brasil spiller, men ellers? Det er sagt og skrevet mye for å bevise at et helt folk er lidenskapelig i sitt forhold til fotball. Selv Torkjell Leira – forfatter av Brasil – kjempen våkner – støtter meg i at det ikke er sant. Mange brasilianere roper riktignok høyt både mot presidenten og motstandere, de er unektelig engasjerte. Mens andre blir formelig klistret til ballen for å bevise at alle skal med. Et eksempel er landets store forfatter Clarice Lispector. Hvis selveste Clarice er fotballgal, er hele folket det, ingen tvil. I motsetning til andre intellektuelle forfattere – som Dag Solstad og Kjartan Fløgstad – har Clarice Lispector blitt trukket inn i fotball-VM uten selv å bidra nevneverdig.

Uten livskraftig hjelp fra forfatteren selv, hun døde i 1977, har det ikke manglet forsøk på å score mål på vegne av Clarice Lispector. Det har blitt meg fortalt at Clarice Lispector er sitert i boken til Fredrik Ekelund, Sambafotball: «…om jeg har sett fotball på TV mange ganger, har jeg bare vært på en ordentlig fotballkamp en eneste gang i livet. Jeg føler at jeg ikke har rett til å kalle meg en ekte fotballfan, eller en ekte brasilianer for den saks skyld». Greit nok, det siste var hun jo ikke. Clarice Lispector var opprinnelig ukrainer, fra et land som i årets VM delvis representeres av Russland og hvor hun selv aldri satte sin fot («jeg ble båret»). Clarice – med nytt fornavn – kom til Brasil allerede da hun var to måneder gammel.

Én fotballkamp er da i hvert fall noe. Litteraturprofessoren Miguel Leocádio Araújo forsøkte å finne en forbindelseslinje i en artikkel han skrev om emnet i 2009. Hvor fantastisk ville det ikke vært hvis våre store forfattere kunne skrive mer om den store folkelige lidenskapen i Brasil, fotball! Hvem skulle tro at den uutgrunnelige og innadvendte Clarice Lispector, den muligens største brasilianske forfatteren i det 20. århundre, skulle kunne interessere seg for fotball? O futebol tem uma beleza própria de movimentos que não precisa de comparações . Fotballspillets bevegelser har en egen skjønnhet som ikke trenger sammenligning med noe annet. Dette skal den gode Lispector ha skrevet eller sagt, og det er klart at det kan tolkes som om hun var lidenskapelig tilhenger av ballspill. Professoren får mye ut av denne setningen og har ingen vanskeligheter med å forestille seg «Clarice Lispector foran fjernsynet mens hun heier på Brasil under det siste VM i Tyskland eller de kommende VM.» Men dette ble altså skrevet i 2009 og Clarice Lispector døde i 1977.

clarisseulisses
Clarice Lispector foran fjernsynet mens hun heier på Brasil (?)

Det verserer også andre historier om forfatteren og ballen. Heller ikke i Brasil er det å være intellektuell forfatter særlig inntektsbringende. Clarice Lispector måtte derfor i en periode livnære seg som journalist i Manchete, som best kan sammenlignes med billedbladet NÅ, hvis noen husker det. Her ble hun blant annet kjent for sine betraktninger rundt husmorrollen og for sine intervjuer med brasilianske berømtheter. Få av dem var fotballspillere. Da redaksjonen foreslo at hun skulle intervjue Pelé, skal hun ha nektet plent. Hun intervjuet imidlertid Mário Zagallo, den eneste ved siden av Beckenbauer som har vunnet fotball-VM både som spiller og landslagssjef. Intervjuet handlet mye om katolske helgener.

Pelé og Zagallo under VM i 1958.
Pelé og Zagallo under VM i 1958.

Selv om Clarice påsto hun bare hadde sett én kamp, så vet vi at Brasil fikk fjernsyn allerede i 1950, bare noen traumatiske måneder etter at Uruguay slo Brasil på Maracanã. Professoren over kan altså ha rett i sin ønsketenkning – med tilbakevirkende kraft. Det kan ikke utelukkes at Clarice Lispector og hunden Ulisses hygget seg med noen glass vin og en pakke sigaretter hjemme i sofaen – se bildet – mens hun så Brasil slå Sverige i Sverige i 1958. Eller Tsjekkoslovakia i Chile i 1962. At hun igjen jublet over Brasils seier over Italia i Mexico i 1970. Før hun døde kan hun også ha fått med seg hjemlandets forsmedelige tap for Polen i bronsefinalen i 1974. Men om fjernsynet hadde direkte overføringer på den tiden, er jeg litt usikker på. Og se på bildet igjen. For meg ser det ut som hun sier, tenker – og dette blir best på engelsk – «I couldn’t give a shit».

Fotball-VM. Nullpunktet.

zerao-2736313720
Store Null i det nordlige Brasil er verdens eneste fotballstadion hvor midtlinjen utgjøres av ekvator.

Jeg er blitt utfordret til å skrive noe om fotball. Jeg er dårlig på fotball, men til gjengjeld ganske god på Brasil. Ikke kan jeg være med på at brasilianere er så opptatt av fotball heller, jeg mistenker at over halvparten er mest opptatt av selve festen og at noen også ønsker å flykte fra den. Sambadamer i gatene? Det er fem dager i februar, det. Og så er det dette med at alle nordmenn elsker Lula. Mytene om Brasil kommer til å hagle over oss i ukene som kommer. Og så kommer jo fotballbøkene etter det. Den eneste fotballboken jeg noensinne har likt er klassikeren Futebol. The Brazilian Way of Life av Alex Bellos fra 2003. Den er til gjengjeld god.

OK. Jeg vet godt at det ikke nytter å kjempe mot myter. Det er jo mytene som gir oss fotball-VM i Brasil og vinter-OL i Oslo. Det ligger glede og også mye penger i myter. Derfor, eller kanskje til tross for, har jeg tenkt å gi dere nettopp mytene denne gangen. Det er bare det at jeg har tenkt å slå sammen to av dem, den tredje får vente til karnevalet. Med sambadamene offside sitter vi altså igjen med Lula og selve ballen. La oss dessuten begynne helt nord i landet, på grensen til Frankrike og EU – i Macapá, hovedstaden i den nordøstlige delstaten Amapá. En by som ikke har fått tildelt noen VM-kamper. Jeg var her i 2006.

Det lille propellflyet som forbinder Fransk Guyana med de brasilianske storbyene i nordøst er fullt av brasilianske hushjelper på vei hjem fra sine jobber i Cayenne og noen lystige franskmenn som skal på heisatur til Belém og Fortaleza.  Jeg er én av tre som går av på flyplassen i Macapá. Det er sjelden de får en stor europeisk koffert i fanget her, så ting tar tid. Regnet høljer ned.

Hotellrommet på Hotel Macapá er stygt og sengen hard, men jeg sover godt, som det senere skulle vise seg, for siste gang i denne byen.  Neste dag kan jeg betrakte Macapá i dagslys, under en dyvåt spasertur i sentrum.  En av disse glemte byene med fæle små tuskebutikker. Definitivt stygt. Og vått. Jeg løper inn i nærmeste butikk og kjøper en billig paraply mot det evige troperegnet. Esplanada-varehuset er antagelig et av Macapás beste, men det fosser vann gjennom taket og det er satt bøtter over alt. Strandpromenaden og piren gjør tapre forsøk på å mildne det hele. Jeg kan forestille meg at det er pent i solskinn. Festningen som startet hele bosetningen her, stammer fra 1738 og dannet et støttepunkt på nordsiden av innseilingen til Amazonas-elven. Festningen er stengt på grunn av byggearbeider, de midlertidige gjerdene er ikke av nyere dato.

ekvator
På denne murkanten blir visstnok mange brasilianere unnfanget.

Etterpå blir det såpass oppholdsvær at jeg kan dra for å se ekvator. Ekvator er nemlig Macapás andre severdighet ved siden av festningen. Den går rett gjennom kommunen litt nord for sentrum. Marco Zero (Nullmerket) heter stedet og markeres ved en murkant på en slags betongstripe. Noen palmer og det midlertidige oppholdsværet løfter stemningen litt. Her er det også et solur og en observasjonsplattform. Det er i hvert fall litt spesielt å stå med et ben på hver halvkule. Murkanten sørger for at det ikke hersker noen tvil om hvor ekvator går. Akkurat denne murkanten er det visst mange par i Macapá som har hatt sex på, ble jeg fortalt. Det å ligge med et ben på hver halvkule skal visstnok gi et ekstra kick. Et ord som jo passer ekstra godt i disse VM-tider.

Hadde dette vært i et annet land, hadde det blitt bygget et museum her. Men siden dette er i Brasil, har man selvsagt gjort det eneste naturlige. Akkurat på delelinjen mellom den nordlige og sørlige halvkule ligger Macapás fotballstadium Zerão (Store Null). Så genialt konstruert at hvert av lagene får sin egen halvkule. Den er bygget i nasjonalmaterialet betong og ble innviet i 1990 med daværende President Fernando Collor til stede. Dette var det største økonomiske løftet i Amapá siden festningen ble bygget to hundre år tidligere. Da militærdiktaturet bygget groteske fotballstadioner i betong over hele landet, glemte de med vilje denne landsdelen. Men nå fikk Macapá en av de mest fantastiske, med en banehalvdel på hver halvkule. Men de som bygget den hadde glemt å ta hensyn til det grusomme været på disse kanter, regn, varme og vind. Først blåste taket av. Så gjorde naturen sitt beste for å tære på betongen. I Amapá er natur sterkere enn betong.

lula og ballen
Lula og ballen

Det ble først litt fart i sakene igjen etter at arbeiderpartiet kom til makten.  I 2005 kom president Lula på besøk til Macapá. Han fikk omvisning på barnehjem, på festningen og andre severdigheter. Men alle reportasjene dreide seg om besøket på fotballstadion. Lula kunne bringe med seg en gavepakke på atten millioner kroner til oppussing av Zerão-arenaen.  Jeg har senere kommet over en bildeserie fra det besøket. En gruppe menn står inne på stadion i Macapá. De fleste er kledd i dress, men to, sportsministeren og Lula, har begge tatt av seg jakkene. Alle ser alvorlige ut, kun president Lula ser noenlunde avslappet ut. Plutselig har noen kastet en ball til Lula, han trikser med ballen, stemningen blir lysere og alle ler. Lula blir mer og mer interessert i ballen, han viser gamle fotballkunster. På de siste bildene ser vi hvordan Lulas ansikt lyser opp i et eneste stort smil, han er helt forgapt i fotballen og glemmer alt rundt seg. Lykken virket fullkommen.

Men det skulle ta ytterligere ni år med gjentatt avbrutte arbeider – her går som kjent mye av pengene til korrupsjon og da tar de fort slutt –  før lykken virkelig var fullkommen. Først i februar i år (2014) gjenåpnet Store Null med brask og bram. Åpningskampen mellom de regionale lagene Santos de Macapá og Princesa do Solimões endte visstnok uavgjort.  Delstatsguvernøren snakket i sin åpningstale om at dette øyeblikket representerte noe mer enn bare fotball. Dette øyeblikket var selve symbolet på at delstaten Amapá «befinner seg på en bedre vei og har fått nye muligheter til fremgang og utvikling.» Det gjenstår å se om folket tror på sånne ting i 2014. Fotball er kanskje ikke religion lenger, og dessuten blir landet stadig mindre religiøst. Man kan i hvert fall håpe.

Mens jeg vrir meg i sengen og egen svette for å få sove litt før tidlig flyavgang neste morgen, blir det rikelig tid til å tenke. Utenfor vinduet herjer moskitoer og fredagsfylla med Chers «I Believe in Love after Love» på repeat, bare avbrutt av noen regnskyll og et og annet tordenbrak. Jeg tenker absurd nok på hva Brasils store forfatter Clarice Lispector ville ha ment om alt dette. Var hun glad i fotball?

Malta – Mot alle odds

malta vindu

Den gamle damen pirker i alle de stekte eggene med gaffelen slik at plommene renner ut over. Hun vil gjerne ha ett som er bedre stekt. Frokost på Hotel Fortina på Malta har sine sider.  Her er ingen under åtti år, bortsett fra meg selv og mitt reisefølge. Den unge mannen nesten uten rynker som smiler til meg i speilet over frokostbuffeten er meg. De fleste av de andre gjestene, fra Belfast og utstyrt med slagvåpen i form av kjepper og krykker, varsler om at fremtiden ikke blir så grei når 68-bølgen kommer. De nye eldre vet veldig godt hvordan de vil ha det og nøyer seg ikke med mindre. Jeg får levende bilder i hodet.

Jeg har vært på Malta i helgen. Malta var ikke helt slik jeg trodde det skulle være. For det første er øya liten, mye mindre enn det man forestiller seg et eget land skal være. En halvtime med buss til alle steder uansett hvor du er. Fine historiske byer, pent vær med klippestrender og oppussede strandpromenader.  Senteret for oppdrett av malteserfalker rakk jeg aldri, heller ikke å lese boken kollega Åsfrid hadde utstyrt meg med – denne må du lese. Jeg rakk ikke å lese noe i det hele tatt. Det nærmeste jeg kom litterær tilnærming til øya var å tenke tilbake på den boken jeg fremfor alt forbinder med Malta, Sam Moses’ Mot alle odds (utgitt på Spartacus i 2008).  Den gangen jobbet jeg i bokklubbene våre og skulle finne hovedbok til Historieklubben. Jeg husker jeg satt opp en hel natt fordi Mot alle odds var så spennende. Umulig å legge fra seg, som jeg skrev i medlemsbladet den gangen. 

I 1942 var Malta verdens mest utbombede sted. Øya var det britiske støttepunkt på veien fra det vestlige til det østlige Middelhavet, hvor de viktige oljefeltene lå. Nazistene blokkerte all tilførsel til øya, og de allierte holdt på å gå tom for både drivstoff, ammunisjon og mat.  Malta hadde ingen naturlige ressurser og befolkningen sultet. Mangelen på drivstoff, ammunisjon og reservedeler gjorde at øya ikke kunne forsvare seg særlig lenger. I London regnet man med at Malta – og dermed kampen om oljefeltene – var tapt hvis man ikke fikk fram forsyninger i løpet av få uker.

mot alle odds
Sam Moses’ spennende dokumentar, umulig å legge fra seg

Med amerikansk støtte kunne Churchill sende den såkalte dødskonvoien av gårde for å redde Malta: mer enn femti krigsskip dannet eskorten til tretten lasteskip med flybensin og andre forsyninger om bord, samt amerikanernes enorme tankskip SS Ohio som var fullastet med 107 000 fat olje fra Texas. Nådeløse angrep fra tyske og italienske fly og u-båter senket ni av lasteskipene. SS Ohio ble torpedert, bombet og forlatt. Med sterk slagside, flammer på dekk og motorene døde, virket det som om oljetankeren, og dermed de viktigste forsyningene til Malta, var fortapt. 

Men to unge matroser, en av dem norske Fred Larsen, var fast bestemte på å redde skipet og vinne krigen. De kom seg ombord i det ødelagte tankskipet etter at deres eget skip gikk ned i flammer. Med en liten gruppe av frivillige ledet de det nærmest utrolige arbeidet som gjorde at krigen tok en ny vending. De reparerte kanonene og bekjempet tyske og italienske bombefly på egen hånd, mens et synkende og brennende Ohio ble tauet i 4 knops fart mot Malta, under grusomme flyangrep.  De frivillige på SS Ohio ble tatt imot som helter av den utsultede befolkningen på Malta.

malta vittor
Det har til tidler vært strevsomt å bo på Malta. Her en scene fra Inkvisitørens palass i Vittoriosa

Jeg trodde kanskje det var på den tiden malteserne lærte seg å spise kanin, en rett som regnes som typisk for Malta. Jeg tok feil, viser det seg.  Maltesernes forkjærlighet for fenkata, kaninstuing, oppsto da johanitterordenens jaktforbud ble opphevet på 1700-tallet og kaninbestanden var kjempehøy. Kaninoppdrett er i dag en viktig levevei for bøndene.

Under annen verdenskrig var matmangelen prekær på Malta og selv kaninkjøtt var sjeldent. Den britiske regjeringen måtte innføre rasjonering på det meste. Spekk, sardiner på boks, corned beef og boksemelk ble en del av det nye kostholdet, altså matvarer som ble innført når konvoiene kom gjennom. Hadde ikke SS Ohio klart det i 1942, hadde antagelig enda flere maltesere dødd av mangelsykdommer og ren sult. Ingen stakk hull på eggeplommene den gangen.

vittoriosa
Nettopp ankommet Valletta i gondol. Vittoriosa og skipsverftene i bakgrunnen.

Femti tusen maltesere mistet sine hjem under verdenskrigen. Verst gikk de ut over de tre historiske byene syd for hovedstaden Valletta, som alle ble bombet sønder og sammen. Vittoriosa (Birgu) er en av dem. På den lekre nyoppbygde strandpromenaden i gamlebyen ser du over til de store skipsverftene som var så viktige for Mussolini og Hitler. På den nye vegetariske restauranten ved strandkanten får vi servert et velsmakende måltid akkompagnert av en utsøkt maltesisk hvitvin. Over fortet blafrer det maltesiske flagget i hvitt og rødt. Siden 1943 har Georgkorset prydet øverste venstre hjørne på flagget, i sin nåværende form siden selvstendigheten i 1964.  Den britiske utmerkelsen ble etter hendelsene i 1942 tildelt hele Maltas befolkning for utvist mot og tapperhet. Ikke hverdagskost, dette.

Du kødder ikke med Kiev

«Vi er ett folk og Kiev er alle russiske byers mor. Det tradisjonelt russiske er vår felles kilde og vi kan ikke leve uten hverandre.» Vladimir Putin

Kiev er en av de virkelig store hovedstedene i Europa. Befolkningsmessig plasserer den seg antagelig et sted mellom Berlin og Roma. Historisk er den også en av de store. Byen ble grunnlagt allerede i 482. Vikingene hersket og herjet her nede tidlig, Kiev lå strategisk til ved elven Dnepr, omtrent midtveis mellom Skandinavia og Konstantinopel. Den første slaviske, og dermed også russiske, statsdannelsen var her – Kiev-Rus er et begrep også i Moskva. Men så kom mongolene, litauerne og polakkene. Og russerne, alltid russerne. Som en del av det russiske keiserdømmet og senere Sovjetunionen ble Kiev til en av de store industribyene, i tillegg til den historiske og kulturelle rollen. Og for rundt femogtyve år siden våknet Kiev opp som hovedstad i Europas nest største land.

Kiev har gjennom århundrene vekslet mellom å være mektig og å være ubetydelig. Nå er Kiev betydelig igjen. Putin har rett i det han sier. Både Ukraina og Kiev er så altfor innvevd med sine nabofolk til at det er enkelt å si hvor grensen går, hvis det går noen. Hovedstaden Kiev ligger dessuten ubeskyttet på en steppe. Det er heller ikke så enkelt å bestemme seg for hvilket trekk som er mest fremtredende ved denne kjempebyen i dag. Ukrainsk, russisk, historisk, vakker, elegant, vulgær og aggressiv. Kiev er alt på en gang.

Norwegian flyr direkte til Kiev og det koster latterlig lite å komme seg hit. Alt fungerer for turister i Ukraina, men noe er annerledes. Når du kommer ut av flyplassterminalen og skal finne leiebilen din, kan det hende at skiltene er skrudd av og du blir møtt av en politimann som hevder at den er feilparkert. For 20 hryvni skrur han imidlertid skiltene på igjen. Dette er antagelig det du som turist slipper unna med, men ukrainere må leve med sånt til daglig. De fleste turister tar forøvrig taxi inn til byen, etter at de har vekslet til seg noen hryvni i en minibank. Før var en hryvnia verdt en krone, nå nærmer den seg snart femti øre. Hryvnia var også myntenheten i Kiev-Rus for over tusen år siden.

kiev
Uavhengighetsplassen er et fint sted å være nå når sommeren nærmer seg

Flyplassen var mindre enn du hadde forestilt deg, men på veien inn til sentrum overtar følelsen av storby fort. Kiev oppleves som større enn den er. På den enorme rette motorveien kjører bilene i vanvittig fart og med minimal avstand til bilen foran. Inne i selve Kiev er husene høyere og gatene bredere enn noe vi er vant til på vår kant av verden. Du hadde neppe regnet med at Kiev skulle være så storslagen og vakker. Hovedavenyen Kresjatik byr på dominerende og høye bygninger i klassisk (sovjet)stil, en stil som både er vakker og skremmende på samme tid. Plassene er enorme og monumentene store. Sånn som den gigantiske Uavhengighetsplassen, berømt fra nyhetene de siste månedene og faktisk et veldig hyggelig sted å oppholde seg – når både demonstrasjonene og Moskva nå etter hvert ser ut til å ha roet seg litt.

800px-FEMEN_Annual_protest_against_regular_summer_hot_water_switch_off-2
Femen i sommerlig protest – denne gangen gjaldt det visst vannforsyningen

Ikke alle demonstrasjoner er voldelige i dette landet. Kanskje er du så heldig å få se toppløse kvinnelige aktivister fra protestgruppen Femen bade i byens fontener. Femen er et seriøst tiltak og protesterer mot det ene og det andre, som henrettelser i Iran, legalisering av prostitusjon i Ukraina, for få medaljer i OL og andre ting som irriterer. Ideen med å protestere toppløs oppstod fordi «det var den eneste måten å bli hørt på i dette landet». Samtidig er Femen et tegn på det løsslupne og anarkistiske ved Ukraina. Dette har antagelig skapt et annerledes og hyggeligere Kiev enn det det var i Sovjetunionen eller enn det ville vært i Russland. Kiev er både fattigere og mindre enn Moskva, men det er definitivt lov å mene mer i Kiev.

Man føler seg fort liten i Kiev, mest på grunn av det monumentale ved byen. De store overdådige kirkene tar pusten fra deg. Grotteklosteret  ligger litt over halvveis bort til Mor Ukraina-statuen. Det er verdt hvert minutt av den timen det tar å gå ut dit. I virkeligheten et kompleks av kirker, klokketårn og klostre – et av verdens underverker. På den andre siden av elven Dnepr ligger de enorme boligområdene med gråhvite blokker på rekke og rad. Det er ikke alle steder du har lyst til å se på nært hold.

andr1
Kievs «Grünerløkka»

Skulle du få hjemlengsel, har også Kiev et slags Grünerløkka midt i byen. «Andrijivskij-gaten» går fra høyden med samme navn og ned til den nedre bydelen. Her finner du hyggelige utecafeer og puber, morsomme butikker og markeder. Oppe på høyden finner du den storslagne St. Andreas-katedralen. Her oppdager du hva storslagent virkelig kan bety, før du kommer til Kiev er «storslagent» bare et ord. Fortsetter du nedover åsen på den andre siden, kommer du til Kiev-operaen. Også den enorm. Kiev har for øvrig et tredvetalls museer som er verdt et besøk. Byen slutter aldri å imponere turister.

Kiev er ikke bare historisk skjønnhet, den er også en nattens dronning. Her røykes, drikkes og festes det mer enn vi er vant til fra Norge. Bak den glitrende fasaden sporer man en form for aggressivitet man bare finner i kjempebyer på andre kontinenter. Her går bilene tett og fort, mange er digre SUV med sotede vinduer, hvite amerikanske limousiner vrenger inn foran luksushotellet Premier Palace eller motehusene på Kresjatik. Noen har mye penger i dette landet og du aner at det er noe galt med akkurat det. Ukraina sies å være Europas mest korrupte land. Og det er helst på de nyrike stedene, på superrestaurantene og de glitrende nattklubbene du opplever aggressiviteten. Smokingkledde bolegutter med et litt for hardt grep rundt armen til unge kvinner. Nervøs latter. Unødig dyr champagne. Et par velkledde menn som slåss. Blod som flyter. Nattelivet i Kiev har mange fasetter og noen steder føler du deg ikke vel. Du får lyst til å holde avstand.

Men byen har også mange hyggelige steder og ukrainerne flest liker utlendinger hvis de kommer vestfra. Det er mye å finne på her, og den som er interessert i kunst og kultur kan holde på i månedsvis. Europeisk arv på UNESCOs liste. Det er samtidig litt New York over Kiev. Høye hus. Markedsøkonomi med lysreklamer, McDonalds og nattåpne supermarkeder. Som i New York går tunnelbanen fortere i Kiev enn i andre storbyer. På vakre, dype stasjonene kommer det et effektivt blått tog hvert annet minutt og plattformene fylles lynraskt opp. Her er det lurt å ha et lite grep om det kyriliske alfabetet. Du er selvsagt ikke nødt til å ta metroen i Kiev, men den er en opplevelse i seg selv og veldig fin hvis du har tenkt deg på stranden.

kiev beach 2
Kiev har flere kilometer med sandstrender.

Strandliv i Kiev? Joda. Det er jo mye varmere om sommeren her enn det er i Oslo, så det kan godt hende du får lyst til å prøve en av de mange flotte strendene langs elven. Vannet er ikke noe særlig å skryte av, men sanden og folkelivet holder så absolutt mål. Det går metro til stranden, for eksempel til Hidropark. Metrostasjonen ligger på en øy midt i Dnepr-elven. Her kan du ta sikte på en av de luksuriøse strandklubbene hvor det koster en formue å komme inn, eller bare menge deg med vanlige solhungrige kievitter. Det er en egen opplevelse å kose seg på finkornet sandstrand i førti graders varme mens gråbrune, stygge skyskrapere blinker i det fjerne.

kiev muscle
Kievs «muscle beach»

På Hidropark finner du også Kievs berømte «muscle beach», en attraksjon de deler med Los Angeles. Dette er et digert utendørs helsestudio, opprinnelig fra sovjettiden da kroppen var et politisk instrument. Apparatene er laget av skrapjern og lenket fast med kjetting slik at ingen skal kunne stjele dem. Fysisk fostring er fremdeles viktig i Ukraina. Mange her har lagt sin elsk på de mest kraftfulle og aggressive sportsgrenene – som bryting, bodybuilding og boksing. Du kødder ikke med Kiev.

I Kiev bor det også mange intellektuelle, kunstnere og forfattere. Andrej Kurkov er en av dem. Opprinnelig fra St. Petersburg og med russisk som morsmål. Med den største selvfølgelighet er han i dag borger av Ukraina og landets mest kjente nålevende forfatter. Han er utgitt på Cappelen Damm og du kan møte ham på Litteraturfestivalen på Lillehammer i mai. I februar i år skrev han dette – og la oss håpe han har rett:kurkov

Ukraina følger årstidene. Våre revolusjoner pleier å starte om høsten, etter at avlingen er i hus, og slutter om våren før det er på tide å sette potetene. I år vil også vi sette poteter på landstedet vårt 80 kilometer utenfor Kiev. På den tiden får vi håpe at Ukraina har funnet fred med seg selv og fått en lovlig valgt regjering.

Andrej Kurkov finner du også på Tanum.no.

P.S. Mange vil sikkert være uenig i stavemåten på navn etc. Det er nemlig ikke så enkelt å gjøre om alt til latinske bokstaver. Uttalen legges ofte til grunn (noen er uenig i dette prinsippet) og hvert vesteuropeisk land har sin egen stavemåte. I Norge har vi en tendens til å blande den norske måten med den engelske. Så er det forskjellen mellom det ukrainske og det russiske, noe som ikke er så enkelt å skille i dette landet hvor begge språkene er utbredt. Det språket som har størst utbredelse i de enkelte byene har ofte fått bestemme. Kiev  Киев (russisk) er kinkig og heter også Kyiv Київ  (ukrainsk), uttalen er ikke så forskjellig. I Norge har vi prøvd å introdusere Kyiv, men det ser ut til at Kiev holder posisjonen som den mest brukte formen fremdeles. Danskene skriver Kijev, som gjenspeiler den gjengse uttalen på stedet, altså i Kiev. Med en del artige detaljer i tillegg, slik som liten forskjell på y og i eller g og h og en o som ofte blir til a i trykksvak posisjon, sier det seg selv at man lett faller på glattisen. Beklager det. Det blir forresten enda mer Ukraina fremover.

Du kan i mellomtiden lese mer om Kiev, Kyivstar og ukrainsk vodka HER

Odessa – mens vi venter på Putin

Akkurat nå hater jeg Russland. Jeg blir kvalm av Putin og skulle ønske han råtnet i helvete som straff for den skaden han nå påfører Ukraina. Ren ønsketenkning fra min side i en svært følelsesladet periode, selvsagt. Her står vi overfor en motstander som den demokratiske verden ikke klarer å forholde seg til. Der vi planlegger og inviterer til dialog, handler Putin og han får det som han vil. Flere svenske, danske og tyske forskere mener at Putin vil ha hele Ukraina, ikke bare Krim. Jeg tror de har rett. Det er sånne motstandere som Putin vi alltid vil tape mot. Og ja, jeg vet at hele 58% av Krims befolkning er russisk. Men dette blir jeg både kvalm og lite rasjonell av.

Jeg har bestemt for at jeg må gjøre noe og vil derfor i disse dager slå et slag for Ukraina som reiseland. Nei, jeg spøker ikke, jeg er opprørt. «Vi lever i en verden av begrensninger som har blitt påtvunget oss», hevdet Vladimir Putin i sin trontale denne uken. En tsar verdig. Jeg har reist mye i Ukraina og lært å bli glad i landet som har så mye å by på. Udugelige og korrupte politikere har aldri klart å ødelegge inntrykket av at Ukraina er et hyggelig Iand å oppholde seg i som turist. Idylliske sommerlandskaper, varme strender og storslagne historiske byer i tillegg til en ydmyk og hyggelig befolkning. Jeg har tidligere skrevet mye om Ukraina her på bloggen. Nå er tiden inne til å gjenta det, fordi ukrainerne fortjener noe mer.

odessa
Odessas mest berømte hushjørne

Jeg  har lyst til å skrive om staselige Odessa, den klassiske perlen ved Svartehavet. I disse dager, da også den moldovske utbryterrepublikken Transnistria har søkt om opptak i den russiske føderasjon, ville Odessa og kyststripen ved Svartehavet være en fin mulighet for Putin til å knytte det nye fremfusende Russland sammen rent geografisk. Og helt nødvendig for å sikre forbindelseslinjene hvis Putin skulle begynne å pirke i Moldova også. Her skjer ting mye fortere enn demokratiene i vest klarer å samle seg. Så la oss snakke om Odessa mens det fremdeles er ukrainsk, før Putin sier at det er russisk.

Ganske riktig, Odessa ble grunnlagt av Russland. Området ble erobret av Katarina den store – som jo også var ukrainernes hersker – for rundt 250 år siden. Men området var befolket av andre før det. Rumenere, jøder og tyrkiske folkeslag, for eksempel. Og ingen vet jo helt nøyaktig hvor grensen går mellom ukrainer og russer etter at de førstnevnte søkte tilflukt hos Russland mot det overmektige Polen. For noen hundre år siden. I ettertid kan man kanskje si at det var dumt av dem, for blandingen ble uoversiktlig. Også mange i Norge trodde vel at alle var russere i det gamle Sovjetunionen, slik folk på Kontinentet trodde at nordmenn var svenske før vi fikk 1905. Odessas befolkning i dag består av 62% ukrainere og knappe 30% russere, men de fleste snakker russisk eller blandingsspråket av ukrainsk og russisk, som kalles surzjyk. Resten er en kosmopolitisk blanding som gjenspeiler byens begynnelse på 1700-tallet.

Under mine mange reiser i Ukraina på 2000-tallet opplevde jeg at nasjonalitetene levde side om side i fred og at språkene gled uanstrengt om hverandre. Bortsett fra en episode i Lviv, da en taxi-sjåfør fikk raserianfall fordi jeg brukte den ukrainske betegnelsen Lviv på hjembyen hans. For noe sprøyt! Det heter Lvov. Lvoff! Nærmest bjeffet han. Da skjønte jeg at sårene var ganske dype hos enkelte. Og i Lviv hadde de nok større grunner til å hevne seg fordi deres ukrainske språk hadde vært undertrykt i en mangehundreårsnatt. I Odessa følte jeg at de var mer sammensmeltet til en enhet. Her gikk jeg også på russisk-kurs en måneds tid. Min lærerinne Olga hadde russisk som hovedspråk, men regnet seg som ukrainer. Jeg husker at det var her at jeg for alltid mistet sjansen til å se Krim. Skolen arrangerte en utflukt til Jalta i helgen, natt-tog begge veier. Jeg husker jeg syntes det smakte for mye av anstrengende gruppetur og valgte heller å tilbringe helgen på bystranden i Odessa. Fint det også, men jeg forspilte muligens for alltid sjansen til å komme dit. Jeg har hatt Simferopol i kikkerten lenge, men i forrige uke ble flyforbindelsene dit kuttet ned til kun Moskva. Og til Russland skal jeg aldri mer, slik jeg føler det nå.

1192px-Primorskiy-bulvar-7-8-5
Richelieu gjorde Odessa til en kosmopolitisk storby.

Odessa er en fantastisk fin by og flere nordmenn burde velge den i stedet for Nice som weekend-reisemål på sommeren. Så lenge det heter Ukraina, er det visumfritt også, men vent helst til UD gir klarsignal igjen.  Flyforbindelsene er gode og du kan for eksempel bo bra på legendariske Hotel Londonskaya. Men champagnen til frokost der vil antagelig fra nå av komme fra andre steder enn Krim. Du spiser godt og forholdsvis billig på flotte uterestauranter. For russerne er dette på mange måter de nyrikes sommerby «innenlands», de har pleid å komme i hopetall i dyre biler ned fra Moskva.  Om de kommer i tanks, vil de være adskillig mindre velkomne. Jeg tør ikke tenke tanken.

Katarina den store fikk bygget en storslagen by ved hjelp av italienske og franske arkitekter. Odessa har derfor et arkitektonisk utseende som er mer sydlandsk enn de andre «russiske» byene. Keiserinnen (heter det kanskje tsarinnen?) fikk også tak i Richeliu etter at han måtte flykte fra den franske revolusjonen og gjorde ham til guvernør i Odessa. Derfor står det en stor statue av Richelieu midt på en av hovedplassene i byen. Byens hovedutvikler. Odessa er så mye mer kosmopolitisk enn noe du forventer på disse lengdegrader og derfor så lett å bli glad i.

battleship-potemkin
Den berømte barnevogn-scenen fra filmen «Potemkin»

Nedenfor statuen av Richelieu går den monumentale «Potemkin-trappen» et av de store landmerkene ikke bare i Odessa, men også i filmhistorien. Hvem husker ikke barnevogn-scenen i Eisensteins stumfilm «Krigsskipet Potemkin» fra 1925, en filmscene som er vist – og kopiert – så mange ganger at man nærmest tror det er en parodi. Dette er en av de største propagandafilmene noensinne, til og med bejublet av Goebbels. Publikum gispet da Odessa befolkning nærmest ble slaktet av tsarens soldater mens den forsøkte å flykte nedover trappen – og altså med en trillende barnevogn midt oppe i det hele. Å se denne scenen i dag vil antagelig få oss til å frykte russisk fremmarsj – la oss bare håpe at Odessas befolkning slipper å forholde seg noe slikt igjen – eller om du vil: i virkeligheten, for filmen er jo propaganda. Argumentet om at «Odessa er vårt» vil antagelig sitte altfor løst hos Putin.

I disse følelseladede dagene hvor egne ord ikke er nok vil jeg få sitere fra velkomstbrevet til Krims beboere, som den russiske forfatteren og journalisten Arkadij Babtsjenko skrev i Dagens Nyheter (og som derfor her er oversatt til svensk): Roligt att se er. Och tillåt oss att redan nu gratulera till den sista folkomröstningen i era liv. Fler ”viljeyttringar” blir det nämligen inte. Ni kommer helt enkelt inte att få välja igen – aldrig och ingenting. Aldrig och ingenting. Inte ens färgen på gränserna till er egen bakgård. Lägg genast det på minnet.

Flere byer i Ukraina kommer.

Brasília – Et rom med utsikt

Ved siden av meg på Avianca-flyet fra Rio sitter det en dame og leser bok. Den samme boken jeg har i ryggsekken. Jeg føler liksom at det vil være dumt å ta opp min egen, siden den  er akkurat maken, litt som å demonstrere noe på en måte, så jeg lar det være og føler meg ekstra dum ved det. George Orwells 1984. I min bok har Winston Smith nettopp møtt en kvinne i kantinen på jobben i Sannhetsministeriet der han jobber med å omskrive historien. De to må møtes ulovlig for seksualitet og følelser er avskaffet i Oceania. De møtes i hemmelighet i en skog hvor det antagelig ikke er hengt opp mikrofoner for avlytting. ,Jeg tror ikke det er tilfeldig at damen ved siden av meg leser 1984. Det er noe med Brasília som minner om George Orwells Oceania.

Dette er boken jeg ikke torde å ta ut av ryggsekken
Dette er boken jeg ikke torde å ta ut av ryggsekken

Mange, særlig unge, tror kanskje at Big Brother bare er et TV-program. Men begrepet ble introdusert første gang av George Orwell i romanen 1984, en av de store bøkene i verdenslitteraturen. 1984 er en fremtidsroman som ble utgitt i 1949. Boken er en dyster spådom om hvordan fremtiden kan bli, med et totalitært system der praktisk talt ingen individuelle rettigheter finnes.  Handlingen er lagt til et mørkt og dystert bysamfunn, en framtidsvisjon av London, hvor Store Bror alltid ser deg og Tankepolitiet leser innbyggernes tanker. Hovedpersonen Winston Smith befinner seg i stor fare for hukommelsen hans fungerer fortsatt, stikk i strid med myndighetenes retningslinjer. Deres mål er å oppnå total kontroll over innbyggernes bevissthet og følelser, over fortid og fremtid. Og i dette prosjektet er det viktig for Sannhetsministeriet å utarbeide «nytale», et sterkt forenklet språk som skal gjøre det umulig å tenke avvikende tanker.

romservice brasilia
Litt mat med M. Chandon, langt fra Winston Smiths meny.

Jeg har nettopp bestilt romservice. Restauranten var for gloomy. Mandiokasuppe, aprikosglasert kylling med roquefortrisotto, karamellpudding og en halv flaske brasiliansk champagne av merket M. Chandon. Langt fra den grøtaktige massen Winston Smith fikk servert i kantinen i Sannhetsministeriet. Hotellgutten har bondsk bart og snakker dialekt fra et annet sted, dette er blitt et sted folk flytter til og hvor de liksom ikke hører hjemme. Innbyggerne er mindre urbane her enn i Rio, det skulle vært omvendt hvis planleggerne hadde fått det som de ville. Hotellet mitt ligger i tårn F i Kvadratur 4 i Hotellsektor Syd. Bygningen er ny og bryter den opprinnelige etasjegrensen på 12, noe den kan siden den såvidt ligger utenfor Pilotplanen, altså sentrum, den delen som ser ut som et fly fra luften. Fra 15. etasje har jeg fin utsikt til Monumentalaksen og Ministeriumsesplanaden. Det er større dimensjoner over dette enn over Dronning Eufemias gate i Bjørvika – og enda mer menneskefiendtlig, men noe av tanken er det samme og vi lærer visst aldri av historien. Byplanlegger Lúcio Costa, arkitekt Oscar Niemeyer og president Kubitschek laget ikke denne byen for mennesker, de laget den for biler som menneskene skulle sitte inne i. Fremtidens mennesker skulle ikke gå, de skulle kjøre. Fra boligområde til forretningsområde til arbeidsområde og hjem igjen. Høye hus med mye lys og luft mellom, det vil si menneskefiendtlig arkitektur med enorme tomrom i form av ustelte gressplener, omtrent som i Groruddalen. Brasília lærte da også brasilianerne å leve som nordmenn, pendle til og fra jobb, være hjemme og se på fjernsyn.Å gjøre noe annet i denne byen ville vært for utmattende. Men det gjør noe med mennesker, de blir velstående og litt ulykkelige.

brasilia-4
Praktfullt som kunstverk, deprimerende som by

Det tok mange tiår før folk skjønte at de måtte bygge nye byer rundt hovedstaden, hvor de kunne få lov å være seg selv. Disse byene er nå hver for seg like store som Pilotplanen, hvor det bor bare 400 000 mennesker. Disse nye bydelene er knyttet sammen med en metro, som ikke går til sentrum eller noen av severdighetene. I disse satelittbyene, som Taguatinga og Águas Claras, går det an å leve normale liv med butikker ut mot gaten og hyggelige restauranter og et kaotisk byliv slik mennesker egentlig vil ha. Jeg ser dem som store glitrende fantasiplaneter på alle kanter, langt borte. Jeg har gått tur i sentrum i dag og og ble som ventet utslitt og deprimert etter tre timer. Ikke en coca cola å få kjøpt noe sted, alt er en ti minutters biltur borte, klart avgrenset til innendørs shoppingsentre i forrretningssonen Kvadratur Nord for Fornøyelser. Jeg har vært her før og gjort akkurat det samme hver gang, så jeg visste hva som ville komme. Denne følelsen av tristhet og ensomhet. Jeg har også kjørt bil her, det er mye bedre, trafikkmaskiner formet som åttetall og alfakrøller og gudvethva, seksfils motorveier midt i byen, gratis parkeringsplasser overalt. Når du går, derimot, må du løpe fra øy til øy der hvor fortauet plutselig opphører fordi det er laget en avkjørsel der biler og busser kan vrenge inn i 90 km/t. Trafikken flyter lettere uten trafikklys og fotgjengerne har aldri formert seg i særlig grad her. Men det er mye å se hvis man overlever trafikken. Brasília er en stor moderne kunstutstilling, vakker og deprimerende på samme tid. Vakker fordi det er kunst, deprimerende fordi det er by. Ingen brasilianere har da heller noe ønske om å se hovedstaden slik folk har det i andre land. Men folk som bor her har gode liv og de liker seg. President Dilma bor i et vakkert palass nede ved den kunstige Paranoá-sjøen (nei det har  ikke noe med paranoia å gjøre) på oversiden av Vinge Syd, eller var det Nord. Dilma trives også godt her i maktens sentrum.

ditadura-militar
I 1964 var det slutt på demokratiet og Brasil ble et alvorlig og trist land.

Brasília er flott opplyst her jeg ser ut over den, men virker likevel død til tross for alle bilene som glir sømløst rundt på motorveiene, som altså er sentrumsgater. Alt menneskelig liv er skyflet innendørs.  Til tross for sin unge alder har hovedstaden opplevd mye. Omtrent da presidentfrue Maria Theresa Goulart i all hast ble satt på flyet til Uruguay i mitt forrige blogginnlegg (Førstedamer), inntok de militære gatene i Brasília og i de andre store byene. Dette var ved daggry den 31. mars 1964. Kuppet var planlagt lenge og var en sammensvergelse av mange krefter. USA var defintivt innblandet. De hadde lenge sett misbilligende på et Brasil som nasjonaliserte amerikanske firmaer og som til og med leflet med Fidel Castro. Amerikanerne sto klare til å støtte kuppet med både våpen og soldater, men det ble ikke nødvendig. Utrolig nok ble ingen skadet eller drept i selve maktovertagelsen. Militærkuppet ble mer en oppvisning av makt enn direkte bruk av den overfor folket.  Bare fire år etter at Brasília var innviet, var det slutt på de folkevalgte presidentene med pene førstedamer  ved sin side. Fra nå av overtok generalene presidentmakten og lot den gå på omgang mellom seg. Ingen av dem fortjener egentlig å bli nevnt uten at det er med negativt fortegn.  Bildene av dem viser en rekke dystre menn med solbriller i mørke dresser som inspiserer de militære styrker eller holder taler.  Brasil var med ett blitt et alvorligere land. Opposisjonelle på venstresiden ble forfulgt, aktivister ble drept og mennesker forsvant sporløst. En sterk og altomfattende sensur ble innført.  Venstreorienterte intellektuelle måtte dra i eksil.  Kommunisten Oscar Niemeyer, arkitekten som hadde laget den nye hovedstaden, fikk sikkerhetspolitiet på besøk på sitt kontor i Rio de Janeiro. Han valgte ganske snart å opprette et kontor i Paris og arbeidet derfra i fem år.

Hjemme i Brasil «gikk landet bra og livet til folk dårlig», som en av president-generalene utrykte det, ikke uten stolthet. For selv om folket på mange måter var undertrykt, gikk økonomien bra. En av grunnene var ikke minst at USA igjen investerte grundig hos sin nye lojale allierte.  På denne tiden ble Brasil ytterligere industrialisert, og landet gikk fra å være en råvareleverandør til å eksportere ferdige produkter – ikke minst til USA.  Samtidig med at generalene inntok podiet, eksploderte Beatles-feberen også i Brasil. Mens bevisste artister som Gal Costa, Gilberto Gil og Chico Buarque måtte dra i eksil, vokste det frem en ny type artister i denne perioden. Roberto Carlos startet sin karriere som Beatles-klone, men skulle vokse opp til å bli Brasils mestselgende artist gjennom tidene. På denne tiden fikk også Rede Globo TV en dominerende rolle på nyhetsformidling, samtidig som kanalens novelaer ble noe nasjonen kunne samle seg om. Teater og film gikk inn i en bølgedal. Alt mens militærjuntaen overvåket hva som ble sagt, sunget og gjort. Dette styret skulle vare i 21 år. Brasília har vært hovedsete for diktatur omtrent like lenge som den har vært det for demokratiet.

Foto Brasilia (9)
En slik belysning er sikkert forbudt I Oslo, men det fungerer bra, gjør det ikke?

Den beste oversikten i Brasília får du fra TV-tårnet som ligger strategisk riktig til litt lenger bak på Monumentalaksen. Herfra har du en glimrende utsikt mot byen i alle retninger. I utkantene kan man se hvordan Brasília vokser. De høye satelittbyene forstyrrer ikke Lúcio Costas pilotplan, men er likevel med på å endre byens skyline. Den nye USA-inspirerte arkitekturen er dominerende der den skinner i blått glass. Utsikten fremover mot cockpit er imidlertid intakt.. Departementene ligger på rekke og rad og den H-formede Kongressen avtegner seg som den viktigste bygningen.  Den lille katedralen med plass til to tusen mennesker er en tornekrone i sement.

Ved foten av TV-tårnet er det opprettet et uformelt indianermarked. Folk roper og skriker mens de fallbyr forskjellige varer. De virker helt malplasserte. På tide å komme seg herfra.

Brasília – Førstedamer

Flyplasser er noe herk. Den lille Santos Dumont-flyplassen, Rios Fornebu, er ikke noe unntak. Etter at byen fikk ny stor flyplass mye lenger unna mega-bykjernen, valgte de å beholde den gamle og bygge den ut for å bruke den til luftbroene mellom Rio og de tre andre byene som virkelig teller: São Paulo, Brasília og Belo Horizonte. Luftbro betyr et fly til hver av byene hvert 10. minutt og flyplassen er derfor helt sprengt. Den minste forsinkelse fører til at ventehallene blir overfylt. Sånn som nå. Jeg skal til Brasília, men mer om det senere. Akkurat nå sitter jeg her ved gate 9, utstyrt med George Orwells 1984 og nettbrettet påslått for å følge sjakk-VM. Unnskyld en såpass lang innledning før jeg kommer til saken, men vi kommer nemlig tilbake til Brasília som en del av saken.

Det var i dag at nyheten om Tone Damlis graviditet nådde meg midt mellom Anand og Carlsens dronningbytte. Sånn kan det altså gå når man bytter ut mannen med en yngre og penere med høyere hår. Smurt ut over førstesidene på VG og DBs nettutgaver  satte Tone Damli meg på sporet av dette med førstedamer. Ikke det at jeg har noe i mot Tone Damli. Hun er søt og pen og sikkert veldig dyktig på det hun driver med. Det er ikke hennes skyld at jeg i farten ikke kan huske noe av musikken hennes. Jeg er gammel og følger ikke med. Det er heller ikke hennes skyld at hun er blitt medienes yndling. Hun skal ikke ha skylden for at Norge er gått helt av skaftet.

Alle land jeg kjenner til har sine førstedamer. Da tenker jeg ikke på offisielle førstedamer som Dronning Sonja, heller ikke på Mette-Marit. Mette-Marit er forresten ikke så populær som svigermoren, selv om hun burde vært det. Kanskje fordi Sonja kom fra de noble lag av folket var det lettere å akseptere at hun kapret Kronprinsen. Som vi senere skulle se ble det vanskelig for de mest folkelige å tilgi at den folkelige Mette-Marit kapret Kronprinsen, det skulle jo ha vært den mye mer sofistikerte Marthe Krogh, som vi i det siste har fått mulighet til å hate på andre måter. Nei, nå skal vi snakke om de virkelige førstedamene, de som dukker opp ingenstedsfra og som vi ikke husker hva har drevet med før. De som plutselig strener frem som en eller annen Magnus Carlsen-springer og plutselig befinner seg sjumilssteg foran deg selv. De som plutselig bare er i posisjon. Jeg har selv iakttatt at de kan være talentfulle, i hvert fall gode på det de driver med . Noen førstedamer er veldig gode på å være på riktig sted til riktig tid og med riktig person, som oftest en mann. Etterpå grubler du litt over hvordan dette kunne ha seg.

1984-George-Orwell-baixa1
George Orwell er fint reisefølge til Brasília

Her jeg befinner meg, forsøksvis på vei til hovedstaden Brasília, er det lett å tenke på førstedamer. President Dilma Rousseff er vel en av disse damene som krever respekt og derfor ikke en riktig førstedame. Det holder med å se på bilde av Dilma, så skjønner du at hun er dyktig. Tilfeldig skrudd sammen uten tanke på god design, som en japansk bil, er hun ingen Tone Damli, men mer en Angela Merkel, Gro Harlem Brundtland eller en Erna Solberg. Definitivt et arbeidende maktmenneske og utenfor mistanke om noensinne å ha vært dum blondine. Den eneste mannen Dilma sørget for å bli sett med het Lula og noen romanse var det neppe på gang mellom de to.  Damen som leser opp flyavganger på brasilianske lufthavner har forøvrig verdens mest sexy og forførende stemme. Now birding, flight 234 to Brasília, gate 9. 

Flyvertinnene på TAM er blonde. Brasil kan dette med blondiner. Her er det tradisjon for at utseende betyr mye, for ikke å si alt. Nå er nok rollene byttet noe om det siste tiåret, der Norge er i ferd med å bli enklere og dummere, blir Brasil mer og mer reflektert og sofistikert, i hvert fall i visse kretser. Men det har ikke alltid vært sånn, et faktum som banet veien for Xuxa på 1980-tallet.

Xuxa - et uunngåelig tema i brasilianske media
Xuxa – et uunngåelig tema i brasilianske media

Jeg holdt en gang på å kollidere med Xuxa og jeg har aldri glemt det. Det må ha vært for minst ti år siden, jeg passerte studioene til  TV Globo i min lånte Suzuki da det kom en mørkeblå Volvo farende ut fra porten. Bak rattet satt Xuxa skjult bak mørke briller. Jeg innbilte meg at blikkene våre møttes. Xuxa (uttales sjusja) er det nærmeste Brasil kommer en superstjerne. Med eget TV-show gjennom mer enn tyve år og utallige suksesser med plater, filmer og lisensprodukter er den vakre femtiåringen et fenomen. Ikke en dag går uten at Brasils medier skriver om Xuxa. Lønnsmessig er- var -hun på nivå med Julia Roberts og Brad Pitt.

Det var fotballstjernen Pelé som introduserte Xuxa for offentligheten. Den gangen var hun såvidt fylt sytten år og het Maria Graça Xuxa de Meneghel.  Ifølge et intervju i Playboy (ja, hun poserte tekkelig naken på forsiden) skal hun fremdeles ha vært jomfru den gangen, inntil hun ble Pelés elskerinne. Siden gikk det slag i slag, som det ofte gjorde for unge vakre piker som ble oppdaget i Brasil før i tiden. Det gjør det sikkert nå også, men det er liksom ikke like kult å snakke om det lenger.  En vanlig karrierevei var, etter noen lokale skjønnhetskonkurranser, først å blir elskerinnen til en eldre, rik og berømt mann, så gå over til å bli modell, deretter få små roller i en såpeserie eller bli programleder i et underholdningsprogram, kanskje  også en plateutgivelse som det het den gang. Xuxa endte opp med eget fjernsynsprogram som fortsatt går på Globo TV.  Hver lørdag morgen sitter millioner av brasilianere, og argentinere,  i flere timer og følger med på at Xuxa  danser og intervjuer artister i fleng i sine påkostede utstyrshow under varierende navn som Xou da Xuxa, Xuxa Park, Planeta Xuxa, TV Xuxa. Programmene er egentlig laget for barn, men det begrepet kan noen ganger være relativt på dette kontinentet.   For de fleste brasilianske barn i alle aldre har den veltrente blondinen med skrikestemmen i noen tiår nå fremstått som fullt på høyden med nabolandets Evita Perón.  Dessverre – heldigvis – stilte Xuxa aldri som presidentkandidat, hun kunne ha vunnet.

Xuxa og Sasha (sjusja og sasja), riktignok for noen år siden
Xuxa og Sasha (sjusja og sasja), riktignok for noen år siden

Et meget kort og uventet ekteskap har gitt Xuxa en datter, Sasha – nærmest et ordspill på hennes eget navn. Sasha hadde allerede opptrådd på  TV før hun fylte tre. Jeg ser at VG inviterer til å foreslå navn på Tone Damlis barn. Hva med Tine? Og Tony hvis det blir gutt? Og igjen, dere: Dette er ikke Tone Damlis skyld, det er oss andre det er noe galt med.

Nå, mens flyet nærmere seg innflyvning over verdens mest spektakulære hovedstad sett fra luften,kan det passe å se litt nærmere på en annen stor førstedame i dette landet, nemlig  presidentfruen Maria Theresa Goulart, Brasils Jaqueline Kennedy, Syd-Amerikas egen Mette-Marit.

Vi skal tilbake til 1960-tallet. Da Jânio Quadros som første president  kunne innta Alvorada (Morgenrøden)-palasset i den nye hovedstaden, vaklet allerede demokratiet i Brasil. Dette med å «innta Alvorada-palasset» var også et tøyelig begrep på denne tiden, for egentlig ville ingen bo i Brasília. Rio de Janeiro forble den egentlige hovedstaden, og presidentene, senere generalene, skulle i mange mange år ennå bruke Laranjeiras-palasset i Rio som sin egentlige base. Samtidig befant flere viktige institusjoner og det diplomatiske korps seg fremdeles i Rio.  De som arbeidet i Brasília praktiserte så korte uker som mulig for å kunne tilbringe helgene ved kysten.

"Jango" og hustru Maria Theresa, Brasils Jaqueline Kennedy
«Jango» og hustru Maria Theresa, Brasils Jaqueline Kennedy

Syv måneder senere var demokratiet enda mer skrøpelig og presidenten måtte overlate Alvorada-palasset til visepresidenten,  João «Jango» Goulart. Hvis det var delte meninger om den nyinsatte president Goulart der han forsøkte å balansere mellom den etablerte høyresiden og en stadig mer kravstor venstreside, elsket hele landet den nye presidentfruen, Maria Theresa Fontella Goulart.  Tjuetre år gammel var hun den yngste og vakreste førstedamen i landets historie. Alle mediene kastet seg over henne. Brasilianerne hadde allerede i flere år fulgt ivrig med i reportasjene om Jaqueline Kennedy, og nå hadde de selv fått en førstedame som var like vakker. Ikke bare det, hun var åtte år yngre enn Jaqueline. Det var ingen tvil om at landet gikk fremover. Da det ble kjent at Jaqueline Kennedy var gått over til å bruke amerikanske designere, gikk Maria Theresa i bresjen for brasilianske designere og ble et ikon for den innenlandske moteindustrien.

Maria Theresa Goulart – skrivemåten av navnet kan variere – var både yngre og hakket hvassere enn Jackie.

Selv om presidentene ble glemt, huskes Maria Theresa den dag i dag, og vi kan stadig lese intervjuer med henne i den kulørte pressen.Dessverre er utseendet hennes i dag ødelagt av plastiske operasjoner. Berømte damer her nede foretrekker å bli insekter fremfor gamle.  Slik vi kanskje, hvis det omtalte rollebyttet fortsetter – vil se dagens norske femogtyveåringer om femti år. Tilbake til historien. I april 1964 ble Maria Theresa i hui og hast hentet av et privatfly og fraktet til Montevideo. De rakk ikke en gang å få med seg klærne sine, og den lille sønnen spurte bestyrtet, – mamma, har de bananer i Uruguay? Ektemannen kom direkte fra sitt siste politiske møte i Rio de Janeiro og familien skulle leve i mange års eksil i nabolandet. TV-bildene av den vakre Maria Teresa i havblå kjole og med tidsriktig høy frisyre ved siden av sin tjue år eldre, mørke tettbygde mann på et folkemøte i Rio hadde ikke kunnet hindre katastrofen. Presset av venstresiden hadde Goulart gått inn for en del reformer, som omfordeling av jord og stemmerett for analfabeter. Samtidig demonstrerte flere grupper i gatene med krav om høyere lønn. Streikene tiltok. Høyresiden syntes tingene begynte å komme ut av kontroll. Hovedstaden midt i landet er kanskje ung, men den har rukket å oppleve mye.

Jeg merker at jeg begynner å glede meg til betongen i Brasília, lenge siden sist. Reiselektyren er ikke tilfeldig.  Ladies and gentlemen, welcome to Brasília and thank you for flying TAM. Jeg rasker sammen nettbrett, ryggsekk og George Orwells 1984 mens jeg begir meg ut i den moderne, halvveis åpne ankomsthallen og rekken med drosjer.