Pastéis de nata. Lisboa

En av de mest kjente turistattraksjonene i Lisboa er et gammelt konditori i en av forstedene. Antiga Confeitaria de Belém er stedet hvor fastboende og turister stiller seg opp i kø for å få kjøpt de berømte eggekremkakene, bakt etter en hemmelig oppskrift fra middelalderen.

Jeg har lest mye kvalitetslitteratur i det siste og følte behov for å skrive om noe lett fordøyelig. I anledning av at forlaget mitt har lansert en ny Lonely Planet-guide til Lisboa (ja, de kommer også på norsk) fikk jeg lyst til å  skrive om portugisiske kaker. Pastéis de nata.

Egentlig bruker jeg ikke så mye reiseguider lenger. Men da jeg blar i den nye guiden, får jeg lyst til å dra til Lisboa igjen, merker jeg. Her er det kommet en del nye ting siden jeg var der i 2013. Lommekjent-serien fra Lonely Planet har faktisk også fått på plass det vesentligste innenfor det hendige formatet. Et ordentlig kart med leselige gatenavn følger med på kjøpet. Men i dag vet jeg hvor jeg skal og blar meg fort frem til konditoriet Antiga Confeitaria de Belém på side 85.

Det er her, på side 85, at du finner frem til Pasteis de Belem. De ekte.
Det er her, på side 85, at du finner frem til Pasteis de Belem. De ekte. Du finner reiseguider på cappelendamm.no.

De berømte eggekremkakene finner vi nemlig i dette gamle bakeriet i bydelen Belém. Her heter de pastéis de Belém og det er lange køer for å få kjøpt dem. Pastéis de Belém, som i motsetning til pastéis de nata ikke er fylt med fløtevaniljekrem, men med eggeplomme. Turister kommer fra hele verden for å spise dem i det enorme gamle konditoriet, som har servert lekkerbiskener siden 1837.  Denne dagen er det egentlig god plass og vi får plass ved disken. Fire varme pastéis og en god espresso går ned på høykant. Det hele drysset med melis og kanel.

Det er ellers stor forvirring rundt både innholdet i kakene og historien om hvordan de ble til. Skal vi tro den mest vanlige forklaringen, eller myten om du vil, så førte den liberale revolusjonen i Portugal på 1820-tallet til at klostrene ble stengt og at munkene og nonnene ble fordrevet. De måtte finne på noe annet å gjøre og da begynte de å lage kaker. Dette er den vanligste historien og den får vi også servert i den nye Lommekjent-guiden fra Loney Planet, i tillegg til adressen og nummeret på trikken du må ta til Belém.

Men det finnes andre varianter av denne myten, i tillegg til helt andre myter. Noen sier at det ble til overs veldig mye eggeplomme, fordi man brukte hvitene til å lage oblater. En annen forklaring er at klostrene i middelalderens Portugal brukte så mye eggehvite til å stive klær, særlig nonnedraktene, og derfor satt igjen med masse eggeplommer som de måtte finne på noe lurt å bruke til. Dermed oppstod skikken med søtt bakverk basert på eggeplomme og sukker (eller før det honning), noe umiskjennelig portugisisk, som også spredde seg til koloniene. I Portugal finner du forøvrig en annen eggeplommekake. Den heter barriga de freira, nonnemage, kanskje for at nonnene skulle føle seg syndige i all eggehvitesløsingen?

Utsikt over elven Tejo og bydelen Belem, hvor kakene med samme navn så dagens lys - og hvorfra de ble eksportert ut i verden
Utsikt over elven Tejo og bydelen Belem, hvor kakene med samme navn så dagens lys – og hvorfra de ble eksportert ut i verden

Det syndes mye med oppskriftene. Du finner pastéis de nata i hele den portugisisktalende verden, fra Macau til Maputo og Manaus. Her brukes både eggeplommer og hele egg, vaniljekrem og det som verre er. Men pastéis de Belém er de originale, de med eggeplommefyll. Innehaverne tviholder på oppskriften og bare noen få innvidde i hver generasjon kjenner den. En gang i forrige århundre forsøkte en smart cafégjest å få etablissementet til å røpe hemmeligheten. Han ble angivelig veldig syk etter å ha spist en pastel og ville vite hva de inneholdt så han kunne gi motgift mot ingrediensene. Svaret han fikk var at bakeriet aldri siden åpningen i 1837 hadde hatt gjester som var blitt uvel på grunn av maten og at deres kaker kun inneholdt mel, sukker og egg. De ønsket ham god bedring og velkommen tilbake. Det er så langt noen har kommet med å fravriste bakeriet oppskriften.

For å spise en ekte pastel de Belém må du altså pent stille deg i kø i Lisboa. For å spise etterligningen pastel de nata, derimot, kan du nøye deg med en tur til Oslo. For et par år siden åpnet kafeen og kakebakeriet Pastel de nata i Kongens gate 10. En hyggelig portugisisk oase midt i Oslo, og kakene er helt fortreffelige.

Reisetips til Lisboa

Å motvillig skrive om reiseguider kan blant annet føre til uventet gode reisetips! Det som startet skeptisk ble til mer enn 10 ting du kan gjøre i Lisboa.

Jeg er veldig glad i å reise, men etter hvert mindre glad i reiseguider. Dette er fordi jeg oppsøker det samme stedene om og om igjen. Det fine da er at du kan gjøre hva du vil, museene og severdighetene har du sett. Så da kollega Anette Garpestad ba meg skrive om den nye Lonely Planets nye Lommekjent-guide til Lisboa, ble jeg litt skeptisk.

«Du liker jo å skrive om reiser», sier Anette. Jeg liker ikke reiseguider, sier jeg, de er så overfladiske. Men du liker jo Lisboa, sier Anette. Og så kan du jo i samme slengen ta opp igjen det du skrev om Portugal og Fernando Pessoa for tre år siden, lokker hun. Jeg er med. Anette har til og med hovedbildet klart. Det viser guideboken sammen med en bikinitopp.

Jeg blar samme kveld gjennom guiden og vedgår i mitt stille sinn at reiseguidene er blitt bedre de siste årene. Jeg får lyst til å dra til Lisboa igjen, merker jeg. Forlaget har faktisk fått plass til det vesentligste innenfor det hendige formatet. Et ordentlig kart med leselige gatenavn følger med på kjøpet.

Jeg bestemmer meg fort for å lage en liste over ting du kan finne på i Lisboa. Ikke for lang, ikke for kort. Type 10, men ikke nødvendigvis på topp. Bare noe å gjøre.

Patéis de nata - Reisetips Lisboa
Patéis de nata – du finner dem i alle bakerier i Lisboa

PASTÉIS DE NATA. Du kommer til å se dem i alle bakerbutikker i byen, så vi kan like godt starte med disse gule, litt lettere svidde småkakene først som sist. Men originalene må vi ta trikken til forstaden Belém for å smake på. Det er lett å finne frem til det gamle konditoriet for det er kø langt ut på gaten i høysesongen. De kommer fra Japan og Argentina for å spise pastéis de Belém. Originalkakene som oppstod under den liberale revolusjonen på 1820-tallet, da munkene ble fordrevet fra klostrene og måtte finne på noe annet. De begynte da å selge kaker for å tjene til livets brød. Det er kun her du kan være helt sikker på å få eggeplommefyll – de mer vanlige pastéis de nata kan være fylt med både vaniljekrem og andre uhumskheter.

TORRE DE BELÉM. Tårnet i Belém. Dette er selve symbolet på Portugals storhetstid. Det var herfra, utover leven Tejo, at de store oppdagelsestoktene la ut over de ukjente verdenshavene. Gå inn i tårnet også, opp vindeltrappene og til tårnet. Herfra har du ikke bare fin utsikt mot Brasil, Angola og Macau, men også mot det gedigne Oppdagermonumentet, det dominerende klosteret Mosteiro dos Jerônimos og flere kunstmuseer. Alle er de verdt et eget besøk. Belém er egentlig mer Lisboa enn Lisboa selv.

TA TRIKKEN. Du måtte ta trikken for å komme deg ut til Belém. Vel tilbake i Lisboa sentrum er det trikk nummer 28 som gjelder. Du kan hoppe på oppe i Chiado, for eksempel. Da får du med deg turen ned til sentrum, for deretter å stige opp mot Alfama på den andre siden. Dette er ikke akkurat Bybanen i Bergen. Vognene er nesten hundre år gamle, små og ukomfortable, som regel fylt av tyske og nederlandske turister. Dessuten gjelder det å holde på lommeboken, for disse trikketurene er notorisk kjent for lommetyver. Uansett hvordan det går med deg, så vil du huske denne trikketuren etterpå.

SITTE PÅ BENK. Det er mye brostein i Lisboa – og bratte bakker i tillegg. Derfor er det ikke så dumt som det høres ut som å sitte på benk. Jeg anbefaler benkene oppe på Lisboas mest berømte og romantiske utsiktspunkt. Fra Miradouro de São Pedro de Alcântara er det fin utsikt mot slottet og elven. Og du er omgitt av fontener, greske byster og lesende mennesker. Cafeen der oppe serverer forfriskninger og mat. Det går til og med en kabelbane opp hit, den er Lisboas eldste i sitt slag.

SYKLE. Nå tror du selvsagt at jeg er gal. Lisboa består av åser, trange brosteinsgater med trikker og bratte stigninger. Men jo, det går an å sykle i Lisboa. Det er bygget en ny sykkelsti langs Tejo-elven, fra det moderniserte lagerskur-strøket Cais do Sodré og ut til Belém. Sykler kan du leie hos Bike Iberia. Du finner selvsagt adresse og telefonnummer i den nye guideboken. Kanskje noe å tenke på når du skal ut for å spise kaker i Belém?

GÅ I BOKHANDEL. Lisboas bokhandler er hyggelige og har godt utvalg. Selv om du ikke kan portugisisk, så finner du ofte et bra utvalg av engelske bøker. Sjekk gjerne utgavene av og om Fernando Pessoa og José Saramago. Dessuten, oppe i Chiado finnes det en bokhandel som har gode priser på tyske Taschen-bøker. Gå inn og ta en titt når du passerer en bokhandel i Lisboa neste gang.

SPISE FISK. Mye er skjedd i Lisboa siden eggekremkakene og bacalhau’en. I en viss periode, sånn fra 1940 til 2000, var også Portugal kjent for stekt fisk og kokte poteter med en kvart sitron til. Sånn er det ikke nødvendigvis mer. Lisboa har mye spennende av mat. Og i alle prisklasser. Jeg er ingen kjenner i Lisboas restaurantverden, så her stoler vi på Lommekjent-guiden.

SE PÅ FISK. I Lisboa kan du ikke bare spise fisk, du kan også se på den. Som regel er det siste en mer spennende opplevelse i denne byen. Lisboas moderne akvarium er alt det vi kunne ønsket oss i Oslo, men aldri får. Oceanário de Lisboa er Europas nest største i sin sjanger. 8000 arter som plasker i sju millioner liter havvann gir en opplevelse som du kan trenge flere dager på å fordøye. Et must hvis du har med barn. En bonus for å komme ut hit er en tur med den fine metroen, det gedigne Parque das Nações med det tilhørende Vasco da Gama-shoppingsenteret. Ja, du får lese mer om det i guideboken. Vi må videre til Lisboas mest berømte café.

A BRASILEIRA. Cafeen oppe i Chiado hvor Fernando Pessoa sitter på evig sokkel utenfor. Her skal alle ta bilde av seg, så få det unnagjort før du går inn. Inne kan du hygge deg med øl og lokale drinker, som den populære ginjinha. Prøv den, men ikke spis maten her. Maten er ikke god og stemningen blir mer hollandsk pub utover kvelden. Ja, jeg vet, mange liker jo det. En espresso heter forresten en «bica» på disse kanter.

MUSEER. Noe av det jeg liker best ved å være på ferie i en by jeg kjenner godt, er at jeg da slipper å gå på museumsbesøk av plikt. Jeg kan i stedet velge kulturelle aktiviteter jeg googler meg frem til der og da. Men hvis det først skal være, så må du jo se Gulbekian-museet. Og Berardo-samlingene. Glem heller ikke porselensflis-museet.

FADO. Jeg ser at det er fado-lokaler overalt i Alfama-distriktet, blant annet. Selv synes jeg fado er veldig sårt og klagende, det er jo nettopp det det er. Et must det også, når du er her.

OG TIL SLUTT: STRANDEN. Det er nå bikinitoppen på bildet øverst kommer til nytte – for noen. Vi forutsetter da at du er i Lisboa om sommeren. Men Lisboa er ikke noen utpreget strandby. Da må du ut til lekre Estoril og Cascais. Men der blåser det noen ganger så ulidelig at du må nærmest grave deg ned og ha med sten til å legge på håndkleet. Veldig fint for kitere og vindsurfere her.

Jeg foreslår heller å ta en tur ut til Caparica-stranden. Hvis du synes det høres fristende ut med tre mil lang, gyllen sandstrand, så gi deg i kast med de offentlige TST-bussene fra Praça do Areeiro (hit går det metro). Turen ut til Costa da Caparica går over den enorme Ponte de Abril og det hele tar rundt førti minutter, litt avhengig av trafikken. Akkurat ved busstoppet kan stranden virke litt vel livlig. Ta derfor det lille åpne toget lenger utover. Det er minst ti stoppesteder langs stranden og du kan gå av der du vil. På et par av strendene er det litt rart med bikinitopp, underdel også, forresten. Sjekk derfor om strandlivet harmonerer med dine forventninger før du hopper av toget. Samme prosedyre tilbake til Lisboa. Men dette er noe av det bedre du får av strandliv på disse kanter. Og det er verdt turen. Og nei, denne stranden er ikke nevnt i guiden.

Ouricuri, Pernambuco. I hengekøye med Baldacci

Juazeiro do Norte er en av de største religiøse pilegrimsdestinasjonene på det sør-amerikanske kontinentet. Hovedattraksjonen er Padre (Pater) Cicero, nesten-helgenen som på slutten av det nittende århundret utførte et mirakel, i hvert fall så det sånn ut for de som var til stede. Da den fromme kvinnen Maria de Araujo mottok nattverden fra hans hånd, strømmet det blod fra hennes munn. Til tross for en undersøkelseskommisjon som konstaterte at hendelsen var uforklarlig, ble aldri Padre Cicero opphøyet til helgen av Vatikanet. Derimot tok folket saken i egne hender og reiste en kjempestatue av ham på en ås mellom byene Crato og Juazeiro do Norte. Jeg har selv gått trappen helt opp føttene hans, en sterk opplevelse med fin utsikt til fjellene som skiller det grønne Ceará fra det tørre indre Pernambuco. 

Monumentet over Padre Cicero
Monumentet over Padre Cicero

Det er nettopp til Pernambuco jeg nå er på vei fra flyplassen i Juazeiro do Norte. Busselskapet har det passende navnet Pernambucana og det byr på både air conditioning og wi-fi. Det siste er mer livsnødvendig enn det første på disse kanter. Uten mobil kunne en brasilianer like gjerne vært død. Og siden mange har dårlig råd, bruker de wi-fi og Whatsapp i stedet for dyre mobiltjenester. Mens bussen snegler seg opp gjennom hårnålssvingene, chatter jeg med en gammel studievenn fra Åland. Anders forteller at da de var unge på Åland brukte de betegnelsen Pernambuco for å skildre noe som var veldig veldig langt unna, nærmest uoppnåelig. Sånn er det jo ikke lenger, nå må vi vel snakke om Mars. Pernambuco er nemlig her og nå.

Tre timer senere er jeg kommet til Ouricuri, en av de mer behagelig byene her oppe i det karrige, krattkledde landskapet. Gjensynsgleden med mitt vertskap er stor, det var bare varmen jeg ikke var forberedt på. Noe i overkant av førti grader, skal det vise seg. Ikke lurt å gå ut i det hele tatt. Etter en gedigen varm velkomstlunsj ligger en lang, lang ettermiddag foran meg som det store intet. De andre sover allerede. Hva gjør man da? Jo, jeg finner frem den boken som jeg rasket med meg fra forlaget like før jeg smelte igjen koffertlokket. Frels oss fra det onde. Et tilfeldig valg. Ikke har jeg lest noe av David Baldacci før heller. Nå har jeg både bok, hengekøye og en mugge med kald acerola-juice (ja, det er en frukt). Det kan bli en fin ettermiddag likevel.

Snart er jeg inne i en forrykende thriller som går ekteparet Kepler en høy gang både når det gjelder kreativ vold og raskt fremskridende handling. Det er nesten litt James Bond over denne boken. Helten heter Shaw, bare Shaw. Som leser blir jeg på rekordtid involvert i en organisasjon som har spesialisert seg på å hevne bestialitet mot menneskeheten, metodene deres er mildt sagt brutale. Nå er det en ukrainer som skal til pers. «Slakteren fra Kiev» er antagelig en fiktiv skikkelse, men i boken var han ansvarlig for massemord og tortur under det sovjetiske skrekkregimet. Nå heter han Evan Waller og har slått seg opp som kanadisk forretningmann med svært brutale metoder. Fordommene hagler i slakterens verden, muslimer er onde, europeere naive og dumme, brasilianere er ondsinnede ludder. Folk får øynene stukket ut og avkappede hoder dras etter håret. Mens Waller satte seg hurtig inn i bilen, kunne de angripende hundenes snerr og Abdul-Majeeds skrik høres over motorduren. Waller satte i øreproppene og valgte en munter sang på iPoden mens tankene gled til den vakre, unge damen han hadde spist middag med i kveld. Han gledet seg til å treffe henne igjen.

Det ble en fin ettermiddag i hengekøya. Baldacci ga mersmak.
Det ble en fin ettermiddag i hengekøya. Baldacci ga mersmak.

Baldacci er ikke for de svakhjertede. Her strømmer det mer blod enn det noensinne har gjort på noen nattverd på disse kanter. Dette er en forfatter helt etter min smak. Og siden slakteren fra Kiev skal tas under en ferie i Provence, får vi også med oss lavendelblomstrende landskaper og lange lunsjer med fransk vin. Romanhelten Shaw er god på det meste og kan måle seg med både Harry Hole og MacGyver når det gjelder å komme seg ut av umulige situasjoner. Snart er det mørkt, saftmuggen er tom og solen går ned over papayatreet. Jeg legger motvillig vekk boken for å være sosial, men gleder meg egentlig til morgendagen etter lunsj, for da kan jeg få vite hvordan det går.

Roma. Underveis med selfiestang

Jeg har nettopp vært i Roma. Avgjørelsen om å reise dit ble tatt under tvil. Sist jeg var i Roma var i 1986. Jeg har i de siste tiårene nøyd meg med å lese om denne byen, som jeg egentlig ikke regner med som en ordentlig by, men mer som et historisk museum. Jeg har selvsagt fått med meg mye av det Jan E. Hansen og Pater Pollestad har skrevet om Roma, jeg har også lest Simen Ekerns prisbelønte bok Roma. Man kan få mindreverdighetskomplekser av så mye kunnskap. Og så er det alle filmene, noen uforglemmelige, mange svært slitsomme. Alle mine oppegående og kulturelle venner har en eller annen gang leid leilighet i Roma og bodd der i lengre perioder. Alle snakker om Roma, kulturen og at det er en deilig by. Selv får jeg bilder i hodet av omvisninger i grupper på Colosseum, Paven som vinker til folkemengden, butikker med overpriset olivenolje og hvitkledde turister som skåler i prosecco på Piazza Navona. Dette i tillegg til all pizzaen. Men finnes det også et «mitt Roma», på samme måte som «mitt Berlin», «mitt Paris» og mitt «Rio de Janeiro»??

Litt i tvil om akkurat det har jeg utstyrt meg med de tre store guidene, Cappelen Damms Rough Guides og Lonely Planet, samt Gyldendals store hvite Dorling Kindersley-guider. Den siste på engelsk, for jeg ville ha en oppdatert utgave (unnskyld, Gyldendal!). Reiseguider på papir er fine når man skal forberede seg, synes jeg. Utfordringen er oppdateringen. Det må derfor bli «den evige stad» og det bestandige som dominerer innholdet. Dorling Kindersley er i så måte helt overveldende med alle sine bilder og plansjer. Veldig bra bok, men den gir meg også veldig dårlig samvittighet. Vi har jo bare fire dager på oss, ikke fire år. De to andre guidene i mindre format er mer på parti med meg. Vi bestemmer oss allerede før avreise for å unngå de anbefalte restaurantene, det er neppe plass til alle verdens Rough Guide-turister på dem likevel. Utfordringen med Roma, får man inntrykk av, er at det er så mye du MÅ gjøre at du nesten ikke orker tanken. Men bonuspoeng på SAS er til for å brukes, og når de forfaller er det ingen vei tilbake. Det bitte lille to-stjerners hotellet anbefalt av en kollega står ikke nevnt noe sted i guidebøkene, så hemmeligheten er trygg. 

roma guider
Mine reiseguider. Men er de mitt Roma?

Men nå altså Roma. Roma har fått flytog siden sist. Togbilletten koster forskjellig avhengig av hvem du kjøper den av. Det var altså en grunn til at det var lange køer enkelte steder, men tomt foran andre luker. Sånt skriver ikke guidebøker om. Heller ikke at italienere er skrekkelig uhøflige. Her presser folk seg inn med koffertene sine før avstigende passasjerer har kommet seg ut. Vi nordmenn, brasilianere, tyskere og japanere har ingen sjanse i dette kappløpet vi ikke er forberedt på. Det hjelper ikke at vi har betalt en overpris på førti kroner for billetten, det er kun ståplasser igjen. Men flytoget er nesten i rute.

David Lachapelle - nå også en del av mitt Roma
David Lachapelle – nå også en del av mitt Roma

Vi har flyktet inn fra en het og fuktig september ute på Via Nazionale og inn i David Lachapelles fotografiske univers. Utstillingen på Palazzo delle Esposizioni er enorm og går over flere etasjer. Et utmerket sted å tilbringe fredagskvelden. Med Lars Saabye Christensens nye store bestselger Magnet friskt i minne, jeg leste den like før vi dro, klarer jeg ikke helt å frigjøre meg fra bokens Jokum Jokumsen, som gjør karriere med sine bilder av ting, etter at de er satt inn i en selgende kontekst av hans mer driftige kone Synne. Etter å ha lest «Magnet» er det nemlig vanskelig å tro på noe lenger, hverken kunst eller kritikk. Jeg får problemer med blomsterbildene til Lachapelle, eller snarere når jeg leser forklaringen som følger dem. The cut flowers, symbol of the fleeting condition of existence, liksom, Dette ligger farlig nær noe Synne hos Lars Saabye Christensen kunne ha funnet på. Og det er som kjent nokså umulig å argumentere mot kunst eller kunstforståsegpåere. Men jeg tar meg inn igjen da vi kommer til bensinstasjon- og kraftverktablåene, de religiøse motivene og nakenfotografiene. Jeg liker David Lachapelle veldig godt, jeg. Egentlig bedre enn den andre David. Sånt går det jo ikke an å si. Men mer nåtid enn fortid, der har du meg. Dermed blir vel Roma feil by? Ikke nødvendigvis. 

Fontana di Trevi, der Anita Ekberg vasset seg våt, er under ombygging. Minst fem hundre turister venter på at den skal åpne igjen om to år. Vi baner oss resolutt vei gjennom menneskemengden og tar en pause på Zara og deretter bokhandelen i La Rinascente-senteret. Der har de den italienske filmen Malèna på DVD, helt umulig å oppdrive på nettet! Og kun seks euro!

Fontenene på Piazza Navona strutter i motsetning til Trevi fulle av vann , mens duer, portrettmalere og turister slåss om resten av plassen. Selfiestang og segway er blitt en farsott i Roma mye mer enn i Norge. Italia har i alle år satt personlig frihet høyt, lenge før en ny norsk regjering fant ut at segway måtte bli lovlig. Her ville ingen noensinne ha kommet på tanken om å forby sånt i utgangspunktet, dette er Italia. Italienerne bryr seg neppe heller, vant som de er til å bli forsøkt overkjørt av vespaer og små fiater overalt hvor de beveger seg. Dessuten er nok selfiestang farligere enn segway, tenker jeg, mens en kineser forsøker å stikke ut øyet mitt.

IMG_6537
Mye spennende i italienske bokhandler

is x
Slik kan man også se Pantheon – med en is i hånden

Bokhandlene i sidegatene er mørke og spennende. Jeg graver meg ned i hyller med filmbøker og spanske tegneserier på italiensk. En spontan bærepose kom på to hundre euro. Billig er det ikke i Roma. To små iskuler fra isbaren ved Pantheon koster femti kroner. Det er likevel utrolig godt å få kjempet til seg en plass på trappen rundt fontenen med en sitronsorbet og en jordbæris. Knærne skriker motvillig da jeg skal reise meg igjen. Vi har tråkket alle avenyene i to dager, det var liksom for komplisert å sette seg inn i busslinjene. Jada, selvsagt var vi inne i Pantheon også. Det åpne hullet i taket måler ni meter i diameter. 

Jeg gjentar, man blir veldig sliten av å være i Roma. Det kan være alle kulturinntrykkene, alle menneskene, de lange avstandene eller varmen. Ekstra sliten blir man i Vatikanet når man har brukt mye av dagen til å stå i kø på Petersplassen med innpåslitne guider og indiske vannselgere, Det er hundrevis av trinn, de virker som tusenvis, i trange passasjer for å komme opp i det Lonely Planet-guiden omtaler som «Peterskirkens luftige kuppel», Her det langt fra luftig og jeg må presse meg frem blant tyskere, polakker, spanjoler og japanere, det er uhorvelige mengder turister på veldig liten plass. Jeg klarer å få filmet plassen der nede ved å holde telefonen over hodet på de andre. Men flott er det. Enorme menneskemengder i det sixtinske kapell og en sterkt overpriset lunsj på Forsoningens Aveny avslutter vatikanbesøket denne fredagen. Joda, det hører med og det er et minne for livet, men Vatikanet kan oppleves som verdens mest masete sted. Vi er for mange om beinet her, Jeg avstår fra å kjøpe frimerker i disse Whatsapp-tider., noe jeg egentlig synes er litt synd.

Bydelen Trastevere minner om Prenzlauer Berg i Berlin, så her er det godt å være og litt mer tilpasset mine egne preferanser. Dette alternativ-distriktet er egentlig en rolig oase i forhold til resten av Roma. Du blir ikke så sliten her, kanskje fordi det ikke er noe du må gjøre her. Du kan sitte foran fontenen på Piazza di Santa Maria og leke med hundene og bli kjent med deres eiere. En av dem heter Rafa, han sjarmerer hele plassen – vi snakker altså om hunden, ikke eieren. Maten på Sabatini, restauranten ved siden av, viser seg dessuten å være både kjempegod og dyr. All maten i Roma er god og kjempedyr, det tror vi helt sikkert må være den fulle sannheten allerede etter to dager i denne byen. Og så er det overraskende få mennesker her i Trastevere på dagen. Guidebøkene oppfordrer oss til å ta middagen her på kvelden. Vi kjører en lukrativ omvendt taktikk.

Vespa - litt av mitt Roma
Vespa – litt av mitt Roma

I nærmiljøet rundt hotellet ligger det en meget bra uterestaurant som serverer gode retter fra en lang meny. Alle vinene på glass er gode (jeg prøvde dem alle), alt er bra her. Dessuten er det to minutter å gå til sengen. Det lille to stjerners hotellet har flatskjerm på rommet. Jeg har RAI UNO hjemme i Norge og synes den er i den lettere sjangeren, men her er den kanalen utelatt, kanskje er den for seriøs. I stedet minst tjue kanaler med Tv shop på italiensk, To missekonkurranser og en aerobickanal. En lokal nyhetskanal, du vet av den typen hvor reporterne bruker kameraet på mobilen med selfiestang når de rapporterer fra bilulykker. Flatskjermen bekrefter mine fordommer mot italienere. Det er nesten så Berlusconi lurer bak gardinene og luller meg i søvn. Jeg tenker at jeg elsker Roma.