NATTBUSS TIL OURO PRETO: Innlandet i Brasil er mindre besøkt av turister enn strendene – noe som er synd for her kan man finne de skjulte skattene. En av de minst skjulte er Ouro Preto, som står på Unescos liste og som kanskje er landets mest spektakulære sted etter Rio de Janeiro. Det var på tide med et lite besøk igjen.
NIGHT BUS TO OURO PRETO: The interior of Brazil is less visited by tourists than the beaches – which is a shame because here you can find the hidden treasures. One of the least hidden is Ouro Preto, which is on the Unesco list and which is perhaps the country’s most spectacular place after Rio de Janeiro. It was time for a little visit again.
Dette monsteret av en buss brakte Washington og meg fra Rio til Ouro Preto på åtte timer. Vi hadde liggeplass på bussen, en klasse vi i Norge bare kan drømme om. Det er faktisk mye vi nordmenn ikke unner oss, har jeg lært i dette landet.
This monster of a bus brought Washington and me from Rio to Ouro Preto in eight hours. We had a berth on the bus, a class we can only dream of in Norway. There is actually a lot that we Norwegians do not indulge in, I have learned in this country.
Her er et bilde som viser hvor gammelt og flott det er her. Det meste bygget på 1700-tallet da Ouro Preto (sort gull) var Sør-Amerikas største by på grunn av alt gullet de fant her. Det sies at gullet finansierte gjennoppbyggingen av Lisboa etter jordskjelvet. Og mye gikk også til kirkene her…
Here is a picture that shows how old and beautiful it is here. Most of it was built in the 18th century when Ouro Preto (black gold) was South America’s biggest city because of all the gold they found here. It is said that the gold financed the rebuilding of Lisbon after the earthquake. And a lot also went to the churches here…
En gang skrev jeg artikler herfra for Rough Guide og kunne ting på rams. Slik er det ikke lenger, så vi tar det litt på feelingen denne gangen. Dette er i hvert fall Praça Tiradentes, byens midpunkt. Hele byen er et levende museum uten forstyrrende nybygg. Det er heller ingen forstyrrende gågater!
I once used to write articles from here for Rough Guide and knew things like rams. That’s not the case anymore, so we’re taking it a little bit on the feeling this time. At least this is Praça Tiradentes, the center of the city. The whole city is a living museum without disturbing new buildings. There are also no disturbing pedestrian streets!
…som for eksempel denne bratte gaten hvor biltrafikken går i begge retninger på gammeldags brolegging fra 1700-tallet. For fotgjengere finnes det (noen steder) utrolig smale fortau. Husk gode sko!
…such as this steep street where car traffic goes in both directions on old-fashioned paving from the 18th century. For pedestrians, there are (in some places) incredibly narrow sidewalks. Remember good shoes!
Dette er Frans av Assisi-kirken, en av de mest interessante. Ouro Preto har 39 barokk-kirker. Dette stammer fra gullgravertiden, da hver rike familie måtte ha hver sin kirke. Noen av dem ligger på bakketopper så rådet om gode sko gjelder også her.
This is the Francis of Assisi church, one of the most interesting. Ouro Preto has 39 baroque churches. This dates back to the gold mining era, when every rich family had to have its own church. Some of them are on hilltops, so the advice about good shoes also applies here.
De fleste kirkene har dekorasjoner av byens mest berømte kunstner, Aleijadinho – den lille krøplingen. Han satte sitt preg på hele byen. Antônio Francisco Lisboa, som han egentlig het, led av en sjelden sykdom som deformerte kroppen og leddene, det sies at han til og med mistet fingrene etter hvert. Likevel, dette alteret er hans verk.
Most of the churches have decorations by the city’s most famous artist, Aleijadinho – the little cripple. He left his mark on the whole city. Antônio Francisco Lisboa, as his real name was, suffered from a rare disease that deformed his body and joints, it is said that he even lost his fingers eventually. Nevertheless, this altar is his work.
Vår mangeårige venninne Carina driver pensjonatet Viva Chico Rei e Freedom. Du finner det på booking com. Og hvis du kommer fra Norge, MÅ du ta med en geitost – Carina har helt dilla på det!
Our longtime friend Carina runs the boarding house Viva Chico Rei e Freedom. You can find it on booking com. And if you come from Norway, you MUST bring a goat’s cheese – Carina absolutely loves it! From elsewhere, a chocolate would probably do.
Sånn ser det ut her. Absolutt alt er i kolonial barokkstil. Dette er intet lite sentrum du gjør unna på noen timer. Beregn en uke.
This is how it looks like here. Absolutely everything is in the colonial baroque style. This is no small city center that you can see in a few hours. Ouro Preto deserves a week.
Ostekake med pasjonsfrukt og basilikum. Juice med mango og ingefær. Siden Ouro Preto er en turistby (men aldri overbefolket) finner du her cafeer og supre restauranter du ikke finner i andre byer med kun 75 000 innbyggere. Tilbudet av gallerier og forestillinger er også stort. Som sagt: beregn en uke og dykk inn i det!
Cheesecake with passion fruit and basil. Juice with mango and ginger. Since Ouro Preto is a tourist town (but never overpopulated), here you will find cafes and superb restaurants that you won’t find in other towns with only 75,000 inhabitants. The offer of galleries and performances is also large. As I said: calculate a week and dive into it!
Dette er litt av bybildet. Alltid minst én kirke i synsfeltet. Kule cafeer og iskrembarer i gaten oppover til høyre. Det er dit vi er på vei. Syttenårige Kauan (i midten) holder styr på hva som gjelder i Ouro Preto til enhver tid.
This is a bit of the cityscape. Always at least one church in the field of vision. Cool cafes and ice cream parlors in the street up to the right. That’s where we’re headed. Seventeen-year-old Kauan (in the middle) keeps track of what is going on in Ouro Preto at all times.
Dette er visstnok det beste hotellet i Ouro Preto. Presidenten pleier å bo her. Jeg nøyde meg med å ta bilde i restauranten.
This is supposedly the best hotel in Ouro Preto. The president usually lives here. I contented myself with taking pictures in the restaurant.
Glimt fra gatebildet. Liker du ikke gamle bygninger, er ikke Ouro Preto stedet for deg.
Glimpse from the street scene. If you don’t like old buildings, Ouro Preto is not the place for you.
Men så er ikke Ouro Preto bare en fantastisk vakker by. De har også nasjonalparken Andorinhas oppe på fjellet, ca åtte km opp via hårnålssvinger (ta taxi hvis du ikke har bil). Her er det flotte badeplasser og mulighet for lange vandreturer med flott utsikt. Som oftest oversett av utenlandske turister som teller kirker.
But then Ouro Preto is not just a fantastically beautiful city. They also have the Andorinhas National Park up on the mountain, about eight km up via hairpin bends (take a taxi if you don’t have a car). Here there are great bathing spots and the possibility of long walks with great views. Most often overlooked by foreign tourists who count churches.
Vi har kjent hverandre i snart førti år, Washington, Carina og jeg. Men svært sjelden treffes vi alle tre samtidig.
We have known each other for almost forty years, Washington, Carina and I. But very rarely do we meet all three at the same time.
Tilbake i byen tidsnok til å nyte kveldsstemningen i de historiske gatene.
Back in the city in time to enjoy the evening atmosphere in the historic streets.
Igreja da Nossa Senhora de Conceicão ligger like ved siden av pousadaen til Carina, Dermed sovner du inn til naboens musikk (han elsker ABBA) og våkner til kirkeklokkene og morgenmessen. Aleijadinho gir vel blaffen der han ligger begravet i kirken.
The Igreja da Nossa Senhora de Conceicão is right next to Carina’s pousada, so you fall asleep to the neighbor’s music (he loves ABBA) and wake up to the church bells and morning mass. Aleijadinho probably could not care less in his coffin – he is buried in the church.
Utsikt til pousadaen (pensjonatet) vårt. Huset ved siden er Aleijadinhos Hus, som nå er museum. Det sies at det mest er en salgsgimmick, så jeg har aldri vært der.
View to Carina’s pousada (guest house). The house next door is Aleijadinho’s House, which is now a museum. It’s said to be mostly a sales gimmick, so I’ve never been there myself.
I dag hadde vi dette til lunsj. Veldig godt. Det knall gule kalles baroa-potet. Har aldri funnet det i Norge, så tar alltid med noen pakker vakuumpakkede fra supermarkedet i kofferten.
Today we had this for lunch. Absolutely delicious. The bright yellow vegetable is called the baroa potato. Never found it in Norway, so always bring a few vacuum-packed packages from the supermarket in my suitcase.
La oss avslutte denne reportasjen fra Ouro Preto med morgendagens brasilianere. Familiens eldste sønn Christian (V-tegn) flytter hjemmefra i dag og tok med venner (les:flyttefolkene) hjem for å spise lunsj.
Let’s end this reportage from Ouro Preto with the Brazilians of tomorrow. The family’s eldest son Christian (V-sign) is moving away from home today and brought friends (read: the movers) home for lunch.
Odd Karsten Krogh 