En prisbelønt roman fra Angola

I sommer, eller det som må betegnes som en uvanlig varm vår og forsommer, har jeg lest noen bøker liggende i gresset i parken. Den boken som satte mest spor er en bok fra Angola, med den vanskelige tittelen «Allmenn teori om glemsel». José Eduardo Agualusas prisbelønte roman handler om en portugisisk kvinne som stenger seg inne i leiligheten i Luanda da revolusjonen kom til Angola i 1975.

IMG_0244
Min kollega Bernhard lånte meg «Allmenn teori om glemsel». En ganske så lettlest bok i sommergresset, men en bok som gir mye å tenke på etterpå.

Allmenn teori om glemsel (teoria geral do esquecimento) utkom på Bokvennen i 2017. Denne romanen handler om Ludovica Fernandes Mano fra Lisboa, som via omveier har bosatt seg i den portugisiske kolonien Angola, Hun bor sammen med søsteren og hennes ektemann i øverste etasje i en boligblokk i Luanda.

Da den kommunist-støttede frigjøringsbevegelsen inntar Luanda, blir plutselig alt annerledes. De hvite koloniherrene er ikke lenger ønsket og volden griper om seg. Alt er lov i kampen for å frigjøre Angola og hevne den portugisiske undertrykkelsen. Revolusjoner er mange ganger berettiget, men sjelden fredelige.

Romanens hovedperson Ludovica, Ludo, er hvit og dermed er hun plutselig også blitt en svært så synlig fiende av det nye Angola. Søsteren og svogeren kommer aldri tilbake fra et ærend, de er sannsynligvis skutt eller tatt til fange. Ludo er redd, hun tenker at hun ikke kan gå ut uten å risikere det samme. Hun skal fortsette å være redd i tredve år.

Ludo finner noen byggematerialer og murer opp en vegg i korridoren slik at leiligheten blir skjult for alle som tar seg inn i blokken. Hun livnærer seg på grønnsaker hun kan dyrke på balkongen og duer som hun klarer å fange. Varme får hun ved å lage bål av møblene, og etter hvert også av bøkene hun elsker. Jeg leser de siste bøkene om igjen, dem jeg ikke vil brenne. Jeg har brent de vakre stemmene som har holdt meg med selskap i alle disse årene.

Ludo lever isolert fra omverdenen, men følger litt med ved å observere fra balkongen og lytte til naboens samtaler gjennom veggen. Hun våkner ofte av skudd, se folk bli jaget gjennom gatene eller lastebiler fulle av lik. I naboleiligheten er det ofte menn som krangler og roper.

I motsetning til hva man skulle tro, er dette en vakker bok. José Eduardo Agualusa skildrer livet til Ludo med stor ømhet, der hun skriver dagbok og dikt på veggene i leiligheten. Bruddstykkene hun får med seg av det som skjer utenfor blander seg med minner fra Ludos tidligere liv.

Forholdene endrer seg også til det bedre den dagen hun blir kjent med gutten Sabalu, som forsøker å bryte seg inn i leiligheten hennes. Vi forstår at mye av det vi har lest hittil i boken har dreid seg om fremmedfrykt og rasismens absurditeter. Redselen for det som er annerledes har ødelagt mange land. Dette er ikke bare en bok om Angola.

Jeg ser deg speide forskremt ut av vinduene, som et barn som kikker under sengen, redd for monstrene der.

José Eduardo Agualusa er selv hvit angolaner og en av de mest omtalte forfatterne i den portugisisktalende del av verden. Han har flere ganger vunnet høythengende litterære priser. Han ble tildelt The Dublin Literary Award 2017 for denne boken. Christian Rugstad står for den norske oversettelsen.

Image (1)
Det nye Luanda har vokst i rekordfart de siste årene. Muligens var det noe av dette Ludo så fra leiligheten sin i de 30 årene hun levde innesperret.

Bildene er tatt av min gode venninne Sonja Helene Hauge da hun var på ferie i Angola. Det går nemlig også an, bare man overvinner angsten for det fremmede.

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s