Brasília – Et rom med utsikt

Ved siden av meg på Avianca-flyet fra Rio sitter det en dame og leser bok. Den samme boken jeg har i ryggsekken. Jeg føler liksom at det vil være dumt å ta opp min egen, siden den  er akkurat maken, litt som å demonstrere noe på en måte, så jeg lar det være og føler meg ekstra dum ved det. George Orwells 1984. I min bok har Winston Smith nettopp møtt en kvinne i kantinen på jobben i Sannhetsministeriet der han jobber med å omskrive historien. De to må møtes ulovlig for seksualitet og følelser er avskaffet i Oceania. De møtes i hemmelighet i en skog hvor det antagelig ikke er hengt opp mikrofoner for avlytting. ,Jeg tror ikke det er tilfeldig at damen ved siden av meg leser 1984. Det er noe med Brasília som minner om George Orwells Oceania.

Dette er boken jeg ikke torde å ta ut av ryggsekken
Dette er boken jeg ikke torde å ta ut av ryggsekken

Mange, særlig unge, tror kanskje at Big Brother bare er et TV-program. Men begrepet ble introdusert første gang av George Orwell i romanen 1984, en av de store bøkene i verdenslitteraturen. 1984 er en fremtidsroman som ble utgitt i 1949. Boken er en dyster spådom om hvordan fremtiden kan bli, med et totalitært system der praktisk talt ingen individuelle rettigheter finnes.  Handlingen er lagt til et mørkt og dystert bysamfunn, en framtidsvisjon av London, hvor Store Bror alltid ser deg og Tankepolitiet leser innbyggernes tanker. Hovedpersonen Winston Smith befinner seg i stor fare for hukommelsen hans fungerer fortsatt, stikk i strid med myndighetenes retningslinjer. Deres mål er å oppnå total kontroll over innbyggernes bevissthet og følelser, over fortid og fremtid. Og i dette prosjektet er det viktig for Sannhetsministeriet å utarbeide «nytale», et sterkt forenklet språk som skal gjøre det umulig å tenke avvikende tanker.

romservice brasilia
Litt mat med M. Chandon, langt fra Winston Smiths meny.

Jeg har nettopp bestilt romservice. Restauranten var for gloomy. Mandiokasuppe, aprikosglasert kylling med roquefortrisotto, karamellpudding og en halv flaske brasiliansk champagne av merket M. Chandon. Langt fra den grøtaktige massen Winston Smith fikk servert i kantinen i Sannhetsministeriet. Hotellgutten har bondsk bart og snakker dialekt fra et annet sted, dette er blitt et sted folk flytter til og hvor de liksom ikke hører hjemme. Innbyggerne er mindre urbane her enn i Rio, det skulle vært omvendt hvis planleggerne hadde fått det som de ville. Hotellet mitt ligger i tårn F i Kvadratur 4 i Hotellsektor Syd. Bygningen er ny og bryter den opprinnelige etasjegrensen på 12, noe den kan siden den såvidt ligger utenfor Pilotplanen, altså sentrum, den delen som ser ut som et fly fra luften. Fra 15. etasje har jeg fin utsikt til Monumentalaksen og Ministeriumsesplanaden. Det er større dimensjoner over dette enn over Dronning Eufemias gate i Bjørvika – og enda mer menneskefiendtlig, men noe av tanken er det samme og vi lærer visst aldri av historien. Byplanlegger Lúcio Costa, arkitekt Oscar Niemeyer og president Kubitschek laget ikke denne byen for mennesker, de laget den for biler som menneskene skulle sitte inne i. Fremtidens mennesker skulle ikke gå, de skulle kjøre. Fra boligområde til forretningsområde til arbeidsområde og hjem igjen. Høye hus med mye lys og luft mellom, det vil si menneskefiendtlig arkitektur med enorme tomrom i form av ustelte gressplener, omtrent som i Groruddalen. Brasília lærte da også brasilianerne å leve som nordmenn, pendle til og fra jobb, være hjemme og se på fjernsyn.Å gjøre noe annet i denne byen ville vært for utmattende. Men det gjør noe med mennesker, de blir velstående og litt ulykkelige.

brasilia-4
Praktfullt som kunstverk, deprimerende som by

Det tok mange tiår før folk skjønte at de måtte bygge nye byer rundt hovedstaden, hvor de kunne få lov å være seg selv. Disse byene er nå hver for seg like store som Pilotplanen, hvor det bor bare 400 000 mennesker. Disse nye bydelene er knyttet sammen med en metro, som ikke går til sentrum eller noen av severdighetene. I disse satelittbyene, som Taguatinga og Águas Claras, går det an å leve normale liv med butikker ut mot gaten og hyggelige restauranter og et kaotisk byliv slik mennesker egentlig vil ha. Jeg ser dem som store glitrende fantasiplaneter på alle kanter, langt borte. Jeg har gått tur i sentrum i dag og og ble som ventet utslitt og deprimert etter tre timer. Ikke en coca cola å få kjøpt noe sted, alt er en ti minutters biltur borte, klart avgrenset til innendørs shoppingsentre i forrretningssonen Kvadratur Nord for Fornøyelser. Jeg har vært her før og gjort akkurat det samme hver gang, så jeg visste hva som ville komme. Denne følelsen av tristhet og ensomhet. Jeg har også kjørt bil her, det er mye bedre, trafikkmaskiner formet som åttetall og alfakrøller og gudvethva, seksfils motorveier midt i byen, gratis parkeringsplasser overalt. Når du går, derimot, må du løpe fra øy til øy der hvor fortauet plutselig opphører fordi det er laget en avkjørsel der biler og busser kan vrenge inn i 90 km/t. Trafikken flyter lettere uten trafikklys og fotgjengerne har aldri formert seg i særlig grad her. Men det er mye å se hvis man overlever trafikken. Brasília er en stor moderne kunstutstilling, vakker og deprimerende på samme tid. Vakker fordi det er kunst, deprimerende fordi det er by. Ingen brasilianere har da heller noe ønske om å se hovedstaden slik folk har det i andre land. Men folk som bor her har gode liv og de liker seg. President Dilma bor i et vakkert palass nede ved den kunstige Paranoá-sjøen (nei det har  ikke noe med paranoia å gjøre) på oversiden av Vinge Syd, eller var det Nord. Dilma trives også godt her i maktens sentrum.

ditadura-militar
I 1964 var det slutt på demokratiet og Brasil ble et alvorlig og trist land.

Brasília er flott opplyst her jeg ser ut over den, men virker likevel død til tross for alle bilene som glir sømløst rundt på motorveiene, som altså er sentrumsgater. Alt menneskelig liv er skyflet innendørs.  Til tross for sin unge alder har hovedstaden opplevd mye. Omtrent da presidentfrue Maria Theresa Goulart i all hast ble satt på flyet til Uruguay i mitt forrige blogginnlegg (Førstedamer), inntok de militære gatene i Brasília og i de andre store byene. Dette var ved daggry den 31. mars 1964. Kuppet var planlagt lenge og var en sammensvergelse av mange krefter. USA var defintivt innblandet. De hadde lenge sett misbilligende på et Brasil som nasjonaliserte amerikanske firmaer og som til og med leflet med Fidel Castro. Amerikanerne sto klare til å støtte kuppet med både våpen og soldater, men det ble ikke nødvendig. Utrolig nok ble ingen skadet eller drept i selve maktovertagelsen. Militærkuppet ble mer en oppvisning av makt enn direkte bruk av den overfor folket.  Bare fire år etter at Brasília var innviet, var det slutt på de folkevalgte presidentene med pene førstedamer  ved sin side. Fra nå av overtok generalene presidentmakten og lot den gå på omgang mellom seg. Ingen av dem fortjener egentlig å bli nevnt uten at det er med negativt fortegn.  Bildene av dem viser en rekke dystre menn med solbriller i mørke dresser som inspiserer de militære styrker eller holder taler.  Brasil var med ett blitt et alvorligere land. Opposisjonelle på venstresiden ble forfulgt, aktivister ble drept og mennesker forsvant sporløst. En sterk og altomfattende sensur ble innført.  Venstreorienterte intellektuelle måtte dra i eksil.  Kommunisten Oscar Niemeyer, arkitekten som hadde laget den nye hovedstaden, fikk sikkerhetspolitiet på besøk på sitt kontor i Rio de Janeiro. Han valgte ganske snart å opprette et kontor i Paris og arbeidet derfra i fem år.

Hjemme i Brasil «gikk landet bra og livet til folk dårlig», som en av president-generalene utrykte det, ikke uten stolthet. For selv om folket på mange måter var undertrykt, gikk økonomien bra. En av grunnene var ikke minst at USA igjen investerte grundig hos sin nye lojale allierte.  På denne tiden ble Brasil ytterligere industrialisert, og landet gikk fra å være en råvareleverandør til å eksportere ferdige produkter – ikke minst til USA.  Samtidig med at generalene inntok podiet, eksploderte Beatles-feberen også i Brasil. Mens bevisste artister som Gal Costa, Gilberto Gil og Chico Buarque måtte dra i eksil, vokste det frem en ny type artister i denne perioden. Roberto Carlos startet sin karriere som Beatles-klone, men skulle vokse opp til å bli Brasils mestselgende artist gjennom tidene. På denne tiden fikk også Rede Globo TV en dominerende rolle på nyhetsformidling, samtidig som kanalens novelaer ble noe nasjonen kunne samle seg om. Teater og film gikk inn i en bølgedal. Alt mens militærjuntaen overvåket hva som ble sagt, sunget og gjort. Dette styret skulle vare i 21 år. Brasília har vært hovedsete for diktatur omtrent like lenge som den har vært det for demokratiet.

Foto Brasilia (9)
En slik belysning er sikkert forbudt I Oslo, men det fungerer bra, gjør det ikke?

Den beste oversikten i Brasília får du fra TV-tårnet som ligger strategisk riktig til litt lenger bak på Monumentalaksen. Herfra har du en glimrende utsikt mot byen i alle retninger. I utkantene kan man se hvordan Brasília vokser. De høye satelittbyene forstyrrer ikke Lúcio Costas pilotplan, men er likevel med på å endre byens skyline. Den nye USA-inspirerte arkitekturen er dominerende der den skinner i blått glass. Utsikten fremover mot cockpit er imidlertid intakt.. Departementene ligger på rekke og rad og den H-formede Kongressen avtegner seg som den viktigste bygningen.  Den lille katedralen med plass til to tusen mennesker er en tornekrone i sement.

Ved foten av TV-tårnet er det opprettet et uformelt indianermarked. Folk roper og skriker mens de fallbyr forskjellige varer. De virker helt malplasserte. På tide å komme seg herfra.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s