Akkurat nå hater jeg Russland. Jeg blir kvalm av Putin og skulle ønske han råtnet i helvete som straff for den skaden han nå påfører Ukraina. Ren ønsketenkning fra min side i en svært følelsesladet periode, selvsagt. Her står vi overfor en motstander som den demokratiske verden ikke klarer å forholde seg til. Der vi planlegger og inviterer til dialog, handler Putin og han får det som han vil. Flere svenske, danske og tyske forskere mener at Putin vil ha hele Ukraina, ikke bare Krim. Jeg tror de har rett. Det er sånne motstandere som Putin vi alltid vil tape mot. Og ja, jeg vet at hele 58% av Krims befolkning er russisk. Men dette blir jeg både kvalm og lite rasjonell av.
Jeg har bestemt for at jeg må gjøre noe og vil derfor i disse dager slå et slag for Ukraina som reiseland. Nei, jeg spøker ikke, jeg er opprørt. «Vi lever i en verden av begrensninger som har blitt påtvunget oss», hevdet Vladimir Putin i sin trontale denne uken. En tsar verdig. Jeg har reist mye i Ukraina og lært å bli glad i landet som har så mye å by på. Udugelige og korrupte politikere har aldri klart å ødelegge inntrykket av at Ukraina er et hyggelig Iand å oppholde seg i som turist. Idylliske sommerlandskaper, varme strender og storslagne historiske byer i tillegg til en ydmyk og hyggelig befolkning. Jeg har tidligere skrevet mye om Ukraina her på bloggen. Nå er tiden inne til å gjenta det, fordi ukrainerne fortjener noe mer.
Jeg har lyst til å skrive om staselige Odessa, den klassiske perlen ved Svartehavet. I disse dager, da også den moldovske utbryterrepublikken Transnistria har søkt om opptak i den russiske føderasjon, ville Odessa og kyststripen ved Svartehavet være en fin mulighet for Putin til å knytte det nye fremfusende Russland sammen rent geografisk. Og helt nødvendig for å sikre forbindelseslinjene hvis Putin skulle begynne å pirke i Moldova også. Her skjer ting mye fortere enn demokratiene i vest klarer å samle seg. Så la oss snakke om Odessa mens det fremdeles er ukrainsk, før Putin sier at det er russisk.
Ganske riktig, Odessa ble grunnlagt av Russland. Området ble erobret av Katarina den store – som jo også var ukrainernes hersker – for rundt 250 år siden. Men området var befolket av andre før det. Rumenere, jøder og tyrkiske folkeslag, for eksempel. Og ingen vet jo helt nøyaktig hvor grensen går mellom ukrainer og russer etter at de førstnevnte søkte tilflukt hos Russland mot det overmektige Polen. For noen hundre år siden. I ettertid kan man kanskje si at det var dumt av dem, for blandingen ble uoversiktlig. Også mange i Norge trodde vel at alle var russere i det gamle Sovjetunionen, slik folk på Kontinentet trodde at nordmenn var svenske før vi fikk 1905. Odessas befolkning i dag består av 62% ukrainere og knappe 30% russere, men de fleste snakker russisk eller blandingsspråket av ukrainsk og russisk, som kalles surzjyk. Resten er en kosmopolitisk blanding som gjenspeiler byens begynnelse på 1700-tallet.
Under mine mange reiser i Ukraina på 2000-tallet opplevde jeg at nasjonalitetene levde side om side i fred og at språkene gled uanstrengt om hverandre. Bortsett fra en episode i Lviv, da en taxi-sjåfør fikk raserianfall fordi jeg brukte den ukrainske betegnelsen Lviv på hjembyen hans. For noe sprøyt! Det heter Lvov. Lvoff! Nærmest bjeffet han. Da skjønte jeg at sårene var ganske dype hos enkelte. Og i Lviv hadde de nok større grunner til å hevne seg fordi deres ukrainske språk hadde vært undertrykt i en mangehundreårsnatt. I Odessa følte jeg at de var mer sammensmeltet til en enhet. Her gikk jeg også på russisk-kurs en måneds tid. Min lærerinne Olga hadde russisk som hovedspråk, men regnet seg som ukrainer. Jeg husker at det var her at jeg for alltid mistet sjansen til å se Krim. Skolen arrangerte en utflukt til Jalta i helgen, natt-tog begge veier. Jeg husker jeg syntes det smakte for mye av anstrengende gruppetur og valgte heller å tilbringe helgen på bystranden i Odessa. Fint det også, men jeg forspilte muligens for alltid sjansen til å komme dit. Jeg har hatt Simferopol i kikkerten lenge, men i forrige uke ble flyforbindelsene dit kuttet ned til kun Moskva. Og til Russland skal jeg aldri mer, slik jeg føler det nå.
Odessa er en fantastisk fin by og flere nordmenn burde velge den i stedet for Nice som weekend-reisemål på sommeren. Så lenge det heter Ukraina, er det visumfritt også, men vent helst til UD gir klarsignal igjen. Flyforbindelsene er gode og du kan for eksempel bo bra på legendariske Hotel Londonskaya. Men champagnen til frokost der vil antagelig fra nå av komme fra andre steder enn Krim. Du spiser godt og forholdsvis billig på flotte uterestauranter. For russerne er dette på mange måter de nyrikes sommerby «innenlands», de har pleid å komme i hopetall i dyre biler ned fra Moskva. Om de kommer i tanks, vil de være adskillig mindre velkomne. Jeg tør ikke tenke tanken.
Katarina den store fikk bygget en storslagen by ved hjelp av italienske og franske arkitekter. Odessa har derfor et arkitektonisk utseende som er mer sydlandsk enn de andre «russiske» byene. Keiserinnen (heter det kanskje tsarinnen?) fikk også tak i Richeliu etter at han måtte flykte fra den franske revolusjonen og gjorde ham til guvernør i Odessa. Derfor står det en stor statue av Richelieu midt på en av hovedplassene i byen. Byens hovedutvikler. Odessa er så mye mer kosmopolitisk enn noe du forventer på disse lengdegrader og derfor så lett å bli glad i.
Nedenfor statuen av Richelieu går den monumentale «Potemkin-trappen» et av de store landmerkene ikke bare i Odessa, men også i filmhistorien. Hvem husker ikke barnevogn-scenen i Eisensteins stumfilm «Krigsskipet Potemkin» fra 1925, en filmscene som er vist – og kopiert – så mange ganger at man nærmest tror det er en parodi. Dette er en av de største propagandafilmene noensinne, til og med bejublet av Goebbels. Publikum gispet da Odessa befolkning nærmest ble slaktet av tsarens soldater mens den forsøkte å flykte nedover trappen – og altså med en trillende barnevogn midt oppe i det hele. Å se denne scenen i dag vil antagelig få oss til å frykte russisk fremmarsj – la oss bare håpe at Odessas befolkning slipper å forholde seg noe slikt igjen – eller om du vil: i virkeligheten, for filmen er jo propaganda. Argumentet om at «Odessa er vårt» vil antagelig sitte altfor løst hos Putin.
I disse følelseladede dagene hvor egne ord ikke er nok vil jeg få sitere fra velkomstbrevet til Krims beboere, som den russiske forfatteren og journalisten Arkadij Babtsjenko skrev i Dagens Nyheter (og som derfor her er oversatt til svensk): Roligt att se er. Och tillåt oss att redan nu gratulera till den sista folkomröstningen i era liv. Fler ”viljeyttringar” blir det nämligen inte. Ni kommer helt enkelt inte att få välja igen – aldrig och ingenting. Aldrig och ingenting. Inte ens färgen på gränserna till er egen bakgård. Lägg genast det på minnet.
Flere byer i Ukraina kommer.
Odd Karsten Krogh 