Stikkord: Minas Gerais

Året var 1690. Ekspedisjonen til Antônio Dias Paes, en bandeirante fra São Paulo, befant seg i det indre Brasil for å jakte på indianere til slaveplantasjene. De stanset for å hvile ved Tripuí-åsen. Historien vil ha det til at en av mulattguttene som fulgte med på ekspedisjonen tok seg et avkjølende bad i en av elvene. Da han dukket opp til overflaten etter dukkerten, hadde han en glitrende mørk sten i hånden. Det første gullet var funnet.

Mangelen på edle metaller i portugisernes koloni hadde ligget som en forbannelse over Brasil i nesten to hundre år. I motsetning til spanjolenes nabokolonier virket portugisernes land fattig på gull og sølv. På slutten av det syttende århundret var dessuten Portugal og Brasil inne i en finansiell krise. Derfor startet myndighetene i São Paulo en storstilt jakt på edle metaller. Og ble altså beleilig belønnet med mange store gullfunn her oppe i Minas Gerais sent på 1600-tallet.

Den store utfordringen var at gullet befant seg på utilgjengelige steder. Hovedveiene til São Paulo og Salvador var omstendelige og svært lange. Det tok to og en halv måned å komme seg til São Paulo. Først i 1699 opprettet man en ny rute, direkte ned til Rio de Janeiro, som lå mye nærmere. Reisen hit kunne nå gjøres unna på fjorten dager. Få år senere ble Rio gjort til hovedstad, så viktig ble gullhandelen for kolonien.

Kolonibyene i Minas Gerais er i dag noe av det flotteste Brasil har å vise frem. Naturopplevelser går hånd i hånd med en usedvanlig spesiell barokkarkitektur. Det faktum at det nokså isolerte Minas Gerais ikke hadde tilgang på de samme materialer som ved kysten og dermed heller ikke fikk inn mange kunstnere utenfra, har bidratt til en egenartet og mer overdådig stil – ikke minst med utstrakt bruk av gull. Materialet ellers var ofte tre og såpesten. De lokale kunstnerne skal jeg komme tilbake til.

Den største og viktigste gullbyen var Ouro Preto. Takket være iherdig skattlegging innført av markisen av Pombal ble mye av verdien herfra brukt til å bygge opp igjen Lisboa etter jordskjelvet i 1755. Det var etter hvert ikke den minste lille utfartsvei fra Minas Gerais som ikke hadde et skatteinnkrevingskontor. Kontrollpunkter langs veiene til havnebyene, særlig Rio de Janeiro, stod under streng kontroll av den portugisiske kronen. I dag er det kun bompengestasjoner langs motorveiene som kan minne om dette.

Bussen fra Rio de Janeiro til Ouro Preto tar i dag kun seks og en halv time. Den er i dag litt forsinket. Jeg speider ivrig etter kirketårnene for hver åsrygg vi passerer. Men det er alltid flere daler og topper å forsere før vi når byen. Mobildekningen kan jeg bare glemme her, topografien kan minne om norske dalstrøk.

Men endelig. Gjennom den fuktige disen stiger de berømte kirketårnene frem mot en bakgrunn av grønne åser. Det er 64 av dem, hvis vi tar i betraktning at hver kirke har to tårn. Ouro Preto er den gamle hovedstaden i Minas Gerais og Brasils mest kjente koloniby. I Ouro Preto finner vi den største samlingen av Brasils barokkunst på ett sted. I gullalderen hadde Ouro Preto hundreogtyve tusen innbyggere og var en av de større byene på den vestlige halvkule. Jeg har vært her før og sett mange av de fantastiske kirkene innendørs før. Denne gangen skal jeg bare besøke venner og gå litt rundt.

Jeg skal bo hos min mangeårige venninne Carina og hennes familie, som har ventet tålmodig på bussterminalen. Mine idealistiske venner driver et hyggelig pensjonat her som de har døpt Freedom Hostel. Forretningsideen er å tilby rimelig overnatting de fleste kan ha råd til. Freedom ligger rett ved siden av Matriz de Nossa Senhora da Conceição og Krøplingens souvenirbutikk (jeg kommer tilbake til Krøplingen). Jeg får Martin Luther King-suiten helt alene, selv om den er beregnet til seks personer.  I tretten kalde grader utenfor trives blomkarse og kamomilleblomster. Solen varmer like godt som den gjør på fjellet i Norge om sommeren. Heldigvis fant jeg en fleece-jakke i skapet i Rio. Vi spiser en god vegetarisk lunsj mens vi oppsummerer hva som har skjedd siden sist vi så hverandre. Deretter tar jeg en tur i byen.

Man skal ha gode ben for å få med seg alt i Ouro Preto. Byen er bygget på åser, ofte med en kirke på toppen, de kan virke nær hverandre, men for å komme dit, må man ned og opp bratte bakker. Alle gatene er belagt med gammeldags brosten, så solid skotøy er en nødvendighet. Om sommeren er det ulidelig varmt og fuktig her, så da kan det ta på å være turist i denne byen. Nå på vinteren varierer temperaturen heldigvis mellom tyve og åtte grader i løpet av døgnet. Det er vanvittig mye å se. Bak hvert hjørne åpner det seg en ny synsvinkel, et nytt fotomotiv. Ved siden av den fantastiske og godt bevarte arkitekturen finner man også i Ouro Preto stor barokk- og rokokkokunst innendørs.

For den som vil se hvor mye av gullet tok veien, så skal man unne seg et besøk i Nossa Senhora do Pilar-kirken. Her finnes også «De svartes kirke», Nossa Senhora do Rosário dos Pretos, som slavene bygget fordi de ikke var velkomne i de hvites kirker. Men det er først og fremst i São Francisco-kirken man finner de mest berømte eksemplene på Minas Gerais-kunsten.. Her kan vi beundre de religiøse såpe- og sandstenskulpturene og utsmykningene av Aleijadinho og de luftige lyseblå tak- og veggmaleriene av Athaíde, begge to svært berømte brasilianske kunstnere med base i Minas Gerais. Spesielt Ajeidadinho er blitt stående som Minas Gerais-kunstneren over alle. Ikke bare fordi han var et kunstnerisk geni, men også fordi han hadde en spesiell historie.

Antônio Francisco Lisboa var bastardsønnen til den portugisiske dommeren Manuel Francisco Lisboa og den svarte slavepiken Isabel, en forbindelse som ikke var uvanlig i dette distriktet rundt 1730. Portugiserne var blant de få koloniherrer som offisielt inngikk forbindelser med og fikk barn med slavene, det være seg indianere eller svarte. En av grunnene kan være at Portugal var et lite land og ikke klarte å forsyne Brasil med kvinner. For å opprettholde befolkningsgrunnlaget ble det akseptert at koloniherrene formerte seg gjennom andre raser, svært ofte på ufrivillig vis sett fra undersåttenes side. Dette er med på å forklare at det i dagens Brasil heller ikke i særlig grad finnes «rene raser». Og på denne tiden utgjorde mulatt- og mestisbefolkningen allerede halvparten av innbyggerne i Minas Gerais. 

Lille Antônio så dagens lys antagelig i 1730, det finnes nemlig ingen offentlige registre fra den tiden. For en mulatt på den tiden stod ikke alle veier åpne med hensyn til karrierevalg, det mest vanlige var at de viet seg til litt mer mindreverdige sysler som maleri, musikk og annen kunst eller håndverk. Det sies også at gutten ble influert av sin far og onkel som begge var dyktige tegnere og malere på hobbybasis. Det er ikke så godt å vite hva som var sant for kildene er sprikende og sannsynligvis preget av de mytene som er spunnet rundt Aleijadinho, den lille krøplingen, som han ble hetende. Da han var rundt førti år fikk han en sykdom som gjorde at lemmene hans ble deformert. Dette var antagelig lepra, men den dag i dag strides historikerne om dette. Det sies at han mistet alle tærne og kun klarte å bevege seg fremover på knærne, etter hvert måtte også fingrene fjernes for at han skulle kunne bruke restene av hendene. Hvis vi skal tro biografen Rodrigo Bretas som utgav en bok om Aleijadinho i 1858, så «falt også tennene ut og munnen omformet seg til et stort hull, haken og underleppen begynte å henge ned på en måte som gav den ulykkelige et mørkt og vilt blikk».

Til tross for sykdommen ble Aleijadinho en gammel mann og han brukte livet sitt godt som kunstner. På grunn av sitt deformerte utseende passet han på å unngå kontakt med andre. Han red ut på arbeid i grålysningen, innhyllet i en stor kappe og med en stor hatt trukket ned over hodet. Først langt på natt dro han hjem igjen.

Han åndet og levde for kunsten. Talentet han var etterspurt. Selv om kundene var rike, ofte høytstående menn som ønsket å smykke sitt ettermæle med en kirke, tjente aldri Aleijadinho mye. Han fikk 1,2 gram gull i betaling om dagen. Siden han var krøpling og ikke kunne utføre detaljene selv, måtte han dele utbyttte med sine hjelpere og slaver.

Aleijadinhos mest berømte verk finnes imidlertid ikke i Ouro Preto, men i nabobyen Congonhas. Her, ved inngangen til kirken Basílica de Bom Jesus de Matosinhos, står skulpturene De Tolv Profetene. Forvitret og med tydelige spor etter hærverk er de riktignok i en dårlig forfatning i dag, men man har ennå ikke funnet noen god løsning for å bevare denne kunsten i såpesten. Likevel, når man vet at meisel og hoggjern måtte bindes til Aleijadinhos armstumper for å få utført arbeidet, er det imponerende. Det er ellers helt forbudt å ta bilder inne i kirkene, så man må egentlig hit selv for å se kunsten.

Ouro Preto i seg selv er et yndet reisemål for brasilianere, franskmenn og tyskere. Nordmenn er det foreløpig få av. Men skulle du få lyst til å besøke denne fine delen av landet, så går det altså buss fra Rio eller du kan fly til den nærliggende millionbyen Belo Horizonte. Jeg anbefaler selvsagt også Freedom Hostel og mine venner som vertskap. De snakker til og med godt engelsk, noe som ikke er så vanlig på disse kantene av verden. Og Carina er en kløpper på vegetarretter. Du finner henne på Facebook.