Jeg har alltid vært fascinert av diktaturer. George Orwell. Sovjetunionen. Chile. DDR. Turkmenistan. Nord-Korea. Jeg er ikke så interessert i selve den politiske analysen. For meg dreier det seg mer om reisen inn i det uforståelige, føle stemningen og hva disse statene gjør med menneskene som bor der. Jeg har selv hatt anledning til å besøke noen få av disse diktaturene mens de eksisterte. Men mine reiser har stort sett måttet foregå gjennom andre, gjennom litteraturen. Til gjengjeld sluker jeg alt jeg kommer over om disse landene. Spesielt Nord-Korea.
Langs Russlands grense
Den mest interessante reisen jeg foretok til Nord-Korea i fjor var med Erika Fatland i hennes storslagne bok «Grensen». Kapitlet hennes om Nord-Korea – riktignok en liten del av boken – er spennende lesning. Erika Fatland får mye ut av lite fordi hun observerer godt og tøyer grensene. Ingen tvil om at hun må ha vært et mareritt for de påpasselige nordkoreanske guidene.
Hvem har størst atomknapp?
Nå i begynnelsen av 2018, mens den uberegnelige Trump og den like uberegnelige Kim-Jung-un ser ut til å skulle møtes for å sammenligne atomknapper, har jeg kastet meg over to nyere bøker om Nord-Korea. Begge er like spennende lesning som George Orwells «1984».
Novellesamling under radaren
Den ene er en skjønnlitterær novellesamling som min kollega Anne Fløtaker klarte å slå kloa i og få utgitt på Cappelen Damm. Ikke mange kommer til å lese den, det er en bok av den typen som glir under radaren. Like fullt er Bandis «Anklage» den aller beste boken jeg noensinne har lest om Nord-Korea, fordi det er en stemme fra innsiden. For virkelig å forstå noe, er det ingenting som slår skjønnlitteraturen. Disse novellene som forfatteren har smuglet ut av det lukkede landet gir vitnesbyrd fra en verden vi i Vesten aldri får innblikk i. «Anklage» virket så sterkt på meg at jeg kun klarte å lese en novelle om dagen.
Problemer vi ikke visste eksisterte
Vi blir kjent med ulike individer som lever i Nord-Korea. Disse personene kommer opp i problemstillinger vi ikke visste eksisterte. Dermed blir historiene også som å lese en krimroman hvor vi ikke klarer å gjette slutten før på siste side.
Å trekke for gardinene hjemme kan være farlig
Den lojale partikvinnen Han Gyenoghee må finne en nødløsning da hennes to år gamle sønn reagerer med frykt og illskrik på det store portrettet av Karl Marx og all den grelle pynten dagen før Nasjonaldagen. I panikk trekker hun for gardinene hjemme i leiligheten. Dette er det noen som ser og innrapporterer.
Bygning fem, sjette etasje, leilighet nummer tre. Etter arbeidstid fra klokken seks på ettermiddagen til neste morgen før arbeidstid er vinduene tildekket med blå tykke gardiner. Det er merkelig. Det kan være en hemmelig beskjed.
Med Terje Albregtsen på reise
En annen som har sett Nord-Korea gjennom vinduer, er tidligere NRK-journalist Terje Albregtsen. Å følge ham og hans kone på reise med buss gjennom Nord-Korea denne helgen har vært en fin opplevelse. Han formidler på en fin og imponerende detaljert måte alle de bildene han ikke fikk lov å ta. I motsetning til Erika Fatland tærer ikke Terje Albregtsen på guidenes tålmodighet, men også han får mye ut av lite – takket være et enormt for- og etterarbeid, som vi bare aner. I tillegg kommer den imponerende tankevirksomheten han gjennomgår mens han stirrer ut av bussvinduene på disse turene rundt i landet. Turer som har til hensikt å slite ut turistene slik at de ikke får noen egentlig kontakt med landet og folket.
Grundig research
I boken «Fasciststaten Nord-Korea», utgitt på Kolofon forlag, er vi på gruppetur i et svært så annerledes land. Det er nesten så vi er der selv, for Terje Albregtsen skildrer inngående alle detaljer. Gjennom detaljene kan vi nemlig få vite mye om det vi ikke får se. Og forfatteren har gjort så grundig research på forhånd (eller etterpå?) at han vet når vi passerer fangeleir 14 eller Nord-Koreas forskningssenter for kjernekraft. Guidene (de jobbet alltid to og to) opplyser selvsagt ikke noe om dette, det er jo ikke en gang sikkert at de visste det. På en utflukt som er så planlagt at de kun kan stanse på forhåndsgodkjente toaletter for å tisse.
Kunnskapsrik og analytisk
«Fasciststaten Nord-Korea» er en spennende reise både fordi den er er så regissert og preget av forbud, men også fordi Terje Albregtsen tilfører så mye kunnskap og analyse han henter fra et annet sted. Vi merker at vi har med en forfatter som tenker og analyserer mye – og at han har et personlig ståsted. Det er med på å gjøre boken levende. Og jeg kan bare forestille meg hvor mange timer han har brukt i etterkant på å studere detaljer i bildene han klarte å få tatt.
Storebror ser deg uansett
Jeg tenker at for min del er det ikke så farlig om Nord-Korea er kommunistisk eller fascistisk. Venstresiden, altså kommunistene, har alltid hatt et bedre budskap å selge inn enn høyresidens fascister. Men i praksis er det vel sånn at begge ideologier virker like undertrykkende og onde på menneskene som er tvunget til å leve under dem. Storebror ser deg uansett om du er klassefiende eller av en annen rase.
Kampen for den ideologiske samlingen pågikk over hele landet i hver by i en uke etter feiringen. Hver enhet ordnet med møterom der de installerte skrivebord og partisekretærene talte med skarp stemme og smalt i skrivebordet. Foran skrivebordet sto folk med bøyd hode og sukket oppgitt mens de bet seg i leppa og svelget tunge tårer.
(Fra Bandis novelle «Spøkelsesbyen»)
Odd Karsten Krogh 