Kategori: Reise

En av disse fine julidagene, dro jeg på en liten midtukeferie. Til São Paulo, en av verdens største byer. Størst på den vestlige – og også på den sydlige – halvkule. Brasília kan være den egentlige hovedstaden i Brasil så mye den bare vil, Rio de Janeiro kan være byen alle drømmer om å se en gang i livet, men det er i São Paulo at det brasilianske miraklet virkelig har utfoldet seg. Og økonomi kan som kjent være viktig for byutvikling. São Paulo er ikke lenger bare størst, den er blitt noe mer.

Når man lander i São Paulo – denne gangen på den «lille» flyplassen Congonhas midt i byen – er noe av det morsomste selve innflyvningen. Man flyr jo gjerne over São Paulo en halvtimes tid uten at skyskraperutsikten endrer seg nevneverdig , byen har hverken begynnelse eller slutt. Her nede må det være et helvete å bo, tenker man der man titter ut over alle skyskraperne på høyre side. Så feil kan man ta. Flyet bestemmer seg for å stupe ned over skyskraperne og lande på en av rullebanene, som virker nøye avstemt til den minimumsdistansen en Airbus 319 trenger for å lande. Siden kineserne ikke har fått fart på lyntogene i Brasil ennå, betyr det at det lander et fullastet fly fra Rio her sånn cirka hvert femte minutt. Sånt blir det kaos av hvis det oppstår den minste lille forsinkelse. Og det gjør det ofte, siden Congonhas ofte er stengt i morgentimene på grunn av tåke. Jeg blir denne gangen flyttet frem til et tidligere fly i den berømte «Luftbroen», men ender opp med å ta av to timer etter det opprinnelige flyet mitt – etter at tre avganger ble slått sammen.

Men taxien suser avgårde på nybygd bymotorvei og vi er fremme ved Avenida Paulista på bare tyve minutter.  Uansett hvor mye man snur og vender på det og hvor mye São Paulo vokser i alle retninger, så er det Avenida Paulista som er São Paulos virkelige sentrum. Den store avenyen ligger på en slags åsrygg, altså øverst i sitt område. For over hundre år siden var dette alleen hvor alle de store herregårdene lå, med enorme hager og parker nedover på begge sidene av åsen. I dag har herregårdene lagt på seg opptil femti etasjer og hagene er forvandlet. På den ene siden av Paulista har vi i dag bydelen Jardins – hagene – som er det dyreste strøket i verden etter Manhattan. I lille Rua Oscar Freire, en gate som minner om Hollywood, ligger butikker du knapt har råd til å gå inn i, her handler de rikeste av de rike. Utenfor de dyre cafeene står det parkert Maserati og Bentley, sistnevnte med sjåfør. På den andre siden av Paulista ligger bydelen Bela Vista – fin utsikt. Dette var definitivt mindre fint inntil for ti år siden, nå har også dette området beveget seg oppover i hierarkiet. Men fremdeles er «Hagene» finere enn «Fin utsikt», selv om plassmangelen i São Paulos indrefilet nå gjør sitt beste for å viske ut skillet.

Til tross for den travle Fifth Avenue-følelsen man får oppe på avenyen, opplevelses dette som et godt sted å være. Her ligger det berømte MASP-museet, Trianon-parken med tropiske planter og klinende byborgere på benkene. Et par kultursentre. Kinoer, teatre, shopping i verdensklasse og store luksushoteller. Det er fire metrostasjoner på den 2. 5 km lange strekningen som utgjør Avenida Paulista. Og dessuten minst fire enorme bokhandler. På Livraria Cultura tilbringer jeg et par timer. Siden Cappelen Damm ennå ikke har utgitt noen guidebok om São Paulo, kjøper jeg boken Piecing Together São Paulo. De unge brasiliansk-amerikanerne Gabriel og Aron Lesser vokste delvis opp i São Paulo, delvis i USA. De utga tidligere i år en alternativ guidebok til denne en av verdens største megabyer, og det med vekt på det alternative og det bærekraftige som det så fint heter. Siden det er gått tredve år siden mitt første skrekkslagne møte med denne megabyen, tenker jeg at det kan være lurt med noen unge mennesker til å guide meg inn det nye São Paulo.

Min favoritt forblir likevel det eviggrønne Casa das Rosas, Rosehuset, et litteraturhus med uteservering midt ute i en stor rosehage. Selv for den som er mindre interessert i poesi er det godt å være her. I motsetning til Rio de Janeiro er det heller ikke for varmt til å sitte ute her i São Paulo. Luften er sannsynligvis forurenset, men det merker du ikke. Fra rosehagen på Avenida Paulista tar det rundt tre og en halv time (!) å kjøre ut til periferien av byen, hvor de voksende fattigstrøkene ligger som et pulserende belte. En bekjent av meg har bodd der i rundt tredve år, men kan fremdeles ikke veien hvis hun må kjøre selv. Hun er nødt til å ta bussen for å finne frem. Denne periferien, som jeg selv bare har fløyet over, skal visstnok alltid være i forvandling.

Jeg bestemmer meg for å starte neste dag et helt annet sted, nemlig i den japanske bydelen Liberdade. Den effektive metroen med elektronisk billettsystem og fungerende sperreporter tar meg hit på null komma niks. Det er kanskje litt trangt, men definitivt effektivt. Liberdade byr på en stemning som kan minne om Tøyensenteret en tidlig morgen. Gatelysene er formet som pagoder og det henger papirlykter der resten av São Paulo må nøye seg med halogen. Gamle menn sitter på dørstokkene og leser japanske aviser. Det lukter sånn asiatisk frukt som lukter råttent. Jeg roter meg inn i en bokhandel hvor alt er på japansk. Innehaversken spør – på portugisisk – om hun kan hjelpe meg med noe. Det kan hun jo ikke, her er alt helt gresk.

Japanerne kom til Brasil rundt 1908, da sistnevnte land hadde opphevd slaveriet og trengte ny arbeidskraft på kaffeplantasjene. Japanerne fikk bedre muligheter her enn i hjemlandet, de var arbeidsomme og flinke jordbruksarbeidere. Dessuten var de billigere – siden de var så små av vekst, fikk de dårligere betalt enn sine europeiske kolleger. Med minst halvannen million japanere i Brasil er dette den største japanske kolonien utenfor Japan. De utgjør kanskje det nærmeste Brasil kommer en distinkt innvandrergruppe på grunn av utseendet og språket. La oss hurtig tilføye at også japanerne snakker perfekt portugisisk og på nesten alle måter er blitt veldig brasilianske på de hundre årene de har bodd her. Matmessig har sushi forlengst satt sitt preg på Brasil. I São Paulo får du antagelig den beste sushien i verden etter Tokyo. Og den beste pizzaen i verden etter Napoli. For São Paulo er også den største italienske byen i verden utenfor Italia.

Det tar da også bare noen minutter å gå bort til den store katolske katedralen Sé, hvor Brasil ser latinsk ut igjen. Plassen foran den staslige kjempekirken syder av liv. Det er mange uteliggere her i det gamle sentrum, en sjeldenhet i Brasil, som har forsøkt å renske opp i storbyenes prestisjestrøk. I alle land, og særlig i land med skjev fordeling, synes man at fattigdom er best når den ikke synes. Men her i landets økonomiske muskel synes den – og kontrasten blir veldig stor.

Å gå rundt i São Paulos gamle sentrum er interessant, her lå verdensdelens høyeste hus en gang på 1930-tallet, her er det sydende liv rundt lunsjtider, men ikke på kvelden. Litt lenger opp i byen, to metrostasjoner unna, finner vi den gamle jernbanestasjonen Luz. Den ser ut som den er britisk, noe den visstnok også er. Bygget opp i Glasgow og fraktet hittil den andre siden av verden. En gang var klokketårnet høyt og symbol på velstand. I dag går det fremdeles noen lokaltog til Luz-stasjonen og bygningen er fremdeles staselig der den skinner mot den tropiske parken med europeiske skulpturer på en andre siden av veien. Det er dette som er Brasil – umiskjennelig tropisk og umiskjennelig europeisk på samme tid.

I den nederste enden av Luz-stasjonen befinner det seg et nyskapende museum. Museet for det portugisiske språk har sin selvsagte plass her i verdens største portugisisk-talende by (du ville bli forbauset over hvor langt nede på den listen Lisboa ligger). Museet er blitt kjent for sin nyskapende bruk av teknologi i litteraturformidlingen. Utstillingene skifter ofte og vi er så heldige å få med oss en poesifestival. Poesien, dette litteraturens stebarn som ingen interesserer seg noe særlig for, har fått et kraftig løft her i São Paulo. Og det først og fremst på grunn av måten den formidles på og ved å inkludere folket selv.

Etter et besøk på dette museet føles det naturlig å fortsette med graffiti. På tyve minutter tar metrôen oss til en helt annen kul kant av byen, til Vila Madalena. Her kan man nyte gatekunst og en pizza, som jo også er en av São Paulos spesialiteter. Det er egentlig utrolig godt å være i São Paulo. I hvert fall i de rikere bydelene. Da jeg skal ut med noen gamle São Paulo-bekjente på kvelden, det er tyve år siden sist, blir jeg minnet på at skillet mellom bydelene «Fin utsikt» og «Hagene» har noen fordeler fremdeles. Vi spiser middag på Violeta på fiffegaten Rua Augusta, men på gal side av Avenida Paulista. Ikke uten grunn. Her bor det nemlig færre innflytelsesrike borgere og protestene mot nattåpne utesteder har ikke fått like stort gjennomslag ennå. Det er her, på en stappfull nattcafé i Rua Augusta at jeg innser hvor morsomt det kan være i Vestens virkelig store byer. Hele døgnet.