Kategori: Bøker

Miradouro de São Pedro de Alcântara. Bøker du kan lese på benk i Lisboa

Miradouro de São Pedro de Alcântara er selvsagt omtalt i Lonely Planets nye Lommekjent-guide til Lisboa. Likevel er det ikke altfor folksomt her oppe på byens mest romantiske utsiktspunkt. Her er det fin utsikt over elven og slottet og deler av Lisboa. Et velsignet sted for byens innbyggere og tilreisende å kline på benk. Eller lese bok. Det er påfallende mange som leser her oppe. Jeg pleier selv å gjøre det, for atmosfæren innbyr til det, i hvert fall utenom den verste turistsesongen. Noen ganger blir det med hektisk blaing i guidebok, andre ganger noveller eller deler av en roman.

Hva passer det så å lese her oppe på Miradouro’en? Hva leser helst portugiserne selv? Heldigvis for oss, så har Portugal en forkjærlighet for internasjonale romaner når de skal hygge seg. Heldigvis, for det betyr at vi ganske enkelt kan kopiere stilen når vi nå etter hvert også kan sitte på benk i Norge. Ved litt tankespinn rundt benkene i Miradouro og den nye Lommekjent-guiden til Lisboa har jeg altså laget meg en komplett liten innkjøpsliste:

La oss først få unna det verste og eliminere topp tre fra den portugisiske topplisten, slik vi kjenner den fra tidsskriftet Expresso og bokhandelen Fnac i Lisboa. Jeg vil aldri bli sett på benk med selvhjelpsboken «Fri deg fra giftige tanker». Eller «Rop til meg med lavere stemme», en 21-dagers kur for å få det bedre med barna dine. Heller ikke vil jeg lese slankeboken Dieta Única, selv om jeg muligens kunne trengt den. På fjerdeplass kommer vi endelig til første skjønnlitterære bok.

Den engelske spionen er Portugals mest leste krim denne våren
Den engelske spionen er Portugals mest leste krim denne våren

Daniel Silva og The English Spy ligger høyt på boklistene i Portugal denne måneden. For portugiserne bedre kjent som O Espião Inglês. Bastion forlag har utgitt de siste bøkene av Daniel Silva på norsk, men ikke kommet frem til denne i serien om den israelske kunstrestauratøren Gabriel Allon, som samtidig også er Israels dyktigste spion. I denne boken trekkes forbindelseslinjer fra islamsk terror til IRA. Høres også så politisk ukorrekt ut sett fra Norge at jeg tror jeg blir nødt til å lese den.

Paula Hawkins’ Piken på toget (A Rapariga no Comboio) ble årets mest solgte krimroman i Portugal i 2015. Ulidelig spennende bok som holdt Reese Witherspoon våken en hel natt. Det har hun selv sagt på sin Instagram-profil. Også i Norge har denne boken gått unna, den er utgitt på Bazar forlag. «Helt til den intense slutten sitter man og gjetter på hvem morderen er. Jeg tok feil.» HARALD BIRKEVOLD, STAVANGER AFTENBLAD

Vi kommer heller ikke utenom Elena Ferrante her nede i sydvest. Hun leses ivrig på benk i Lisboa. Først og fremst A Amiga Genial, Mi briljante venninne. Ja, hun er her også. Av portugisisk skjønnlitteratur finnes en ny potensiell godbit av en roman på plass 9.  Alentejo Prometido (Det lovede Alentejo) av Henrique Raposo. Her forteller journalisten i tidsskriftet Expresso om sin egen familie, som kom fra regionen Alentejo til Lisboa på 1960-tallet.  En slags road movie eller klassereise, altså. Boken har vakt berettiget oppsikt i Alentejo  på grunn av at den skildrer mindre heldige regionale særtrekk, som dødshjelp, incest, voldtekter og vold i hjemmet. Jeg skjønner dem godt, der på den andre siden av elven, dette hadde heller ikke jeg likt.

Når blir lei av å lese på benk, kan du gå ned gjennom bakgatene. Kanskje finner du da scener som dette.
Når blir lei av å lese på benk, kan du gå ned gjennom bakgatene. Kanskje finner du da scener som dette.

Nevnte jeg byens to store sønner, Fernando Pessoa og José Saramago? Ikke det? Du burde lese begge, for intet passer bedre på benk i Miradouro de São Pedro de Alcântara enn de to. Men det er klart, er du norsk turist med dårlig tid og skal først sitte litt på benk i Lisboa med bok, er det vel mest naturlig at du leser i Lonely Planet og planlegger neste trekk i denne fantastiske byen.

Per Knutsen: Broren til Hugo

Moren setter seg for å hvile. Erkki vil opp på fanget, men hun er trøtt og orker ikke. Han går ned på kne og holder rundt henne, legger øret inn mot magen hennes og hører på innvollene som arbeider der inne. Hjerteslagene, tunge og seige, går inn i hjernen hans og ut gjennom det andre øret. «Ei», sier hun. «Ei, ei». Hun vrir seg og vil tvinge ham vekk, men rekker det ikke før faren kommer inn. «Du ødelegger gutten», sier han. «Det blir ikke mannfolk av sånt». Han legger hånda under morens hake, løfter hodet hennes opp mot seg og sier, «Smil. Smil, for faen».

VAKKER, VIKTIG OG VOND

Per Knutsens nye roman Broren til Hugo er veldig vakker, veldig viktig og veldig vond. Familien er kanskje noe av det farligste vi har. Her blir vi kjent med en fattig og ressurssvak familie som lukker seg rundt individene sine og kveler dem. Samtidig må familien forsvare seg mot omverdenen. Faren har vært østfrontsoldat og moren er finsk innvandrer. Ingen av delene var noe omgivelsene tok lett på i årene etter krigen.  At de to sønnene Hugo og Erkki er homofile gjør helvetet fullkomment.  Ja, jeg kalte romanen vakker. Og det er forfatterens skyld. Det er mesterlig av Per Knutsen å lage et vakkert portrett av noe som er så vondt.

EN ROMAN MED MANGE LAG

Hva skal man si om en roman som inneholder så mye i så mange lag? Jeg synes min kollega Anne Østgaard sa det så fint i artikkelen hun skrev her på Forlagsliv: «Broren til Hugo sitter lenge i. For meg har boken vært en stor og nærmest rystende leseropplevelse. Det er slik god litteratur skal være. Da er det ofte vanskelig å finne de rette ordene, uten å høres banal eller svulstig ut.» Selv ga jeg boken i presang til min gode venninne Marianne, slik at jeg skulle få noen å snakke med om boken. Og få noen flere innspill til et blogginnlegg. Akkurat det ble det noen gode samtaler og nye formuleringer av. 

IKKE BARE EN SKILDRING AV NORGE PÅ 50-TALLET

Broren til Hugo virker ved første øyekast som en skildring av Norge på 50-tallet. En epoke preget av fattigdom og homofobi. Livet på bygda før internett. Mange som har hatt veldig greie A4-liv – altfor mange lever sånne liv i Norge – kan nok bli fristet til å tenke at det stopper der, at dette er en epoke som er forbi. Vel, jeg tviler på det. Og det blir for lettvint å avskrive Per Knutsens homotematikk som noe vi kan sette i bur og betrakte utenfra. Da han utga Å salte et hjerte i 2001 var det en bibliotekar som anbefalte boken varmt. Men samtidig omtalte hun den som «en typisk voksenbok som belyser vanskelige problemer de fleste av oss slipper å tenke over». Når jeg leser sånt, tenker jeg at vi burde tenke mer. I hvert fall er ikke Broren til Hugo noen vanskelig voksenbok. Derimot er den en enormt god roman som gir oss alle ny anledning til å tenke over livet og hvordan vi ofte kompliserer det for hverandre.

BARNETS BETINGELSESLØSE KJÆRLIGHET 

Mange har det nok som i denne boken, selv i vår tid. Noen er fremdeles fattige selv om fattigdommen synes på en annen måte i dag. Homser lever fremdeles vanskelige liv på små plasser. Og parallellene til norske muslimske jenter og gutter som vokser opp i kontrollerende miljøer er skremmende. Likevel, det sterkeste i denne boken for meg blir den betingelsesløse kjærligheten barn kan føle for sine foreldre – og skuffelsen over at den ikke er gjengjeldt. Kjærligheten foreldre føler for sine barn krever nemlig ofte noe tilbake. Og siden barna higer etter kjærlighet, blir de lett ofre.

PRISEN FOR FORSONING

Per Knutsen skildrer hvor vondt det gjør for Hugo at han må velge vekk foreldrene for å kunne være seg selv. Det er jo et valg som må tas om og om igjen, for så lenge foreldrene er i live, lever ofte håpet om en forsoning. Men så vet man at den forsoningen er en illusjon og at kjærligheten fra dem ikke er betingelsesløs. Betingelsen er å gi opp seg selv. Hvis ikke, ingen forsoning. Hugo og særlig Erkki elsker foreldrene på tross av alkohol og vold, mens foreldrene begrenser sin utdeling av følelser. Vi får innblikk i at foreldrene selv har hatt det usedvanlig vanskelig som barn. Jeg synes også egentlig mest synd på foreldrene i denne boken. Men de fortjener det ikke.

HOMOFILI – DEN STØRSTE ULYKKEN AV DEM ALLE 

Dette er en verden hvor foreldrene ikke har mange verktøy i kassen når det kommer til relasjoner. Og i tillegg opplever de den største ulykke som kan ramme foreldre: de får homofile barn, faktisk to. Hvis Hugo hadde kunnet se ham klart, ville han ha skjønt at også Erkki er rammet. Den samme forbannelsen ligger over ham som over Hugo, han er fylt av det samme helvetes svineriet som moren snakker om. I sin homofobi er nok disse foreldrene ikke noe unntak, men mer som folk flest. Fattigdom og uvitenhet gjør dem om mulig enda mindre i stand til å takle situasjonen. Faren velger alkohol og vold. Moren lukker seg inne i selvforakt. Begge er villig til å begå overgrep for å få sønnen på rett kjøl.

VEIEN UT

Det som hindrer utviklingen for brødrene Hugo og Erkki er nok også at det ikke finnes gode forbilder. Selv ynkelige forsøk på å finne kjærlighet hos andre homofile blir mislykkede fordi også de forakter seg selv. Derfor forblir foreldrene de eneste Hugo og Erkki har her i verden. Kanskje ser sønnene mer i foreldrene enn det det er. Kjærlighet gjør jo blind. Jeg tenker at det storsinnet foreldrene utviser overfor sin yngste sønn etter hvert, kanskje i virkeligheten er skyldfølelse. Men akkurat med dette grepet viser Per Knutsen at det er en vei ut.

ASSOSIASJONER TIL ANNE B. RAGDE

Det er noe med Per Knutsens bok som gjør at jeg kom til å tenke på TV-serien Berlinerpoplene av Anne B. Ragde. Jeg vet at det ikke er noen åpenbar link her, kun mine egne assosiasjoner. Men også Broren til Hugo er dramatisk, fortettet, varm – og til og med underholdende. Om det er tilfeldig vet jeg ikke, men i Adresseavisen denne uken leste jeg følgende:

Jeg er snart ferdig med Per Knutsens «Broren til Hugo», som er veldig bra, sier Anne B. Ragde til Adresseavisa.

Kristian S. Hæggernes. Om å jobbe på besinstasjon

De siste dagene har jeg hygget meg i selskap med romanen Fettere & kusiner av Kristian S. Hæggernes. Njål er rundt tredve år og bor hjemme hos foreldrene sine fremdeles, i kjellerstuen på Flaktveit i Åsane utenfor Bergen. Njål har oddsene mot seg. Han er litt asosial, litt aseksuell, litt nerd. Han har hoppet av studiene og jobber på bensinstasjonen rett over gaten. Han har andre interesser enn de andre han kjenner. Han er dessuten homofil og har liten tiss. Altså alle odds mot seg. Det fremgår ikke entydig av boken hvilke dårlige odds som er årsaken til de andre. Njål er bare annerledes. Og samtidig litt som alle oss andre.

Det skjer ikke noe særlig i Njåls liv. Det har ikke endret seg noe særlig siden han var fjorten. Han deltar liksom litt halvveis i livet til sine fettere og kusiner uten at de interesserer ham så veldig. Njål er jo sammen med dem bare fordi de er i slekt, han liker dem ikke egentlig. Den eneste han følte seg litt beslektet med var onkel Sverre, men han døde av kreft. En gang hadde han et slags vennskap med fetteren Stian. Stian pleide å like at Njål tittet på ham da de var i puberteten. Dette vennskapet tok slutt da Njåls utstrakte hånd kom litt for nær. Under lesningen begynner vi å lure litt på om den flaue episoden har fått større innvirkning på Stians liv enn den har hatt på Njåls.

Etter den dagen eksisterte jeg knapt for ham, og til en viss grad er det slik ennå. Vi møtes selvfølgelig nå og da, men da er det som regel med øvrig familie rundt oss, og uten at vi trenger å forholde oss direkte til hverandre. Vi har lite eller ingenting å snakke med hverandre om. Jeg har mislyktes som akademiker og jobber på bensinstasjonen mens han er en av byens mest vellykkede eiendomsmeklere. Han er en heterosuksess med kone og barn og stort hus og to biler, mens jeg er en homofil jomfru som bor i kjelleren hos mor og far.

Njål innså tidlig at han aldri kom til å få noen kjæreste og at det ikke var noen vits i å prøve. Njål er det vi kan kalle lite attraktiv. Mislykket. Tykk, ufiks og liten tiss. Å avfinne seg med at han antagelig aldri skal ha noen kjæreste gjør noe med den personlige hygienen også. Hva er egentlig vitsen med å vaske seg under forhuden flere ganger i uken når ingen noensinne skal komme nær den? Njål løser hygieneproblemet med å bevege seg mindre for ikke å svette. Sånt blir du tykk av.

Kristian S. Hæggernes er en mester i å skildre det flaue på en likefrem og direkte måte, men uten at det blir frastøtende. Njål er antagelig en type vi ville foraktet i det virkelige liv. Det er ikke lov å være utrent i dagens Norge, landet hvor det å jobbe i kassa på Rimi er et skjellsord. Men i romanen får vi stor sympati med Njål og støtter ham også når slektningene forsøker å ordne opp i livet hans. Han vil jo ikke dette. Han har ingen mål i livet i det hele tatt og vi synes plutselig at det er greit. Vi misunner ham kanskje litt?

Og så har han jo noen venner, snarere bekjente, som han går på kino med av og til. Njål gjør helst ting alene, som å gå på vinyljakt i platebutikker eller bare sitte hjemme. De han svermer for blir kjærester med hans nærmeste venner og slektninger. Njål trøster seg med potetgull og går på konserter. Yndlingskomponisten er polske Karol Szymanowski, ikke et opplagt valg for de fleste av oss andre. Interessen for gamle Star Trek-episoder er lettere å kjenne igjen. Stort sett lever Njål et liv vi kjenner igjen fra vi var fjorten år. Det er bare det at Njål er tredve år, Njål står på stedet hvil og stedet hans er et annet enn de andres sted.. Det er faktisk fornøyelig å lese om det. Men under gnurer den bunnløse ensomheten.

hæggerFettere og kusiner er Kristian S Hæggernes’ første roman. For øvrig hans sjette bok siden han debuterte i 2004. Dette er en av de mange gode bøkene som nok går litt for upåaktet hen i et sommerlig Norge. Den fortjener mye mer enn det. Kritikerne har oppdaget den. Jeg skulle ønske at også leserne oppdaget den. For dette er både interessant, morsomt og gjenkjennelig. Og litt trist. Du behøver ikke være tykk, homse, nerd eller ha liten tiss for å synes det.

Hæggernes har en evne til å si ting rett ut uten at det blir flatt. Fortellerstemmens oppriktige nerve bekrefter at dette er et forfatterskap man bør følge godt med på. Susanne Hedemann Hiorth, Dagens Næringsliv

PS. Jeg brukte et reklamebilde fra Shell øverst, da jeg syntes det passet. Men jeg husker ikke om Njål jobbet på Shell, Statoil eller noe annet.

Michel Houellebecq – Underkastelse

Vi nærmer oss raskt utgivelsen av Michel Houellebecqs Underkastelse i norsk språkdrakt. Tom Lotherington har oversatt den til norsk. I anledning av at vi nå har laget forhåndseksemplar (ikke korrekturlest) til bokhandlerne, er det på tide å varsle om den kommende begivenheten igjen.

Det er utrolig hvor fort politikken kan settes i bevegelse og samfunnet komme ut av kontroll. Hardt opparbeidede rettigheter er ingen selvfølge. Michel Houellebecqs Underkastelse trekker opp hittil utenkte politiske scenarioer for Frankrike i 2022. Et Frankrike som minner om både det politiske forliket i Sverige i 2014 og borgernes rettigheter i Russland anno våre dager.

I Frankrike 2022 samler alle såkalte «innvandrervennlige» partier seg om et politisk forlik for å kunne holde landets største parti, Nasjonal Front, utenfor regjeringskontorene. Dermed får Frankrikes muslimske folkeparti både presidenten og hånd om utdanningspolitikken i det som kan kalles en politisk hestehandel. Man er med på å utføre en politikk man er uenig i for å få noe igjen på andre områder. Dette virker vel velkjent også for oss i Norge?

I fremtidens Frankrike er det først og fremst kvinnene som merker endringen. De trekkes ut av arbeidslivet mot høy kontantstøtte for å bli hjemmeværende. Dermed synker de offisielle arbeidsledighetstallene og venstresiden jubler. Obligatorisk skolegang blir redusert og den er plutselig basert på islam, som den samlende for Bokens tre religioner. I tillegg blir en sømmeligere klesdrakt innført for kvinner og flerkoneri blir tillatt, mens likekjønnede ekteskap inntil videre fortsetter som før – de liberale har fått sitt. Houellebecqs hovedfigurer er også denne gang en kåt, halvgammel intellektuell mann og hans likesinnede, som under det nye regimet ser nye muligheter for å få tømt seg i femtenårige jomfruer. Som vanlig hos Houellebecq er ikke dette personer man blir godt kjent med eller glad i, man bare følger dem.

Siden verden ser ut som den gjør i 2015, blir all harselas med islam betent. Boken ble jo også utgitt under attentatuken i Paris i januar 2015. Det er faktisk bare noen få måneder siden. Underkastelse er likevel ikke helt det som media har fremstilt den som, slik jeg selv opplever denne boken. Lesing er subjektiv opplevelse og Michel Houellebecqs egne uttalelser er aldri til stor hjelp. De politiske hendelsene i boken er selvsagt oppsiktsvekkende, men de skjer samtidig så fort at det er vanskelig å tro ordentlig på dem. Den virkelige handlingen foregår i menneskene, som det blir færre av. Mange mennesker forsvinner foran øynene på oss i denne romanen. Kvinner, jøder og homser blir borte fra det offentlige rom. Det tar bare noen uker for nasjonen å begå kulturelt selvmord. Mye av boken foregår i dialogform mellom intellektuelle og halvintellektuelle, ved middagsbord med mye dyr vin og – som så ofte hos Michel Houellebecq – i seng med ivrige ungjenter. Dette er dialoger vi med litt ond vilje kjenner igjen fra vår egen virkelighet, patetiske forsøk på å forklare samfunnsutviklingen og forsvar for egne handlinger.

houellebecq

Hos Michel Houellebecq er det mye å glede seg til for den som liker klinisk satire og presise beskrivelser. Jeg tar til slutt med et sitat jeg selv godt kan relatere meg til: Universitetsstudier i humanistiske fag fører som alle vet til nærmest ingenting, bortsett fra for de flinkeste studentene som kan gjøre karriere som universitetslærere i humanistiske fag – vi har kort oppsummert den ganske snodige situasjon der et system ikke har noe annet siktemål enn å reprodusere seg selv, med en tilhørende grad av svinn på 95%. Disse studiene er imidlertid ikke skadelige, og kan til og med ha en marginal nytteverdi.