KYOTO, JAPAN: Japan-billettene ble bestilt før pandemien, men lot seg først realisere nå. Dette blir en kavalkade av naive førsteinntrykk. Japan har liksom bare ligget der uten at jeg har tenkt på å dra dit. Det viste seg å være dumt, det er et fantastisk ferieland., Forkunnskapene mine baserer seg på et brevvennskap med en pike fra Kyoto på 60-tallet, hun het Suzuki Suzuko og lærte meg til og med litt japansk. Dessuten har jeg sett Blue Eye Samurai og Giri/Haji på Netflix. Dere som kan mer om Japan er velkomne til å kommentere. Men for et land!
KYOTO, JAPAN: The Japan tickets were ordered before the pandemic, but were only realized now. This will be a cavalcade of naive first impressions. Japan has kind of just been there without me thinking about going there. It turned out to be stupid, it’s a wonderful holiday country., My prior knowledge is based on a pen-friendship with a girl from Kyoto in the 60s, her name was Suzuki Suzuko and she even taught me some Japanese. Also, I’ve been watching Blue Eye Samurai and Giri/Haji on Netflix. Those of you who know more about Japan are welcome to comment. But what a country!
Det tok sin tid å komme gjennom passkontroll og toll. Mye papir måtte fylles ut. Japanere er på enkelte områder svært byråkratiske og lite digitaliserte. Men etterpå gikk det greit å kjøpe metrobillett til Shinagawa, deretter hurtigtoget Shinkansen til Kyoto. Alle er hjelpsomme og blide, men vi har allerede funnet ut at ingen snakker engelsk. Shinkansen er mindre luksuriøs enn man skulle tro, men den går fort. Siden vi ikke fikk plasser ved siden av hverandre benyttet jeg tiden til å beundre tastaturet til PC-en hos min sidemann, samt smugtitte på den unge damen til venstre – hun var stylet som en manga-figur og hadde kosedyr festet til den rosa trillekofferten. Japan, bring it on!
It took time to get through passport control and customs. A lot of paper had to be filled out. In some areas, the Japanese are very bureaucratic and not very digitized. But afterwards it was fine to buy a subway ticket to Shinagawa, then the high-speed Shinkansen to Kyoto. Everyone is helpful and pleasant, but we have already found out that no one speaks English. The Shinkansen is less luxurious than you might think, but it goes fast. Since we didn’t get seats next to each other, I used the time to admire my sidekick’s PC keyboard, as well as peek at the young lady on the left – she was styled like a manga character and had stuffed animals attached to the pink trolley case. Japan, bring it on!
Jeg kan anbefale Hotel Granbell, som ligger midt i geisha-strøket Gion. Spørsmålet var vel om vi skulle støte på en ekte geisha, for de er ganske sky. I resepsjonen snakket de minimalt med engelsk, det var vi nå vant til. Likevel gikk det greit å gjøre seg forstått. Rommet var ikke ledig før sjekk inn-tiden om tjue minutter, så vi måtte vente litt. Vi fikk inntrykk av at det handlet mer om et prinsipp enn at rommet ikke var klargjort. I mellomtiden hadde hotellet en onsen, et offentlig bad. Det mest minneverdige med det var ritualet med å sitte på skammel for å vaske seg før man gled ned i 43 grader varmt vann. Der var det forbudt å fotografere, heldigvis.
I can recommend Hotel Granbell, which is located in the middle of the geisha district of Gion. The question was whether we would encounter a real geisha, because they are quite shy. At the reception they spoke minimal English, we were now used to that. Nevertheless, it went well to make ourselves understood. The room was not available until check-in time in twenty minutes, so we had to wait a bit. We got the impression that it was more about a principle than that the room had not been prepared. Meanwhile, the hotel had an onsen, a public bath. The most memorable thing about it was the ritual of sitting on a stool to wash oneself before sliding into 43 degree hot water. Fortunately, photography was forbidden there.
Rett utenfor hotellet var det også en automat for drikke og mat. Japanere elsker å handle fra automater og det fungerer veldig bra. Dette kan kanskje henge sammen med mangel på arbeidskraft overalt. Mye er automatisert, som bestilling av mat på restaurant, kjøp av billetter og annet. Det fungerer bra også for turister for det er (ofte) en instruksjon på engelsk. Derimot er betaling på slike steder vanskelig med utenlandske kredittkort. Derfor gjelder det å ha kontanter eller såkalte «betalingskort» som er ment for transport, men også kan brukes til å handle på 7-Eleven. Disse kortene kalles Suica eller Pasco og kan fylles på i automater. Akkurat mens vi var der var det mangel på slike korte på grunn av tilgangen på mikrochips! Japan overrasket på enkelte områder. Men på flyplassen kan man kjøpe såkalte Welcome Suica-kort. Vi fylte på med cirka fire hundre norske kroner (førti dollar) og det holdt i massevis for en uke og sparte oss for å stå i kø hver gang vi skulle ha en metrobillett.
Right outside the hotel there was also a vending machine for drinks and food. Japanese people love to shop from vending machines and it works very well. This may be linked to a lack of labor everywhere. Much is automated, such as ordering food at a restaurant, buying tickets and so on. It also works well for tourists because there are (often) instructions in English. In contrast, paying in such places is difficult with foreign credit cards. Therefore, it is important to have cash or so-called «payment cards» which are intended for transport, but can also be used to shop at 7-Eleven. These cards are called Suica or Pasco and can be topped up in machines. Just while we were there there was a shortage of such cards due to the availability of microchips! Japan surprised in some areas. But at the airport you can buy so-called Welcome Suica cards. We filled up with approximately four hundred Norwegian kroner (forty dollars) and it lasted a lot for a week and saved us from standing in line every time we needed a metro ticket.
15:00- Vi fikk nå lov til å sjekke inn. Det første vi så var toalettet! Å gjøre sitt fornødne blir aldri mer det samme: oppvarmet sete, dusj og føn etterpå – med kontrollpanel på veggen (ta med lesebrillene!). Rommet var ellers pent, men minimalt. Jeg tenker at japanere antagelig reiser uten bagasje. Det var faktisk inget sted man kunne gjøre av kofferten eller henge klærne. Dette skulle vise seg å være regelen mer enn unntaket på japanske hoteller. For oss europeere som er mindre disiplinerte enn japanere ble det derfor ganske rotete etter hvert. Man måtte også be om rengjøring av rommet hvis man ville ha det. Men det ble levert rene håndklær på døren hver dag. Dette vennet vi oss til etter hvert og hotelloppholdene i Japan ble veldig hyggelige.
3 p. m. We were now allowed to check in. The first thing we saw was the toilet! Doing what you need to do will never be the same again: heated seat, shower and hairdryer afterwards – with a control panel on the wall (bring your reading glasses!). The room was otherwise nice, but minimal. I think Japanese people probably travel without luggage. There was actually no place to put down the suitcase or hang the clothes. This would prove to be the rule more than the exception in Japanese hotels. For us Europeans, who are less disciplined than the Japanese, it therefore got quite messy after a while. You also had to ask for the room to be cleaned if you wanted it. But clean towels were delivered to the door every day. We gradually got used to this and the hotel stays in Japan became very pleasant.
Dette er teatret i Kyoto. Her var det mange forestillinger for turister, av typen te-seremoni, geisha-dans og tradisjonelt japansk teater. Det siste seg at alt var utsolgt måneder i forveien, så for turister gjelder det å planlegge. Vi visste jo dette, em hadde valgt å planlegge andre ting under vår første tur til Japan.
This is the theater in Kyoto. Here there were many shows for tourists, such as tea ceremony, geisha dance and traditional Japanese theatre. It turned out that everything was sold out months in advance, so for tourists it is important to plan. We knew this, we had chosen to plan other things during our first trip to Japan.
Ikke langt fra hotellet, på den andre siden av elven, lå det smale smuget Ponto-chô, en lang gågate med fine restauranter, barer og nattklubber. Hyggelig opplyst av japanske lykter. Vi havnet opp et sted oppe i annen etasje (husk å ta av skoene først) med utsikt over elven. Der fikk vi drukket sake og spist god mat. Porsjonene er små, unntatt dessertene. Prisene er lave sammenlignet med Europa. Vegetarianere vil nok slite litt i Japan. Husk at selv omeletter kan bli servert med et dryss av malt fiskeskinn!
Not far from the hotel, on the other side of the river, was the narrow alley Ponto-chô, a long pedestrian street with fine restaurants, bars and nightclubs. Pleasantly lit by Japanese lanterns. We ended up somewhere on the second floor (remember to take off your shoes first) with a view of the river. There we drank sake and ate good food. The portions are small, except for the desserts. Prices are low compared to Europe. Vegetarians will probably struggle a bit in Japan. Remember that even omelettes can be served with a sprinkling of ground fish skin!
Dette er et lite utsnitt av frokostbuffeten på hotellet. Det var stort utvalg til frokost. Men for en som ikke er vant til hverken fisk eller tang eller fermenterte soyabønner til frokost var det vanskelig å velge blant delikatessene. Her var det hundrevis av skåler med bittesmå retter og sammensetninger vi ikke en gang har tenkt på i Norge. Hvem kunne funnet på å blande sursyltede plommer med sild? I japan var det visst normalt. Det ble etter hvert slåsskamp blant det utenlandske turistene om de få stekte eggene og de få skivene med hvitt brød. Når det er sagt, så så vi ikke ett eneste overvektig menneske i dette landet! En måned i Japan vil antagelig gjøre underverker.
This is a small sample of the breakfast buffet at the hotel. There was a large selection for breakfast. But for someone who is not used to either fish or seaweed or fermented soybeans for breakfast, it was difficult to choose among the delicacies. Here there were hundreds of bowls with tiny dishes and compositions we have not even thought of in Norway. Who could have thought of mixing pickled plums with herring? In Japan it was apparently normal. It gradually became a fight among the foreign tourists over the few fried eggs and the few slices of white bread. Having said that, we didn’t see a single overweight person in this country! A month in Japan will probably do wonders.
Neste dag var det på tide å bli kjent med Kyoto og noen av byens severdigheter. Dette templet lå lenger nede i gaten. Kyoto er full av små og store tempeloaser midt i byen. Alltid omgitt av nydelige hager, noen ganger store, andre ganger bittesmå firkanter, men alltid sirlig og velstelt. Vi kom for sent til kirsebærblomstringen, men mengden av azalea, peoner og begynnende roser var imponerende. Andre steder bestod hagene bare av en liten firkant med grus, sirlig raket i mønster med sterk symbolikk.
The next day it was time to get to know Kyoto and some of the city’s sights. This temple was further down the street. Kyoto is full of small and large temple oases in the middle of the city. Always surrounded by lovely gardens, sometimes large, sometimes tiny squares, but always neat and well-kept. We arrived late for the cherry blossoms, but the abundance of azaleas, peonies and budding roses was impressive. Elsewhere, the gardens consisted only of a small square of gravel, neatly raked in a pattern with strong symbolism.
Jeg ble fascinert av alle skoleungdommene i uniform. De fikk meg til å tenke på både det militære og britisk kostskole. Og så var alle i godt humør, men aldri høyrøstede eller bråkete! For en som er vant til mer støyende miljøer i Skandinavia og Brasil ble Japan en stor overraskelse. Selv trafikken ute i gatene var behagelig: ingen biler som tutet, ingen som ropte, ingen knuffing på fortauene, det virket som alle kjente sin plass.
I was fascinated by all the schoolchildren in uniform. They made me think of both the military and British boarding school. And then everyone was in a good mood, but never loud or noisy! For someone who is used to noisier environments in Scandinavia and Brazil, Japan was a big surprise. Even the traffic out in the streets was pleasant: no cars honking, no one shouting, no jostling on the pavements, everyone seemed to know their place.
Her er vi kommet oss opp i den grønne åsen, til helligdommen Kiyomizu-dera, et kompleks av templer med praktfullt utsyn over byen. Mange har funnet veien opp hit denne mandagen! Er det slik at alle japanere går i kimono? Nei vi tror ikke det. Men nede i gaten som førte opp mot Kiyomizu-dera kunne man leie kimono! Det var overraskende mange som gjorde det, kanskje for å vise respekt mot helligdommen, eller kanskje bare for å få en sin selfie?
Here we have made our way up the green hill, to the shrine of Kiyomizu-dera, a complex of temples with a magnificent view of the city. Many have found their way up here this Monday! Is it the case that all Japanese people wear kimono? No, we don’t think so. But down the street that led up to Kiyomizu-dera you could rent a kimono! There were a surprising number of people who did it, maybe to show respect to the shrine, or maybe just to get a nice selfie?
På bildet nedenfor ser du meg, omgitt av ekte japanere. Selv om det er mange mennesker på liten plass, blir det aldri masete i dette landet. At så mange kan lage så lite støy!
In the picture below you see me, surrounded by real Japanese people. Although there are a lot of people in a small space, it never gets crowded in this country. That so many can make so little noise!
Det er noe svært harmonisk og beroligende ved japanske landskap, særlig de som er anlagt av mennesker. Her har vi et utsnitt fra Kiyomizu-dera, med utsikt over Kyoto. Jeg kunne selvsagt postet flere bilder herfra, men jeg tenker at du kan google det selv eller oppleve stedet under et eget Japan-besøk. Vi brukte nesten en hel dag her oppe.
There is something very harmonious and soothing about Japanese landscapes, especially those created by humans. Here we have a section from Kiyomizu-dera, with a view of Kyoto. I could of course post more photos from here, but I think you can google it yourself or experience the place during your own visit to Japan. We spent almost a whole day up here.
Jeg er fascinert av hvordan japanere får ting til å passe inn i hverandre. Disse ekstra små bilene virker som de er laget for å gli inn i trange passasjer. Noe de sikkert er.
I am fascinated by how the Japanese make things fit together. These extra small cars seem like they were made to slide into tight passages. Which they probably are.
Inngangspartier – enten de nå var til cafeer eller private hus – er alltid velstelte, gjerne med litt blomster eller en vakkert formet furu. Dette er stedet for holde alt ryddig. Det finnes svært få søppelkasser. Man tar med seg alt og bærer det med seg. Jeg husker skammen jeg følte da alle rundt meg ropte «ticket ticket» – jeg hadde mistet en papirlapp fra baklommen. Jeg plukket den raskt opp. ja…
Entrance areas – whether they were for cafes or private houses – are always well-kept, preferably with some flowers or a beautifully shaped pine tree. This is the place to keep everything tidy. There are very few litter boxes. You take everything with you and carry it with you. I remember the shame I felt when everyone around me shouted «ticket ticket» – I had lost a slip of paper from my back pocket. I quickly picked it up. yes…
På japansk café. Dette er en dessert. Varm, søt bønnesuppe med friterte dumplings og noen ubestemmelige søte kuler, antagelig laget av ris siden de var nærmest gjennomsiktige. Grønn te i kannen. Alt super delikat presentert – og servicen upåklagelig. Det er utrolig hvor greit ting flyter i dette landet, selv om det kun er på japansk! Var det godt? Joda, ikke så verst, men enda mer var det fascinerende.
In a Japanese cafe. This is a dessert. Hot, sweet bean soup with fried dumplings and some indeterminate sweet balls, presumably made of rice since they were almost transparent. Green tea in the pot. Everything super delicately presented – and the service impeccable. It’s amazing how smoothly things flow in this country, even if it’s only in Japanese! Was it good? Sure, not too bad, but even more so it was fascinating.
En tur innom et av de store kjøpesentrene hørte også med. Det var svært mange varianter og produkter her som vi aldri har tenkt oss muligheten av i Europa. Selv kjøpte jeg noen fine apparater til å skjære diverse grønnsaker med hullmønster. Og hvis det var forholdsvis stille ute på gaten, så var det motsatte tilfellet inne i kjøpesentrene. Ikke fordi japanerne oppførte seg annerledes, men på grunn av alle robotene og høyttalerne som spydde ut selgende budskap og japansk populærmusikk.
A trip to one of the large shopping centers was also included. There were many varieties and products here that we would never have imagined possible in Europe. I myself bought some nice devices for cutting various vegetables with a hole pattern. And if it was relatively quiet out on the street, the opposite was the case inside the shopping centres. Not because the Japanese behaved differently, but because of all the robots and loudspeakers spewing sales pitches and Japanese popular music.
Så var det en ny tempeldag. Denne gangen Fushimi Inari-Taisha, som er et Shinto-tempel, kanskje mest kjent for de røde treportalene, det var tusenvis av dem. Altså tusenvis av treportaler. Besøkende var det titusenvis av.
Then it was another temple day. This time Fushimi Inari-Taisha, which is a Shinto temple, perhaps best known for its red wooden portals, there were thousands of them. Thousands of wooden portals, that is. There were tens of thousands of visitors.
Uglecafé stod på listen. Uglene var søte og noen likte til og med å bli klappet. Dessverre en opplevelse med bismak. Uglene var faktisk lenket fast. Jeg håper bare de slipper løs etter stengetid.
Owl café was on my list. The owls were cute and some even enjoyed being petted. Unfortunately, an experience with an aftertaste. The owls were actually chained. I just hope they let loose after closing time.
Et prakteksemplar av en ugle. Den minnet meg litt om katten hjemme.
A magnificent specimen of an owl. It reminded me a bit of my cat back home.
Hvilken leke vil du ha, vennen min? Automater fantes for det meste. Kanskje smart i et land som mangler arbeidskraft.
Which toy do you want, dear? There were a lot of vending machines. Perhaps smart in a country that lacks manpower.
Lunsjbokser – bento – er tydeligvis stor industri i dette landet! Her kunne du få alle varianter av mat. Resirkulering av emballasje er nok også en god næringsvei her…
Lunch boxes – bento – are clearly big industry in this country! Here you could get all varieties of food. Recycling of packaging is probably also a good business opportunity in Japan…
Det berømte Nishiki-markedet i Kyoto var en stor opplevelse. Her kan du finne alle tenkelige – og utenkelige – ingredienser til en unik matopplevelse.
The famous Nishiki market in Kyoto was a great experience. Here you can find all imaginable – and unimaginable – ingredients for a unique dining experience.
Små blekksprut på spidd var tydeligvis en delikatesse.
Small octopuses on skewers were clearly a delicacy.
Japanere er utrolig flinke med blomster. Disse orkideene fikk oss nærmest til å gispe – de plantene vi kjøper i Oslo kommer aldri til å bli de samme etter å ha sett dette i Japan.
The Japanese are incredibly good with flowers. These orchids almost made us gasp – the plants we buy in Oslo will never be the same after seeing this in Japan.
Selv i den travleste handle gaten var det alltid noen templer, små oaser som kunne by på kulturelle og religiøse opplevelser.
Even in the busiest shopping street there were always some temples, small oases that could offer cultural and religious experiences.
Neste dag utforsket vi bambusskogen. Dette er en av de største attraksjonene i Kyoto. For å komme dit måtte vi ta forstadstoget til Saga-Arashiyama. Da vi kom frem siste det seg at dette ikke skulle bli noen ensom skogstur. Men til tross for alle menneskene var det en fin opplevelse.
The next day we explored the bamboo forest. This is one of the biggest attractions in Kyoto. To get there we had to take the suburban train to Saga-Arashiyama. When we arrived it was clear that this was not going to be a lonely forest walk. But despite all the people it was a nice experience.
Midt inne i bambusskogen ligger en perle av en villa og hage. Okochi-Sanso har tidligere tilhørt een filmregissør på 1920-tallet. Du må betale for å gå inn, og det er kanskje grunnen til at stedet blir oversett av de fleste turistene som er opptatt med å fotografere bambus. Men hagen er nesten en større opplevelse enn selve skogen!
In the middle of the bamboo forest lies a gem of a villa and garden. Okochi-Sanso previously belonged to a film director in the 1920s. You have to pay to enter, which is perhaps why the place is overlooked by most of the tourists who are busy photographing bamboo. But the garden is almost a greater experience than the forest itself!
Tilbake til skogen. Bambus kan være ganske dekorativt.
Back to the forest. Bamboo can be quite decorative.
Det siste måltid i Kyoto. Vi måtte stå i kø en time for å komme inn på den lille tradisjonsrike restauranten like over broen ved kanalen. Det var det verdt. Et lite lokale hvor vi satt på gulvet ved lave bord. Maten ble satt på varmeplate hvoretter det bare var å forsyne seg. Sake kom i store porsjonsflasker så det ble også en fuktig kveld. Stedet hadde egen vegetarmeny (riktignok ikke mye).
The last meal in Kyoto. We had to queue for an hour to get into the small traditional restaurant just over the bridge by the canal. It was worth it. A small room where we sat on the floor at low tables. The food was put on a hot plate after which it was just a matter of helping yourself. Sake came in large portioned bottles so it was also a humid evening. The place had its own vegetarian menu (albeit not much).
Jeg avslutter med et bilde fra Gion, nettopp fordi jeg fanget en ekte geisha midt i bildet. Hun trippet forbi mens vi stod i kø til restauranten. Hun skjulte ansiktet…
I’ll end with a picture from Gion, precisely because I caught a real geisha in the middle of the picture. She tripped by while we were queuing at the restaurant. She hid her face…
Odd Karsten Krogh 